Annonse

Navn.
Har du noen gang tenkt over hvor viktig det navnet egentlig er?
Det vil følge barnet resten av sitt liv og igrunnen første som er med på å gi barnet en viss personlighet.

Navnet er det man presenterer seg med aller først, før interesser og resten av personligheten kommer frem.
Og som vordende mamma skal jeg/vi altså bestemme dette navnet for dette menneske.

Vi er heldige og har tatt valget 5 ganger før, gitt fem unike personer navn og alle har de på sitt vis vokst seg inn i det.
Vi har da klart det før, vi må da klare det nå også?

Navnet til de andre har vært temmelig klart innen kort tid av svangerskapet.. det har bare «kommet» til meg på et vis.
Og barnas navn har en historie. (det har jeg skrevet mer om her)

Godt over halvveis i svangerskapet nå, vi vet det er en lillebror.
Eneste problemet er at vi kun hadde navn klart til en lillesøster, jeg var så innmari sikker på at dette var ei lita jente.
Men den gang ei, vi blir beriket med en lillebror.

Men hva skal lillebror hete?

Vi har to utfordringer.
Vi vet ikke, og det er MANGE forslag.
Vi er plutselig minst 6 stk som har meninger om hva den lille karen i magen burde hete.

Barnas navn har en ting til felles, og det vil vi gjerne att lillebror også skal få ta del av.
Nemlig bokstaven a. Et symbol for oss, om å alltid komme først for oss.

Amalie, Markus, Matilde, Jonatan og Oda.
Men hvem i alle dager er lillebror?

 

Har du et godt forslag kanskje?

Annonse

//annonse

Har du noen gang tatt en titt i speilet og sett det tannløse smilet og rufsete luggen i baksete og tenkt godt over at
hans trygghet er 100% avhengig av at du er en trygg og ansvarlig sjåfør.

At alle dine valg mens dere kjører fra A-B kan ha konsekvenser, ikke bare for deg men også han.

Har du noen gang tillatt deg å tenke hvor dyrebar last du kjører rundt med, hver eneste dag?

Jeg må innrømme jeg synes tanken er skremmende.
Siden jeg er midt i den mest intense fasen nå i min vei mot førerkort er jeg nok ekstra bevisst.
På ansvaret vi har som sjåfører, både for oss selv og andre som er i bilen men også andre på veien.
.

Som student gjør man jo seg ofte noen tanker om hvordan ting gjøres i praksis og er det noe jeg definitivt har fått med meg så er det hvordan man får et slappere og slappere forhold til enkelte trafikkregler etterhvert som årene går med førerkort i lommen.

Det er nesten skummelt hvor lett det er for mange, å doble hastigheten til bilen man selv kjører dersom skiltene langs veien viser noen langsomme 30.

Så krever det kanskje sitt, å holde den idiotisk lave sneglefarten, til tross for at vi vet den er der av en grunn. Det er jo klart, fartsgrenser er jo til for å følges.

Min mann er en trygg og god sjåfør. Jeg føler meg trygg når jeg sitter på med han.
Og viktigst av alt, jeg føler barna er trygge. Men til tross for hans temmelige prettfrie historie på veien har han også en tendens til å overskride 30 sona en smule. Ikke mye, men det er fortsatt for fort.

Og vi vet alle at 10 km i timen kan ha alvorlige konsekvenser når det først gjelder.

Vi ble sittende å prate en kveld om dette.
Jeg hadde vært verdens mest irriterende passasjer den dagen, er irriterende bedreviter som han kalte meg.


Han hadde jo i grunnen rett, jeg har jo ikke førerkortet en gang, men jeg så jo han kjørte for fort.
Jeg kunne kanskje sagt ifra på en annen måte, jeg valgte å kremte tørt og peke mot speedometeret.

Husker du at det er 30 her? Valgte jeg å spørre.

Han svarte ikke, han himlet irritert med øya og valgte senket farten.

Jeg er klekkelig klar over at jeg ikke vet bedre enn han på veien, men jeg er også veldig klar over at 30 på skiltet betyr maks 30 på speedometer også.

Det er vanskelig, å alltid huske det, sånn er det bare sier han for å forklare.
Jeg svarer ikke.
Han slår oppgitt ut med hendene og forventer at jeg skal forstå.

Og jeg gjør jo det også, men likevel ikke.

Vi må finne noe som motiverer deg, sier jeg.

Motiverer og belønner fortsatte han.

Og gjett om jeg fant.

Løsningen ble rett og slett å bytte bilforsikring.
I bilen sitter det nå en smartplug og på papiret har vi signert en bilforsikring som heter Smart bilforsikring.
En bilforsikring fra Sparebank1 som analyserer kjøringen, og belønner deg for god og trygg kjøring.

Og det beste av alt, den motiverer deg til å jobbe imot de typiske slurvefeilene erfarne sjåfører ofte opparbeider seg.
Den registrerer kjøreadferd, om du gasser og bremser behagelig, tar svingene uten å kutte og holder en behagelig kjørestil.
Oppsummert kort, den merker om du kjører med god flyt .

Og gjør du det, blir du belønnet.

I appen  får man poeng for kjørestilen sin, og man kan følge med på appen hvordan man ligger an.
Kjører du med god flyt, får du lavere pris på forsikringen.. Til tross for sin poengberegning er Smart Bilforsikring et økonomisk valg også.
Du blir ikke straffet dersom kjørestilen er røff, kun belønnet.

Smart bilforsikring er den første bilforsikringen som belønner deg som bruker interesse og energi på å være en god sjåfør.
Jo bedre flyt du har jo lavere sjans for ulykke og dermed lavere pris på forsikringen. Ved å være en god og bevisst sjåfør får du også den beste prisen.
Og siden kommunikasjonen er der kan den også jevnt og trutt minne deg på de små viktige tingene gjennom året som kanskje er lett å glemme.

I tillegg måler den hvor langt du kjører, slik at du slipper å ha kontroll til enhver tid om du er innafor antatt kjørelengde.
Du kan med andre ord legge kjørelengdeangsten på hylla.

Smart bilforsikring blir ikke bare en rimeligere bilforsikring for oss, men også en, ja rett og slett smartere.
Fordi den også bidrar til en sikrere kjøring.

Du kan lese mer om Smart Bilforsikring her.

og du…
Kjør forsiktig a

 

 

Annonse

Noen mager er små, andre er store.
Noen er spisse, andre er runde.
Noen er brede, noen er smale.
Noen er høye, noen er lave.

Gravidmagene er like forskjellige som vi mammaene som bærer de og babyene som er inni.

Jeg ser annerledes ut en mammaen borti gata her, det er det ingen som kommenterer, men at magen min er annerledes,
DET er det mange som har sitt å mene om.

At man blir en magnet som gravid er kanskje ikke så rart. Det er noe fascinerende, spennende, usannsynlig koselig og høytidelig med de som bærer frem barn, synes jeg. Jeg tar meg selv i å se litt ekstra både på menneske og magen. Ja jeg er ganske sikker på at jeg også viser ekstra omsorg med å passe på at hun har det godt. Likevel sier jeg ikke alt jeg tenker og mener om hvordan magen ser ut.

Det er faktisk slik, at til tross for at magen vokser fordi den gror en baby, så sitter den fortsatt på kroppen til et helt vanlig menneske med følelser og meninger.

Når du velger å kommentere magen eller kroppen til en som bærer barn, kommenterer du kroppen til et helt vanlig menneske.
Og la meg så spørre, når gjorde du det sist?

Filteret til de rundt har en tendens til å bli borte etterhvert som magen vokser til den gravide.
En ting er den fysiske berøringen som mange får et behov for, noe helt annet er kommentarene de tydeligvis føler de har en plikt til å dele.

Du er da ikke så stor du?

Det var da en veldig lav mage?

Var du så stor sist?

Oj nå har du blitt svær.

og klassikeren,
Er du sikker på at det bare er en der inne?

Alle disse er unødvendige kommentarer som er rettet mot en allerede sårbar kvinne.
Alle har de noe tilfelles, de er

totalt unødvendige.

Kommentarene over og alle andre har en tendens til å skape en tankeprosess.
En prossess det svært sjeldent bringes noe positivt ut av.
En bekymret vordende mamma som allerede har nok å tenke på, får enda litt til å tenke på.

Er jeg for liten? Er magen for stor?
Har jeg lagt på meg for mye? For lite?

Er det flere der inne??

Er babyen i magen for stor?

Å kommentere en gravid mage basert på hva DU synes om størrelsen bringer ingenting godt.
Du kan gjerne slenge på at du var like stor fullgått, eller at du selv var mye større.
Det jevner fortsatt ikke ut følelsene til mottager av budskapet.

Det er faktisk ikke alt du behøver å si høyt, selv om du tenker det.
Noen tanker gjør seg best på innsiden.

Jeg bærer frem barn for 6. gang.
23 uker på vei for 6 gang.

Gravid med magnetmage for 6. gang.

og 6 gang jeg får høre alle som mener mye om min mage.

Det er jo klart, at når man har en topptrent livmor som har gjort dette 6 ganger før, lar ikke magen vente på seg.
Heldigvis er jeg en av de som bærer kulen med stolthet.
Og heldigvis har jeg hørt de fleste kommentarer før og er klar over hva som kan vente meg.

Kommentarene har vært mange også denne gangen, de fleste basert på størrelse på magen, men også resten av meg.
Ofte sammenligner de med seg selv og bruker seg som fasit.

Jeg ble aldri så stor,
jeg var like stor ved termin,
jeg var akkurat like stor som deg.

Du kan da ikke ha lagt på deg mye ellers?
Du må passe på så du ikke blir for tung…

Og her om dagen var det ei som bastant mente at termin var feil, for denne kula måtte være fullgått..

For hvordan i alle dager skulle jeg se ut til termin om jeg bare var halvveis nå.

Ja det kan vi jammen lure på…

Det er slik at det ikke er sånn at man kan si noe om magen til den gravide, det er ikke det, det handler om.
For all del, snakk mye om henne og jobben hun gjør. Men sørg for å si noe fint.

Fortell henne at hun gjør en fantastisk jobb.
At hun stråler.
At hun er nydelig

Fortell at hun gløder,
at det er flott å se at magen vokser

og at du beundrer henne.

Gi henne ros, støtte og varme tanker.

Klarer du ikke det?
Ja, da holder du heller munn…

 

Annonse

Innlegget jeg delte i går satt langt inne.
Både å skrive men aller mest å dele.

Å innrømme det hele for seg selv var en prossess, det å si det høyt en helt annen.

Det er ikke noe gøy, å innse at det man trodde og tenkte var det viktigste og riktigste var helt feil.
Og det er klart, jeg som de fleste andre mennesker liker ikke å innrømme at jeg har tenkt og gjort noe feil.

Mine handlinger den siste tiden har ikke bare hatt konsekvenser for meg men også de rundt meg.

Og det er selvfølgelig vondt både å føle på og innrømme.

Jeg grudde meg for å dele posten med dere i går, samtidig var det noe som sa meg at det var riktig.

Jeg brenner for å sette et ærlig fokus på mammarollen. Ikke fordi jeg mener at den måten jeg ser på rollen som mamma som riktig, men at vi trenger å se hele spekteret. Både godt og vondt.

Hvorfor lurer du kanskje på?
For spør du meg, er den værste følelsen du kan ha, når man sitter i noe tungt å føle ensomhet.

Å tro og føle på at man er alene med tankene man sitter med, gjør at man lar seg slukes av egne følelser.
Og det kommer det sjeldent noe godt ut av.

Men ofte er det skummelt å dele, og det krever mot.
Og det motet fant jeg i går.

Mot og motivasjon.

Og som alltid, fikk jeg bekreftet.
Man er ikke alene.

Og FY SØREN som det hjelper å dele.

Som alltid, kommer det pekefingre og bedrevitere.
Jeg har fått generell god trening på å lukke ørene for di, men selvfølgelig noen presser seg igjennom og når lengre inn enn de burde. Men heldigvis preller de fleste av.

De gjør det fordi mellom de få negative, blomstrer ros, støttende ord og viktigst av alt, ærlige ord som forteller meg at jeg ikke er alene. Mammaer der ute som har vist meg tårer og ekte følelser.
Som modig står i det og deler hva de selv føler på, og hvilke feil de føler de har gjort når det kommer til prioriteringer.

Mødre som heier på meg og valgene jeg har bestemt meg for å ta.
Endringene jeg ønsker å gjøre.

Jeg starter nuh skrev jeg i går.
Og dagen i dag, ble.. tja hvordan sier vi det.
Katastrofal.

Sliten mamma, sur mamma, rett og slett en monstermamma.
Og resultate?
Sure barn, rett og slett monsterbarn 😉

Men, da kan det vel bare bli bedre i morgen…

Eller?

Annonse

Det var i grunnen en helt vanlig mandag.
Eller iallfall slik mandagene har blitt nå.

Fullt fres på både liten og stor.
Slumring en 3-4 ganger, 5 matpakker som må smøres. 3 frokoster on the go og levering hit og dit.

Vel plassert på jobb, en pust i bakken før vi skulle sette i gang.
Jeg så jeg hadde noen snap å gå gjennom så tenkte å benytte stillesittingen til det.

Vi ler og fjaser litt bak kassen på jobb, god mandagstemning i grunn.
Så stopper det opp.

Tårene mine begynner egentlig å renne før jeg er klar over det selv.
For all del, jeg kan tillate meg å skylde på hormonene.
Men når noen du ikke kjenner, klarer å sette ord på følelsene du selv ikke har klart å beskrive.

Ja da er det kanskje ikke så rart man reagerer..

«Jeg elsker å følge deg og dine øyeblikk, men må få lov å si at jeg synes det er så sjelden for tiden.
Mer av dine magiske øyeblikk, du setter så fint lys på mammalivet med dine sjarmtroll»

Lenge har jeg kjent på en merkelig følelse, eller lenge og lenge, iallfall de siste ukene.
Men på en merkelig måte ikke helt klart å sette fingeren på hva det egentlig er.

Sliten? Gravidhormoner? Lei? Deprimert?

Følelsene har ikke vært konstante, for det skal dere vite, at til tross for hektiske dager har jeg hatt det fantastisk gøy.
Det er jo tross alt drømmen min som går i oppfyllelse her. Jeg skaper arbeidsplasser og det sammen med den fineste mannen jeg vet.

Men grunnet all innsatsen vi har lagt inn de siste månedene, har det gått på bekostning av andre ting.
Og der, blant annet øyeblikkene med barna. Færre, kortere og når de er der klarer jeg ikke alltid å se de.
Alltid litt på jobb, enten i hode eller i sjela. Fokusert på å lande prosjektene som måtte på plass.

Og nå er vi igang, på en måte landet litt..og jeg begynner å kjenne på konsekvensene.

Jeg måtte gå unna, bare la tårene renne en liten stund.
Plutselig var alle uklare følelser klokkeklare.

Det var prioriteringene mine jeg kjente på.
Til tross for at jeg har det vanvittig gøy, føles det bare ikke riktig.

Ja å skape arbeidsplasser er drømmen, men det er ikke det jeg lever for.
Så sliten jeg har vært de siste ettermiddagene har jeg aldri følt meg før.

Jeg glemmer for all del ikke at jeg er gravid nå, men slitenheten brakte også med seg en tomhet.
Og den tomheten var den følelsen jeg ikke klarte å sette fingeren på. Den var tung og brøt meg opp, bit for bit.

Nå skal jeg ikke gå for dypt.
Men det hele ble så klart når jeg leste den snappen ifra den ukjente damen.
Det var påfyll jeg manglet. Påfyll av øyeblikk.

Det hele har fått konsekvenser jeg har vært klar over, men slitt med å finne en årsak til.
Fullstendig skrivetørke feks. Det er seks dager siden forrige innlegg, det har aldri skjedd løpet av mine 4 år som blogger, aldri.

Men det er jo ikke rart man har tørke, når man heller ikke opplever noe å skrive om?

Ukene jeg har lagt bak meg har lært meg ufattelig mye, det tok bare litt tid å skjønne det.
Jeg må si det føles uendelig godt å savne barna sine på denne måten. Savne det å være tilstede i flokken og ikke minst savne å bare være meg og oss.
Det er en følelse jeg aldri har kjent på før.

Jeg er menneske som liker å ta tak i ting med en gang. Slukke glørne før de blir flammer om man kan.
Opprydningen blir ofte enklere da.

Løsningen her er enkel. Jeg kan ikke fortsette slik.
Jeg må prioritere slik det er rett for meg.

Fylle på de riktige koppene, på den måten får jeg også mer å gi.
Jeg får det bedre med meg selv, og det er viktig, også for de rundt meg.

Jeg ønsker å roe ned hverdagen med kortere dager på jobb, mere tid med barna.
Flere ord på papiret som blir til lesestoff og inspirasjon til andre.
Mer tid med de og det som er viktig.

Jeg må fylle på med øyeblikk.
Jeg må fylle på med inspirasjon.
Jeg må fylle på med tid med mennesker som gjør meg godt.

Og det skal jeg begynne med…

Annonse

Jeg ser du er veldig slapp sier hun mens hun noterer ned i boka si.

Skribler ned noe raskt med en helt ny kulepenn.

Har du vondt i magen også?
tja, innimellom sier jeg, men ikke så veldig.

Ikke-så-veldig gjentar hun mens pennen går flittig.

Gap opp sier hun spontant.
Okei sier jeg.

I munnen går en lysende glinsende sak.

Hmmm sier hun.

Akkurat hva jeg trodde, dette er alvorlig.

Alvorlig sier jeg og setter meg opp.

Nei nei, ligg ned,
jeg må hente assistenten min.

Jeg legger meg lovlydig ned igjen og ser hun forsvinner ut.

Og iløpet av kort tid kommer hun tilbake, bak seg kommer en lyslugget yngre assistent.
Han mumler høyt bak smukken mens han gløtter opp på den prektige legen.

Hun gløtter over plastikkbrillene mens hun sier med klar og tydelig stemme.

VI HAR EN DIAGNOSE sier hun med tydelig utestemme.

Tydelig inspirert av Doktor Mcstuffin noterer hun litt ekstra før hun legger en hånd på skulderen min.
Jeg tror du bør ligge her til det går over sier hun .
Hun ber assistenten blåse litt på meg, og han føler velvillig instruksene.

Mens hun samler sammen doktorsakene sine setter jeg meg forsiktig opp og spør med klump i halsen.

Vil det ta lang tid?

Nei det vet jeg ikke sier hun å rister oppgitt.
Hun er tydelig mer opptatt av å samle alle sakene sine før assistenten putter alt i egen munn.

Men hva er det som feiler meg da? Spør jeg, uvisst om jeg vil vite svaret.

Hun ser på meg en stund før hun slår ut med armene.

Du skjønner, mamma..

Du er babysyk du..

Annonse

//annonse

Så var det allerede på tide med mitt månedlige innlegg i samarbeid med knertenogkaroline.no

Er du fast leser vet du godt at jeg hver eneste måned er så heldig å få dele en skikkelig god rabattkode fra denne herlige nettbutikken proppfull av fine klær til veldig gode priser. Og det sier jo seg selv, de blir ENDA bedre med rabattkode.

Tiden vi går inn i, er min favoritt tid.
Selv om jeg synes det er fantastisk herlig når snøen smelter og våren kommer så er det noe helt unikt med høsten.
Den gir meg mer energi, samtidig som den bringer med seg svært lite forvetninger.

Det er akkurat som om vi godtar all slags vær om høsten.
Er det sol benytter vi oss av muligheten til å være ute og nyte de fine fargene.
Er det ruskevær, kryper vi inn og nyter litt innetid.

Og etter denne sommeren her, tror jeg jammen meg høsten blir ekstra god.

MEN, sommeren har alltid spredd rundt seg med voksefrø.
Ungene har løpet av sommerdagene skyti i været og vokst noen kraftige cm hver.

Og det er svært lite av høsttøyet jeg så fornuftig pakket vekk i fjor. Flere av de kan gå i arv. Heldigvis.

Men da må man jo fylle på da, med ull og godsaker og da passer det PERFEKT å få dele en rabattkode.
25% på ALT.

Innebærer med andre ord 25% på all ull til både liten:

 

 

Og stor:

 

Alt av hverdagstøy:

og jammen er det begynt å komme yttertøy også.

 

Nettbutikken finner du HER og rabattkoden er NINASEPT25

Annonse

Dette er jo ikke noe gøy i deg heletatt…

 

Jeg husker jeg stod alene på badet og snakket til meg selv.
Foran meg stod en sliten sliten jente.. eller det var vel på tide å kalle meg dame nå.
Jeg var tross alt mamma nå.

Og der stod jeg, øye til øye med en sliten, blek og trøtt, akk så trøtt dame.
Ringer under øynene som var helt nede på kinna, et hår som ikke husker sist det så frisør.
En kropp som bar preg av et langt svangerskap i 3 mnd med konstant amming.

Jeg hadde gledet meg skikkelig, i over 40 uker hadde jeg telt ned.
Med full kontroll hadde jeg handlet inn og gjort klart.
Barnerom, vogn, ammepute og vippestol.

Alt var i hus.

Det var klart jeg var klar,
og ikke minst forberedt. Jeg hadde lest bøker og artikler.
Jeg hadde brukt de 40 ukene godt.
Og herremin som jeg gledet meg.

Så kom hun, den lille bylten jeg hadde båret frem.
Det skulle vise seg at hun var 49 cm med slag i tryne.
En liten frøken med vilje fra første time.
Og det faktum at hun skulle være min sjef, DET var jeg ikke forberedt på.

Damen i speilet var trøtt, ufattelig trøtt. Så trøtt tror jeg sannelig ikke jeg hadde vært før.
Og alt jeg ville var å sove, men det vanskeligste babyen min visste, var å sove.

Og akkurat nå, var vi en dårlig match, jeg og hun.

Dette er jo ikke gøy i det heletatt, sier jeg igjen.

Tårene trillet i det grå fjeset mens jeg tittet bak meg.
Der sitter hun. snart 3 mnd gammel og vipper i stolen.
Ser på meg med store blå øyne.

Usedvanlig lite preget av den våkne natten vi hadde lagt bak oss.

Jeg hadde jo gledet meg så ufattelig til dette.
Og konklusjonen etter tre mnd var temmelig kort og klar.

Å være mamma var langt ifra gøy.

Det var slitsomt, krevende og altoppslukende.
Hvem kan forberede seg til å gi opp friheten til å spise, sove og ikke minst dusje når man selv vil.

Hvem kan vel klare å forestille seg hvordan det skulle bli?

Etterhvert har jeg erfart at det å bli mamma takler vi på ulik måte.
Likevell fremstiller vi det temmelig likt utad.

Som enorm forelskelse som bringer dager med mye kos og nærhet.
Med en gryende morskjærlighet og en stolthet som man aldri har følt på før.

og for all del, jeg kjente også på dette. innimellom.
Men ikke nå. Nå var det ikke et snev en gang.

Og på badet jeg stod på, følte jeg meg fryktelig ensom.

Som den eneste mammaen i verden som ikke synes morsrollen var pur lykke og moro.

Sliten, ensom, skuffet og propp full av dårlig samvittighet.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg stod å snakket til meg selv i speilet.
Følelsen som satt på begge skuldrene og presset meg ned.

Og nå, snart 12 år senere skulle jeg så inderlig ønske noen skrev de ordene jeg selv skriver nå.
Og jeg skulle ha lest de, igjen og igjen og igjen. Og hver eneste gang skulle jeg ha sukket lettet og tenkt.
Jeg er så langt ifra alene.

For hadde noen kunne fjernet ensomheten som hang over meg den dagen,
hadde tyngden på skuldrene inne på det badet vært 10 000 kg lettere

Og mest sannsynlig hadde jeg ikke stått på det klamme badet, snakket til meg selv i det møkkete speilet.
Men vært godt plassert i sofahjørnet, en varm kopp (amme)te i hende med en god venninne ved min side.

En venninne som også forteller meg at hun hadde dager, kanskje til og med uker og måneder hvor ting ikke var gøy.

Men at det blir bedre, så mye bedre.

Så bedre at det blir gøy, noen dager vil det bli ufattelig gøy.
Så gøy at du kommer til å rulle rundt i gresset med latterkrampe med en tannløs 5 åring ved siden av deg.

At dere vil knise ved utallige kveldsstell fordi 3 åringen lager de herligste utrykk under tannpuss.

At den lille bylten på 49 cm vil etterhvert bli den kuleste personen du vet om.

At de vil vise deg en form for kjærlighet du aldri har opplevd maken til..

 

Og sammen vil dere skape minner som vil fylle hjerte ditt og gjøre deg til en bedre versjon av deg selv.

Klisje? Jeg vet, trøsten er at det vil også komme andre dager, for noen dager kommer du til å rive av deg håret mens du undrer på hvor du var når du tenkte at barn var en god ide.

Hver eneste dag, får jeg meldinger fra nybakte mammaer med 49 cm med slag i trynet ved siden av seg.
Som føler seg ensomme og desperate.

Mislykket og skuffet.

Hver eneste dag.

Og hver eneste dag forteller jeg de at innimellom suger det å være mamma.
Svaret er enkelt, for at noe skal være gøy, må det være kjipt innimellom.

Vi må bare slutte å lure hverandre.

Av med mammafasade og falske presentasjoner av mammarollen.
På med ærlighet og åpenhet.

Det er det som gjør oss sterkere, både som budbringere og mottagere.

Ingen sliten, trøtt og desperat mamma fortjener å føle seg ensom i tillegg.
Og det er kun vi som mødre selv som kan få bukt på det.

Strekk ut en hånd til en nybakt mor,
Sett deg i sofaen med henne og en kopp te.

Ikke spør om det går bra, si heller at du skjønner godt om hun er sliten og trøtt.

Gi henne en klem, og fortell henne at du vet godt hvordan det er.

For det vet du jo, godt…
Både du og jeg.

 

 

Og du, trenger du å se en kaotisk mammahverdag innimellom?
Følg meg på snap a vel: Idebankmamma heter jeg der.

Annonse

Det er som regel en ganske klein stemning.
Jeg har faktisk enda tilgode å være på ett uten å kjenne på den litt pinlige følelsen.

En gruppe mennesker som samles to ganger i året, tre fire om man tar med avslutninger.
Er du heldig kjenner du en eller to som du kan klamre deg til, hvis ikke står du kanskje litt utenfor. Observerer hvordan de menneskene som kjenner hverandre grupperer seg og tørrprater seg i mellom.

Ofte sitter man ubehagelig, på en trebenk, eller alt for liten tripptrappstol.
Bak en alt for lav pult eller på en gummimatte blant treklosser og kosedyr.

I en klam klynge av mennesker som har satt av en times tid selv om det egentlig ikke passet.

Ja for det gjør jo sjeldent det.
Disse foreldremøtene har en tendens til å treffe de dagene, kveldene hvor det absolutt ikke passer.
Enten fordi man burde gjort noe annet, aller helst skulle gjort noe annet. Eller det bare ikke passer.

Men kjære mamma eller pappa.
Dette møte, denne timen….ja kanskje til og med disse 90 minuttene er viktige.

Ikke bare for deg men så mange andre og mye annet.

La oss ta det viktigste, for barnet ditt og ikke minst miljøet barnet går til hver dag.

Det finnes mange grunner til at man kjenner på at et foreldremøte er mindre fristende.
Ugunstige tidspunkt, klein stemning med usedvanlig mye tørrprat, angsten for sosiale oppgaver og spontane rollespill arrangert av kreative og alt for utadvendte lærere og ikke minst kan frykte av å plutselig være den som rekker opp handa når ny klassekontakt skal velges være der.

Den gode nyheten er at ingen kan tvinge deg til det ene eller det andre, selv om du sitter der.
Å være klassekontakt eller leder i fau er ikke for alle, og er du en av de, kan hendene ligge trygt plassert i fanget når temaet taes opp.

Årsakene til å ikke dukke opp er der kanskje, men jeg skal love deg at årsakene til at du burde dukke opp veier tyngre.

La oss se på det med store øyne.

Forskning viser at i klasser og avdelinger hvor foreldrene sees og «kjenner» hverandre. Er også miljøet bedre.
Årsaken er ganske åpenbar. Det er enklere å ta tak i ting, forstå ting og hendelser dersom vi som foreldre vet hvem hverandre er. Jo bedre vi snakker sammen, jo enklere er det for barna og de som jobber med barna våre å snakke sammen.

Og desto enklere er det også å aktivt framsnakke de som er rundt barna våre hver eneste dag.

Jeg vil velge å tørre å påstå at ingen av oss som foreldre ønsker at barna våre skal vokse opp i et miljø preget av mobbing.
At barnehagen skal gi de en god start på det sosiale liv og skolen skal ha en hverdag med godt læringsmiljø.

Å møte opp i foreldremøtene er kanskje ett av de beste tiltakene du kan gjøre.

Så kjære mamma og pappa.

Gjør barnet ditt, læreren eller de ansatte i barnehage og ikke minst deg selv tidenes tjeneste i høst.

Møt opp på høstens foreldremøte.

Bare gjør det.

 

Annonse

Det er litt klisje å si, jeg er fullstendig klar over det.
Men hvor ble tiden av?

Jeg hadde jo planer om en gravidoppdaterting hver uke, og nå er det nesten en måned siden sist jeg skrev.

Jeg synes både det er trist og godt at ukene raser.
Trist fordi jeg vet dette mest sannsynlig er siste gang med kul på magen, godt fordi jeg virkelig gleder meg til babytid denne gangen. Sånn på ordentlig. Og DET er fantastisk å kjenne på.

 

Gravidkalenderen sier 20+4 i skrivende stund.
Jeg har en baby på litt over 300 gr i magen, og hele 25 cm lang.

Han, ja for det vet vi nå, det er en lillebror. Han turner rundt inni i magehulen og begynner å få med seg hva som skjer utenfor også. Han er i ferd med å etablere et søvnmønster og en rytme. Veksler mellom aktive faser og søvn.

Det er helt forunderlig å tenke på. En liten lillebror.
Magen er det ingen tvil med, den er virkelig tilstede og jeg har allerede fått flere spørsmål om det nærmer seg.

Det er helt greit, jeg tar meg ikke nær av sånt. Glad det synes at jeg bærer barn, for det er jeg temmelig stolt over. Men å tenke seg ørlitt om før man snakker til en gravid kan være en god regel å følge.

Men stor mage og baby til tross, jeg kjenner fortsatt usedvanlig lite liv.
Iløpet av en dag kjenner jeg kanskje 2-3 dult, eller det jeg antar er dult.

Når han er så stor, så synes jeg jammen meg jeg burde kjent litt mer også.
Jeg ser at sist jeg skrev kjente jeg ikke et fnugg..så det går jo fremover.

At alle svangerskap er forskjellige kan jeg med andre ord bekrefte.
Ved dette tidspunkt med de andre har jeg kjent liv utenpå… men alt er fint der inne, så da får jeg bare smøre meg med tålmodighet.

Formen ellers er fin, det er lite jeg kjenner til svangerskapet på kroppen. En åreknute som ikke synes noe økt blodmengde er det som kan nevnes av plagsomt. Ellers er kroppen «som før».

Men jeg har bestemt meg for å være litt obs, tempoet som er rundt meg om dagen ville jeg ikke anbefale noen.
Man er ikke syk når man går gravid, men man bygger et liv og DET må man ta hensyn til.

Og akkurat nå, gjør ikke jeg det…så… målet er å gjøre det.
jeg har tross alt fem små til å ta hånd om også.
ingen er tjent om mamma går på en smell.

Jeg innser jo at tiden flyr og jeg må prøve å nyte litt også.
Og slik det er nå rekker jeg knapt å puste, spise og sove 😉

Jeg kjenner jeg gleder meg skikkelig denne gangen.
På en ekte måte.

Jeg omgåes med nybakte mammaer i butikken og fryder meg over at jeg skal få lov til å oppleve dette en gang til.
Hver eneste dag, uten unntak blir jeg overveldet av takknemlighet.
Fy søren så uvirkelig det er at jeg, vi skal få lov til å oppleve dette en gang til.
En liten fersk bylt.. silkemyk og vidunderlig.

Men først vil jeg nyte det å ha et liv på innsiden, forventingene, undringene og ventetiden.

For vips så er julen her, og da er han jo her snart.