Annonse

Første påske som en familie på 8, første fri uke sammen.
Første prøvelse på å være oss to, som alene skal underholde, og beholde (😂) en flokk på seks.

Det er nesten så hender og bein føles numme, skal jeg være ærlig.
Det har vært helt fantastisk å ha noen dager uten å krige mot klokken.
Men jammen meg krever det sitt å sjonglere disse små vi har kreert.

Spesielt utfordrende har det nok vært siden vi både har en som er veldig liten, vi har hatt selskap av mr virus og min psykiske ståe var preget av dårlige nyheter ved inngangen av denne såkalte ferie uka.
Ja for helt ærlig skal jeg være å og si at det ikke kan kalles ferie lengre, iallfall ikke slik jeg vil definere ferie.
Men her må jeg nok mer jobbe med definisjonen enn situasjonen.

Men high five til min mann, vi klarte det, jeg og min mann.
Helt alene, oss to. Og den fine fine flokken vår.

For er det noe denne påsken har gitt meg, så er det tid til å virkelig se den fine flokken vi har laget sammen.
Jeg og mannen jeg er så usannsynlig takknemlig for valgte akkurat meg.

Jeg er så vanvittig stolt, over disse herlige menneskene som er så ulike og unike på hvert sitt vis.

 

Amalie, 12 år og blir mer og mer kvinne for hver dag.
Vår høyre hånd og gode hjelper.Hun er omsorgsfull som få, og en fantastisk storesøster.
De mindre skulle bare vist hvor heldige de er som har henne. Jeg håper de vet å sette pris på henne når de vokser til.
Det er rart, å se sitt barn ta steg ut av barndommen, hvordan de bit etter bit får smake på voksenlivet.
Hun er ansvarsfull, klok og full av empati. Jeg er sikker på at hun klarer denne reisen veldig fint.

Markus 8 år og jammen begynner han å bli stor.
Denne sjarmøren altså, han er full av følelser. Noen ganger så full at det bobler over.
Full av energi og nysgjerrighet. Tøff nok til å kaste seg utenfor de bratteste bakkene på to hjul, myk nok til å krype inn i mammas armkrok mens vi ser på film.
Han har støtt og stadig en ball han sparker på, og rett som det er noen nyttig fotballfakta å servere.
Hjelpsom og omsorgsfull. Han ser alle,alltid og bryr seg oppriktig. Det viktigste for han, er at alle har det bra. Alltid.

Matilde 7 år og har snart lagt første klasse bak seg.
Vesle frøken tannløs, som løpet av dette året har vokst enormt, både psykisk og fysisk.
Hun er kanskje den tøffeste jeg vet om. Men en kropp som ikke samarbeider rett som det er, kjemper hun seg opp og frem.
Viser oss rett som det er at det er ingenting som er umulig, det umulige tar bare lengre tid.
Hun er full av fantasi og eventyr og tar rett som det er sine søsken med i sin magiske verden.

Jontan, 3 år, virkelig?
Vesle rakkaren. Full av krutt og glede. 3 år og akkurat slik han skal være.
Full av følelser, alle følelser. Kort vei fra glede til sinne og frustrasjon. Lærer noe nytt hver eneste dag og babler som en foss.
Full av eventyr, og tilsynelatende en utømmelig energi.
Nysgjerrig og alltid ærlig. Og rett som det er må det ryddes vei, fordi han har en løpekos å servere.

Oda, snart to og det meres godt.
Denne frøkna får hele familien til å le så tårene triller rett som det er.
Skikkelig tullefrøken, full av livsglede og fanteri.
God og rund, og et fantastisk herlig blikk, appropo blikk, tar man det vekk fra henne benytter hun raskt sjansen og stikker.. den vesle rampen.
Hun er lik sin største søster, full av empati og omsorg, men som snart to åringen flest kan hun klart og tydelig si ifra om hun føler seg tråkket på.

Daniel, snart 4 mnd.
Vi ser mer og mer av hvem han for hver dag. Og jeg må ærlig innrømme at jeg hatt dager hvor jeg har tvilt på om vi er i stand til å ta hånd om alle, dager hvor jeg har følt meg overveldet og underbemannet. Men så har denne karen en helt egen evne til å vise meg, at det går fint.
Han smiler med en varme jeg knapt har sett før. Nysgjerrig, tydelig og avhengig. Avhengig av meg, slik bare disse små kan være.
Han sørger for at familien har et annet tempo, litt mer hvilepuls på sett og vis.
Den vesle karen, vår fine fine minstemann.

Rart jeg er stolt?

Annonse

Vi har puls enda, så langt ifra hvilepuls, men puls.

Godt over halvveis i påskeferien og stillheten har senket seg i huset på selveste påskeaften.
Alle røde i kinna, fregner på nesa og trøtte øyne etter en lang dag ute i den deilige hjemmepåskesola.

Jeg må innrømme det har vært deilig, med noen dager uten å kjempe mot klokka, og uten noe vi MÅ gjøre.
To dager fra snap har også gjort godt på sett og vis 🙂

Vi har tuslet mange småturer lokalt. Lillebror sover fortsatt like dårlig, og det er rugging og trilling som gjelder de få minuttene han tar løpet av dagen.
Men i dette været og med en lekeplass rett utenfor døren er det helt ok å tusle litt tre ganger om dagen.

I går var vi en tur nede på Kistefoss museet også (anbefales absolutt om dere ønsker en dag med kultur og lek.)
Inge servering var åpent enda, men klatrelekeplassen og skulpturene er tilgjengelig for en titt likevel.
Ekstra perfekt er det at det er i gåavstand fra der vi bor slik at de to minste fikk seg en god dupp på turen.
 

Sykdommen  fikk vi offisielt ristet av oss helt i går noe som gjorde at vi var klare for å ta en utflukt som storfamilie XXL for første gang i dag.

Er det noe som har spilt på lag med oss denne påsken, så er det været.
Strålende sol og varmere og varmere dager har gjort at mesteparten av dagene er blitt tilbragt ute, derav røde kinn og fregner på nesa.

Hvordan gikk så turen ut, som XXL familie lurer du kanskje på?
Vel, det gikk temmelig fint, til tross for at det er et salig kaos.

Spesielt i det vi skal komme oss over dørstokken.
Å være fluen veggen da kunne vært temmelig underholdende.

En på snart 4 mnd som hyler, ei på snart 2 som er trøtt og survete, en på tre som nekter å ta på seg jakken, en på åtte som knapt vet hvor vi skal og ei på 12 som prøver å hjelpe oss voksne i kraftig undertall med å holde litt orden i flokken.

Men løsner plutselig floka og alle 8 (!!) er ute i frisk luft.
Vips, en annen stemning, lavere skuldre og gladere barn.

Turen ut gikk til fots og på hjul.
Vi tok turen til sentrum for å utforske lekeplasser og fylle skapene med det lille i manglet fra butikken.

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt skummelt å dra på utflukt med flaskebarnet enda.
Er absolutt ikke dreven på det feltet men øvelse gjør mester, vi finner våre teknikker,
men har du et lurt ut på farten flaske tips del gjerne i kommentarfeltet 👇🏻

To dager igjen, og vi går på de med godt mot.
Lavterskelpåske med lite forventninger var målet, og det har vi jammen meg fått til så langt også.

Vi er tilstede, 100% for barna på dagen, og nyter stillheten og roligere tempo på kvelden etterhvert som de puttes i seng, en etter en.
Ingen mil etter mil i skiløyper, lange kvelder med brettspill. (alt for slitne for det i år)
Men jammen koser vi oss likevel

Annonse

Tar du han litt, så kan jeg ta hun.

De to minste i familien går på runddans mellom meg og pappan.
Vet ikke helt om jeg kan kalle det avlastning.
Å gå fra en gråtende liten, til en annen.

Men om ikke det avlaster, er det i det minste litt variasjon.
Både i vekt på fang og arm og toneleie i surv og gråt.

Minstemann vet vi i grunnen ikke helt hva som plager han, men minstemor er uten tvil plaget av høy feber og en grusom hoste.
Vondt i hele kroppen og usannsynlig trøtt etter en natt med usannsynlig lite søvn.

Hun fungerer nærmest som en varmeflaske i det jeg får henne på fanget.
Tårene har sittet løst i hele dag, og hun har så absolutt ikke vært seg selv.


På TV går Gruffalo for den utellelige gang og jeg benytter muligheten og stillheten til å surfe litt.
Skispor på skispor, sol, vårblomster, barn i snø, sølepytter og spirende gressletter.
Mennesker på ferie, og påskeegg etter påskeegg.

Jeg hadde nesten glemt det, det er jo tross alt påske.

Som alltid har vi en påske i vente med svært lite planer. Jeg må innrømme at her jeg sitter med en feberbylt på meg er jeg i grunnen glad for det.
Denne frøkna lager ikke akkurat feriestemning i denne formen her.

Jeg fortsetter å scrolle, men påskelykken vil ingen ende ta.
Været kunne ikke vært bedre, glisene ikke bredere og eggene ikke fullere.

Jeg må legge den ifra meg.
Telefonen altså.

Feeden viser meg at ALLE har ei hytte på påskefjellet.
Hvor er det fjellet forresten?
Påskefjellet?

Nå høres jeg kanskje ut som en påskete versjon av The Grinch, og på sett og vis så er jeg kanskje det.
Lite tradisjoner i denne familien rundt denne høytiden, men jeg misliker ikke påsken.
Absolutt ikke. Røde dager er de beste feriene for oss, for da er det faktisk FERIE.

MEN, i dag , ble påskegg, påskesmil, påskefjell og påskeditt og påskedatt for mye for meg.
All denne påskepositismen ble til et stort, kvalmt og ekkelt påskeegg, tungt i magen.

I. tillegg får jeg helt ærlig en god dose dårlig samvittighet og en god dæsj misunnelse til alle som har en hytte å reise til,
en sol å glise opp mot og et skispor de  har tid og mulighet til å følge.

Jeg vet jeg ikke er alene, med påskeklumpen i magen, og det er hele motivasjonen bak dette innlegget.
En shout out til alle som har hjemmepåske der ute.

La oss fylle feeden med hjemmepåskelykke også, ikke bare påskefjellet.
Påskeglis mot hjemmesol, påskeegg ferdig fylt fra Europris og turer på gangstien.

Du er ikke alene med å tilbringe påsken hjemme, vi er mange, kanskje flere enn du tror til og med.
Det er bare at vi ikke er gode nok på å skryte av det.

Og du som sitter der, og akkurat har scrolled gjennom en feed og kjenner påskeklumpen vokse.
Ta deg en marsipan og rist det av deg.

Og bestem deg for å gjøre denne hjemmepåsken nydelig!
Fyll den med påskesmil og rolig tempo.
Påskegodis,  frisk luft og masse sofakos.

Og mitt aller beste tips?

Legg ifra deg telefonen og nyt tiden med
noen som fyller feeden din med mye godt.

Annonse

//annonse

Det har allerede begynt å krible litt i magen,
Vi har tillatt oss å starte nedtelling også, en liten måned igjen.

Jeg vet ærlig talt ikke hvem som gleder seg mest.
Om det er de minste eller største. Vi største gleder oss iallfall enormt på de minstes vegne.

Men om ikke mange ukene, er det endelig klart.
Vi skal få se blant annet Apa, Ted og Elfi og resten av gjengen i virkelig live.

 

Vi skal på Vennebyen show i hovedstaden og GJETT om vi gleder oss.

Liveshow med vennebyen har vi aldri vært på før, likevel vet vi at vi virkelig har noe å glede oss til.
For på TV skjermen har vi sett opptakt fra tidligere live show, og jammen er det mye som skjer.
På youtube kanalen til Vennebyen ligger både episoder av den animerte sesongen. og opptak fra live show, og familiens aller største fan bytter regelmessig på hva han vil se på.

Det er så koselig, fascinerende og ikke minst herlig når disse små får seg forbilder.
Og her i huset er det uten tvil Apa som sitter høyt hos treåringen. For til tross for at han både er litt klossete og vimsete.
Er han alltid en god venn og passer godt på andre. Han er litt redd, noe som også gjør han modig, og ikke minst har han verdens kuleste sparkesykkel!

De andre små har også sine helter, men det er uten tvil Apa som har den største fanen her i huset.

Mest stas blir det nok å se karakterene i ekte live, men hvor moro blir det ikke å være med å synge sangene SAMMEN med flokken i vennebyen.
Vi som elsker musikk! Årets forestilling handler om Apa og Rockemysteriet. Det lukter masse musikk her altså.

Rykte sier også at forestillingen blir proppfull av de kjente karakterene og en EKTE brann.
Og ikke minst meget variert innhold da Vennebyen gjør klart til konsert og for å få den best mulig arrangerer de audition.
Apa skal være med å opptre og gleder seg selvsagt masse, men så plutselig blir gitaren til Apa borte.
Og vips så er Rockemysteriet i gang.

Av hva vi har sett på YouTube er det et forrykende show tilpasset de minste.
Med vekslende underholdning og korte sekvenser med dialog.
For det er jo ikke bare bare å få en 3 åring til å sitte stille i 70min.
Men er det noen som kan få det til å funke er det nok Apa.

Vennebyen har fått en stor plass hos oss, så dette gleder vi oss virkelig til.

Tenk at vi skal få se de på EKTE.

Årets show reiser rundt i landet, hele 10 ulike kulturhus skal de besøke iløpet av det kommende halvåret.
Og tenker du kanskje at dette kunne vært noe for dere også finner du oversikt over hvor de skal ha show HER.

Og du, følg med på facebook, om ikke lenge deler vi jammen meg ut billetter til en familie 🙂

 

Annonse

Så blir dette første innlegg i forhåpentligvis mange.
Som mange av dere vet har jeg stor, nærmest sær interesse for barneutstyr.
Faktisk hatt det siden FØR jeg fikk barn.
Og med små barn i 12 år,  har jeg testet en del og kan vel med trygghet si jeg har en del erfaringer med barneutstyr.

Nina tester skal være en serie innlegg hvor jeg setter litt ekstra lupe på ting jeg prøver, være seg bilstoler, vogner, smånips eller klær.
Og først ute er City Tour 2 fra Babyjogger.

Som navnet sier er dette utgave 2 av vognen og la meg først si at jeg IKKE har testet utgave nr 1 og kan dermed ikke sammenligne på noe vis.

City tour 2 er mer en trille enn en vogn.
Men med sine egenskaper er den neimen ikke langt unna å konkurrere med hovedvognen på mange måter.
Dette er den første men definitivt ikke siste vognen jeg tester fra Babyjogger og den raser raskt opp mot en av mine favoritter i vognparken.

City tour 2 kan også brukes med bag.

Bagen kan klikkes på mens sportsdelen er på slik som jeg har gjort, men om det er viktig for en å ikke trille rundt med en litt smårar(ja for den blir jo det med to kalesjer osv) kan man med litt om og men få fjernet sportsdelen. Vi har valgt å beholde den på da den ikke veier stort, gjør heller ikke understellet spesielt mye større og ofte er det praktisk med to kalesjer med tanke på sol osv.

Bagen er temmelig romslig til å være til en trille, medfølgende stormtrekk og relativt god kalejse.
Daniel er 3 mnd, men stor med 61 cm og nesten 7 kilo og han har enda god plass.
Bagen har også to små praktiske lommer inni til feks smokker osv.

Bagen kan også enkelt foldes flat for mindre plass ved lagring.

Baggen klikkes enkelt på ved hjelp av to adaptere og tåler 9 kilo.

Som sportsvogn eller trille er City tour2 temmelig romslig for sin størrelse.
Og Oda på 2 år har god plass til å ta en god dupp.
Med full liggestilling (ryggen justeres trinnløst) og regulerbart fotbrett er den som skapt for en god dupp også.
Sittedelen tåler 22 kilo og kan med andre ord brukes så lenge man har behov for en trille.

Den er også god på varme dager da man kan løfte opp stoffstykket bak og gi vognen gjennomlufting.
Som ekstrautstyr kan også bumberbar kjøpes til.
Vognen kan kun trilles fra deg som sportsdel, men har fin titteluke på toppen.

Selv om hjulene til City tour 2 er små, er den meget god å trille, det aller beste er at den er helt stille.
Svivelhjulene i front kan låses dersom man ønsker dette.

Handlekurven er god og og stor og rommer mye.

Mange lurer på om denne vognen kan brukes som håndbagasje på fly og svarene er tvetydige.
Babyjogger selv garanterer det ikke, og om man ser på målene er den litt større enn hva de fleste selskaper godtar.
Men dersom man tar av bakhjulene og putter vogna i sekken man kan kjøpe til, sier ryktet at de som har prøvd får den med seg.

 

Vurderer du derimot en flytrille, hadde jeg også tatt en titt på Ergobaby Metro som har mye av de samme godene men litt mindre mål med tanke på håndbagasje.
Og som også kan legges sammen superkompakt med babydelen, noe City Tour 2 ikke kan.

Når vi snakker om mål:

Sete: 24 cm
fotbrett 44cm
Sete bredde: 33cm
Rygg: 43cm
Rygg bredde: 32cm.
Fra sete opp til kalesje: 64cm.

Og Spør du meg er det neimen ikke værst når målene sammenslått er:

59,5cm lengde

49cm bredde

19cm høyde.

Å legge sammen gjøres den enkelt, og den den holder seg sammen takket være en «krok» på understellet.
Har faktisk tilgode å se en vogn som folder seg sammen like flott som man ser på bildene og det gang etter gang.
Det er også mulig å kjøpe til en sekk som vogna enkelt kan fraktes i.

Alt i alt er vi mest fornøyd med vogna og gir den terningkast 5,5 av 6.
Og City tour 2 med tilbehør kan du kjøpe hos blant annet kos med kidsa.

 

Gi oss gjerne innspill på hva vi skal teste og ikke minst, del gjerne din erfaring med oss.

Annonse

Finnes det noen bedre måte å starte dagen på en med duften av fersk bakst (og nykvernet kaffe?)

Med en liten morgenfugl i familien har jeg plutselig litt tid på morgenkvisten og de morgningene jeg har overskudd kan jeg også skjemme bort familien med ferske rundstykker. Noe som jeg gjorde i dag. Og etter å ha. delt bildet ble jeg bombadert av etterspørsel på oppskrift.
Og det er klart jeg vil dele 🙂

Moro når dere spør.
Må igjen presisere at jeg er INGEN baker eller kokk, men er glad i å drive med mat.
Og noe som er viktig for meg er at det skal være enkelt og med ingredienser man finner i butikken.

Så for å lage disse havrerundstykkene trenger du:

 

650 gr hvetemel.
150 gr havregryn.
1 pk tørrgjær
1 ts salt
4 ss olje (eller smeltet smør)
6 dl melk (kan også bakes med vann)
2 ss sirup.

også gjør du slik:
bland alt tørre i en bolle.
Tilsett det fuktige. unntatt olje i temp rundt 37 grader og elt godt.
Tilsett oljen på slutten av eltingen.

Sett lunt og hev i 30 min.

Så bakes de ut til ca 16 rundstykker.
Sette på nytt lunt og heves i minst 30 min til.

Stekes på 220 grader i 10-12 minutter.
Pensle gjerne med vann eller egg og strø på havregryn før steking.

Dagens variant ble også piffet opp med en god neve knuste linfrø og solsikkekjerner.
Du vet.. man tager hva man haver 🙂

Annonse

Jeg har en vanvittig stor utfordring som 6 barnsmor.
Den er personlig, den ligger på meg, og kun på meg.
Men min utfordring er så stor at jeg lar den gå utover de rundt meg på mange vis, men tro du meg jeg gjør så godt jeg kan for å få det beste ut av det.

Jeg merker at det sitter litt inne å si det høyt, liker rett og slett ikke innrømme det..
men saken er.. og la meg forklare før du dømmer meg..

jeg..

Uten å overdrive..

HATER 17. mai.

Ups, der var det ute. Jepp jeg virkelig hater 17. mai. Jeg legger ingenting imellom her, for slik er det altså.

Men hvorfor i alle dager tenker du kanskje? 17. mai som er en glad og feststemt dag?
For all del, det handler ikke om hva som hendte den dagen 1814 iallfall. Nei for all del, det burde vi jo alle være takknemlige for.
Det handler mye om hvordan dagen markeres og kanskje også min situasjon.

17. mai har jeg egentlig aldri syntes så veldig om, selv ikke som barn.
Så det henger nok litt igjen fra ett eller annet, men som voksen byr denne dagen meg imot.

La meg forklare.
Det handler altså ikke om hva vi markerer men at
denne dagen inneholder mye av ting jeg ikke er stort begeistret for.

Stive upraktiske klær til en mamma som må løpe etter 6 unger.
Vonde sko og hektisk timeplan.
Toget her lokalt går på speed, så det har et enormt tempo.
Så mine minner fra lokal 17. mai er å grabbe en unge under hver arm og nærmest løpe etter korpset.
Hvilket bringer meg inn på neste punkt som er korpsmusikk, beklager men det synes jeg kun er bråkete og masete.

Så når man har heseblest seg gjennom tidlig morgen, fiksing av 6 barn og seg selv, kastet i seg frokost og unngått så godt det lar seg gjøre med søling og klin, løpt etter et korps på speed i et tog ingen har vist interesse for å se oss gå i (ingen langs ruta å rope ekstra hurra til) ender toget lokalt i en turistattraksjon du kanskje har besøkt selv. Nemlig Hadeland Glassverk. Og er det noe jeg er glad for å ha som nabo så er det glassverket. Men er det noe ikke glassverket er egnet til er det å ta imot 6500 feststemte mennesker.

Åletrangt, uoversiktlig og fullstendig kaos.

Her tviholder jeg på barna og teller de regelmessig mens vi åler oss mellom folket for å finne en blank plass stor nok til alle.
Resten av dagen er det kø, mas og dagen avslutter med en meget slunken lommebok og et par happy kids med hver sin heliumsballong og en tre åring som gråter fordi  han mistet sin og mamman ikke kan kjøpe en ny.

Nå var jeg kanskje negativ synes du?

Helt enig, og jeg er veldig klar over det.
Jeg har jobbet mye med meg selv, pint meg gjennom utallige 17. mai og gjort så godt jeg kan.
Men en av mine tja, skal vi kalle det gode egenskaper  er at jeg ikke kan fake, Jeg er ærlig på det meste, så går det ikke,  går rett og slett bare ikke.

Og 17 mai er jo tross alt barnas dag, men jeg skal love deg at det blir ikke mye barnas dag når mamma pines.
Når mamma er sur, stressa og mindre happy.

Men jeg har funnet en løsning.
Vi gjør noe helt annet.

Vi pakker koffert, sekk eller hva det måtte være og forlater korps, tog, og kø.
En tradisjon har vært å ta båten over til Danmark og nyte noen dager der.

 

Men i år tar vi en ny vri, vi holder oss faktisk i landet, men oppsøker et sted med svært lite tog, korpsmusikk og full tillatelse til komfortable klær og joggesko.
Årets 17. mai skal tilbringes i DYREPARKEN.

Til min store overraskelse har de oppe denne dagen.
Stille og rolig ja, men helt perfekt for oss.

Dette blir også vår første utflukt som familie på 8 så ekstra spennende.

Vi skal bo i Abrahavn, har bodd der tidligere også og GJETT om vi gleder oss.
Der har de, tro det eller ei, faktisk plass til oss i ett rom.

Jeg gleder meg virkelig til 17. mai i år.
Og jeg er sikker på at vi får fylt dagen med masse is, pølser og jammen tror jeg vi skal få plass til noen hipp hipp hurra også.

Annonse

Det er en meget sliten, litt lettet og veldig takknemlig mamma som skriver dette innlegget.
I tre måneder har jeg nå bevist for meg selv at jeg er en vaskeekte og fungerende seksbarnsmamma som virkelig kan stå støtt i stormen.
Men fy søren for noen måneder dette har vært.

Daniel er 3 måneder, og det er på tide å se hvordan ståa er nå.

Hva sier babyverden om baby tre måneder:

MILEPÆLER

Kommunikasjon og sosial utvikling

  • Er opptatt av sine nære omsorgspersoner – liker ikke når du går, blir ivrig når du kommer, og følger deg med øynene rundt i rommet.
  • Begynner å imitere faktene sine når dere prater – beveger armer og bein.
  • Øyekontakten med deg øker stadig – en viktig emosjonell prosess som knytter dere nærmere sammen.
  • Begynner å le høyt.
  • Liker lyden av sin egen stemme og utvider stadig spekteret.
  • Bruker mange ulike bevegelser og ansiktsuttrykk for å uttrykke behov og følelser.
  • Lytter intenst og svarer med lyd til den som synger og prater for det.

Sanser og motorikk

  • Barnets evne til å gripe og bevege en rangle utvikles denne måneden, og det vil gripe etter ting som blir holdt rett foran hånden, når det ligger på ryggen eller sitter på mors eller fars fang.
  • Barnet begynner å trekke i klærne sine.
  • Evnen til å følge bevegelser med blikket utvikler seg raskt
  • Barnet begynner å sparke med styrke.
  • Nå klarer barnet også å gjøre to ting samtidig, som å suge og titte på noe.
  • Barnet løfter hodet og brystet i mageleie når det støtter seg på armene.

Interesser og aktiviteter

  • Liker og trenger mye fysisk nærhet – vil bli holdt, båret og kost med.
  • Begynner å vise preferanser for enkelte mennesker.
  • Begynner å vise forventning til kjente aktiviteter.
  • La barnet få ligge et sted hvpr det kan følge med på dine og andre familiemedlemmers gjøremål i huset. Legg barnet på magen og legg deg på magen foran barnet og prat og syng. Slik oppmuntrer du barnet til å trene på å holde hodet og overkropp oppe.
  • Barnet utforsker med hender og munn. Skaff noen få, trygge, «tyggesikre» leker som barnet både kan kjenne på og tygge på.

Det er tredje gang jeg skriver slike oppdateringer, og det er først nå det slår meg at denne infoen handler ikke om hvor de skal være, men hva 3. mnd vil by på.
Så la oss snakke litt om

 

Daniel 3 måneder

fødselsvekt og lengde:  3830 gr og 51 cm

Vekt og lengde nå: 6760gr og 61 cm

Som jeg sa innledningsvis, men som ikke kan sies nok, Fyttifela for noen måneder vi har lagt bak oss.
For en karusell vi har valg. Uten tvil den heftigste på hele tivoli!
Er det noe jeg ikke har vært i tvil om den siste tiden så er det at jeg lever.
Men her står vi altså. De 3 første (og tøffeste?) månedene er unnagjort, det er vår i lufta og vi går bokstavelig talt mot lysere tider.

Mye har skjedd siden forrige oppdatering, det er enormt hvor mye disse små utvikler seg.
Det skjer nærmest noe nytt hver eneste dag.

Daniel har hatt en tøff måned (mamman også) Han har slitt med både søvn og mat, og da sier det seg selv at det meste andre også blir galt.
Og når det meste andre er galt, blir man, spesielt mamman, ekstra sugen på litt søvn. Men denne søvnen, ja la oss prate litt om den først.
Han, i likhet med våre fem andre er en powernapper på dagen og har sin 40 min før han våkner til.
Men da er han helt tydelig ikke uthvilt.

Han sover i vogn på dagtid nå, og om vi tar oss tid til å rugge han kan 40 minutteren bli 2 timer, noe som er den lengden han trenger.
Men da må det rugges også, konstant. Og tro du meg, det er mye jeg får til å gjøre mens jeg rugger, som feks det å skrive dette innlegget 😉

Det vi har funnet ut, er at man får lønn for strevet, du har kanskje hørt utrykket søvn avler søvn?
Det viser seg at det stemmer veldig på vår vesle kar. Så om han rugges så søvnen blir optimal, sover han mye bedre om natten også.

Han er fortsatt klar for natten rundt 18, noen ganger 17.30 også. Da får han en flaske (kommer tilbake til mat) og blir lagt i sengen. Han har ikke evnen til å sovne på flasken, blir da lagt våken i sengen også sitter jeg ved han til han har roet seg og funnet søvnen.
Hvor lenge han sover da varierer, men de to siste nettene (hvor vi virkelig har jobbet med søvnen på dagen) har han sovet fra 18-05.
Så får han litt pupp, gurgler og prater litt før han sier ifra at han er mere sulten og vi må stå opp for en flaske.

Så er det straks klart for dagens første dupp som kommer rundt 08.

Jeg ser helt tydelig at vi er i ferd med å komme over i en rutine. Når de er så små vet jeg jo at den endres hurtig.
Men at Daniel trives med en rytme er det ingen tvil om.

Jeg har lest to mnd innlegget og ser jeg skrev at å amme som seksbarnsmor var praktisk, men også låsende siden han ville ha mat hyppig.
Vell, trenden ble at ammingen ble hyppigere og hyppigere, han kavet mer og mer ved brystet og halte og dro i den stakkars nippelen min.
Jeg ble frustrert han ble enda mer frustrert og alt ble bare stress.

Så løpet av måneden som har gått, har Daniel både vært hos kiropraktor. barnelege og klippet tungebånd.
Dessverre tok hele prosessen så lang tid at innen klippet var gjort, og jeg merket ting ble bedre med ammingen var han over på 4 flasker i døgnet.

Jeg hadde ikke overskudd eller psyke til å prøve å gjenoppta ammingen, så Daniel er nå foret på 90% flaske og 10 % pupp.
Han stortrives med det, og jammen synes ikke mamman det er så aller verst heller. Vi koser oss minst like mye med matingen og det er veldig koselig at de andre kan bidra også.

Eneste er at det hele er vanvittig uvant, jeg fullammet mine andre små og er ikke vant til denne logistikken med planlegging av måltid på farten osv.
Men learning by doing, og dette var uten tvil den beste løsningen for meg og han.

For denne mamman har vært skikkelig på kanten de siste dagene, såpass ærlig skal jeg være.
Jeg har følt meg spist opp av den lille karen den siste tiden. Ikke bare fra  brystet men også på tid.
Og det hele ble en mørk og negativ sirkel hvor savnet etter de andre barna og ikke minst min mann begynte å gnage og irritasjonen over at jeg hadde en krevende baby i armene ble unødvendig stor.
Men det går bedre nå, mye bedre.

Så bra at vi til og med har dristet oss til å planlegge en liten utflukt som komplett familie i mai.

Og som du kanskje har fått med deg, er det slik at vi enda ikke har vært ute av huset som komplett familie. Så det kan bli meget spennende.

Det fine oppi det hele, er at barna forstatt forguder lillebror. Så følelsene jeg har gnagd på har ikke flyttet inn hos de.
Minstesøster forguder han fortsatt og de litt større synes det er mer og mer moro med en lillebror som helt tydelig er mer og mer med.

Han bærer fortsatt litt preg av en litt røff start så er ikke lengst framme når det kommer til motorisk utvikling.
Han har fattet interesse for uroen og kan ligge nå gurgle lenge under den, vel altså lenge i hans tidsskala som er 15 min.
Babygymmen begynner også å bli spennende, og med masse konsentrasjon treffer han lekene som henger over.

Han er fortsatt litt slapp i nakke/holde hode. Så vi øver på å ligge på magen rett som det er.
Små powerøkter her og der. Alle monner drar sies det?

Jeg har hatt en berg og dalbane måned. Den ene dagen har jeg vært usikker på om jeg har tatt et fornuftig og overkommelig valg med å bli seksbarnsmor, neste dag kan jeg føle meg som verdens heldigste som får være mamma til seks små og i tillegg være gift med verdens beste venn og mann.

Det er ufattelig mye jobb, å være fungerende mamma til seks, men det går seg til.
Også håper jeg våren og sommeren vil gjøre oss godt med masse deilig sol, varme og mindre sykdom.

Les mer om Daniel 1 mnd og 2 mnd

Annonse

Jeg ber kanskje om det selv, når jeg klager min nød til mine følgere på Snapchat.

For det går vel i grunnen ikke stort annet enn klaging fra min side om dagen.. om jeg prøver å se på det litt utad.
For minstemann og meg, vi mangler en ting.

Søvn.

og ordtaket er feil, glem mat og drikke, det burde heller vært;
uten søvn, duger helten ikke.

Okey, så rimer det kanskje ikke, men man blir neimen ikke sterk i klypa av å ikke sove eller bruke mesteparten av sin våkentid på å jakte etter søvn.

Det er en så stor del av livet mitt akkurat nå, at det er vanskelig å ikke dele noe om det.
I tillegg ser jeg jo ut som et spøkelse også.. så det er vanskelig å skjule greia vi har gående.

 

Også er det godt å dele, min erfaring er det.
At det letter hjerte å få det ut.
I tillegg styrker det selvtilliten når man innimellom alt får bekreftelse på at man ikke er alene.
At det enten er noen som har vært der, og kan bekrefte at det blir bedre, eller at det faktisk er noen som sitter å synkronrugger med meg akkurat nå.
For det er det det går i, rugging.

Rugging, byssing og bæring.
Ja ikke så innmari mye bæring i grunnen for han vil helst være for seg selv, men merke at vi er i nærheten, på et vis.

Og når han er våken, er det ikke lange stunden fra små smil til store tårer og endeløse hyl.
Ingen av mine små har grått så mye som denne karen og det føles så vondt og utmattende.

Jeg.holder.på.å.bli.gal.

Så sliten, utmattet og ikke minst lei av å kjempe mot følelsen av udugelighet.
Og det er nettopp det.

De aller fleste mødre tror jeg kjenner seg igjen, når jeg sier at den værste og største følelsen som dukker opp når du ikke får stagget ditt eget barns gråt er udugelighet. Og det er da det er så vanskelig for meg å fatte og begripe at det første noen velger å gjøre, når de ser å hører en sliten, oppspist, fortvilet mamma på randen. Er å stille kritiske og idiotiske spørsmål som,

Hvorfor bare slutter du ikke å rugge han? Ser du ikke at det er du som gir han uvanene?

Hvorfor er du ikke ute å går når du uansett må trille han?

Hvorfor får han flaske, om han plages med magen er det mye bedre at du ammer?

Hvorfor samsover du? Burde han ikke ha lært å sove i egen seng nå?

For guds skyld ikke la han sovne til stimuli fra deg, du gjør deg og barnet bare en bjørnetjeneste av det hele.

Og for all del, jeg burde kanskje vært ute å trillet, sluttet å rugge han, prøvd å fortsette å amme, puttet han konsekvent i sin egen seng etter oppvåkning og lukket ørene, gått ut av rommet, lukket døren og latt han gråte.

Men tro det eller ei, for meg er det fysisk og psykisk umulig.
Mammahjerte MITT makter det ikke.
Mulig ditt gjør, men ikke mitt.

Jeg gjør så godt jeg kan, og bedre får det ikke blitt.
SÅ får jeg bare håpe og tro at det er godt nok for minstemann på et vis.
Om kanskje ikke nå, iallefall etterhvert.

Jeg føler jeg skriver om dette tema for Nte gang, men det kan tydeligvis ikke skrives nok om.
La meg gjenta det i korthet og enkelhet;

Om du ikke har noe godt å si, hold munn.

Om noen ikke har spurt om meningen din, hold den for deg selv.

Om noen ikke har spurt om ditt gode råd, spar det til det er etterspurt.

Jeg deler alle sider av det å være mamma, og kommer ikke til å slutte med det.
Jeg vet at det finnes mødre der ute som trenger, i samme grad som meg, å få vite at de ikke er alene med å kjenne litt på at mammarollen er litt for mye iblant.
Og for all del, jeg deler jo ikke bare guffe, jeg deler også små magiske øyeblikk som skjer, her og der, og som gjør alt verdt det.
Men, om jeg kun skulle vist det, hadde det blit å juge, for enten man vil eller ikke, inneholder mammarollen en del drittarbeid også, og det vil jeg og dele med dere.
Og mest sannsynlig må jeg fortsette å svelge kameler, ta imot råd jeg ikke har bedt om, meninger jeg ikke vil ha og kritikk ifra mennesker som ikke engang kjenner meg eller ser hele historien.

Den nye taktikken er å ikke svare, bare nikke og smile.
Svelge kamelen og holde pusten.
Så får vi se hvor lang tid det går før jeg må lette på trykket neste gang.

Annonse

Familien kaos samlet rundt middagsbordet og den ene mer høylydt enn den andre.
Alle har noe å fortelle, og den ene mener selvsagt at budskapet sitt er det viktigste.

Vi prøver å få med oss alle ord, jeg og min mann.
En etter en slipper de til.

Men så klarer ikke 3 åringen mer.

Plutselig STÅR han på tripptrappstolen og roper ut.

Jeg vil være Maui!

Ingen av oss henger med.
Å,å,å å Amalie kan være Vaiana stotrer han frem ivrig.

 

Nå skjønner vi alle.
Han er i den fasen, du vet, den hvor man velger hvem man er når man ser på film og serier.

Jeg vil være gutten, hvem vil du være? Det er på en måte obligatorisk å ta eierskap i en av figurene til hvert program når man sitter å ser barneTV med en treåring.

Han ser at han har fått alles oppmerksomhet og tillater seg å sette seg ned før han fortsetter.
Markus kan være Pua, så ombestemmer han seg brått, Nei, pappa kan være Pua.

Og Oda er baby Vaiana.
Hun med vannet. Det er forøvrig favorittscenen hans, når Vaiana som baby møter vannet for første gang.
Da sitter han musestille med haka på slepp.

Dette har han tenkt på lenge.

Vi er alle storfan av den filmen men han er den største og jeg har helt ærlig ikke telling på hvor mange ganger den har gått.
Det jeg vet er at om den hadde vært VHS hadde den vært utslitt, på kassett tre minst.

Derfor spurte jeg med oppriktig nysgjerrighet.

Enn mamma da, hvem kan hun være?

Han vifter ivrig med skjea og svarer.

Og du, du du du kan være.

Mamma kan være

HeiHei.