Annonse

//annonse for egen nettbutikk

Det er nesten like uvirkelig, hver eneste gang jeg låser opp døren til det lille røde huset rett nede i svingen her.

Det føles nesten ut som i går, vi pakket over kjøkkenbordet mens vår temmelig nyfødte fjerdemann lå å sov.

Det hele startet med en kalenderbok, og vil du gjette hva den het?

Jo da du har helt rett.

Kos med kaos selvfølgelig.

En kalenderbok vi selv hadde laget fordi vi savnet en kalenderbok med nok plass til en hel familie.
Som tok vare på minnene og øyeblikkene.

Neste steg var Lill Davinci.
En ramme vi hadde drømt om i evigheter.

Endelig fikk vi den til Norge, og det skulle vise seg at mange var like begeistret som oss.

Og vips måtte vi flytte det hele fra kjøkkenbordet og ut i garasjen.

Nå ble prosjektet så stort at min mann kunne ta sitt drømmesteget.
Han kunne slutte i sin daværende jobb og ta første steg inn i å drive for seg selv.

En mer fleksibel jobb som også gir en mer fleksibel pappa.

Etter dette har vår hverdag bestått av blod, svette, tårer og vanvittig mye moro.

I dag, er Kos med kaos virkelig i ferd med å bli det vi drømte om at det skulle bli.

Takket være dere, og deres tillit til oss gjør at vi i dag har en nettbutikk med masse spennende, og gode produkter,
men det største av alt har en mulighet til å gi andre mennesker arbeid.

Vi tilbyr arbeidsplasser, og er i dag fem mennesker som hver eneste dag stor koser oss med å jobbe i Kos med kaos.

Vi gleder oss til å gå på jobb hver eneste dag, og takknemligheten jeg og min mann sitter med for at dere velger å handle hos oss kan ikke beskrives med ord rett og slett. Ved å velge oss, er dere med på å gjøre en forskjell. Forskjell for bygda vi bor i og menneskene som jobber hos oss.

Forskjell for oss.

Takket være dere, at dere handler hos oss og tilbakemeldingene dere gir oss kan vi jobbe hardt og iherdig hver eneste dag med å skape noe dere ønsker dere.

Vi kan kanskje ikke briefe med de rimeligste prisene, mest fancy annonsene og teknologiske nettsiden.
Men vi kan briefe med helhjertet kundeservice som ønsker akkurat deg en god opplevelse ved å handle hos oss.

Og vi kan love deg en ordre pakket med kjærlighet og takknemlighet.

I morgen fyller vi 2 år.
Og DET må feires.

Og gaven gir vi til dere.
I morgen feirer vi med et VANVITTIG SALG.

Absolutt alle varene er nedsatt, absolutt alle.
i 2 dager til ende gjelder prisene og det er kun lagerførte varer salget gjelder.

Og som en ekstra takk til dere som også leser bloggen, kan jeg røpe at prisene er allerede nedsatt NÅ.

Så, om du har lyst til å sikre deg noen godbiter, har du muligheten nå.

Nok en gang…. tuuuuuusen takk.

Annonse

Hver eneste kveld får jeg snap, absolutt hver eneste kveld.

Hvordan får dere alle ungene i seng?
Legger alle seg enkelt?
Hvor lang tid bruker dere på legging?
Har alle barna hvert sitt rom?

 

Derfor tenker jeg at det absolutt er på sin plass å skrive litt om leggerutiner her i huset (slik det er nå iallefall) Ja for jeg regner med at du er temmelig klar over at ting kan forandre seg fortere enn du aner med små barn i hus.

Ettermiddag og kveld er hellig her i huset. Rutinepreget og rolig.
Jeg har ingen problem med å innrømme at jeg ikke synes noe særlig om de ettermiddagene som blir «forstyrret» av en fotballkamp som sjuåringen skal spille i, en ekstra øvelse i koret eller lignende.

For all del, barna er med, og det er gøy når det skjer noe. Men jeg vet også at det har konsekvenser, konsekvenser for leggingen og dermed også min egentid, for selv med 5 barn har jeg også et behov for nettopp egentid. 😉

Det er fem unger som skal i seng, innen 21 skal fem sett tenner være pusset og fem små hoder ligge på puten. Vi klarer det… som regel… 9 av 10 tror jeg.

Minste er den største utfordringen, største er den enkleste.

Så la oss begynne den seigeste.

Odamor.

Hun er trøtt som ei strømpe rundt kl 17.
Etter to dagdupper, gjør vi så godt vi kan med å strekke natten litt.
Resultatet er ofte en litt overstrøtt Oda som treffer sengen kl 18.
Etter en flaske på halvmørkt rom legges hun i sengen.

Noen ganger legger hun seg til for å sove umiddelbart, andre ganger går det fort 1,5 time før hun klarer å finne søvnen. Da må jeg trave inn og ut for å gi henne noen myke stryk over kinnet eller i håndflaten slik at hun finner roen. Enkelte kvelder må jeg stå helt til hun sovner, andre ganger er det ok å bare roe ned for at jeg så skal tusle ut igjen.


Jonatan er klar for sengen mellom 18.30 og 19.
Han har siden han knakk koden med å finne roen selv vært temmelig enkel å legge.
Han er ikke storfan av dill og dull. Vil ha litt ekstra kos ved stell med tull og fjas til tannpuss og litt ekstra kos. Men ikke noe mer.
En liten nattasang holder, bok er ikke noe for han når hodet treffer puta.

Så en (selvskreven ) traktorsang og vips er han i drømmeland.
Enkelte kvelder oppsummerer han dagen gjerne selv med en oppdiktet sang eller historie.
Noe av det søteste å ligge å høre på spør du meg.

Bildet er tatt for fem år siden

Matilde og Markus (knoll og tott) Deler rom og legger seg samtidig.
Vi begynner med kveldsmat så fort Jonatan er i seng og begge to treffer puta innen klokken er 19,45.
De gjør det meste selv men får en kontroll av tannpuss og slikt selvfølgelig.

De er veldig glade i en historie på sengekanten, enten i form av lydbok eller høytlesning.
Ekstra stas er det når storesøster er kul nok til å lese (slik hun gjør nå så jeg får skrevet dette)

Amalie finner senga selv i 21 tiden, ingen smøring av kveldsmat eller  kontroll av tannpuss på henne.
Vi nyter derimot stillheten litt sammen uten småtrolla rundt oss, ser en serie sammen eller spiller et spill.

Det går ca. 2 timer fra leggeprossesen begynner til den er i havn.
Alt er meget preget av rutiner og barna trives godt med det. Forutsigbart og trygt.
Utfordringen er selvfølgelig når vi går utenfor rutinene og leggetiden strekkes feks.

Det betyr med andre ord at helgene ikke er store utskeielsene hos oss.
Oda og Jonatan legger seg til fast tid, Matilde og Markus kl 20 som regel og Amalie får drøye den til 22.

Jeg er så absolutt ikke alene med å få barna i seng, vi deler arbeidsoppgavene mellom oss og har temmelig godt teamwork.
Hvem som gjør hva har vi ikke fast, men helt tydelig perioder hvor vi gjør ting uten å egentlig avklare hvem som gjør hva.
Samtidig vet vi begge hva som skal til, på den måten avlaster vi hverandre hele veien.
Jeg bytter bleie og tar på pysj på Oda mens han mekker flaske feks.

Slike ting 🙂

Vår erfaring er at søvn er viktig.
Sånn er det bare.

Hvor lang tid bruker dere på legging?

 

//følg gjerne dagene, kveldene og nettene(?) våre på Snapchat: Idebankmamma

Annonse

Det er på en måte både litt søtt og litt trist.
Den usikkerheten jeg ser tilbake på for 11 år siden.

Den var så tydelig at selv den dag i dag kan kjenne litt på den følelsen om jeg tenker på den.

Jeg husker så godt, første dagen min gode mann og far til vårt barn skulle på jobb.
Han dro, og i det døren ble lukket begynte tårene mine å renne.
Hva i alle dager skulle vi gjøre nå?
Skulle verden bare la meg være alene med denne sjelen her?

Skulle jeg ha det fulle ansvar?
Var det i det heletatt forsvarlig?

Jeg husker jeg satt med babyen i armene, ansikt mot ansikt satt vi, hun lys våken og nysgjerrig.
Jeg livredd og proppfull av usikkerhet.

Jeg husker jeg spurten høyt,

Hvordan skal jeg få gått på do i dag?

Skulle hun bare ligge alene?

Hva om, enn hvis, tenk om?

Det tok meg lang tid å bli fortrolig med det å være alene med henne, jeg trengte tid på å bli fortrolig med ansvaret og få troen på meg selv.
Det var mange dager blæra fikk tøyd seg godt for å oppsummere kort. 😉

Jeg fant meg løsninger etterhvert, tungvindte løsninger, men de fungerte.

At jeg skulle sitte så rolig og trygg som mamma  i dag, hadde jeg aldri sett for meg da.
Der og da var jeg i grunnen sikker på at jeg ikke burde få flere barn så usikker som jeg var.

Å dele usikkerhet rundt morsrollen er vanskelig.
Fordi vi alle sitter med en mening om at det burde falle naturlig.

Sannheten er nok at de aller fleste førstegangsmammaer opplever en helt annen usikkerhet enn flerbarnsmødre.

Om jeg kunne ønsket meg noe, så er det at førstegangsmødre fødte med en sikkerhet tilhørende en andregangsfødende.
På det viset er jeg ganske sikker på at vi også hadde turt å få flere barn.

Men slik er det altså ikke.
Istedefor kan løsningen være å si at det er greit å være litt uten for seg selv.
Det er helt normalt å freake litt ut når man plutselig er alene med den lille bylten man egentlig ikke kjenner en gang.

Det er greit å ikke vite hvordan man skal få dagen til å gå opp.
Det er greit å ikke være komfortabel.
Det er greit å være litt redd.

Det er greit å føle seg ukomfortabel.

Trøsten er at det går bedre, og bedre og bedre.

Og tilslutt står du der, mens poden sitter på kjøkkenøya og tegner på en pappeske, mens du steker pannekaker og rugger lillesøster i vogna med den ene foten.

Annonse

Det er 344 dager siden jeg lå klekkelig stolt, temmelig sliten og usannsynlig lettet.

Jeg lå langtifra alene.

Sammen med meg hadde jeg det største som finnes,
en liten fersk sjel på 3800 gram.


For bare noen timer siden hadde vi sett hverandre for første gang.
Men kjent hverandre hadde vi gjort i over 38 uker.

Reisen vi hadde lagt bak oss hun og jeg, hadde vært lang men kort.
trøblete men koselig. Dramatisk men fantastisk.

Jeg fikk æren av å bygge henne, og hun valgte meg og oss.

om 21 dager har jeg fødedag og hun bursdag.

Vi har lagt ett år bak oss.

Det første året.

Det første året som fembarns mor og hun sitt første leveår.

Det skjer så usannsynlig mye, de første 365 dagene.
Fra å være en hjelpesløs sjel uten mye vilje og mening vokser det frem en personlighet og vilje.
Motoriske evner og forståelse.

Jeg vet godt hvem Oda er i dag.

Det er 21 dager igjen av babytiden.

21 dager igjen hvor vi fortsatt teller måneder og ikke år.
21 dager igjen hvor hun ikke er året enda.

Hun blir jo ikke stor over natten, det vet jeg så inderlig godt.
men det er noe med disse milepælene som krysses.
OM 21 dager er hun 1 år.

Sjarmen fra spedbarnstiden og baby blir som regel større og større etterhvert som tiden går.
Man hvisker bort de slitsomme nettene og husker de gurglende lydene, smilene fra en liten kropp som prøver å spise men som ikke klarer å slutte å smile fordi hun synes mamman er så uendelig fin.

Sovende barn på brystet, bare tær i vognbagen en varm sommerdag.
Smaken på den første jordbær.

Første latter.
Første klapp
Vink og ord.

21 dager igjen av min siste babytid (?)
Jeg skal nyte så godt jeg kan.

Annonse

//annonse

Jeg kan nesten ikke tro at vi skriver 15. april allerede.
Den etterlengtede våren har endelig biti skikkelig tak og vi virkelig nyter varmere dager med lettere klær og fuglesang, tenk at det snart er sommer.

Denne sommeren blir spennende,  vi har ingen planer om reiser eller store turer.
Men skal flytte både hus, unger og butikken vår. Herremin så spennende det blir.

Men noe må vi jo finne på.

Sommeren kan jo ikke gå forbi oss uten å oppleve noe sammen?
Sommeren er den tiden på året hvor jeg selv har flest barndomsminner, hvor tiden plutselig gikk litt saktere og de voksne hadde tid.

Vi trengte nødvendigvis ikke å reise så langt, men det å oppleve noe sammen, noe nytt og spennende var veldig veldig stas. I år, skal vi bruke det lokale. Det vi har rett rundt oss. Og med «nytt» lokalmiljø har vi blant annet Hadeland Glassverk rett borti gata.
Og i sommer, skjer det virkelig spennende saker der.

I år har de hentet «En reise i Mummidalen» fra London.

Attraksjonen har har vært en av Londons mest besøkte familieatraksjoner i 2017 og ble vist på selveste Southbank Centre, og nå er den altså hentet opp hit til kalde nord og kan besøkes på selveste Hadeland Glassverk. Et av Norges koseligste steder, om jeg kan tørre å påstå noe 😉

De røde små koselige husene, de store åpne slettene barna kan løpe på, fine lekeplassene og la oss ikke glemme bakeriet da, sukk jeg kan nesten lukte kanelsnurrene om jeg lukker øya.

Og i sommer kan vi også ta en del av Mummis eventyr her.
En reise i Mummidalen er en interaktiv opplevelse man blir guidet gjennom. En reise på 50 minutter i Mummis verden. Dette er en sanseopplevelse med lyder, lys og nye miljøer. Hvor man kan være med å se, lytte, ta på og gjøre. En opplevelse for hele familien rett og slett. Det viktige budskap om at vi er alle forskjellige, men hver og en har rett til å bli hørt er kjernen i historien. Mummifamilien er omgitt av usikkerhet og endring og må på reisen finne ut hvem de egentlig er. Og sammen skal vi reise gjennom historien fra perm til perm.

Mummi for meg er barndomsminner, jeg husker godt hvordan vi spent fulgte med på Mummis, Snorkfrøkens og lille My sine eventyr. Det gode, runde og milde trollet med det store motet.

Jeg gleder meg til å dra mine barn inn i Mummis verden, og sammen med de oppleve magien i dalen, og det her på Hadeland.

Hadeland Glassverk ligger en time unna Oslo, i idyliske omgivelser, rett ved Randsfjorden.
Og i hele sommer skal de altså ha denne utstillingen. De åpner 2. juni og jevnt og trutt gjennom hele sommerferien frem til og med 19.august.

Billetter kan bestilles hos ticketmaster HER, og om du har lyst til å vinne billetter kan du delta i facebookposten:

Jeg klarer nesten ikke å vente, derfor var det gledelige nyheter når vi fikk vite at Mummi trollet stikker innom på barnas helg neste uke. 21-22.

Barnas helg har vi besøkt rett som det er og denne gangen kommer altså Mummi! I tillegg kan vi blåse glass, farge lys og det er teater. Og ekstra stas er det altså at dyrene fra Midtre Olimb også kommer innom en tur.

 

 

 

Annonse

Å stå med to blå i hånden kan være et sjokk, enten om det er ventet eller ei.
Kanskje har man ventet lenge og begynte å tro at dagen aldri skulle komme,

Kanskje har man gjort sitt for at det ikke skal skje, men så skjer det umulige.

Det tar som regel ikke lange tiden, før sjokket blir en vane.
Før redselen blir en forventning.

og det som man ikke trodde skulle skje, blir slik det skal bli.

Man legger kanskje planer, selv om det er tidlig.
Kartlegger termin og begynner å telle uker.

Kanskje deler man nyheten også, men de nærmeste, eller de beste.

Det uvirkelig er blitt virkelig.

Så skjer det.
Kanskje har man tenkt tanken, kanskje ikke.
At det kan skje vet vi alle, bare ikke med meg?

Tidlig en morgen, papiret blir rødt.
Murringer i magen.
Korsryggen også.

Små dråper blod blir til strie strømmer.

Murringene går over til smerter.
Det som skulle bli, skjer ikke.

Et lite bankende hjerte, har gitt slipp.

Og sammen med blodet, renner alt av drømmer, tanker, og forventinger ut.

Rått og brutalt og iløpet av få minutter må tankene endres.
Vanen må bli en annen.

Et liv skal ikke bæres frem, et liv har gitt slipp før det tok sitt første fraspark.

Jeg følte meg nærmest hul de første dagene etterpå.
Orket ikke se meg selv i speilet.

Orket ikke snakke med noen, selv ikke mine nærmeste.
Var det min skyld?
Gjorde jeg noe galt?
Var det fordi jeg ikke ønsket det i utgangspunktet? Tankens kraft?

Skuffelsen var kanskje det som var vanskeligst å takle,
viten om at tanker om fremtiden vi hadde gjort de siste ukene kun ble med tankene.

Jeg hadde hverken kjent liv eller sett spiren på skjermen.
Kun en liten kul på magen som fylte håndflaten og et lass
symptomer som gjorde meg bevisst på hva kroppen min jobbet med.

Symptomer som gjorde at jeg stadig tenkte på det lille store som skjedde i magen.
Vår lille store hemmelighet

Men så ble det ikke noe av.

Det ble ikke slik.

Den blodige sorgen tok istedenfor over,
sorgen man må takle alene, fordi ingen snakker om den.

Jeg orker ikke holde munn.
Sorgen er for tung å bære alene.

Det er  alltid godt å dele, iallefall ettepå.
Jeg vet jo godt at  jeg, at vi  ikke er alene.

Livet som aldri ble noe av, vil følge meg livet ut, det vet jeg.
På godt, og vondt. Jeg vil huske datoen det skulle bli, og datoen det hele tok slutt.

Å miste et barn i abort er dessverre noe mange kvinner opplever å gå gjennom.
1 av 100 svangerskap ender slik. Enten om det er tidlig eller sent.

Når det skjer spiller ingen rolle.
For bak en hver abort står en kvinne, kanskje en familie med forventninger, tanker og drømmer.

Noen blivende, som bare blir værende.

Det som er viktig er at ved abort står det igjen et par eller en kvinne, som trenger omsorg.
Som trenger noen å snakke med, som trenger noen å dele med.

Ikke ti, men del.
Lytt og forstå.

Man sitter igjen med tusen spørsmål, de fleste vil en ikke få svar på.
Det er kanskje likså greit, likevell ville de kanskje vært enklere å takle med en form for tilgjengelig oppfølging. En tilgjengelig jordmor, en obligatorisk samtale med lege?
En liten sjekk på at mor har det greit. I dag eksisterer ikke noe slikt.

For meg ble det vanskelig å snakke om, en blanding av mislykkethet og skuffelse jeg ikke hadde følt på før ble så overveldende at jeg forvekslet det med skam.

Heldigvis hadde jeg venner som tidligere hadde delt, som jeg visste hadde vært gjennom dette.
Jeg valgte å dele med de, og ting ble lettere.

Jeg har lært, mye om meg selv og mine nærmeste takket være det som ikke ble.
Det viktigste, er at det er lov å være lei seg over det som ikke ble.
Og om man føler behov for å snakke, må man tørre å gjøre det.

Trøsten?
Man aner ikke hva som venter rundt neste sving.

Annonse

Hun står der hver morgen.

God morgen, nærmest synger hun inne fra fellesrommet.

To trøtte barn stabber inn, med hver sin matboks med tre fylte rom.
En yoghurt, litt grønnsaker og en skive med leverpostei.

Som alltid.

Hun gir de to trøtte et rufs i håret slik hun pleier mens hun fyller melkeglassene slik de ønsker.
Hun fult, han halvfult.

Som alltid

Hun er rolig, nærmest umenneskelig.
Der hun står å smiler, midt i alt kaos.

Som alltid

I den lille rød stua, i den lille søte barnehagen, står hun.
hver morgen,
Helt alene.

Som alltid

med 12 barn.

Det går bra? Sier jeg, mens jeg sakte retter meg opp.
Denne dagen er det ekstra liv, vi er senere enn vanlig, flere er ferdige med frokost og klare for lek.
Noen gråter, noen ler, noen leker, noen krangler og noen bare ser. Støynivået er på plass.

Ja da, det går fint sier hun. Like rolig i kaoset.

Jeg kan bli litt til? 10 minutter.

Det er fint, sier hun.
Så skifter jeg den bleien imens.

Hun venter ikke, raskt plukker hun  opp den ene av 6 små opp og løfter han inn på badet, mens jeg sitter der,
alene, blant 11 barn.
langt ifra rolig.

Jeg strekker den ti minutter, men så må jeg dra.
Jeg reiser fra de.
Hver eneste morgen.

Langt ifra rolig.

Trøsten er at det kommer flere, om ikke lenge gjør det det.
Men akkurat nå er mine barn to av tolv som kun har en å henvende seg til.

EN.

Man skal være blind om man ikke ser konsekvensene som kan oppstå  i en slik situasjon. Hva om noe skjer et barn? hva om det begynner å brenne?
Eller det som verst tenkelig er, hva om det skjer noe med henne?

Kartlegging og dokumentering er fint, men langt ifra det  viktigste.
At barna skal være trygge er det viktigste, trygge i sine omgivelser, på sine voksne og på seg selv.

Trygge barn, gir nysgjerrige barn, nysgjerrige barn gir barn som lærer,

At barna skal være trygge i sin barnehagen kommer før alt annet i barnehagen for meg.
At de har voksne rundt seg som har tid er den viktigste faktoren for å skape trygghet.

Tid til å se, trøste, lære, leke, bære og være med

Tid til å ta seg tid.

I dag finnes det ingen norm for hvor mange voksne det skal jobbe i barnehagen.
Absolutt ingen regel som tilsier hvor mange voksne våre små barn har krav på for å ha tilrettelagt en trygg og god barnehagehverdag.
Mer en anbefaling om hva som tenkes er nok for at det skal være tilstrekkelig.

Men i disse dager skal det fremlegges en norm, en etterlengtet regel som
skal garantere barna i barnehage en voksentetthet.
Flott ikke sant?

Problemet er, at denne normen er langt ifra dekkende nok.

Normen tar ikke hensyn til barnehager med lengre åpningstid eller møter, nødvendig planlegging og dokumentering eller turnuser.
Med andre ord, med den nye normen, vil vi lande ca der vi er i dag.

Slik som det er hos oss,
1 voksen, 12 barn,

Helt alene i alt for lang tid.

Hverken trygt, eller godt nok.

Heldigvis, sier de ansatte i barnehagen ifra.
De som vet hvordan hverdagen er, roper nå  om hva som må til.
At den foreslåtte normen lang tifra er god nok.

Og sammen med de står en gruppe med foreldre som har dannet
foreldreopprøret 2018. De roper nå i kor med barnehageansatte.
Sammen jobber de får å få en tryggere hverdag både for de ansatte og barna.

Dette er et opprør du også enkelt kan bidra i.
En enkel signatur fra deg kan bidra til å legge enda mer tyngde i budskapet.
Vise at de ikke er alene, men at vi sammen står samlet rundt denne meningen.

det tar deg kortere tid enn hva du har brukt på å lese mine ord, men er usannsynlig viktig for barna som skal vokse opp.

Signer FORELDREOPPRØRET 2018 HER

Det har jeg gjort!

Og du, del budskapet vi trenger hver eneste underskrift.

Annonse

PL//annonse

Ååååå DETTE er vårt sikreste vårtegn.

Blå, litt rød, noen detaljer i gul og en skokk meg unger rundt.
Jeg snakker selvfølgelig om Aquaplay.

Vår kjære kjære Aquaplay.
(konkurranse og rabattkode lengre ned i innlegget)


I fjor hadde vi lekt med den allerede, i år, kan vi bare glemme det enn så lenge.
Med en liten meter snø på plattingen er det bare å svelge det fakta om at vårlek på plattingen må ventes på en stund til.

Meeen, at det kommer, DET er sikkert.
Og at det er lov å både glede seg og ikke minst forberede seg.

Vi har samlet på Aquaplay i flere år, det er kanskje det fineste med denne leken, alle settene kan settes sammen og bygges i uendelig muligheter.
Så om man lurer på om dette er noe for sine kan man begynne med de små og ønske seg flere sett etterhvert.

Jeg klarer egentlig ikke å sette fingeren på hva det er med den, men at det er vann, bevegelse og plass til alle er selvfølgelig viktige faktorer.
Det som er fascinerende er at den fenger både de minste og de aller aller (les: pappaen) største.

Jeg pleier å si at dette er leken med varm kaffe garanti.
Når denne plukkes fram vet vi hadde det er lov og mulighet til å løfte bena litt og nyte solen

.

Aquaplay er holdbart og tåler det meste.
Våre sett lagres ute og over lever vinter etter vinter. Den er blitt tatt fra hverandre og bygget sammen, tatt fra hverandre og bygget sammen.

Vi har samlet flere sett, gjennom bursdager og oppsparte penger.
Nå har vi så vi kan lage strømninger, demninger og fossefall.

Nytt for året er container kran, til Jonatans store begeistring.

Han var liten nok til å nærmest bruke Aquaplayen som leke i fjor, i år blir det nok andre boller.

men så over til moroa.
mens vi venter på våren, tenkte vi å finne på noe gøy sammen med våre venner i Multitrend.
Så, vi gir rett og slett bort et valgfritt sett med Aquaplay til en av dere.

Alt du må gjøre er å kommentere i facebookposten hvilket sett du ønsker.

Annonse // Oh Yes! Nå kan du VINNE vår favorittleke! Hvilken modell vil dere vinne? Fortell oss i kommentarfeltet 👇🏻 og du, vet du ikke hva aquaplay er? Sjekk ut innlegget

Publisert av Idèbank for småbarnsforeldre 8. april 2018

 

 

Og du, bruker du rabattkode SBAQUA får du hele 20% på ABSOLUTT alt Multitrend har å by på innen Aquaplay serien.
Perfekt tilbud for å teste det ut, eller bygge på det dere allerede har.

Jeg kan nesten love at dere ikke kommer til å angre.

//annonse

Selv om vi fortsatt har en meter snø i hagen, skriver vi tross alt 8. april.
Det ER vår.

Flere tegn i luften har gitt oss sikre svar på at i dagene som venter bære preg av smeltende snø, kvitrende fugler, varmere luft og lysere dager.

VÅR.

Hvor lei jeg er av snø, kulde og vinter er vanskelig å beskrive.
Jeg har på ren trass begynt å gå regelmessig i joggesko og lysere farger på klærne.
bare fordi jeg vil komme i vårstemning.

Det positive med sen vår, er at man ha ørlittegranne bedre tid til å forberede seg til annet vær og andre klær.
Og om du skulle mangle noe, så passer det kanskje bra at jeg deler ut en rabattkode som gir hele 20% på absolutt alt av yttertøy
hos knertenogkaroline.no.

Bruk rabattkode Ninaytter20

Av yttertøy kjører de merker som Salto, Nameit og Hust & Clair.

Jeg mååå jo begynne med softshell.
Disse dressene har jeg snakket mye om og om du er rask, kan du få knepet til deg en til 20% NÅ.

Myke, lette, lune (tåler veldig fint overgangsvær) vanvittig fine og lette å rengjøre.
En vannsøyle på 8000 (vi har enda tilgode å bli våte i de)

 

De finnes også i jakker i samme materialer, både for de minste og de litt større barna.

Det er jo ikke bare softshell, det er også klassikere fra Hust & Clair også, som disse jakkene med skrå glidlås:

 

 

Og skulle dagene bli ekstra våte kan et ordentlig regnsett være kjekt.

 

Og om jeg kan gi et stalltips sånn på slutten, nå siden det er rabattkode også. Ta en titt på tilbehøret hjemme.
hvordan ligger man an med votter til våren, luer, pannebånd osv.

Det trenger man også 😉

 

Utvalget av yttertøy finner du HER

Og du, det lønner seg å ta en ekstra titt i butikken, i rabattkodeperioden er flere plagg satt ned i pris.
Rabatten gjelder til og med onsdag 11.

Annonse

Vi begynner slik vi alltid har gjort, med hva babyverden.no har å si om en 11 mnd gammel «gjennomsnitts baby»

MILEPÆLER

Kommunikasjon og sosial utvikling

  • Sier gjerne sine første tydelige «ord».
  • Lærer å peke på nese, munn, ører osv. når spurt.
  • Vil ha tryggheten ved å være nær deg, men løsriver seg stadig oftere.
  • Nå klarer barnet å formidle de første tydelige beskjedene om at det er noe det vil ha, f.eks mer melk eller mat, eller at det trenger hjelp til noe. Det henvender seg gjerne til den personen som har hovedomsorgen.
  • Barnet babler eller snakker oftere, særlig når det leker. Det nynner og prøver ut stemmebåndene, hvor lyst og mørkt og høyt og lavt det er mulig å ‘snakke’.
  • Barnet deler villig med den det spiser sammen med. Det setter pris på ros, og gjentar ofte noe det har fått ros for tidligere.

Sanser og motorikk

  • Reiser seg opp i stående. Dersom noen bak ryggen til barnet fanger barnets oppmerksomhet, kan barnet prøve på å snu seg nitti grader mens det står. Det kan også plukke opp leker med den ene hånden mens det holder seg i borkanten med den andre.
  • Barnet går nå stødigere ved å holde seg i møbler, og det prøver av og til å slippe med begge hendene. Noen klarer å gå alene.
  • Kan i sittende stilling snu seg rundt og plukke opp gjenstander.
  • Barnet klarer nå å drikke fra kopp.
  • Legger ting oppi en eske og tar dem ut igjen.
  • Barnet bruker hendene for å beskytte øynene, holde tannbørsten, og når det vil skyve bort noe om ikke faller i smak. Det klarer å spise selv ved å plukke opp maten med tommel og pekefinger og putte det i munnen.

Interesser og aktiviteter

  • Leker mer organisert – begynner å gjenta handlinger i et bestemt mønster.
  • Barnet får stadig større utbytte av bøker med tekst nå som det kan peke på bilder i bøkene og forstår noen av ordene. Bøker blir dermed enda mer givende, både for barnet og den voksne.
  • Blir stadig flinkere til å forutsi neste handling/aktivitet.
  • Gjentar og forsterker handlinger som får positiv respons.

Oda 11 mnd.
Vekt og lengde fødsel: 3825 og 52 cm lang

Vekt og lengde nå. Er temmelig usikkert, men hun er i godt hold og bruker strl 80/86

Odamor, minstemor i flokken, vesle ruskesara.
herremin, tenk at det har gått 11 mnd siden jeg lå å gråt mine tapre tårer etter en fødsel som gikk unna på 18 minutter.

11 mnd gjør en enorm forskjell, ifra å være en liten sovende bylt har hun blitt klar for verden.

Hold dere fast folkens, hun har knekt ålekoden!!
Filmen er fra en av de første dagene:

Jeg så antydning en dag, bygget et tårn for å friste og dagen etterpå flyttet hun seg flere meter, dagen deretter var hun plutselig i gangen, og vips måtte trappegrinden på plass igjen.

Hun ligger langt bak rent motorisk i forhold til den ørlille normalboksen vi har vært innom tidligere. Men vi ser fremgang hver eneste dag, hver eneste dag gjør hun noe nytt, sier noe nytt eller forstår noe nytt.

Utviklingen skjer i grunnen så raskt at man må passe på å få med seg alt.

Nye ord, nye bevegelser og rett som det er finner vi de på nye plasser.
Hvor er Oda spør jeg hver eneste dag nå.

Hun ELSKER at ting skjer rundt seg.
Godt er det med fire andre søsken og stadig liv og røre.

Hun er rett og slett ei sosial frøken.
I helgene spiser vi alle måltidene sammen, og da storkoser hun seg.
Full oversikt over alle og er med i samtalen med å bable, lage prompelyder og klaske henda i tallerkenen så den hopper rundt.

Matglad er hun, men bruker tid på nye smaker og har tydelig preferanser. Er tydelig et periodemenneske og spiser mye av det samme i perioder før hun plutselig er lei og vi må finne ut hva annet hun har lyst på nå.

Hun får ikke melk av melk lengre, noe som er temmelig trist synes mamman, men heldigvis fant vi en flaske hun endelig tok så hun får 2 flasker tillegg hver dag.

En til første dupp, (jepp hun har to enda) og en før natta som hun i utgangspunktet tar rundt kl 18.
I den siste uken har hun derimot gått gjennom en liten krise og synes det er fryktelig skummelt i det mamma snur ryggen til og går ut av rommet.

I motsetning til alle andre små som aller helst vil ha fred og ro vil hun gjerne at man skal stå inne hos henne til hun sovner, gjerne stryke henne litt over kinnet.

Hun sover temmelig greit gjennom natten, noen kvelder mer urolige enn andre.

Klar for dagen er hun som regel rundt 06-07.

Hun er ei lita solstråle, jeg må innrømme jeg synes denne tiden her er ekstra stas.
De er nysgjerrige men avhengig av trygghet.
De er som svamper og lærer ivrig noe nytt hver dag.

Søskene synes også helt tydelig at det er stas at Oda på en annen måte kan være med på det som skjer.
Og mellom hun og minstemann skjer det stadig noe helt magisk.
Hun ler av han på en helt annen måte enn noen andre.
Og de to kommuniserer på eget vis.

magien rundt 2 tette.

 

Men at det er mye jobb skal jeg ikke legge skjul på.
Det er til tider vanskelig å få endene til å møtes, men det vanskeligste er å huske seg selv oppi det hele,
jeg satte igang prosjekt mamma er også viktig her tidligere men der har jeg feilet helt.

Samtidig har jeg innfunnet meg i det. (det kan jeg skrive om senere)

Men Oda er passert 11 mnd, fyker i racerfart mot 1 år.

Jeg kan nesten ikke tro det.

Oda 6 uker, Oda 2 mnd, Oda 3 mnd, Oda 4 mnd, Oda 5 mnd, Oda 6 mnd, Oda 8 mnd, Oda 9 mnd, Oda 10 mnd