Annonse

Mmmm er det noe som er bedre en duften av ferske kanelboller?
For meg er det en salig nostalgisk blanding av barndomsminner, Hakkebakkeskogen og jul i ett.

Og er det noe hele gjengen her elsker, så er det nettopp kanelboller.
Så vi baker det rett som det er.
Og jammen har vi ikke kommet frem til en temmelig perfekt oppskrift også.
Etter MYE prøving og feiling, og den deler vi selvsagt med dere.

Jeg er derimot ingen matblogger, og hverken kokk eller baker.
Så bildene er kanskje ikke proffe og fremgangsmåten feil i forhold til hva proffene sier.. men dommen er klar..disse bollene er GODE.

Du trenger til boller:
ca 1 kg hvetemel (hold igjen 100 gr)
100 gr sukker (legg gjerne på 50 gr om du lager vanlige boller)
1 ts kardemomme
1 ts vaniljesukker
1 pk tørrgjær
1 egg
5 dl lunken melk
150 gram romtemp smør i terninger

Til fyll:
100 gr smør
2 ss kanel
2 ss brunt sukker
5 ss hvit sukker
+ et egg til pensling av bollene før steking.

 

Slik gjør du:

Bland alt tørre til bollene, tilsett lunken melk (ca 37 grader, kan gjerne være kaldere dersom du har tid til å heve lengre)
Elt deigen godt, jeg bruker maskin i ca 10 min. Tilsett så smørterningene (dette tipset har jeg lært av Trine i trines matblogg og det gjør stor forskjell på gjærdeigen.) og elt deigen ytterligere 10 min (til smøret er godt eltet inn)
Tilsett resten av melet dersom deigen virker løs eller ikke slipper bollen.

La deigen heve under plast til ca dobbelt størrelse (ca 1-1,5 time)

Mens deigen hever kan du blande fyllet.

Rør smør, brunt sukker, kanel og hvit sukker sammen til en jevn og fin blanding.

Kjevle så deigen ut til en rektangel på ca 1 cm tykkelse, smør utover fyllet og rull det hele sammen som en rullekake.

Del opp i ca 3 cm tykke skiver, sett på en stekeplate og hev på nytt ca 1 time.

pensle så bollene med egg og strø på litt perlesukker om du har.
Stekes i ovnen på 225 grader i ca 12 minutter.


Jeg har stekt kanelsnurrene her i en høy form slik at de eser i hverandre og blir nærmest en kake.
Denne varianten synes jeg blir ekstra saftig og god, men må stekes litt lengre. Ca 5-8 min for å bli gjennomstekt.
Da smører jeg formen med litt av den smørblandingen jeg har laget som fyll.

Annonse

//egenreklame

 

Dette er både moro, spennende, men ikke minst vanvittig stort.
For første gang skal jeg dele ut en rabattkode til dere på barneklær i min (kremt) jeg mener VÅR butikk.

Vi har riktignok hatt klær en stund, men nå begynner det å bli et godt nok utvalg til at vi kan si at vi har har et utvalg!

Vi j0bber stadig med å fylle på, og det kommer inn tøy hver eneste uke.
Og gjett om det er gøy! Vi storkoser oss rett og slett med å fylle butikken med masse fint tøy.

Klærne er i all hovedsak i merket nameIT, men vi har også noen andre merker.
Men vi fokuserer i all hovedsak på klær med ok priser og god kvalitet. Klær som tåler å bli brukt av små soldater.

Nå er vi midt i mars, og til tross for en meter snø utenfor dørene her hos oss fylles butikken med freshe vårnyheter og uteklær tilpasset litt varmere vær.
Rykte har forøvrig fortalt oss at om vi beveger oss litt mer sør eller vest så er våren i full sving.
Vi gleder oss til det gjelder oss også.

Vi har klær fra 50-146(noe 152) i butikken.
Og vi har ulltøy, hverdagstøy, yttertøy, babytøy, pentøy, prematurtøy, nattøy og  diverse.

Og vår første rabattkode til dere, gir hele 20% på absolutt alt av tøy til ordinærpris i butikken.

Bruk rabattkode: ninamars og vips du har minimum 20% på alt av tøy du legger i kurven.

I tillegg har vi masse fin ull igjen og noen andre skatter til enda mer rabatt.

Så besøk nettbutikken vår HER og kapre til deg dine favoritter, tilbudet gjelder til og med tirsdag eller så lenge lageret rekker.

Annonse

Nesten daglig får jeg spørsmål på hvordan jeg overvant fødselsangsten med Daniel.
Den som slukte meg rå og hel.
Hjertesløs og iskald var den. Og gjorde meg nærmeste til et spøkelse.

Sannheten er, at jeg vant aldri.

Sånn egentlig.

Fødselsangsten har besøkt meg før, det er ikke første gang den snek seg på.
Men hver gang har den hatt ulike sleipe metoder for å komme under huden på meg.

Resultatet derimot er det samme hver gang.

Jeg mister meg selv, bit for bit forsvinner jeg inn i den mørke hulen til angsten og mister kontakt, først med omverden, så meg selv.

Denne gangen ble behovet for å bare være meg enormt.
Angsten rundt fødsel var så altoppslukende at jeg ble utslitt av å være med andre mennesker.
Selv de aller nærmeste som mann og barn.

Det høres kanskje rart ut, men selv en tur ut i stuen mens barna var våkne krevde sitt.
Og etterhvert klarte jeg ikke å se på TV en gang. Klarte ikke å ta noe inn. Alt som stod i hodet mitt var fødselen.

Jeg ble uvell av det hele.
Husket følelsen av smerten og at kroppen tok kontroll alt for godt for fødsel nr fem som kun var 1,5 år bak meg.
Og at jeg nå skulle gjennom det samme igjen var utenkelig.
Jeg orket ikke tanken.

Men så kom jeg til et punkt.
over 10 dager var brukt på soverommet, jeg skrev med en god venninne som også har fem barn på telefonen.
Og hun sa det kort og enkelt.

Nina, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

Hun hadde rett, og det gjorde ufattelig vondt å høre henne si det.
Det var ingen vei utenom.

Men samtidig gav det meg en styrke, en visshet om at det var ingen vei utenom, jeg måtte bare kvinne meg opp.

Jeg var livredd, proppfull av angst og en kvalme 24/7.
Men nå prøvde jeg å rette blikket litt opp, se over fødsel og mot målet.
Jeg visste at uansett hvordan fødselen skulle bli så skulle det bli usedvanlig godt å få den unna.
Slippe denne følelsen jeg satt med nå.

Jeg vant ikke over angsten, men jeg tok den i hånda.
Jeg skjønte, at denne gangen måtte jeg føde, med angsten på slep. Denne gangen også.

SÅ hva gjorde jeg?

Jeg fant frem lydfilen fra en god fødsel igjen.
Den er med på å hjelpe meg å rette fokus mot premien og ikke minst følelsen av å ha gjennomført det.
Jeg vet at jeg føler meg RÅ etter fødselen er unnagjort. Stolt og rå. Den tvang meg til å tenke på fødselen, men ikke på en uoverkommelig oppgave men noe jeg skulle klare. Og det med kontroll og ro. Jeg jobbet, hver eneste dag, flere ganger om dagen meg gjennom lydfilen. Igjen og igjen og igjen.

Også snakket jeg om den, snakket den nesten ihjel. Angsten altså.
Med de jeg kunne snakke med den om, og som forstod. Ikke med de som fnøys av meg og sa jeg hadde gjort det før.
Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om å få snakke med noen på føde barsel dit jeg skulle.
Slik at jordmødrene på avdelingen jeg skulle føde på var fullstendig klar over at jeg ikke skulle føde alene.
Men at både mannen min og angsten var med meg.

Vi snakket på forhånd om hva som var best å gjøre om den tok overhånd, og hva de skulle gjøre for å la meg prøve å ha kontroll.
Jeg visste at når den kom å slukte hele meg, så var jeg ikke alene, uansett hvor mørkt det ble.

Dette gav meg lave skuldre, iallfall innimellom.

For angsten den tok følge, hele veien inn på fødestuen, og for en periode så jeg knapt annet enn innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg orket ikke åpne øynene. Jeg bare fokuserte på å puste, puste vekk angsten på en måte.

Den tok følge ganske lenge, holdt hardt rundt meg, helt til smertene tok et enda hardere tak og skøyv den vekk.
Det var nesten godt når det skjedde, jeg visste det jo egentlig. At når man virkelig står oppi det hele og man har forberedt seg.
Tar fokuset over, så kraftig at angsten ikke får plass.

Så jeg tok kanskje feil.
Jeg vant over angsten, men ikke før fødsel.
Men midt i.

Når jeg ble fødekvinne, og lot instinkt ta over.
Ingen tanker, lite følelser, mye instinkt.

Kroppen tok over, fullstendig kontroll og jeg tok følge.
Angsten gikk på gangen.
Og siden har jeg ikke sett han.

Det skremmer meg, hvordan en psykisk reaksjon som angst er kan ta over et helt menneske og snu det på hode og vri innsiden ut på meget kort tid.
Jeg trodde frykt og angst var det samme lenge, jeg tok feil.
Veldig feil.

Frykt spiser deg ikke opp, frykt gjør deg klar for krig.
Frykt jobber ikke mot deg, det gjør angst.

Og eneste måten å vinne over den, tror jeg, er å dele den med noen.
Man kan ikke vinne over angst alene.

Man må dele den med noen.

For ja, lydfilen til en god fødsel hjalp meg finne troen langt der inne, men det var venninnen på telefonen som fikk meg til å ta initiativ.
Det var mannen min og hånden hans i min, blikket hans som møtte mitt når jeg orket å åpne øynene og de gode ordene som holdt meg rolig.
Det var tryggheten fra jordmoren i fødestuen som visste om angsten som gjorde meg fokusert.

Hver dag, får jeg henvendelser fra kvinner med voksende mage og voksende angst.
Alle tror de at de er alene.
Alene med angsten og tankene de sitter med.

Jeg oppfordrer de til å dele, for da er de kvitt det værste.
Ensomheten.

Også sier jeg, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

 

Annonse

//annonse

Skjerm.

Tenk at vi og vår generasjon foreldre skulle bruke mye tid på å bekymre oss rundt en lysende digital flate med bilde og lyd.

Hva er for mye skjermtid? Hva er passe? Hva skal de gjøre når de er på skjerm?
Hva bør de ikke gjøre?

Jeg tror ærlig og oppriktig at det ikke finnes en generell fasit, det jeg derimot vet er at skjerm er ikke til å komme unna, enten vi vil eller ikke vil skjermen en eller annen gang bli aktuell for barnet. Skjerm brukes ikke bare til hygge og moro, men og så i undervisning i den vanlige skole. Skjerm, er , enten vi vil eller ikke, kommet for å bli.

Vi merker godt at det er ulik interesse for skjerm blant våre barn, ikke bare hvor mye men også hva de liker å gjøre.

Han på 8 liker på spille, hun på 12 er for det meste sosial, hun på sju ser på Netflix, hun på 1,5 har ingen interesse og han på 3 vil aller helst underholdes.

Ungene våre bruker skjerm, ingen av de har fri tilgang, men vi har heller ingen faste regler. Vi har derimot fokus på at de ikke bare driver med «tom underholdning».

For jammen er det slik at man kan lære mye av disse lysende platene også.

Jonatan er den ferskeste på skjerm hos oss, plutselig ble han nysgjerrig på den lysende platen som storesøskenene titt og ofte trykket på.

Og det er ikke bare bare å finne godt innhold til en treåring som både fenger og kan gi noe nyttig. Og i jakten på godt innhold kom jeg til å tenke på at vi umulig kan være de eneste som stadig er på søken etter noe fornuftig å se på eller gjøre på nett.

Og derfor, vil jeg dele et supert tips til dere med smårollinger på skjerm.
Et tips som gir godt og fengende innhold. Underholdning de også kan lære svært mye av.

Ja jeg snakker om Vennebyen.
Gjengen i den fargerike byen fenger junior på en fascinerende måte. Han går rett inn i deres verden og suger til seg.
Med Vennebyen på skjermen er det rom for en liten pust i bakken og varm kaffe på mor.

oh yes!

En egen kanal med MASSE vennebyen innhold.
Her kan mini boltre seg i trygg og god underholdning så lenge en selv måtte ønske, helt kostnadsfritt.
Her kan dere følge Apa, Elfie og Ted. Ambus, Koptus og resten av gjengen i Vennebyen på eventyr så ofte man måtte ønske.

Det legges ut nytt innhold hver uke så variasjon blir det også, til glede for både små men mest store 😉

På kanalen ligger musikkvideoer, episoder med ulik lengde og ikke minst filmer fra live forestillingene de har hatt.
Dette er forøvrig en favoritt også blandt de litt større, så fort treåringen setter på det får han temmelig raskt selskap i sofaen.

Kanskje ikke rart at vi allerede gleder oss til vi skal på Vennebyen show i mai?

Det er mye jeg, vi liker godt med vennebyen.
Men det er i grunnen et helt eget innlegg.

Jeg kan iallfall varmt og trygt anbefale å abonnere på kanalen om du har en liten smårolling som trykker på skjermen innimellom.
Du finner Vennebyen sin youtubekanal HER.

 

Annonse

Jeg er fult klar over at det er noen dager siden han passerte to måneder.
men her flyr dagene fra oss som svosj.

At vår vesle kompis er 2 mnd er nesten uvirkelig, samtidig som jeg kjenner godt på energien at vi har hengt sammen en stund nå.
Så la oss sa hva ståa er med vesle kompis nå, hele 64 dager gammel.

Hva sier babyverden om baby på denne alderen?

MILEPÆLER

Kommunikasjon og sosial utvikling

  • Sparker ivrig med bein og armer når du nærmer deg.
  • Barnet kan skille mellom glade, triste og sinte stemmer og ansiktsuttrykk.
  • Barnet smiler til personer og forventer å få mulighet til å ‘svare’  med pludring når du prater med det fra det er ca seks uker gammelt. Barnet gjentar særlig vokaler. Iver og glede vises ofte med babling.

Sanser og motorikk

  • Nå kan barnet følge bevegelige objekter med blikket, men hodet følger med i bevegelsen. Barnet ser også forskjell på primærfarger nå. Fokuseringen blir bedre.
  • I mageleie løftes nå hodet godt opp, og barnet kan holde det oppe en stund, delvis også brystkassen. Å ligge på magen i våken tilstand gir flott trening for ryggmuskulaturen og skuldrene.
  • Også når barnet blir båret vil barnet klare å holde hodet oppe korte perioder før det faller fremover igjen.
  • Griper etter gjenstander med lukket hånd.
  • Kan se ting på litt avstand og følge bevegelser med blikket.

Interesser og aktiviteter

  • Barnet vil røre ved ting, og oppdager kroppen og leker med fingre, tær og munn.
  • Studerer hendene sine og sparker ivrig med beina.
  • Er sosial og pratsom, uredd andre og liker spesielt godt andre barn.
  • Visuelle inntrykk er god underholdning for spebarn. Med barnet plassert slik at det kan se over skulderen din, kan dere gå på oppdagelsestur i rommet. Stopp ved gjenstander som har interessante former eller friske farger, og la barnet studere dem en stund. Mens barnet betrakter omgivelsene, kan du synge og nynne. Da blir det en hyggestund for dere begge.
  • Spebarnet kan bruke mye tid på å betrakte og undre seg over hendene sine. Når barnet ligger på ryggen, kan du stryke de små fingrene varsomt over barnets kinn. Vis barnet hendene sine, og plasser hånden på kinnet igjen mens du prater om den. Barnet vil på denne måten lære å forbinde hendene sine med noe hyggelig.
  • I denne perioden lager spebarnet stadig flere lyder. Du kan imitere barnets språk og gjerne oppfordre det til å lage nye lyder. Spill på slurva, prøv med kysselyder, rullende skarre-r og tungesmell. Dette er en morsom måte å kommunisere på, og det kan også være gunstig for barnets språkutvikling.

Daniel 2 måneder

Vekt og lengde: Usikker da det er en stund siden, men seksukerskontrollen sa 5900 gram, lengde tok de ikke men han har krøpet over til strl 62

2 måneder har han altså vært med oss nå, og har begynt å funnet sin plass.
Han har blitt en del av oss uten tvil, og selv om det bare er to måneder føles det ut som om han alltid har vært her.
Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler når jeg leser babyverdens oppsummering av babyen, for jeg føler ikke dette er om vår vesle kar.
Det er særs lite på denne lista jeg kan krysse av. Men jeg vet det kommer.

Han er mer våken nå, det er det ingen tvil om. Får god øyekontakt og når han slipper til kan han gurgle litt mot oss også.
Han kan å smile, men er en smule kostbar. Han slipper de lett om han er uthvilt, noe som er temmelig sjelden skal jeg være ærlig.
For den søvnen til denne karen er temmelig av og på.

Søvn ja, hvor på døgnet skal vi starte? Han våkner for dagen mellom 07-08, heldigvis har jeg opplevd flere og flere morninger nå med en temmelig uthvilt kar som sjarmerer med store gapesmil og gurglende babylyder. Etter en liten time er han sliten, klar for frokost nr 3 og første dupp.
Denne finner han som regel søvnen selv på, men duppen er kort. Rundt 40 min og han blir urolig. Noen ganger hjelper det å rugge litt så han får blunde litt til.

Han har til min store sorg sluttet helt å sove oppå meg, jeg husker faktisk siste gang han gjorde det og at jeg tenkte med en skrekkblandet fryd at dette var mest sannsynlig siste kveld han sovnet på brystet mitt. Jeg hadde rett. Nå er det bare ren flaks om han fortsetter å sove fra puppen og opp til skuldra.
I løpet av dagen trenger han 3-4 dupper og jo lengre ut på dagen vi kommer, jo mere stimuli må til for at han skal klare å sovne.
Rundt 18-19 tiden er det derimot klart for natten. Vi tusler inn på soverommet hvor han får amme så lenge han vil før han blir lagt i sengen sin og sovner som regel innen 19.30. Da sover han døgnets eneste lange strekke som er på 3-4 timer som regel.

Natten varierer, men som regel snakker vi 6-8 oppvåkninger fra midnatt til det igjen er morgen.

Sa jeg at jeg var trøtt? 😉

Jeg slumrer meg gjennom natten med å slenge ut puppen når han gir lyd.
Noen ganger hjelper det andre ganger ikke.

Han fullammes, noe som er meget praksisk som seksbarnsmor, samtidig en smule upraktisk da du blir temmelig låst da han krever mat rett som det er.
Han synes at 2 timer er maks avstand mellom måltidene og som regel er vi oppe i amming hver 1,5 time på dagen.

Men, når mamma sitter å ammer er hun også veldig tilgjengelig. Noe storesøsken har funnet ut.
Så rett som det er får vi selskap ved vår side. Her kjøres det bil over ammeputen, vi synger sanger.

Men minstemann begynner å bli litt urolig ved brystet, så han krever mer og mer matro.
Hva som skyldes uroligheten er uvisst. Men vi skal på veiing på fredag så får vi se om jeg har tilstrekkelig med mat.
En vemmelig følelse sier meg at denne karen aller helst skulle hatt litt mer.
Og saken er temmelig klar, jeg har ikke mere tid å bruke på ammingen. Så, OM han krever mer, kan ikke det bli fra meg.
Det gjør vondt å si, men godt å være klar over, på et vis.

 

Men enn så lenge får han henge i puppen når han ønsker og med selskap av søsken rett som det.

For han er fortsatt superstjerne blant søsken.
Det første de spør etter om morningen, etter barnehage og skole og den viktigste å gi nattakos til er nettopp Daniel.
Han får MYE oppmerksomhet. Og ekstra stas er det at han begynner å gi litt tilbake også.

Rett som det er får de fisket frem et glis og noen gurglelyder og da blir det jubel i stua.
Det er ikke lenge det varer før det blir nok for lillebror men selv om lykken er kort er den stor.

Minstesøster er kanskje hans største fan. Hun henger i rompa på meg så fort hun skjønner jeg skal skifte bleie eller gjøre noe annet med den vesle karen.
Og raskere enn lynet er hun med å komme seg opp på krakken for å se på hvert eneste skift hun får mulighet til å være med på.
Jeg må innrømme at hennes beundring til lillebror gjør meg stolt. At hun omfavner han på den måten er noe av det fineste jeg ser.
Ingen sjalusi, kun ren kjærlighet.

Man snakker støtt og stadig om denne forelskelsen som nybakt mamma, jeg må innrømme at den sitter ikke hardt hos meg.
På en måte ser jeg mest på babyen som en (heftig) arbeidsoppgave den første stunden og det er først når jeg får hentet meg inn at jeg kjenner på forelskelsen.

MEN, en baby vekker en oppmerksomhet i meg som jeg sjeldent har ellers. En tilstedeværelse som gjør at jeg på sett og vis ser på mennesker rundt med et litt annet blikk. Jeg blir stoltere av barna mine, mer forelsket i mannen min og uendelig takknemlig for de menneskene jeg har rundt meg.
For sannheten er jo, at vi ikke har så fryktelig mange tett rundt oss. Noen få, men veldig gode venner og litt familie.
Avstanden til min familie er stor på mange måter, noe som kan være tøft å svelge til tider.

Og se da at vi har skapt vår egen lille flokk.. ja det er virkelig noe som jeg setter enormt stor pris på og kanskje ekstra med alle disse babyhormonene om bord.
Jeg mener, se på de da;

Jeg skrev jeg var sliten i innlegget om Daniel på 1 måned, jeg kan gange den følelsen med to nå kjenner jeg.
Jeg har dager hvor jeg føler meg fysisk dårlig rett og slett pga lite søvn og utmattelse.

Jeg jobber litt, og det er vanvittig tøft, de dagene jeg har vært ute av huset merkes godt på hode og kroppen.
Samtidig merker jeg på syken at en lufte tur ut er usannsynlig viktig, for jeg var i ferd med å bli alt for glad i sitte i hi med minstemann.

For all del, det skal være godt å være alene og nyte stillheten, men når du gjør bare det i flere måneder..ja da er det på tide å presse seg litt ut.

Jeg vet så alt for godt, at den måneden vi skal inn i nå kan være seig. Det er som regel mellom måned 2 og 3 mine små har begynt ferden mot rutiner.
Og den humpete stien imellom urutinert og rutiner er nettopp humpete.

Det er rett og slett mye å finne ut av, både for liten og stor.

Ønsk meg lykke til.

Annonse

Jeg har lenge tygd på dette innlegget. Vurdert frem og tilbake om jeg burde skrive det.
At kanskje det beste løsningen heller var å slutte å dele.

Men jeg kjenner på hele meg at jeg må få ut litt gruff fra hodet.

Noe av det jeg liker aller best med den jobben jeg har i denne bloggen er dialogen med dere som orker å følge mitt kaos.
Jeg lærer noe nytt om meg selv og andre hver eneste dag, uten å overdrive.

Jeg blir motivert av å dele, og har fått en brennende lidenskap om å ta knerten på «tabudører» og ikke minst bekrefte at man sjeldent er alene om ting.
Enten det er å være usannsynlig stolt av flokken min, eller usannsynlig sliten, lei eller oppgitt.
Om det er at jeg stolt viser frem en ryddig kjøkkenbenk eller viser kaoset jeg våkner opp til på mandager.

Og akkurat nå, deler jeg kanskje aller mest av mitt liv med baby på slep.
En 2 mnd gammel meget sjarmerende kar som suger all livskraft ut av meg rett som det er. (nærmest bokstavelig talt)

Og dagene med baby er kanskje ikke så innholdsrike, for meg består de av amming, skifting, byssing og ikke minst krampe nyte de små minuttene man innimellom får med armene fri.

For denne karen er en liten frimerkebaby som det sies på fagspråket. En liten kar som er meget glad i mamman sin og som lengter tilbake til livet i magen med konstant næringstilførsel og bevegelse.

Jeg kan (heldigvis) ikke stappe han opp igjen, men jeg kan møte hans behov så godt jeg kan på utsiden.
og for all del, jeg gjør det med glede, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten, lei eller oppgitt av det.

Og rett som det er, deler jeg øyeblikkene hvor jeg står å bysser, rugger, eller sitter ammestuck.


Og rett som det er får jeg kommentarer som har bygd opp en gruffdose stor nok til at jeg føler for å tømme meg akkurat nå.

«Hvorfor ammer du så ofte?»
«Hvorfor bærer du så mye på han?»
«Hvorfor lar du han ikke finne søvnen selv?»
«Hvorfor gir du han disse uvanene»

La meg si det enkelt.
Jeg GIR han ikke disse uvanene, han er FØDT med de.
Han har for to korte måneder siden forlatt en trygg magehule.
En mørk og varm hule, uten skarpe lyder, uten direkte berøring, uten dagslys, uten lukter og med konstant tilføring av næring.
Og jeg? jeg gjør så godt jeg kan med å møte den lille kroppens behov.

Jeg ammer han så mye fordi han trenger det, enten fordi han er sulten, tørst, trøtt, redd, har vondt eller bare har lyst til å amme.
Bærer han tett inntil meg så mye fordi han trenger nærhet, høre hjerteslagene mine, slik han gjorde konstant der inne i hyla.
Rugger, bysser og vugger han slik at han finner søvnen fordi han ikke kan det selv enda og det var slik han sovnet i magen.

Og jeg har ikke ord på hvor usannsynlig lei av å måtte forklare og ikke minst forsvare det.

En 10 sekunders snap hvor jeg står å rugger resulterer til en innboks propp full av råd på hvordan jeg kan slutte det jeg driver med.
Og ikke med et eneste ord har jeg bedt om et råd?

Men du viser jo at du er lei og sliten? Tenker du kanskje?
Ja, men det betyr ikke at jeg ønsker meg et råd? Råd kan jeg spørre om når jeg trenger det. For jeg vet hver og en av dere inni i snapland er usannsynlig verdifulle og jeg har som sagt lært vanvittig mye av dere. Men deres råd er dyre, spar de til jeg spør etter de.

En sliten mamma som deler sin frustrasjon trenger igrunnen ikke et godt råd, hun trenger en klapp på skuldra, en god klem og en utstrakt arm.
Vent med å gi råd til hun spør. Jeg får vondt av å skrive dette, da jeg vet de aller fleste av dere mener godt med rådene dere kommer med.
Men jeg er temmelig sikker på at dere selv har kjent følelsen av å bli bombadert med råd man ikke har bedt om. Iallfall når du deler aller mest for å få annerkjennelse og støtte?

Men så slutt å del da? Tenker du kanskje?

Jeg og har tenkt tanken, mang en gang. Men jeg vet så inderlig godt hvor godt det gjør å se at noen andre sliter med akkurat det samme som deg.
Senest i dag opplevde jeg akkurat det samme, Statistpod på Instagram delte noen øyeblikk med sin klistremerkebaby som er omtrent like gammel som min på sin instastory. Ærlig og oppriktig delte hun små glimt av dagen sin, på godt og vondt.
Og hun måtte rett og slett gi opp å få skiftet klær i dag, fordi babyen gråt så fort den ikke hadde mammas armer rundt seg.

Og på en merkelig måte, gjorde den storyen det hakke enklere for meg å bli sittende ammestuck.
Fordi jeg visste jeg ikke var den eneste. Det var flere med «håpløse» klistremerkebabyer som bruker lang tid på å venne seg til verden.

og den følelsen vil jeg også gi andre med min frustrasjon over min situasjon. Av og til.

Jeg vet temmelig godt at det er vanskelig, om du tenker og tror du kanskje sitter på løsningen for å få meg ut av den slitsomme situasjonen jeg er i.
Kanskje satte du på støvsugeren, kanskje la du Tskjorten din i senga hans, kanskje la du en klut over øynene, kanskje lot du vannet renne, kanskje tok han en spesiell type smokk? Og kanskje det er akkurat det som vil hjelpe oss også, men vent med å gi meg ditt gode råd til jeg er klar for å høre.

La oss kave litt i vannoverflaten, la oss finne ut av dette litt på egenhånd.
La meg lære han å kjenne først.

Og vent, lytt og del ditt verdifulle råd når jeg spør.

vær så snill.

VENT

Annonse

Jeg ELSKER mandager!!!

Nei nå skal jeg ikke bli helt Petter Stordalen, men det er virkelig noe i det mannen sier.
Mandager er helt supre spør du meg.

Nok en helg er overlevd, og stillheten en mandags morgen bringer med seg er som musikk i mine ører skal jeg være ærlig.
Ny uke nye muligheter tenker du kanskje? Tja det er jo alltids rom for muligheter, men aller mest godt å puste.

Jeg skal ikke være sein med å innrømme at det å komme seg gjennom helgen med seks små med svært ulike behov krever sitt.
Iallfall når minstemann krever ett sett med armer stort sett hele tiden.

En helg uten planer er både godt å vondt, ingenting å rekke, lite stress, ingen andre enn oss selv å ta hensyn til.
Alt kan gå i vårt tempo. Men med seks apekatter i hus blir det TEMPO, enten man vil eller ikke.

Ut må vi for å riste av oss litt lopper i blodet, og det er vel kanskje der det er vanskeligst å være kun to.
Nettopp ute.

Oda på 2 år er knapt stødig, Jonatan på 3 vil mer enn han får til.
De tre største er temmelig selvgående med ønsker seg rett som det er noen øyne som ser på.
Mamma se nå, se nå, se nåååå.

I tillegg er det full vinter hos oss enda, småkaldt var det også.
Minstemann er ikke spes begeistret for vogna og må rugges konstant.

Du skjønner, man må gjøre det beste ut av det.

Vi er blitt gode på å legge terskelen lavt, både jeg og mannen min.
Drømmen om skiturer har vi lagt på hylla, i år holder det i massevis å komme seg ut døra og leke rett utenfor huset.
På den måten er ikke veien hjem så lang heller.

Rett utenfor kan de ake, bygge snøborg og vi kan til og med tusle oss en liten runde på noen hundre meter som er perfekt for vesla på 2.

Det er et salig strev, å komme oss ut. En liten treningsøkt skal jeg være helt ærlig.
Hvor er vottene mine? lua ?
Hvor er den andre skoen?

«Oda ikke klatre opp trappen, Jonatan ikke slå søstra di, Markus kan du konsentrere deg om å kle på deg stede for å hinke?
Amalie, hvor er du??
Matilde kan du slutte å SYNGE?»

Og alt dette mens en baby rugges, konstant.

Men så kommer vi oss ut da, litt frisk luft ned i lungene og vips pulsen synker, skuldrene føles lettere og ungene leker.

Vi er mange, så det er kanskje ikke så rart at litt plass gjør oss godt, men det er ett eller annet med denne uteluften altså.
Vi har ingen mål om å være ute lengst mulig, vi tar det slik det kommer.

Noen ganger blir det flere timer, andre ganger knapt en.

Men uten unntak gjør en luftetur oss godt.

Vi har fortsatt full vinter her hos oss, men jeg må innrømme jeg gleder meg til mindre lue og votte leting i gangen.
Hinking, slåing og synging blir jeg nok ikke kvitt, men jeg vet det blir vesentlig raskere og enklere å komme seg ut.

Så kjære vår, nå må du våkne.

 

Annonse

Mamma??
Mamma??

jaaa?

Mamma?? Kan jeg få leke med modelleire?

Nei ikke nå.

men mamma..??

Nei sier jeg.

men hvorfor ikke?

jeg sier IKKE nå!

Tramp og stamp ut av stua med furteleppe og krokodilletårer.
Skuffa som få og enda mer oppgitt.

Hvorfor får jeg aldri?

Nei, du tar ikke den tonen nå!
Nei er et NEI!

Så blir det stille, hun sitter å furter på rommet og jeg blir stående igjen på kjøkkenet.
Jeg tar en slurk av den smålunka kaffen.

Nok en gang gjør jeg det altså.

Sier nei, bare fordi, jeg sier det.
Ingen grunn, ingen årsak.
Det bare plumper ut av meg.

Ren vane? kanskje?
Men Nei, det ligger liksom der, klart ytterst på tungespissen.
Klar til å plumpe ut, umotivert men tydelig til de fleste spørsmål jeg får.

Hvorfor i huleste sa jeg nei nå?

Søndag, ingen planer, all tid i verden.
Og resultatet av mitt nei er fire unger som traver rundt meg mens jeg prøver å få en overtrøtt baby til å sove mens jeg drikker småkald kaffe.

Hvorfor sa jeg NEI?

Det er kanskje ikke så rart, at noe av det første disse små lærer seg å si, er nei?
Nei, ikke rør, Nei ikke der, Nei ikke gjør sånn, Nei, den er ikke din, Nei ikke sitt på bror din, Nei ikke spis den, Nei ikke ta der.
Nei, nei nei , nei NEI.

Jeg bestemmer meg den søndagen, ja som faktisk er i dag. For å ikke la flere nei plumpe ut.
At alle nei denne dagen må være like gjennomtenkt som alle ja.

Ikke komme på autopilot, plumpende ut.

Det tar ikke lange tiden før jeg kjenner et nei pirre tungespissen.

Han på 3 og hun på 7 er i full sving med å omrokkere alle putene i sofaen.
Noen har de til og med plassert på gulvet.
Broren på 8 som har fått beskjed om å passe på har forsvunnet inn i skjermen.

Neee… jeg stopper meg selv.
Står heller på hjørnet og observerer.
Plutselig, ser jeg han på tre tar sats og KASTER seg ut i haugen av puter som storesøsteren har dandert på gulvet.
Latteren triller.
Sånn herlig latter bare han kan ha, fra helt ned i magen.
Hun ler med og klapper.

Braaa sier hun, nå er det min tur.

Hun kaster seg ut i haugen av puter, nå ler de begge i kor.

En gang til sier de begge i kor.

Jeg blir stående å se på en stund, mens jeg rugger den overtrøtte babyen som nå er i ferd med å lukke begge øynene.
Jeg setter han forsiktig fra meg, og lager meg en ny kaffe.

Den drikker jeg, varm.
Hele koppen.

Ifred.

Uten et eneste spørsmål.
uten et eneste Nei.

Kun latter

og en hel haug med puter på gulvet.

Noen ganger lønner det seg, å ikke si nei…

Annonse

Å være en påvirker, eller influenser om du vil. Har lenge vært en tittel jeg har flyktet litt fra. På mange måter synes jeg ordet er negativt ladet.

Men ikke lengre. Noe har skjedd. Litt etter litt har jeg innsett at man fint kan påvirke i positiv stand også, og det siste døgnet har jeg blitt overbevist.

jeg ønsker å tre på meg påvirkertittelen og bære den STOLT.

I går trosset jeg komfortsonen, og skrøyt av meg selv.
Tenk at det er å krysse en komfortsone? Det er nesten skammelig.

Men jeg gjorde det, for meg selv og kvinnedagen.
Mens jeg stod der rødmende på vaskerommet og snakket til snapfammen ønsket jeg å gi alle andre kvinner et spark bak.

Om å tørre å være stolte av seg selv, men også si det høyt.

Jeg oppfordret til å dele med meg, og ikke minst med verden.
Flere har brukt #jegerrå på Instagram og flere plasser på Facebook har jeg sett samme budskap.

Å herregud så stolt jeg er, av dere, flotte, fantastiske, damer.

Altså jeg mener, se på dere da:

Dette er bare noen få av alle de FANTASTISKE snappene jeg har fått i dag.
Jeg er varm om hjerte og tårevåt.

DER ER RÅÅÅÅÅ!!

Det er så fantastisk å se at dere tørr, og ikke minst så fantastisk å se alt det fine dere er stolte av. Dere har jammen meg mange fantastiske egenskaper på lager.

Jeg har en stor jobb å gjøre her selv.
Å stå på vaskerommet å skryte av meg selv var ukomfortabelt og rett og slett vanskelig. Men etterpå var det rett og slett rå deilig.

Det er ingen tvil om at jeg burde gjøre det oftere.
Å sette lys på egne kvaliteter og egenskaper er med på å gjøre meg til et bedre forbilde for mine barn.

Jeg vil takke dere for alle heiarop i dag, men aller mest for at dere joinet meg over komfortsonen og ropte høyt selv også.

#jegerrå
#ogdeterpinadøduogså!

Annonse

Jeg er en skikkelig god mamma, faktisk den beste jeg kan tenke meg til mine barn.
Jeg er god på å kommunisere, få frem et budskap på en tydelig og god måte.
Jeg elsker å danse og jammen er jeg temmelig god på det også.

Dette var ord jeg sa høyt til flere titusener på Snapchat i dag, og jeg kunne fortsatt…
Jeg er sterk og tøff til tross for en historie med mange skrubbsår og blåmerker.
Jeg er en god venn og bryr meg om de jeg er så heldig å ha rundt meg.

Men jeg stoppet med de første tre, det føltes godt men jammen meg ubehagelig også
jeg tråkket et GIGANTISK steg over min egen komfortsone.

Jeg skal være ærlig, jeg tror rett og slett ikke jeg har gjort det før, skryte høyt av meg selv. Jeg er rød i kinnene enda selv om «talen» jeg holdt ble unnagjort for en time siden. Men det er jo rart,  For selv om jeg ikke sier det, vet jeg jo, at det finnes ting jeg er skikkelig god på. Og det er jeg helt sikker på at du også vet om deg selv. For enten du tror det eller ei, så er du RÅ! Minst like rå som meg,

Talen kom ikke tilfeldig-

I morgen er selveste kvinnedagen. En dag jeg helt ærlig har hatt lite forhold til. En dag jeg ikke har tatt mye stilling til. Tenk at den var mer nødvendig før .
Frem til nå. Situasjonen jeg står i nå, som seksbarnsmor, selvstendig næringsdrivende og kjerringa mot strømmen ser jeg at behovet for en slik dag fortsatt eksisterer. Vi kvinner har fortsatt en vei å gå, men vi er på riktig vei spør du meg. Og et godt steg på veien, er å bli oss selv bevisst på hva vi er skikkelig gode på.
Og ikke minst, tørre å si det HØYT!  Det vil alltid være en forskjell på kvinner og menn, men la ikke forskjellen ligge her.

Vi kvinner må tørre å vise vår egen råskap og ikke minst være stolt over den.
Vise den med rak rygg, ikke bare for oss selv men også våre barn.
Tenk den positive effekten det kan ha, å høre en mamma skryte av seg selv, høyt og bevist.

Det kreve en liten dose selvtillit men aller mest mot til å trosse sin egen komfortsone
For du skal vite at du har egenskaper som gjør deg unik, fantastisk og interessant.
DU ER RÅ. Rett og slett.

Og akkurat det, har jeg lyst til å utfordre deg til å tenke litt på i kveld. Fyll kvelden med gode tanker om deg selv, finn ut hva du er god på og er du ekstra tøff, deler du det på Instagram med #jegerrå og #kosmedkidsa så jeg får se. Jeg har gjort det samme.

 

Og er det for stort steg, del med meg på Snapchat (idebankmamma) jeg screenshotter og du blir en del av en drøss herlige damer i en collage jeg lager til bloggen i morgen. Det er RÅ meldinger allerede i innboksen min og jeg GLEDER meg til de som kommer.

Jeg er rå, og det er pinadø du også!

 

Og mens vi er inne på rått. Noe av det råeste jeg vet, og noe av det jeg er mest stolt av det er uten tvil nettbutikken.
Hva jeg og min mann har bygd opp sammen. At JEG er arbeidsgiver, det synes jeg er rått, rett og slett.

Og nettbutikken, er med på denne feiringen og markeringen av kvinnedagen SELVFØLGELIG.
I et døgn fra NUH er rabattkode jegerrå aktiv, og den gir deg 30% på en valgfri vare i nettbutikken.

og DET er RÅTT det 😀