Annonse

Ahh slike dager som dette er fantastisk.

Det er slike dager jeg putter i baklommen og drar frem når jeg trenger det.

Til tross for at natten har vært humpete og stakkato og at 2 åringen stod opp på feil ben og alt for tidlig har dette vært en av de dagene som minner meg om at jeg og vi jammen er heldige som har hverandre.

For en flokk jeg har <3

Vi er en ekstra i huset disse dagene. En av mine mindre søsken, min lillesøster fra Trondheim er nedover og ungene er i ekstase (jeg også)
Og det er ikke rart, for makan til supertante skal man lete lenge etter.

Jeg må innrømme det er litt uvant, på en måte får jeg følelse av å miste kontroll.
Plutselig ha et ekstra sett med hender som uten oppfordring fisker med seg en-to-tre ja til og med fire små og finner på sprell.

I dag har jeg til og med laget middag uten en unge på hvert ben.

Men før middag ble dagen fylt med masse moro.
Vi besøkte Hadeland Glassverk som arrangerte barnas helg.

Og med selskap strålende sol på en skyfri himmel visste vi at dette måtte bli bra.

En sen frokost med ferske rundstykker og egg senere og vi var på vei.
Oda fikk første lange kjøretur i det nye sete sitt Britax Dualfix (eeeeelsker det)


Barnas helg på Hadeland glassverk har vi vært på før, og vi vet at barna koser seg der.
stor plass å leke og løpe.
Masse spennende å se og mange minner å ta med seg hjem.

Vi startet dagen med en tur på Barnas Bondegård.
Kalv, hest, sau, lam, høner. kaniner er blant annet noe av de dyrene man kan se.

Så var det glassblåsing og ansiktsmaling før ferden gikk videre til farging av lys.
Og jammen møtte vi ikke selve mummitrollet på veien og. Hadeland Glassverk skal ha en egen attraksjon i sommer.
Hentet fra selveste London, DEN gleder vi oss enormt til (kan lese mer om de HER)

Innom en lekeplass og utforsking av toget som står bak i bakgården.

Følelsen av vår og solen som varmet gjorde at vi fikk lyst på is.
Og jammen ble ikke årets første softis fortært av hele gjengen også.

På vei hjem tok Oda siste dupp og resten av gjengen digget den nye sangen til Marcus og Martinus (årets sommerhit)

Og vel hjemme fikk jeg laget middag uten unger rundt meg mens det ble sparket ball, laget sandslott og utforsket i hagen rett utenfor.

Pizza, godis og barnetv.

De minste i seng og litt oppmerksomhet til de største.

Også avsluttes kvelden med litt stillhet og en ekstra oppmerksomhet til a mor.

 

 

For en dag, for en dag.

 

Og du, følg oss gjerne på Snapchat for både gode og vonde dager: Idebankmamma

Annonse

Det er en liten time siden jeg la henne i sengen.
Hun var trøtt og jeg var sliten.

Veldig sliten.

Men hun holder fortsatt koken.
Det skravles og sutres om hverandre.

Mer sutring nå enn gråt.

Hvorfor kan du ikke bare sove?

Jeg sjonglerer brødskiver med leverpostei og melkeglass.
Flere små trøtte kropper skal i seng.

Hun gråter i bakgrunnen.

Jeg setter de andre små i trygg avstand rundt et bord.

Sitt her så skal jeg se til veslemor.

Hun hører jeg kommer, jeg merker gråter tar pauser før jeg tar i døren.

I det jeg trår inn blir hun helt stille.

Hun strekker armene opp i det jeg titter over,
lille venn kan du ikke bare sove, tenker jeg.

Jeg løfter henne opp.
Hun klamrer seg fast og legger sitt trøtte hode på min slitne skulder.

Jeg hører de andre le ifra stuen, over leverpostei og melkeglass.
og en liten pust som sakte finner roen.

Hånden med fast grep blir slappere, hode på min slitne skulder blir tyngre.

Jeg blir stående, en sovende kropp i armene er ikke ofte jeg har nå.
Jeg blir stående, for å nyte.

Pusten, tyngden, nærheten, roen.

Kroppen, hode og skulderen min er fortsatt sliten.

Men hjerte, er uendelig takknemlig.

 

Annonse

På mandag pakker jeg bagen og blir borte fra barna mine for første gang på det jeg kan huske.

En av mine vakre søstre har invitert meg med på konsert og overnatting i selveste hovedstaden.

Det er klart jeg gleder meg, en opplevelse jeg sjelden unner meg selv servert meg midt i fanget.
Men helt ærlig , det er ikke noe jeg har lengtet etter.

Å det har du godt av!
Det var jammen meg på tide!

Er som regel responsen jeg får når jeg forteller at jeg skal ut på vift.

Det er kanskje sant, at jeg har godt av det.
Og for all del, jeg kjenner absolutt ikke på noe snev av dårlig samvittighet.
Jeg vet godt at jeg har en mann som tar dette på strak arm.

Men, det var jammen meg på tide?

Jeg har flere ganger tenkt litt ekstra på den responsen.
For hvem bestemmer egentlig når det er på tide?

Og har man godt av det, når man ikke kjenner behovet?

Altså, for all del, som jeg sa innledningsvis så gleder jeg meg.
Dette blir en luksus i hverdagen for meg.

Men likevell har jeg mange ganger opplevd å bli sett på med skrått blikk når jeg forteller at det å ha barnefri eller reise fra barna ikke er noe jeg lengter etter i det daglige.

Årsakene er mange til det selvfølgelig, men
det hele snudde når jeg kunne kalle meg en frisk mamma.
I mange år var jeg en mamma med depresjon, jeg slet med å være tilstede og ikke
minst nyte hverdagen som mamma.

Jeg klarte ikke glede meg over de små øyeblikkene, jeg klarte ikke være i nuet.

Jeg lengtet stadig vekk.

Men så snudde ting, jeg ble frisk.
Jeg så de små øyeblikkene, jeg lo, jeg gledet meg med og av barna mine.
Jeg fikk en ubeskrivelig glede over å gjøre de små glade.
Det å sette pris på å være sammen med mine barn var fantastisk.

Og ikke minst en vanvittig stolthet og takknemlighet over å få være mamma.

Jeg visste jeg ville ha barn, første barnet vårt var både etterlengtet planlagt og prøvd på i lang tid.
Men at jeg skulle ende opp med en hel flokk hadde jeg aldri trodd.

Men den herlige gjengen har sammen med min mann vist meg hvem jeg er og hva jeg er i stand til.
De har vist meg hva jeg må jobbe med og hva jeg er vanvittig god på.

De har vist meg at det meste er mulig, bare man ikke gir opp.

Jeg er usannsynlig glade i de, og jeg vet at de er vanvittig glade i meg.

Å være mamma, er MEG.

Å være mamma har gjort meg til den jeg er i dag.
Jeg føler svært lite behov for å definere meg som «bare» Nina,
fordi jeg er like mye mamma som jeg er Nina.

Å være Nina er å være mamma.

Det er nærmest forventet at jeg som småbarnsmor skal hylle egentid og barnefri.
Og forstå meg rett her, jeg setter så absolutt pris på at noen andre ønsker å tilbringe tid sammen med mine barn, eller ta ansvar for flokken når vi skal gjennomføre noe som barna kanskje ikke kan være med på.

Og jeg ELSKER tiden etter leggetid.
Stillhet, ro og fred.

Men vi er ikke bortskjemt med fri, det er kanskje noe av grunnen det også.
Vi får hjelp hvis vi spør når behovet melder seg , men opplever ikke at familie tar barna av eget initiativ.
Det er også noe som mest sannsynlig har bidratt til at vi er komfortable med å omgå barna våre mye og ha de med på det meste.

men selvfølgelig trenger vi egentid vi også, for å pleie hverandre, pleie oss.
Det er usannsynlig viktig.

Så vi prioriterer å få fri en gang i blant for å skape mer rom for oss som par.
Jo bedre vi har det jo bedre foreldre er vi og jo bedre har barna det og enda bedre har vi det sammen.

Vi er heldige og har blitt kjent med en  familie som mer enn gjerne tar hånd om hele flokken en helg en gang i blant. Som selv tar initiativ og etterspør barna.

Som gir barna en helg fylt av opplevelser og samvær med andre mennesker i gang i blant.

Disse helgene vokser vi på og barna.
Vi får fylt på kjærligheten og det får jammen barna også.

Det med barnefri er med andre ord ikke lett.

For noen er det et enormt behov, for andre nærmest umulig.

For noen viktig, for andre uviktig.

Det viktigste er at du gjør hva som føles riktig for deg og dere.

Annonse

//annonse for egen nettbutikk

Det er nesten like uvirkelig, hver eneste gang jeg låser opp døren til det lille røde huset rett nede i svingen her.

Det føles nesten ut som i går, vi pakket over kjøkkenbordet mens vår temmelig nyfødte fjerdemann lå å sov.

Det hele startet med en kalenderbok, og vil du gjette hva den het?

Jo da du har helt rett.

Kos med kaos selvfølgelig.

En kalenderbok vi selv hadde laget fordi vi savnet en kalenderbok med nok plass til en hel familie.
Som tok vare på minnene og øyeblikkene.

Neste steg var Lill Davinci.
En ramme vi hadde drømt om i evigheter.

Endelig fikk vi den til Norge, og det skulle vise seg at mange var like begeistret som oss.

Og vips måtte vi flytte det hele fra kjøkkenbordet og ut i garasjen.

Nå ble prosjektet så stort at min mann kunne ta sitt drømmesteget.
Han kunne slutte i sin daværende jobb og ta første steg inn i å drive for seg selv.

En mer fleksibel jobb som også gir en mer fleksibel pappa.

Etter dette har vår hverdag bestått av blod, svette, tårer og vanvittig mye moro.

I dag, er Kos med kaos virkelig i ferd med å bli det vi drømte om at det skulle bli.

Takket være dere, og deres tillit til oss gjør at vi i dag har en nettbutikk med masse spennende, og gode produkter,
men det største av alt har en mulighet til å gi andre mennesker arbeid.

Vi tilbyr arbeidsplasser, og er i dag fem mennesker som hver eneste dag stor koser oss med å jobbe i Kos med kaos.

Vi gleder oss til å gå på jobb hver eneste dag, og takknemligheten jeg og min mann sitter med for at dere velger å handle hos oss kan ikke beskrives med ord rett og slett. Ved å velge oss, er dere med på å gjøre en forskjell. Forskjell for bygda vi bor i og menneskene som jobber hos oss.

Forskjell for oss.

Takket være dere, at dere handler hos oss og tilbakemeldingene dere gir oss kan vi jobbe hardt og iherdig hver eneste dag med å skape noe dere ønsker dere.

Vi kan kanskje ikke briefe med de rimeligste prisene, mest fancy annonsene og teknologiske nettsiden.
Men vi kan briefe med helhjertet kundeservice som ønsker akkurat deg en god opplevelse ved å handle hos oss.

Og vi kan love deg en ordre pakket med kjærlighet og takknemlighet.

I morgen fyller vi 2 år.
Og DET må feires.

Og gaven gir vi til dere.
I morgen feirer vi med et VANVITTIG SALG.

Absolutt alle varene er nedsatt, absolutt alle.
i 2 dager til ende gjelder prisene og det er kun lagerførte varer salget gjelder.

Og som en ekstra takk til dere som også leser bloggen, kan jeg røpe at prisene er allerede nedsatt NÅ.

Så, om du har lyst til å sikre deg noen godbiter, har du muligheten nå.

Nok en gang…. tuuuuuusen takk.

Annonse

Hver eneste kveld får jeg snap, absolutt hver eneste kveld.

Hvordan får dere alle ungene i seng?
Legger alle seg enkelt?
Hvor lang tid bruker dere på legging?
Har alle barna hvert sitt rom?

 

Derfor tenker jeg at det absolutt er på sin plass å skrive litt om leggerutiner her i huset (slik det er nå iallefall) Ja for jeg regner med at du er temmelig klar over at ting kan forandre seg fortere enn du aner med små barn i hus.

Ettermiddag og kveld er hellig her i huset. Rutinepreget og rolig.
Jeg har ingen problem med å innrømme at jeg ikke synes noe særlig om de ettermiddagene som blir «forstyrret» av en fotballkamp som sjuåringen skal spille i, en ekstra øvelse i koret eller lignende.

For all del, barna er med, og det er gøy når det skjer noe. Men jeg vet også at det har konsekvenser, konsekvenser for leggingen og dermed også min egentid, for selv med 5 barn har jeg også et behov for nettopp egentid. 😉

Det er fem unger som skal i seng, innen 21 skal fem sett tenner være pusset og fem små hoder ligge på puten. Vi klarer det… som regel… 9 av 10 tror jeg.

Minste er den største utfordringen, største er den enkleste.

Så la oss begynne den seigeste.

Odamor.

Hun er trøtt som ei strømpe rundt kl 17.
Etter to dagdupper, gjør vi så godt vi kan med å strekke natten litt.
Resultatet er ofte en litt overstrøtt Oda som treffer sengen kl 18.
Etter en flaske på halvmørkt rom legges hun i sengen.

Noen ganger legger hun seg til for å sove umiddelbart, andre ganger går det fort 1,5 time før hun klarer å finne søvnen. Da må jeg trave inn og ut for å gi henne noen myke stryk over kinnet eller i håndflaten slik at hun finner roen. Enkelte kvelder må jeg stå helt til hun sovner, andre ganger er det ok å bare roe ned for at jeg så skal tusle ut igjen.


Jonatan er klar for sengen mellom 18.30 og 19.
Han har siden han knakk koden med å finne roen selv vært temmelig enkel å legge.
Han er ikke storfan av dill og dull. Vil ha litt ekstra kos ved stell med tull og fjas til tannpuss og litt ekstra kos. Men ikke noe mer.
En liten nattasang holder, bok er ikke noe for han når hodet treffer puta.

Så en (selvskreven ) traktorsang og vips er han i drømmeland.
Enkelte kvelder oppsummerer han dagen gjerne selv med en oppdiktet sang eller historie.
Noe av det søteste å ligge å høre på spør du meg.

Bildet er tatt for fem år siden

Matilde og Markus (knoll og tott) Deler rom og legger seg samtidig.
Vi begynner med kveldsmat så fort Jonatan er i seng og begge to treffer puta innen klokken er 19,45.
De gjør det meste selv men får en kontroll av tannpuss og slikt selvfølgelig.

De er veldig glade i en historie på sengekanten, enten i form av lydbok eller høytlesning.
Ekstra stas er det når storesøster er kul nok til å lese (slik hun gjør nå så jeg får skrevet dette)

Amalie finner senga selv i 21 tiden, ingen smøring av kveldsmat eller  kontroll av tannpuss på henne.
Vi nyter derimot stillheten litt sammen uten småtrolla rundt oss, ser en serie sammen eller spiller et spill.

Det går ca. 2 timer fra leggeprossesen begynner til den er i havn.
Alt er meget preget av rutiner og barna trives godt med det. Forutsigbart og trygt.
Utfordringen er selvfølgelig når vi går utenfor rutinene og leggetiden strekkes feks.

Det betyr med andre ord at helgene ikke er store utskeielsene hos oss.
Oda og Jonatan legger seg til fast tid, Matilde og Markus kl 20 som regel og Amalie får drøye den til 22.

Jeg er så absolutt ikke alene med å få barna i seng, vi deler arbeidsoppgavene mellom oss og har temmelig godt teamwork.
Hvem som gjør hva har vi ikke fast, men helt tydelig perioder hvor vi gjør ting uten å egentlig avklare hvem som gjør hva.
Samtidig vet vi begge hva som skal til, på den måten avlaster vi hverandre hele veien.
Jeg bytter bleie og tar på pysj på Oda mens han mekker flaske feks.

Slike ting 🙂

Vår erfaring er at søvn er viktig.
Sånn er det bare.

Hvor lang tid bruker dere på legging?

 

//følg gjerne dagene, kveldene og nettene(?) våre på Snapchat: Idebankmamma

Annonse

Det er på en måte både litt søtt og litt trist.
Den usikkerheten jeg ser tilbake på for 11 år siden.

Den var så tydelig at selv den dag i dag kan kjenne litt på den følelsen om jeg tenker på den.

Jeg husker så godt, første dagen min gode mann og far til vårt barn skulle på jobb.
Han dro, og i det døren ble lukket begynte tårene mine å renne.
Hva i alle dager skulle vi gjøre nå?
Skulle verden bare la meg være alene med denne sjelen her?

Skulle jeg ha det fulle ansvar?
Var det i det heletatt forsvarlig?

Jeg husker jeg satt med babyen i armene, ansikt mot ansikt satt vi, hun lys våken og nysgjerrig.
Jeg livredd og proppfull av usikkerhet.

Jeg husker jeg spurten høyt,

Hvordan skal jeg få gått på do i dag?

Skulle hun bare ligge alene?

Hva om, enn hvis, tenk om?

Det tok meg lang tid å bli fortrolig med det å være alene med henne, jeg trengte tid på å bli fortrolig med ansvaret og få troen på meg selv.
Det var mange dager blæra fikk tøyd seg godt for å oppsummere kort. 😉

Jeg fant meg løsninger etterhvert, tungvindte løsninger, men de fungerte.

At jeg skulle sitte så rolig og trygg som mamma  i dag, hadde jeg aldri sett for meg da.
Der og da var jeg i grunnen sikker på at jeg ikke burde få flere barn så usikker som jeg var.

Å dele usikkerhet rundt morsrollen er vanskelig.
Fordi vi alle sitter med en mening om at det burde falle naturlig.

Sannheten er nok at de aller fleste førstegangsmammaer opplever en helt annen usikkerhet enn flerbarnsmødre.

Om jeg kunne ønsket meg noe, så er det at førstegangsmødre fødte med en sikkerhet tilhørende en andregangsfødende.
På det viset er jeg ganske sikker på at vi også hadde turt å få flere barn.

Men slik er det altså ikke.
Istedefor kan løsningen være å si at det er greit å være litt uten for seg selv.
Det er helt normalt å freake litt ut når man plutselig er alene med den lille bylten man egentlig ikke kjenner en gang.

Det er greit å ikke vite hvordan man skal få dagen til å gå opp.
Det er greit å ikke være komfortabel.
Det er greit å være litt redd.

Det er greit å føle seg ukomfortabel.

Trøsten er at det går bedre, og bedre og bedre.

Og tilslutt står du der, mens poden sitter på kjøkkenøya og tegner på en pappeske, mens du steker pannekaker og rugger lillesøster i vogna med den ene foten.

Annonse

Det er 344 dager siden jeg lå klekkelig stolt, temmelig sliten og usannsynlig lettet.

Jeg lå langtifra alene.

Sammen med meg hadde jeg det største som finnes,
en liten fersk sjel på 3800 gram.


For bare noen timer siden hadde vi sett hverandre for første gang.
Men kjent hverandre hadde vi gjort i over 38 uker.

Reisen vi hadde lagt bak oss hun og jeg, hadde vært lang men kort.
trøblete men koselig. Dramatisk men fantastisk.

Jeg fikk æren av å bygge henne, og hun valgte meg og oss.

om 21 dager har jeg fødedag og hun bursdag.

Vi har lagt ett år bak oss.

Det første året.

Det første året som fembarns mor og hun sitt første leveår.

Det skjer så usannsynlig mye, de første 365 dagene.
Fra å være en hjelpesløs sjel uten mye vilje og mening vokser det frem en personlighet og vilje.
Motoriske evner og forståelse.

Jeg vet godt hvem Oda er i dag.

Det er 21 dager igjen av babytiden.

21 dager igjen hvor vi fortsatt teller måneder og ikke år.
21 dager igjen hvor hun ikke er året enda.

Hun blir jo ikke stor over natten, det vet jeg så inderlig godt.
men det er noe med disse milepælene som krysses.
OM 21 dager er hun 1 år.

Sjarmen fra spedbarnstiden og baby blir som regel større og større etterhvert som tiden går.
Man hvisker bort de slitsomme nettene og husker de gurglende lydene, smilene fra en liten kropp som prøver å spise men som ikke klarer å slutte å smile fordi hun synes mamman er så uendelig fin.

Sovende barn på brystet, bare tær i vognbagen en varm sommerdag.
Smaken på den første jordbær.

Første latter.
Første klapp
Vink og ord.

21 dager igjen av min siste babytid (?)
Jeg skal nyte så godt jeg kan.

Annonse

//annonse

Jeg kan nesten ikke tro at vi skriver 15. april allerede.
Den etterlengtede våren har endelig biti skikkelig tak og vi virkelig nyter varmere dager med lettere klær og fuglesang, tenk at det snart er sommer.

Denne sommeren blir spennende,  vi har ingen planer om reiser eller store turer.
Men skal flytte både hus, unger og butikken vår. Herremin så spennende det blir.

Men noe må vi jo finne på.

Sommeren kan jo ikke gå forbi oss uten å oppleve noe sammen?
Sommeren er den tiden på året hvor jeg selv har flest barndomsminner, hvor tiden plutselig gikk litt saktere og de voksne hadde tid.

Vi trengte nødvendigvis ikke å reise så langt, men det å oppleve noe sammen, noe nytt og spennende var veldig veldig stas. I år, skal vi bruke det lokale. Det vi har rett rundt oss. Og med «nytt» lokalmiljø har vi blant annet Hadeland Glassverk rett borti gata.
Og i sommer, skjer det virkelig spennende saker der.

I år har de hentet «En reise i Mummidalen» fra London.

Attraksjonen har har vært en av Londons mest besøkte familieatraksjoner i 2017 og ble vist på selveste Southbank Centre, og nå er den altså hentet opp hit til kalde nord og kan besøkes på selveste Hadeland Glassverk. Et av Norges koseligste steder, om jeg kan tørre å påstå noe 😉

De røde små koselige husene, de store åpne slettene barna kan løpe på, fine lekeplassene og la oss ikke glemme bakeriet da, sukk jeg kan nesten lukte kanelsnurrene om jeg lukker øya.

Og i sommer kan vi også ta en del av Mummis eventyr her.
En reise i Mummidalen er en interaktiv opplevelse man blir guidet gjennom. En reise på 50 minutter i Mummis verden. Dette er en sanseopplevelse med lyder, lys og nye miljøer. Hvor man kan være med å se, lytte, ta på og gjøre. En opplevelse for hele familien rett og slett. Det viktige budskap om at vi er alle forskjellige, men hver og en har rett til å bli hørt er kjernen i historien. Mummifamilien er omgitt av usikkerhet og endring og må på reisen finne ut hvem de egentlig er. Og sammen skal vi reise gjennom historien fra perm til perm.

Mummi for meg er barndomsminner, jeg husker godt hvordan vi spent fulgte med på Mummis, Snorkfrøkens og lille My sine eventyr. Det gode, runde og milde trollet med det store motet.

Jeg gleder meg til å dra mine barn inn i Mummis verden, og sammen med de oppleve magien i dalen, og det her på Hadeland.

Hadeland Glassverk ligger en time unna Oslo, i idyliske omgivelser, rett ved Randsfjorden.
Og i hele sommer skal de altså ha denne utstillingen. De åpner 2. juni og jevnt og trutt gjennom hele sommerferien frem til og med 19.august.

Billetter kan bestilles hos ticketmaster HER, og om du har lyst til å vinne billetter kan du delta i facebookposten:

Jeg klarer nesten ikke å vente, derfor var det gledelige nyheter når vi fikk vite at Mummi trollet stikker innom på barnas helg neste uke. 21-22.

Barnas helg har vi besøkt rett som det er og denne gangen kommer altså Mummi! I tillegg kan vi blåse glass, farge lys og det er teater. Og ekstra stas er det altså at dyrene fra Midtre Olimb også kommer innom en tur.

 

 

 

Annonse

Å stå med to blå i hånden kan være et sjokk, enten om det er ventet eller ei.
Kanskje har man ventet lenge og begynte å tro at dagen aldri skulle komme,

Kanskje har man gjort sitt for at det ikke skal skje, men så skjer det umulige.

Det tar som regel ikke lange tiden, før sjokket blir en vane.
Før redselen blir en forventning.

og det som man ikke trodde skulle skje, blir slik det skal bli.

Man legger kanskje planer, selv om det er tidlig.
Kartlegger termin og begynner å telle uker.

Kanskje deler man nyheten også, men de nærmeste, eller de beste.

Det uvirkelig er blitt virkelig.

Så skjer det.
Kanskje har man tenkt tanken, kanskje ikke.
At det kan skje vet vi alle, bare ikke med meg?

Tidlig en morgen, papiret blir rødt.
Murringer i magen.
Korsryggen også.

Små dråper blod blir til strie strømmer.

Murringene går over til smerter.
Det som skulle bli, skjer ikke.

Et lite bankende hjerte, har gitt slipp.

Og sammen med blodet, renner alt av drømmer, tanker, og forventinger ut.

Rått og brutalt og iløpet av få minutter må tankene endres.
Vanen må bli en annen.

Et liv skal ikke bæres frem, et liv har gitt slipp før det tok sitt første fraspark.

Jeg følte meg nærmest hul de første dagene etterpå.
Orket ikke se meg selv i speilet.

Orket ikke snakke med noen, selv ikke mine nærmeste.
Var det min skyld?
Gjorde jeg noe galt?
Var det fordi jeg ikke ønsket det i utgangspunktet? Tankens kraft?

Skuffelsen var kanskje det som var vanskeligst å takle,
viten om at tanker om fremtiden vi hadde gjort de siste ukene kun ble med tankene.

Jeg hadde hverken kjent liv eller sett spiren på skjermen.
Kun en liten kul på magen som fylte håndflaten og et lass
symptomer som gjorde meg bevisst på hva kroppen min jobbet med.

Symptomer som gjorde at jeg stadig tenkte på det lille store som skjedde i magen.
Vår lille store hemmelighet

Men så ble det ikke noe av.

Det ble ikke slik.

Den blodige sorgen tok istedenfor over,
sorgen man må takle alene, fordi ingen snakker om den.

Jeg orker ikke holde munn.
Sorgen er for tung å bære alene.

Det er  alltid godt å dele, iallefall ettepå.
Jeg vet jo godt at  jeg, at vi  ikke er alene.

Livet som aldri ble noe av, vil følge meg livet ut, det vet jeg.
På godt, og vondt. Jeg vil huske datoen det skulle bli, og datoen det hele tok slutt.

Å miste et barn i abort er dessverre noe mange kvinner opplever å gå gjennom.
1 av 100 svangerskap ender slik. Enten om det er tidlig eller sent.

Når det skjer spiller ingen rolle.
For bak en hver abort står en kvinne, kanskje en familie med forventninger, tanker og drømmer.

Noen blivende, som bare blir værende.

Det som er viktig er at ved abort står det igjen et par eller en kvinne, som trenger omsorg.
Som trenger noen å snakke med, som trenger noen å dele med.

Ikke ti, men del.
Lytt og forstå.

Man sitter igjen med tusen spørsmål, de fleste vil en ikke få svar på.
Det er kanskje likså greit, likevell ville de kanskje vært enklere å takle med en form for tilgjengelig oppfølging. En tilgjengelig jordmor, en obligatorisk samtale med lege?
En liten sjekk på at mor har det greit. I dag eksisterer ikke noe slikt.

For meg ble det vanskelig å snakke om, en blanding av mislykkethet og skuffelse jeg ikke hadde følt på før ble så overveldende at jeg forvekslet det med skam.

Heldigvis hadde jeg venner som tidligere hadde delt, som jeg visste hadde vært gjennom dette.
Jeg valgte å dele med de, og ting ble lettere.

Jeg har lært, mye om meg selv og mine nærmeste takket være det som ikke ble.
Det viktigste, er at det er lov å være lei seg over det som ikke ble.
Og om man føler behov for å snakke, må man tørre å gjøre det.

Trøsten?
Man aner ikke hva som venter rundt neste sving.

Annonse

Hun står der hver morgen.

God morgen, nærmest synger hun inne fra fellesrommet.

To trøtte barn stabber inn, med hver sin matboks med tre fylte rom.
En yoghurt, litt grønnsaker og en skive med leverpostei.

Som alltid.

Hun gir de to trøtte et rufs i håret slik hun pleier mens hun fyller melkeglassene slik de ønsker.
Hun fult, han halvfult.

Som alltid

Hun er rolig, nærmest umenneskelig.
Der hun står å smiler, midt i alt kaos.

Som alltid

I den lille rød stua, i den lille søte barnehagen, står hun.
hver morgen,
Helt alene.

Som alltid

med 12 barn.

Det går bra? Sier jeg, mens jeg sakte retter meg opp.
Denne dagen er det ekstra liv, vi er senere enn vanlig, flere er ferdige med frokost og klare for lek.
Noen gråter, noen ler, noen leker, noen krangler og noen bare ser. Støynivået er på plass.

Ja da, det går fint sier hun. Like rolig i kaoset.

Jeg kan bli litt til? 10 minutter.

Det er fint, sier hun.
Så skifter jeg den bleien imens.

Hun venter ikke, raskt plukker hun  opp den ene av 6 små opp og løfter han inn på badet, mens jeg sitter der,
alene, blant 11 barn.
langt ifra rolig.

Jeg strekker den ti minutter, men så må jeg dra.
Jeg reiser fra de.
Hver eneste morgen.

Langt ifra rolig.

Trøsten er at det kommer flere, om ikke lenge gjør det det.
Men akkurat nå er mine barn to av tolv som kun har en å henvende seg til.

EN.

Man skal være blind om man ikke ser konsekvensene som kan oppstå  i en slik situasjon. Hva om noe skjer et barn? hva om det begynner å brenne?
Eller det som verst tenkelig er, hva om det skjer noe med henne?

Kartlegging og dokumentering er fint, men langt ifra det  viktigste.
At barna skal være trygge er det viktigste, trygge i sine omgivelser, på sine voksne og på seg selv.

Trygge barn, gir nysgjerrige barn, nysgjerrige barn gir barn som lærer,

At barna skal være trygge i sin barnehagen kommer før alt annet i barnehagen for meg.
At de har voksne rundt seg som har tid er den viktigste faktoren for å skape trygghet.

Tid til å se, trøste, lære, leke, bære og være med

Tid til å ta seg tid.

I dag finnes det ingen norm for hvor mange voksne det skal jobbe i barnehagen.
Absolutt ingen regel som tilsier hvor mange voksne våre små barn har krav på for å ha tilrettelagt en trygg og god barnehagehverdag.
Mer en anbefaling om hva som tenkes er nok for at det skal være tilstrekkelig.

Men i disse dager skal det fremlegges en norm, en etterlengtet regel som
skal garantere barna i barnehage en voksentetthet.
Flott ikke sant?

Problemet er, at denne normen er langt ifra dekkende nok.

Normen tar ikke hensyn til barnehager med lengre åpningstid eller møter, nødvendig planlegging og dokumentering eller turnuser.
Med andre ord, med den nye normen, vil vi lande ca der vi er i dag.

Slik som det er hos oss,
1 voksen, 12 barn,

Helt alene i alt for lang tid.

Hverken trygt, eller godt nok.

Heldigvis, sier de ansatte i barnehagen ifra.
De som vet hvordan hverdagen er, roper nå  om hva som må til.
At den foreslåtte normen lang tifra er god nok.

Og sammen med de står en gruppe med foreldre som har dannet
foreldreopprøret 2018. De roper nå i kor med barnehageansatte.
Sammen jobber de får å få en tryggere hverdag både for de ansatte og barna.

Dette er et opprør du også enkelt kan bidra i.
En enkel signatur fra deg kan bidra til å legge enda mer tyngde i budskapet.
Vise at de ikke er alene, men at vi sammen står samlet rundt denne meningen.

det tar deg kortere tid enn hva du har brukt på å lese mine ord, men er usannsynlig viktig for barna som skal vokse opp.

Signer FORELDREOPPRØRET 2018 HER

Det har jeg gjort!

Og du, del budskapet vi trenger hver eneste underskrift.