//annonse

For dere som følger meg kommer det ikke som noen bombe når jeg forteller at jeg er uendelig glad i julen.
Bare vi snakker om desember måned blir jeg liksom litt ekstra varm rundt hjerte.

For meg handler ikke julen om det kristne budskap men om takknemlighet.
Desember er en måned hvor jeg tar meg tid til å fokusere på de vi er så heldige å ha rundt oss, tingene vi er så heldige å få oppleve og ikke minst hvor heldige vi er som har hverandre. Den store galne flokken som vi er.

Vi er en familie som generelt er mye sammen, likevel er desember en måned hvor vi har mere fokus på dette. Vi er kanskje ikke mere sammen enn normalt, men tenker mer over hva vi gjør. Og samværet går nok mere på barnas premisser enn i andre måneder.

Det er mye som skjer i desember som også kanskje gjør stundene vi har sammen rundt kjøkkenbordet, i sofaen foran en julefilm ekstra kjærkommen. Desember er jo travel.

Julen innebærer mange tradisjoner, ting vi gjør år etter og år og som kanskje barna også fører videre til sine barn. Hva julen skal handle om for mine barn når de blir eldre er det ikke jeg som skal bestemme. Det jeg derimot håper å lære de er å se å desember som en måned hvor takknemligheten står i fokus.

Flere av våre tradisjoner dreier seg om nettopp takknemlighet.
Vårt juletre for eksempel, hvor hver eneste julekule enten er ifra noen vi er glade i, kjøpt et sted vi har vært så heldige å oppleve eller laget sammen i en trivelig stund.

En annen tradisjon som er viktig for oss er vår lille stund med tilbakeblikk på julaften.
En liten seanse med bilder og videoklipp fra året som har gått.

Det er fort gjort å glemme hva man har gjort i løpet av året. Hvilke steder vi har opplevd, mennesker vi har tilbrakt tid med og hatt opplevelser med. Små og store øyeblikk. Høydepunkter og stunder vi kan le litt av.

Filmen lager vi enkelt med å plukke bilder fra Min Sky, der blir alle bildene vi har tatt gjennom året trygt lagret.

Min Sky er en lagringstjeneste fra Telenor som du kan laste ned gratis her: Last ned Min Sky.

Jeg har lagringsplass inkludert i abonnementet mitt, men alle kan bruke den. Appen lagrer alle bildene våre i en tidslinje slik at vi vet akkurat fra hvilket tidspunkt på året vi plukker dem i fra.

I tillegg har både mannen min og jeg tilgang til bildene via appen eller ved å logge inn på pc slik at vi enkelt sammen kan plukke ut de bildene vi ønsker å ha med. Han finner ofte helt andre øyeblikk enn meg.

.

Mobilen er den jeg tar de fleste bilder med. Både bilder og video fra mobilen blir automatisk lagret slik at jeg både frigjør plass på telefonen og ikke minst sørger for å ta vare på alle øyeblikkene. Verdifulle øyeblikk som det er viktig å se tilbake til når året snart er over.

Vår filmsnutt lages av øyeblikkene fra Min Sky, siden jeg har mac lager jeg snutten enkelt i iMovie og legger til en sang vi har hørt mye på gjennom året.

Jeg sipper, barna gliser og pappaen klemmer meg så godt han kan.
hvert eneste år.

Selv om man føler året flyr avgårde så rekker man å fylle dagene med så mye at man ved årsskiftet rekker å glemme litt også.
Jeg gleder meg til å lage årets video. Og 2017 inneholder en rekke øyeblikk det er verdt å se igjen.
Øyeblikk som har forandret livene våre og som jeg er uendelig glad for at jeg har tatt vare på.  Øyeblikk som ligger trygt og godt inne i Min Sky. Øyeblikk som dette:

Dette

og dette

Hvordan tar du vare på minnene gjennom året?

Er det ikke ironisk, hvordan man midt oppi trøttetåke, såre brystvorter, værkende skuldre etter netter med uendelig amming og ei småsår hufse står å lengter frem i tid.
Frem til de dagene hvor barnet blir større.

Også sitter man der plutselig, en litt senere kveld enn vanlig, med en sovende frøken på syv månender og småsnufser fordi hun plutselig har blitt så stor?

Det forundrer meg hver eneste gang, hvordan det skjer, at de plutselig fra et øyeblikk til et annet har blitt mye større en sist jeg hvilte øynene på de.

Vi sitter i mørket, jeg og hun. Det er kun  lyse fra gangen som skinner igjennom sprekker på døren som står på gløtt. I bakgrunnen hører vi mellomsøster og pappan småkrangler. At vi passerer leggetid gjør sjeldent noe godt for henne. Hun er familiens største vanedyr.

Hun er passert sju måneder nå.
Vi er over halveis til ett år.

Hun er ikke lengre en liten bylt som kommer seg gjennom dagen ved å kose, spise, sove, bæsje.

Nei, nå farger hun dagene våre både med latter, sinne, nysgjerrighet, ivrighet, lek og motoriske utfordringer.

Jeg vet mye mer om hvem hun er nå, enn for kun få uker tilbake.

Hun lager små lyder, sovelydene som vi kaller de.
Små rytmiske sukk både på innpust og utpust mens hun spiser litt av meg.
Dette gjør hun hver gang før hun sovner.

Så blir det stille.

Hun blir tyngre og tyngre i armene mine og tilslutt slipper hun taket i puppen også.
Snorker lett, akkurat som faren… eller.. hun snorker.. akkurat som faren..

Helt slapp med en liten kop..
Så trygg, så god, så stor.

Hjelp så stor.

Vi har akkurat kommet hjem fra juleshow hvor hennes eldste søster var med.
Hun strålte på scenen sammen med en flokk andre jenter.

Uendelig vakker var hun i scenelyset, og ikke minst var det godt å se hvor mye hun koste seg.

Det er derfor hun ligger i armene mine nå, minstemor.
Juleshowet presset leggetid til det ytterste.
Man blir sliten av sånt.

Det er helt stille, jeg hører nabohunden får kveldsturen utenfor i snøstormen.
Jammen er det ekstra godt å være inne nå.

Hun rykker litt til før hun synker sammen igjen i armene mine.

Jeg må bare sitte litt til, se, stryke, kose, beundre.
Gråte litt over hvor stor hun har blitt.

Nyte at hun er liten, og at hun i morgen, er enda en dag større.

Øyelokka spretter opp, du gløtter på klokka og selv om du kanskje ikke er helt sikker, så ser du at det er tidlig, kanskje så tidlig at det neste er natt.

Du er ikke trøtt, så langt ifra, selv om kroppen brukte en evighet på å sovne.

Sommerfuglene danser rundt i magen, så hurtig at det nesten gjør vondt.
Enda vondere enn i går.

Du prøver å ligge litt til, men så går det bare ikke lengre.
Kroppen klarer ikke ligge stille.

Dyna går av, og de små varme bena settes forsiktig ned på det kalde soveromsgulvet.

Forsiktig sniker du deg over gulvet mot døra, åpner den så stille som du kan, for du vet jo så inderlig godt at det er alt alt for tidlig å være våken nå.
Hører de deg nå, får du kanskje bedskjed om å legge deg.

Lister deg så stille du bare kan, bortover gangen på lette tær.
Forbi rommet til mamma og pappa, de sover enda.

Det gjør ikke du.

Ned trappen… de siste trinnene lukker du øynene, skal du tørre å se.

Nå danser de slik at magen romler.
Du titter forsiktig rundt hjørnet fra trappa, sakte men sikkert.

Og DER, der står det. Nærmest og glitrer i stua.

5e29e13a-a4a0-4716-a4bd-ec3d2d12d95a

Juletre
All venting er over, dagen er endelig her.

Selveste Julaften.

Du løper bort, stopper en liten meter fra og ser.
Lysene, pynten, stjernen på toppen.

Også den deilige lukten.

Og rundt, der ligger det små og store overraskelser. Gode tanker, ønsker og gleder.

En er rund, en er stor, og en pitteliten. Alle med vakre julete papirer og glinsende bånd.

Så kommer du på, strømpen. 
Du tusler rett over stua som kun er lyst opp av juletre til peisen, den er fortsatt lunken fra kvelden før.
Der henger de, strømpene på rekke og rad.

Du må ikke klemme en gang. 

Det er tydelig at de ikke er tomme.
Alle som en som henger der har fått fyll.
Du titter oppi, der ligger det sjokolade, blad, klementin, pepperkaker til og med en liten pakke.

Nå klarer du ikke være stille lengre, du røsker med deg strømpene.

Løper opp trappa.

Mamma, Pappa.. dere må våkne.
Det er julaften og NISSEN har vært her, der er helt sant.

Men kjære venn, klokka er jo bare 05 gryntes det fra soverommet.

Lar jeg barna mine tro på Julenissen?
Det er klart jeg gjør. Og de får tro på han så lenge de vil.

Tenk å ta fra de denne magien, denne stemningen, sommerfuglene og spenningen.

Jeg husker den selv om barn, og noen av mine beste minner fra julen er fra akkurat Nissen.
Ingen fortalte meg at nissen ikke fantes. (og ta det med ro, jeg er fullstendig klar over at ikke eksisterer i dag ;))

Men hva svarer jeg, når spørsmålet kommer fra mine barn.

Mamma, finnes egentlig nissen?
Svaret mitt er enkelt, jeg svarer det jeg selv fikk som svar som barn:

Han finnes for de som tror på han.

 

 

Lar du dine barn tro på julenissen?
Og hva svarer du, om barna spør deg om Julenissen virkelig finnes?

Disse er vår absolutte julefavoritt.
Den er moro å lage, enkel å lage og trenger få ingredienser.
Og det beste, den må ikke stekes.

Du trenger:
3 dl havregryn (lettkokt)
1 dl sukker
1 ss kakao
1 ts vaniljesukker

100 gr romtemp smør
1 SS kaffe

Bland alt tørret og mos dette sammen med smøret til en sammenhengende deig.
La stå i kjøleskapet 30 min trill til kuler. Disse kan du gjerne trille i kakestrø, kokkos eller perlesukker.

Som mange av dere som følger oss på snap har sett så har vi hatt en temmelig julete helg.
Nesten så vi har fått julestemning intravenøst.

Helgen har vi tilbrakt på Røros sammen med bestefar og bestemor, onkler og tanter og mange mange mennesker på julemarked.

Det er kanskje et av verdens mest nostalgiske og vakre julemarked.
Jeg mener, du får jo ikke noe mer julekortaktig enn Røros sin atmosfære, de små tre husene, minusgradene som river i nesa og snø.

Julemarkedet var selvsagt et høydepunkt, med masse spennende, spesielt innenfor mat.
Mye spennende lokalt produsert mat. Kortreist og hjemmelaget. Jeg spiste meg fra bod til bod rett og slett.

Kanefart, juleverksted, og mulighet for å treffe selveste nissefar.

Men det absolutte høydepunkt var uten tvil å se igjen familie som dessverre bor så langt unna.
Det hele var en overraskelse for barna. De fikk vite det dagen før at vi skulle pakke for å reise.
Gjett om det var fornøyde barn som gikk til sengs den helt vanlige onsdagen.
Vell viten om at helgen i vente skulle bli alt annet enn helt vanlig.

Vi leide et privat hus (passet oss perfekt) med god plass og fire soverom slik at utsiktene for søvn var positive.
om det ble så mye søvn kan diskuteres, men.. ja.. det var fire soverom der 😉 Men mesteparten av tiden ble tilbragt på hytta til Bestemor og Bestefar, aller mest for barna.

Faktisk hadde jeg og mannen våre første to timer heeeelt barnefri siden Oda kom i magen.

Det var kort oppsummert veldig rart og veldig godt.
Iallefall når jeg får slike bilder i resultat fra noen timer borte.

 

Jeg grudde meg litt til helgen, såpass skal jeg innrømme. Å reise bort i førjulsstresset med fem barn er en utfordring.
Det krever ekstra mye tålmodighet, organisering, kontroll osv.

Og med hinsides mye å gjøre, lite søvn og mye på listen som skal gjøres har man ikke den beste grunnmuren.
Jeg var redd for at forventningene ikke skulle bli møtt, at jeg kun skulle løpe etter mine egne barn og gå glipp av hele julestemningen.

Men så var det ei god venninne som gav meg en pekepinn, et lite hint om å løfte blikket, senke skuldrene og bare godta at sånn er det nå. Om jeg reiste om med det utgangspunktet ville også forventningene bli annerledes.

Hun hadde rett, veldig rett.

Eneste som er synd, når man får slike gode helger med påfyll av samvær og magi.
Gjør det ekstra vondt å reise hjem vell viten om at de som har gjort helgen god er så alt for langt unna..


//annonse

Folkens vi skriver 10. desember altså. 10!
Hva er det med desember og disse korte dagene som bare flyr avgårde.

Om 14 dager sitter vi spente med hver vår julesokk i fanget mens julemorgen spilles i bakgrunnen.
Ribben går straks i ovnen og fyller stua med deilig julelukt.

Penstasen ligger klar og pakkene venter under treet.

Ja aproppo penstas.
Har du alt klart?
Både til liten og stor?
Strømpebukser? Sokker?
Julekjole? Skjorter eller kanskje en cardigan til å dekke bare skuldre?

Og aproppo julegaver, er du ferdig?
Er alle navn på listen strøket ut?

For all del, det er jo to uker igjen, MEN om du tenker å bestille på nett begynner det å bli på tide å bestemme seg. Sendefristen som er 16 desember for å være GARANTERT levering innen jul nærmer seg.

Det er årets siste innlegg for knertenogkaroline.no
Som dere vet deler jeg ut hver eneste måned en ny rabattkode hos de.
Koder som gjør at man sparer penger på godt kvalitetstøy til sesongen man er i.

Og vi avslutter med brask og bram.

Hele 2 rabattkoder deler jeg ut
(ønsker du å bruke begge må du legge inn to ordre, de sender samlet dersom du ber om det 😉 )

Bruker du rabattkode tilbud50 får du 50% i en egen kurv proppfull av godsaker. Her finner du varer som begynner å bli litt utplukket men det er absolutt masse gull igjen her.
Vi snakker alt fra bunader, til ull til undertøy.
Men om jeg skal trekke frem noe vil jeg virkelig anbefale disse kjolene fra Creamie. Myke og gode med et veldig fint fall.

Luene med dobbeldusk er utrolig søte.

Denne bodyen med blondekrage er nyyydelig.

Og dette joggesettet til gutt er mykt og veldig fint.

 

Skulle det ikke være noe som frister der får du 20%  på HELE butikken om du bruker rabattkode: Ninades20
Og her finner du masse deilige nyheter.

Pentøy  og hverdagstøy til liten og stor,

ull og ull og ull.


Luer, votter, glem for all del ikke det.
Rabatt på det kommer godt med (iallefall når du har fem si)

Rabattkoden gjelder på lagerførte varer så her er det førstemann til mølla.
Rabattkoden er gyldig til og med onsdag 13. desember.

Som mange av dere har fått med dere så er ikke Oda ei frøken som sover bort dagene sine (eller nettene forsåvidt)
Hun er en real soveutfordring, en søvenøtt som jeg sliter med å knekke.

Korte dupper, uopplagt baby som konstant er trøtt og urolig søvn på natta.

Det toppet seg da vi hadde en våkenperiode på et par timer i tillegg til 6-8 oppvåkninger mellom 23-06

Null søvn, bare tull. Overdrevent mye amming og en veldig veldig sliten mamma.

Flere av dere har spurt etter oppdatering på hvordan det har gått og ikke minst hva vi har gjort.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg har unngått å skrive om det med vilje. Rett og slett fordi denne mamman ikke har overskudd til å møte mammapolitiet når det gjelder dette tema.

Søvn.

Det er sårt, tungt og fryktelig frustrerende.
Og når en mamma først søker råd er hun gjerne fryktelig sliten og dermed veldig sårbar også.

På dette tema har vi ekstrem stor tendens til å glemme at det er forskjell på oss.
Vi reagerer ofte sterkt når noen gjør noe som kanskje ikke føles riktig for en selv.

Og jeg, orker rett og slett ikke høre hvor feil jeg gjør det jeg nå føler på er veldig rett og fungerer.

Men så ble det så mange spørsmål, og jeg ser jo at tema søvn er noe man kunne fylt på med uendelig og fortsatt ikke mette.
De aller aller fleste foreldre er innom søvnutfordringer på ett eller annet vis en eller annen gang.

Oda skulle vise seg å bli den vanskeligste for vår del.
Det føltes igrunn ekstra frustrerende å ikke få det til siden hun var nummer fem.
Herregud, dette skulle jeg da klare?

Men så ble det altså værre og værre og værre.

Jeg søkte råd, desperat både på foreldre for foreldre gruppen jeg har etablert på facebook og på min snapchat.

Rådene var MANGE.
Noen som passet oss, andre ikke.
Det beste var å høre at vi ikke var de eneste som slet med våre utfordringer.
Det var vist mange powernappere der ute.

For meg, går det ikke med noen form for skrikekur for å lære henne å sove.
Ingen av mine barn skal føle seg utrygge eller redde.

Men jeg var altså så trøtt og sliten at jeg knapt fungerte.
Noe måtte gjøres.

Løsningen vår skulle vise seg å være ganske enkel.
Alikevell skulle det pirke litt borti mine premisser.
Jeg liker å ha de på mitt rom så lenge jeg nattammer.. og de andre har avsluttet nattmåltid av seg selv etterhvert.
Ikke denne frøkna tydligvis.

Så hun ble flyttet på eget rom.
Lillebror ble flyttet ned så hun kunne ligge vegg i vegg.

Første natt bar preg av mye urolighet (men ikke mer enn når hun lå ved siden av meg)
Natt to merket vi allerede bedring.

Og nå, ca 3 uker senere er status følgende.

Hun ammes ikke lengre i søvn.
Vi ammer i duskmørket i en stol ved siden av sengen hennes og hun legges våken (!!) i sengen.
Hun har de siste 5-6 nettene begynt å finne roen selv. Noen ganger surves det litt men aldri gråt.
Før disse dagene ble hun rugget i søvn mens hun lå i sengen.

Så sover hun til 2-4 tiden, får da komme over til meg for mat og sover/slumrer til 6 tiden.

Hvordan søvnen er fra hun kommer over til hun våkner er litt hipp som happ enda.
Noen ganger sover hun godt, andre ikke.

Jeg har prøvd å unngå å gi henne mat, og jeg har prøvd å gi henne mat for å så legge henne tilbake til sengen.
Av de tre alternativene jeg har, er det det å plukke henne opp og legge henne i min seng som gir meg mest søvn.

Så med andre ord er det ikke tipp topp, men det er bedre og vi ser lys i tunnelen.

Det er lys i tunnelen.

Så vårt tiltak mot bedre søvn ble altså å flytte henne på eget rom.
Om det vil funke for deg vet jeg ikke, men jeg kan anbefale det dersom du tenker dere er klare for det.

Du merker fort om dette er noe for deg og dere.

Søvn er vanskelig, mange meninger om hva som er rett og hva som er galt.
Og ikke minst har vi ulik terskel på hvor lite søvn vi tåler og ikke minst hvordan vi sover med en liten bylt på 8 kilo ved siden av seg.

 

Uansett er det beste rådet å følge det som en føler er riktig for seg og ikke minst innse når det er på tide å søke hjelp og gjøre tiltak.

Lykke til <3

Jeg eeeelsker hemmeligheter, iallefall gode hemmeligheter.

Du vet, de tingene du nesten ikke klarer å holde på fordi du vet at den som etterhvert skal få vite kommer til å bli uendelig glad.
Det kribler så inderlig etter å si det at du ikke kan la vær å gi ørsmå hint selv om den som ikke vet noe ikke har bedt om noen.

De små hemmelighetene som får deg til å smile lurt mens du rører i brunsausen og sukke litt ekstra høyt når du vet det bare er noen dager igjen til du endelig kan avsløre.

Det var nesten som julaften i dag, når vi endelig kunne fortelle barna vår ørlille store hemmelighet.
Vi har visst om det lenge, men ikke de.

Jeg lagde stor ståhei ved middagsbordet.
To nystekte grandis (jepp gourmet mat i dag) la på bordet og jeg tenkte to lys i adventsstaken vår.
NEI NEI NEI, det tok ikke lang  før 7 åringen vår så det.
Det er feil det er feil.

heter det ikke 2. onsdag i advent da?

Nei, alle var de enige om at det var søndag.

Men, liksågreit å tenne nå..siden vi sitter i bilen på søndag sier pappan lurt.

HÆ? Hvor skal vi da.

Nei da skal vi hjem da..

Hjem?

Fra hvor?

ENDELIG kunne jeg fortelle.

Kjære barn, dere skal hverken på skole eller barnehage i morgen.
Istede skal vi pakke kofferten full av vintertøy, julegaver og julstemning.

VI skal til Bestefar og Bestemor på RØROOOOS

Og det som enda bedre er,

Tante Julie, Onkel Jørgen og Tante Line er der også.

Og det som ENDA bedre er.

Mens vi er der er hele Røros et julemarkeeeed.

Vel så jublet det kanskje aller mest for Bestefar og Bestemor og Tanter og Onkler
Og er det noe jeg gleder meg aller mest til så er det å se de vi har så langt borte.

Målet for helgen er å slite ut en sprek Onkel og Tanker, og gjøre et par besteforeldrehjerter varme.

Helgen skal fylles med klemmer, legobygging, fyr i peisen og god mat.
Slitne brettspill med krøllete kort, som mangler terning.

Da skal bli litt pusterom for mor fordi det er armer nok for alle små.
Det skal bli latter, tull og fjas. Vi skal veksle små hemmeligheter som må vente, i noen dager til med et smil om munnen og sommerfugler i magen.

Det skal bli knitrende snø rundt små barneføtter som får oppleve ordentlig julestemning slik jeg husker den fra da jeg var liten.
Og det sammen med familie, som bor akkurat litt for langt unna men nærme nok til at vi kan pakke bilen full for å fylle hjertene.

Herregud som jeg gleder meg.

//annonse

Jeg er vant med at hun ligger og spreller ved siden av meg, jeg merker hun blir ekstra ivrig når hun skjønner at jeg er våken. Spreller ekstra fort og holder nesten pusten.

Men i det jeg lukker opp øya denne morgenen er det helt stille… jeg kan faktisk høre henne snorke.
Hun sover litt utpå denne gangen, herlighet så deilig det er å våkne til en sovende liten sjel ved siden av seg.

 

Jeg kaster meg over telefonen, knips dette må jeg jo ha et bilde av.
Denne utsikten varer ikke evig.

 

Vi tusler ut i stua, der har knoll og tott barrikadert seg i sofaen, og ser på samme iPad, i harmoni, ingen krangling. Er det mulig? Dette må jeg forevige.

Det er ikke hver dag dette skjer.

Det er null stress i dag, søndag. Herregud så deilig.
Det er travle dager om dagen, og i dag har jeg bestemt at vi bare skal gjøre det vi har lyst til og INGENTING annet. Bake skal vi, mini har lyst til å være med.

 

Han sitter så fint på benkeplata og nammer seg gjennom små smak av røra.
Pensler formen og gjør klar for kake. Knips!


Gjett om han skal få se igjen dette på konfirmasjonsdagen.

 

Det er ordentlig søndagsstemning i huset,
Lydboken er på og midterste- frøken finner frem tegnesakene når hun endelig får litt fred og ro mens minstemann tar duppen sin. Hun imponerer meg stadig med sin fantasi og evne til å finne på noe.

Knips, det er jo slike stunder jeg kommer til å savne når de er så store at jeg bare er teit og ubrukelig.

Jeg må innrømme at jeg kan titte på dem i evigheter innimellom,
forundre meg over hvordan jeg og en pitteliten celle fra mannen jeg liker aller best kan bli noe så uendelig vakkert og godt.

Jeg knipser øyeblikk, hver eneste dag.


Små hverdagslige ting i hverdagen som etterhvert blir ting jeg titter tilbake til, ler litt av, lengter tilbake til eller kanskje er veldig glad vi er ferdige med. Dagene suser jo fordi oss, og det er viktig å ta med de minnene man kan.

Alle er de uansett verdifulle, en del av meg og den jeg er og den jeg kommer til å bli om noen år.

Jeg vet selv hvor glad jeg er for de bildene som finnes av meg som barn, den gang var vi jo flinke til å ta de ut i album.
I dag, er 99% av mine bilder digitale.

Spørsmålet er, er de trygge der?

Noen bilder ligger på minnekort som er i kamera og noen i mobiltelefonen som er med på alt, absolutt alt.
Det er ikke lenge siden jeg opplevde marerittet.

Nybakt mamma til fire, hjem fra sykehuset i tåken. Fullstendig kaos med flytting, null søvn og unger over alt. Så skjer det, jeg finner ikke telefonen min. Leter og leter. Borte er den.

Jeg finner heller ikke hun på 4 år. Borte er hun

Jeg får mannen til å ringe.

Vi hører to ring ifra en velkjent melodi, før den får en merkelig klang og blir helt stille.
Lyden kommer fra badet, det gjør også fireåringen.

F-U-C-K!

Jeg løper inn på badet med en baby på armen, og der, nederst i toalettet ligger den, død, sunket i bunn. Helt livløs.

Jeg ber mannen Google livredning av druknet telefon. Det finnes mange teknikker men den vi velger nytter ikke for min stakkarslige søkkvåte telefon.
Først får jeg abstinenser og innser at jeg er telefonløs, så kommer sorgen over meg.

Nybakt mamma, alle, absolutt alle nyfødtbildene og øyeblikkene fra fødestue og barsel er druknet.
Søkk vekk.

Forsterket av barselblues og hormonoverskudd hulker jeg intens mens jeg prøver å forklare mannen at alt er borte og tapt.
Han sier at jeg bare kan ta det med ro, med en skulder på armen gjentar han hør på meg nå, hør på meg.

Jeg rister det av meg og forteller at det så absolutt går bra.

Jo da, sier han, fortsatt like rolig.
Vi har bildene enda vi.
Se her.

Han scroller på telefonen sin, og der er de.. alle sammen.

Jeg hulker enda litt til før jeg for summet meg, jammen er de der.. alle sammen.

På Min Sky appen fra Telenor lå de alle sammen trygt lagret, alle like tørre, hele og fine.

Siden den gang har jeg alltid sørget for å lagre bildene mine trygt.
Et sted jeg kan stole på, som ikke kan havne i do, bli stjålet eller mistet.

Min Sky appen, som kan lastes ned her, har jeg inkludert i mitt Telenor abonnement, men tjenesten er tilgjengelig for alle. Dersom du ikke har Telenor abonnement har du 2 GB gratis tilgjengelig. Og skulle du ønske mer, kan du kjøpe større lagringsplass. Har du et Frihet/Yng eller U18 abonnement får du ubegrenset lagringsplass. Du får også noe inkludert om du har privat eller mobilt bredbånd hos Telenor.

Appen er oversiktlig og fin. På mobilen lagres bildene automatisk slik at du slipper å tenke på at du må ta backup. Den sorterer bilder og videoer inn i måneder og år.  og gir deg god oversikt over hva som skjedde når.

Jeg bruker også Min Sky på PCen, Her kan jeg enkelt laste opp bilder fra kamera og minnepinne og enkelt få tilgang til alle bildene jeg har tatt med mobilen..

Du har rett og slett tilgang til alle bildene dine når som helst i fra hvor som helst.
Og du har dem trygge og tørre, selv om telefonen tar seg et dypdykk i do.

 

Om du også vil lagre bildene dine trygt og godt kan du lese mer om Min Sky her.

Så var feiringen av Jonatan over, puh det er stas å feire disse små men jammen er det deilig når roen senker seg også, Tenk at han er to år alt.

Vi feirer enkelt, det viktigste er at jubilanten blir sett og står i fokus.

For å gjøre litt ekstra stas laget jeg hans favoritt. Nemlig sjokoladekake.
Denne viste jeg dere på snap og fikk MASSE spørsmål om kaken og oppskrift og det er KLART jeg deler.

Saftig Oboykake:

Du trenger:
8 dl Kulturmelk
8 store ss oboy
1 ss natron
650 gr mel
3,5 dl sukker
150 gr smeltet smør
1/2 plate lys kokesjokolade

Glasur:

200 gr smør
600 gr melis
4 ss oboy
1/2 plate kokesjokolade

1 romtemp egg

Slik gjør du.

Sett ovnen på 180 grader

Bland Oboy, natron, sukker sammen.
Tilsett kulturmelken og visp godt.
Smelt smør og sjokolade på svak varme mens du rører godt.
Rør inn smør og sjokolade i tynn stråle i kulturmelkblandingen
Tilsett mel til du får en tykk men luftig røre.

Hel røren over i en langpanne, stekes midt i ovnen i 30 minutter.

Glasuren (må lages mens kaken stekes)
Smelt smøret, tilsett melis og oboy og visp godt (kan med fordel lages i maskin.
Når massen kjølner kan egget tilsettes.

Når kaken kommer ut prikkes den med gaffel og glasuren taes på med en gang.
På den måten trekker den ned i kaken og gjør den ekstra saftig og god.

Kaken kan med fordel stå en dag før servering.