Annonse

I dag hadde jeg en liten utblåsning på Snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma heter jeg der)
Hvor jeg har et ørlite hjertesukk over ukene vi har lagt bak oss med feriestria.

Du vet, den som kommer litt brått på hvert år.
Vi VET jo at den kommer, men så plutselig er siste innspurt før sommerferien her.

Det er mye å holde orden på når disse ukene kommer.

Avslutninger i skole, barnehage, fotballen og andre aktiviteter.
Alle arbeidsplasser har unødvendig mye deadlines og vi oppfører oss nærmest som enden er nær.
Man skulle tru hele Norge stenger når ferien setter i gang.

Skoleferien i år kommer virkelig kastet på, midt oppi flytting både privat og bedrift, klargjøring av boligsalg og ymse annet som vi kan snakke mer om senere kommer den altså som et lyn fra klar himmel for min del.

Jeg har hatt mer enn nok med å ha tungen rett i munnen for å huske tidspunkt og dato for de ulike happeningsene i de ukene som har vært.
Og ikke minst er lommeboken slentrete etter det hele, loddsalg, premier, kaker her og der, gave til ansatte osv osv.
Alt dette koster, ganske mye om man skal delta på alt.

Det var deilig å få en utblåsning og lufte litt frustrasjon.
Jeg er sliten og litt lei.

Det fine med det hele er jo at det blir ekstra godt med ferie, kanskje?

Flere av dere var enige, spesielt dere med barn både i barnehage og skole synes det kunne bli litt mye.
Mange av dere følte press til å delta på gaver, premier og oppmerksomheter til ansatte.
Flere av dere fortalte også at dere gledet dere til ferien men gruet dere til å gå inn i den sliten.

Min anbefaling er å ta noen rolige dager til å begynne med, ferien er lang for de fleste og dere har mange dager som dere kan fylle med mye moro.

 

Men så, tikket det plutselig inn en snap med klar tale.
«Slutt å syt, dette kan du jo for selv.
Når du velger å få så mange unger må du også tåle å tråkke deg gjennom avslutningene dems også.
Og ikke minst ha økonomi til å tåle å delta på alt som forventes.»

Under første øyekast tenker jeg at hun forsåvidt har rett, det er jeg og vi som har satt oss i denne situasjonen.
Men her igjen, er det ikke antall barna som gjør meg sliten, men alt som skal trykkes inn på to uker fordi ferien er nær.
Det er ikke barna som gjør lommeboken tynnere, men forventningene og presset som eksisterer rundt hver eneste avslutning.

Noen avslutninger bør absolutt være på sin plass, Det er både moro og hyggelig å samles for å markere et år med innsats og hard jobbing.
Med både krav om bakst, premier og ikke minst loddsalg som krever at lommeboken er oppe gir det et realt innhugg i lommeboken.

Jeg blir usikker en liten stund, hadde hun rett?
Burde jeg ta meg selv i nakken og sørge for å holde ut i situasjonen jeg selv hadde satt meg i.
Sette av litt mer penger resten av året for å være klar for juni måned, måneden med alle avslutningene?

Meldingene fortsetter å tikke inn, og det er ingen tvil. Jeg er absolutt ikke alene.
Flere og flere kan fortelle at avslutningene tærer både på tålmodighet, energi og lommebok.

Hun traff meg, hun som mente at dette var min egen skyld.. for noen minutter iallfall.

Før jeg fikk tenkt meg godt nok om og fornuften hentet meg igjen.
Jeg har kanskje satt meg i denne situasjonen selv. Men det har alle andre med barn også.
og at jeg har fem små og hun andre som klager har 2 utgjør ingen forskjell på om vi har lov til å klage ikke.

For jeg tror at det vi virkelig skal diskutere her, er om vi glemmer hva som er viktig når vi skal markere en avslutning.
Tenke litt over alle og alles situasjon når vi legger opp til et arrangement det er forventet at alle stiller opp på.
Er det ok, eller nødvendig med loddsalg? Trenger man å kjøpe en felles gave til lærerne hvert år?
Skal alle bidra til et kakebord som er gratis å forsyne seg av eller skal alle forsørge seg selv?

For noen er det kanskje «bare en 50 lapp» for andre er det 2 liter mindre melk den uka.

Annonse

//Annonse

Det var merkelig stille i baksete i det vi satte oss i bilen forrige lørdag.
4 spente visste at om ikke lenge skulle de få møte de kuleste froskene som eksisterer på planeten vår.
Nemlig Rockefroskene!

Det er 7. år på rad at Rockefroskene rocker på Gladtvedtbrygge i Hønefoss og fanskaren vokser.
Og det er neimen ikke rart. Vi har vårt 4. år på forestilling, og gleden var større enn noensinne.

I år var det meg, og de fire eldste barna som fikk gleden av å rocke med Rockefroskene en times tid.
Og gjett om vi storkoste oss.

 

Etter litt ventepølse og ansiktsmaling var vi klare for show.

I år truet selveste Søplekongen med å overta brygga.
Han får overtalt ordfører Mel B og får jaget Rockefroskene vekk fra bygga
Han ville ha en kortreist dynge med meget lettvint søppelsortering, søpla gikk nemlig rett i elva.

Vil Rockefroskene klare å samle nok bevis til ordføreren slik at de får brygga tilbake?
Og hvordan i all verden skal de få jaget unna kongen av søppel?

Det er masse musikk gjennom hele showet, nok musikk og dans til å fenge både den aller minste og den største.
Fengende låter som gjør at det er vanskelig å sitte stille tar oss gjennom eventyret som gir oss både frysninger og en god latter.

Søplekongen er temmelig skummel der han traver rundt med grønnskollingene sine, men innimellom skifter vi en mykere side, ekstra moro var det når en mamma fra publikum måtte blåse på kneet etter et fall. Årets forestilling inneholder litt av alt, vi lo godt, kjente på spenning og rødmet litt av forelskelsen som blomstret mellom herlige Pingla og Vingla.

Det er små snutter av humor både til de minste og de største, som gjør at vi voksne også har en god grunn til å følge med.
Karakterene synes jeg vokser for hver gang vi ser showet.
Det er en fryd å se igjen alle sammen, og ekstra moro er det at barna har hver sine favoritter 🙂
Historien var lett fortalt og enkel å følge med på, budskapet var klart. Ta vare på kloden, sorter søpla di!

Årets forestilling falt i smak oss hos alle, ekstra stas var det å se scenen fylle seg med barn ifra den lokale showskolen.
Selv om både historien og de nye karakterene er spennende er det aller største når Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk rocker løs på scenen.

Rockefroskene er en forestilling vi ville anbefalt for barn fra 2-10 år.
Men vil og legge trykk på at det er en familieforestilling.
Dette er ikke bare moro for barna, men vi voksne får litt rockefeber også.

Vi anbefaler Rockefroskene, DE rocker.

Pssst du finner billetter HER

Annonse

Det er pappesker og kaos overalt.
To-Do lista er lengre enn et mareritt og jeg føler vi ALDRI kommer i mål.
Vil vi noen gang klare å flytte lurer jeg på.

Selvfølgelig vet jeg vi kommer i mål til slutt men usj a meg dette er er jammen meg seigt altså.

 

Å flytte ifra bygda vår er med blandede følelser, i går skrev jeg et innlegg om 5 ting vi kommer til å savne. Men om ikke lenge, om noen dager bare kan vi kalle oss Jevnakinger.. er det ikke det det heter? 🙂 Og vi bor i et byggefelt som har rykte på seg å kanskje være områdets koseligste…iallefall om du spør de som bor der 😉

 

Men hva gleder vi oss egentlig mest til?

  1. Alt på en flate.
    Nå er riktig nok huset tre etasjer, men alt vi «må» ha er samlet i hovedetg, soverommene til de minste barna, 2 toalett, stor stue og kjøkken, bad og vaskerom.
    Med fem små å passe på vil det uten tvil lette hverdagen å vite at jeg har en etasje å ha kontroll over.
  2. Liv og røre rundt oss.
    Vi har allerede sovet en helg i det nye huset hele gjengen. Lørdagen bydde på herlig vær så vi tuslet over på lekeplassen som er rett ovenfor huset.
    Det tok ikke lange tiden før det krydde av unger der.
    Unger som syklet, løp, hoppet i tau, husket, skravlet og leket. Mine små ble stående med store munner og øyne.
    Her var det MANGE å leke med.

  3. Gangsti overalt.
    Det er landlig og fredelig her, lite trafikk, men den som kommer, den kommer raskt.
    Store lastebiler med tømmer bak seg i full fart er ikke noe du har lyst til at skal dele vei med en vinglete seksåring på sykkel.
    På Jevnaker vet jeg de kan komme seg fra A-Å på gangsti hele veien.
  4. Flere muligheter.
    Selv om bygda vi bor i har et godt utvalg med fritidsaktiviteter vil tilbudet selvfølgelig bli breiere dit vi flytter.
    Mere tilbud til de som ikke ønsker å løpe etter ball feks. Kulturskole med fokus på sang, kunst og teater VET jeg at jeg har minst to i familien som vil elske.
    De har også mere rundt seg i gå og sykkelavstand som de selv kan ta initiativ til å oppsøke uten å måtte ha skyss eller hjelp av oss.
    Noe som er veldig kjekt for en storfamilie.
  5. Kolonial.no.
    Et av de største savnene etter vi kom hit var all form for takeaway, matkassemuligheter og ikke minst kolonial.no.
    jeg må nesten le litt når jeg skriver det, for sannheten er jo at jeg ALDRI har prøvd det ha ha, jeg bare er sikker på at det vil være en redning for oss.
    For tro du meg, det er lite som er moro når man handler med fem små på slep.
    Jeg er temmelig sikker på at jeg og Kolonial kan bli bestevenner, jeg skal holde dere oppdatert når vi får testet det.

    Men bare det å kunne droppe å lage middag selv en gang for å bestille noe med seg hjem, eller vite at man har pomfrites og en saftig burger kun noen minutter unna når suget etter junkfood er enormt.. du vet når det plutselig dukker opp, da er nøden stooor.

Annonse

Om få dager bor vi ikke i det fine huset som vi har brukt så mye tid, energi og penger på å forme til vårt.
Da har vi pakket sammen siste pappeske og forhåpentligvis funnet en ny familie som vil gjøre dette koselige huset til et hjem.

Det er både trist og godt på et vis.
Denne flytteprosessen har vært lang, og det har vært godt. Å ikke måtte flytte alt på en helg er VANVITTIG godt.
Men nå gleder vi oss til å sette en flyttestrek.

Men, bygda som vi har bodd i, i 2 år har virkelig gjort inntrykk.
Det er kanskje ikke så innmari urbant Jevnaker heller, men i forhold til denne bygda kan man kalle det temmelig urbant.

Det bor 450 mennesker her, om man teller med både stort og smått.
Det resulterer til ca 50 elever fra 1-10 klasse og 12 barn i barnehage.

Det er med andre ord ikke store forholdene.
Likevel er det en bygd med muligheter.

En egen lokal butikk med alt du trenger og enda litt til, en landhandel med matservering på søndager og nylig innvilget sjenkebevilgning, svømmehall (med vann i ) bibliotek, eldresenter, allidrett, korps, barnekor, fotball, sykkelgrupper, skyteskole, lysløype, frisør, helsestasjon, lege og noe av det vakreste, Norges eneste innenlands ferge.

Det er uendelig vakkert her, men det aller fineste er folka. Aldri har vi blitt så godt tatt imot som familie.
Det var så at jeg måtte knipe meg i armen de første dagene. Når vi mottok fersk bakst på døren med velkommenhilsner i håndskrevne kort.

Det er mye vi kommer til å savne, jeg har prøvd å lage en liten liste med de fem største savnene.

 

  1. Menneskene.
    Jeg har vært innom det rett oppi her, men menneskene i bygda er unike. Når man er 450 mennesker blir man godt kjent. På godt å vondt blir man på en måte litt gjennomsiktig. Likevel er det unike her at man blir viktig. Man blir ikke en del av mengden, man blir en del av gjengen.
    Mennesker som ikke er familie eller veldig nære venner stiller opp, hjelper til og bryr seg. Her tar alle i et tak for den som trenger det.
  2. Dugnadsånden.
    Jeg tror helt ærlig at denne bygda kan få til alt den vil.
    Aldri før har jeg opplevd makan til dugnadsånd.
    Her skjer det noe hele tiden, og nesten alt er i ren og skjær dugnadsspirit.
    Her har barna lært at man kan gjøre en forskjell ved å stille opp, strekke ut en hånd for den som trenger det.
    I denne bygda er de avhengig av at mennesker stiller opp for at noe skal skje, og det gjør de jammen og.
  3. Roen.
    Dette punktet kommer kanskje ikke overraskende.
    Men denne roen som er her, finner du ingen andre steder. Det vil selvsagt alltid være godt å komme hjem, men ingen andre steder vil kunne gi meg den roen som denne plassen gir meg. Alt her går i slowmotion, sånn på ordentlig. Det er lite stress her, butikken stenger 18, så når kvelden kommer, er det kveld.
    Luften, lydene, omgivelsene. Det er rett og slett en liten dose magi.
  4. De små forholdene i skole og barnehage.
    Her kan ingen falle i mellom, her blir alle sett.
    Selvfølgelig har små skoler og barnehager også sine utfordringer, men også mange gode.
    Det er på en måte mere tid her til barna, tid med voksne.
    De er ikke i en gruppe med 20 andre, men kanskje 5 eller maks 10.
    Lettere å bli fanget opp om man sliter faglig, enklere å legge tilrette og pga klasse sammentningen får man variasjon i hvem som i er klassen sin hvert eneste år. Skolen her er trygg og god, det er noe unikt når man som foreldre kan navnene på ALLE elevene på skolen 😉
  5. Tilhørigheten.
    Dette er det første stedet som har vekket den følelsen i meg. På to korte år har det borret seg inn i hjerte mitt, tatt en real plass og sørger for å gi meg både ståpels og klørne sprette frem om noen prøver seg på å snakke ned plassen som har gjort så inderlig godt inntrykk på meg. Det engasjementet har ikke eksistert hos meg for i det heletatt. Jeg tror ikke bygda kommer seg helt ut av hjerte mitt. Den har tatt såpass stor plass at den vil være der litt, for alltid.
    Det er noe unikt, å få komme til et slikt sted, bli tatt så godt imot og ikke minst bli så verdsatt.
    Alle ser innsatsen du legger i det du gjør, stiller opp når du trenger en hånd, og heier på deg når du jobber deg mot drømmene dine.

 

Takk for alt kjære Bjoneroa, DERE ROCKER!

I morgen skal jeg skrive litt om hva vi gleder oss til med å flytte.

Annonse

­Ingen helt vet hvordan vi skal reagere når det plutselig ringer på døren mens vi spiser vår andre lunch i det nye huset.

Vi blir tittende å se på hverandre og nærmest vente på at en skulle ta initiativ.

Ja men, sier seks åringen.

Det ringte jo på!

jeg tar det jeg sier jeg og spretter opp , jeg må innrømme jeg er temmelig spent i det jeg tusler ned trappa.

I det døra åpnes møtes jeg med to tannløse smil og to rufsete lyse lugger.
De gløtter på hverandre mens de tvinner fingre og tråkker med bena.

Hei, sier en hyggelig stemme i bakgrunnen, og en mamma titter frem.

Det var to gutter som så det var litt unger her skjønner du, så da tenkte vi kanskje å høre om det var noen som ville være med å sykle, eller sparke fotball eller no.
Guttene med de lyse luggene nikker ivrig.

De hadde nok bitt seg merke.i en gutt som så ut til å være på samme alder med disse, fortsetter hun.
Kan det stemme du har en gutt i 1-2 klasse?

Jo da det stemmer, sier jeg.
Men før jeg trenger å forklare mer, står 7 åringen ved min side.

Han har av ren nysgjerrighet sneket seg ned, og der står han å gliser, med et blodig papir i ansiktet hilser han mens han fortsetter å tørke bort litt neseblod.

Har du hatt et uhell du a?

Neia, er bare broren min svarer han kjapt.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Han knøvler papiret sammen, gjemmer det bak ryggen og sier et forsiktig hei til gutta som står å venter på han.

Dessverre kunne vi ikke leke, og etter en liten samtale i døråpningen tusler gutta hjem igjen og vi opp trappa.

Han ser opp mot meg, gliser lurt og fornøyd.

Her blir det fint å bo, mamma sier han og småløper videre opp trappa.
Ja det tror jeg jammen og sier jeg og sukker letta mens vi tar de siste trinnene.

Hvem var det? Hvem var det?
Han blir møtt av to nysgjerrige søstre på toppen.

Jeg lar han fortelle selv. Stolt og letta.>

En liten handling, kan bety så mye mer enn man tror.
Det at denne mamman ga disse to guttene et ekstra puff mot døra vår, var det beste noen kunne gjort oss akkurat denne helga.

Han var spent, han på sju.
Han er spent.

Vil han få noen å leke med? Noen å besøke etter skole og i helger?
Noen å henge med, spille ball med og bare være med?

Han blir ikke holdt utenfor her vi er nå.
Men han blir heller ikke prioritert.

Han har vent seg til å bli en god nummer to.

Det er få barn på skolen, 3 gutter i hans klasse.
Det er ikke bare jenter som får trøbbel når de skal være 3 i samme selskap, hele tiden.

Han har snart fullført 2 år på skole.
Aldri har han hatt med seg noen hjem.

Aldri.

Han har ønsket og prøvd.
Men når man ikke er nr 1 merkes det godt når man prøver å ta initiativ.

Så ble det bare slik at etter en stund ble han vant med det..
Det var bare slik.

Han synes ikke det var ok, men det å stadig få nei var værre.

Det er en solid gråsone, han blir så langt ifra holdt utenfor.
Blir heldigvis ikke mobbet, men han blir heller aldri prioritert.

Han er ingens bestevenn, ingens person.
Han er bare en del av mengden, for alle.

Og jeg tror, man trenger å være noens person for å føle seg viktig.

Han var spent, barske 7 åringen min, om det var noen her, som ville ringe på.
Som ville bli med hjem eller invitere han.

Også skjedde det, under andre lunch, det han hadde ventet på i 2 år.

Vil du være med å sparke ball.

Så kunne vi ikke den gangen, men neste gang står han nok klar med ballen under armen,
rufsete lyslugg og tannløs munn.

Klar for å leke med noen som spurte om han ville bli med.

Annonse

Innlegget er løftet opp igjen ifra 2014 🙂

Lange søndager, planleggingsdager, sykdom, lange ferier, ettermiddager, regnværsdager, mandager, tirsdager, onsdager..

Det kan bli mange dager som blir lange med små.
Her i huset blir vi smågale før kl er 10 om vi er hjemme alle mann uten planer.

Mine barn er vanvittig dårlig på å kjede seg, og skal jeg være helt ærlig, så takler jeg barn som kjeder seg VELDIG dårlig.

Så da dukket min ide opp,

Mamma, jeg kjeder meg krukken.

En krukke full av aktiviteter som aktiviserer barna på en eller annnen måte. Noen krever meg også andre klarer de på egen hånd. Krukken har hjulpet oss mang en gråværsdag eller en dag mamma er for sliten til å finne på alt mulig sprell.

 

(jepp ser skrivefeilen og har rettet den på pdf filen)

Og jeg har gjort det enkelt.

Alt dere trenger er en glasskrukke, printer og papir og litt lim.

Bruk gjerne fantasien og tilføy lapper etter eget ønske, og fjern de som ikke passer dere.

 

Trykk HER for å laste ned PDS (print den selv.)

 

///Lik om du kommer til å bruke kjede seg krukken.

Annonse

//skrevet i samarbeid med Rockefroskene

Det er nærmest blitt som en tradisjon.
Et sikkert sommertegn.

Så fort 17. mai er overstått begynner barna å etterspørre de herlige små og grønne.
Må vente litt til, sier vi, litt til…

Også skjer det..den koselige Gladtvedt brygge ved den fine elva i Hønefoss blir farget grønn og klare for fest og forestilling.
For syvende år på rad, invaderer Rockefroskene nemlig brygga og lager skikkelig show.

Du har kanskje ikke hørt om de før?
Vel la meg si, enkelt og greit.
Da har du gått glipp av noe vanvittig moro.

Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk er alle ut på nye eventyr, og i år går rykte om at de møter selveste Søplekongen.
Han truer froskene vekk fra brygga da han heller vil bruke den idylliske plassen til søppeldynge.

Vil de klare å overbevise han om å bevare bryggen slik den er?
Vil Rockefroskene fortsatt kunne svømme trygt under brygga til neste år?

Rockefroskene er en opplevelse for liten og stor, hovedmålgruppen er 3-10 år.
Men vår erfaring at dette er minst like fengede for mor som det er for lillebror.@

Masse fengende musikk, dans, liv og røre.
Ikke for skummelt, men akkurat spennende nok til å sitte litt på tuppen av benken i perioder.

De ulike karakterene gir rom for at en hver kan kjenne seg igjen.

Pingla som tilstadighet er håpløst forelsket og som hver eneste gang finner motet, innerst inne.
Padda som viser girlpower på sitt beste.
Pelvis som tar livet med ro, det meste ordner jo seg?
Og Kvikk, Kvakk og Kvekk som er en herlig søskentrio som utfyller hverandre.

Og sammen lager de et forrykende eventyr som små og store elsker.

Rockefroskene spilles lørdag og søndager fra 16. juni til 1. juli.
Premieren er allerede utsolgt og ryktene sier at billettene for de fortløpende forestillingene får ben å gå på.

Det nyoppsatte Gledeshuset ligger rett ved bryggen og her kan du få kjøpt en superkul Rockefroskene lunch før forestilling.
Det skal vi i år.

Førstkommende lørdag er premieren og vi kan nesten ikke vente.
Vi nynner og synger på sanger, som ENDELIG ligger ute på Spotify , ungene ser på klipp på YouTube, med andre ord.
Oppvarmingen er i gang.

Lyst til å oppleve Rockefroskene dere også?
Her finner du oversikt over tilgjengelige billetter.

 

 

 

Annonse

Jeg skjønner godt dere er bekymret.

Bekymret?

Ja, som du kan se..
Hun legger en tykk bok foran oss på bordet,barn og utvikling ser jeg det står i fadet grå tekst ved siden av sidetallet.

Jeg blir for opptatt til å lese stikkord og påstander at ordene hun snakker bare fader ut.

Jeg har et barn som ikke følger normalen, det får jeg med meg.
Hun føler ikke normalen.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Normalen?

Ja for hva er egentlig normalt?
Vell, den boken på flere 100 sider hadde tydeligvis svaret på dette.
Det så iallefalls lik ut der hun satt med den bestemte pekefingeren og viste til en statistikk vår vesle frøken skulle passe inn i.

Normalen, er en pitteliten boks som vi  tilsynelatende stadig gjør mindre og mindre.
Forventningene og kravene til barna blir tydligere og tydligere, smalere og smalere.

Jeg merker til og med at mye har skjedd, eller rettere sagt eskalert siden første gang jeg ble mor for 12 år siden.

Målinger, analyseringer og tester blir utført tidligere og tidligere og oftere og oftere.
Språk, motorikk, høyde, vekt, forståelse, kunnskap.

Når skal  vi si oss fornøyd med hvor mye barna skal analyseres?

 

Glemmer vi under det hele at vi alle er forskjellige.

Det noe av det jeg jobber for hver eneste dag, hos mine barn.
Å gi de en forståelse for at vi alle er forskjellige.

Forskjellige både når det gjelder egenskaper og personlighet.

Og takk og lov for det.

Det er slik vi får et levende samfunn, et innholdsrikt liv.
Lærer noe nytt, erfarer noe annerledes.

Også de små..

Det gjør vondt, jeg skal være ærlig å si det.
Når noen påpeker at Oda ligger paddeflat på gulvet.

Jøss, er hun ikke året nå da?

Jo da, det er hun kan vi bekrefte, og må komme med en forklaring og ikke minst dukker det opp et behov for belyse hva hun faktisk kan.
Og jeg skal gledelig innrømme at jeg gjerne skulle sett at hun kunne finne ut av hvordan den oppreiste verden er.
Både for hennes og vår del.

Men slik er det altså ikke.

Men Oda har det godt, og hun gjør fremsteg.
I sitt tempo.

Hun er kanskje ikke den mest motoriske, men sosialt veldig langt fremme.
Ord, sanger, lyder og gestikulering.

Du kan tro vi er stolte.

men det hele drukner litt, i sjokkerte blikk og kritiske spørsmål på hvor hun burde være i det hun fyker frem som en rakett på gulvet.
Som en militær i gjørmeløypa åler hun seg frem, og kommer seg dit hun vil, på sin måte.

Det er klart vi er klare over at hun er treg, vi vet det godt.
Vi ser jo andre barn på hennes alder løpe rundt henne.

De kritiske spørsmålene sklir ofte over i dårlig selvfølelse som foreldre?

Øver vi nok?
Pusher vi henne nok?
Er hun nok på gulvet?
Hva gjør vi galt?

Jeg jo inderlig godt, når fornuften får overtak innimellom at det er særdeles lite vi som foreldre kan gjøre for å fremskynde en motorisk utvikling hos barnet.
Vi kan selvfølgelig inspirere og motivere, men resten må den vesle rakkeren gjøre selv.
Og hvor den velger å prioritere først, ja det er individuelt.

Jeg blir innimellom usikker, når jeg ser skeptiske og bekymret blikk.
Burde jeg selv vært bekymret?

For sannheten er, jeg er jo ikke det.

jeg finnes ikke bekymret for Oda.
Hun er aktiv, oppvakt, glad og fornøyd.
Spiser godt, observerer og lærer hver eneste dag.

Hun utvikler seg i sitt tempo.

Selv om hun er liten, er hun unik.
Hun har allerede etablert sine egenskaper, sine interesser.

Hun er ODA.

Så følger hun kanskje ikke den tykke boken på 100 sider med tabeller og oversikt over hva som er normalt.

Men hun følger sin egen bok, fra perm til perm.
Og det er kanskje den fineste boken jeg vet om.

Annonse

Jeg elsker jobben min.

Selv om det å si rakrygget og stolt at jeg jobber med blogg sitter inne.

Jeg mener, det kan ikke diskuteres en gang. Blogger er et yrke satt i bås.
Og de fleste har gjort seg opp en mening om det du driver med før de i det hele tatt vet hvilken sjanger du jobber i.

Jeg er stolt av jobben jeg gjør her inne.
Hver eneste innlegg inneholder en del av meg.
Og en god dose innsats, kreativitet og hardt arbeid.

Jeg har blitt kjent med mange av mine lesere løpet av mine 4 år som blogger, sånn på ordentlig.
Fulgt dere i mammarollen, fra to blå streker til første bursdag.

Jeg elsker at jeg hver eneste dag blir kjent med nye mennesker,
får se en del av andres hverdag via sosiale kanaler og åpenhjertig kan dele både gode og tøffe øyeblikk med dere.

Jeg lever for å dele, det ekte og virkelige.
Inspirere og motivere.

Jeg elsker jobben min,

men er livredd ansvaret.

Hver eneste dag, gjennom alt jeg gjør og sier påvirker jeg der ute.
Lenge har ordet hatt en negativ kraft hos meg.
Jeg mener,
hvem liker å innrømme at de har blitt påvirket?

Sannheten derimot er jo noe helt annet, hver eneste dag blir vi påvirket i en eller annen grad, enten vi vil eller ikke.
Ikke bare av reklame, men også av andres meninger, holdninger, tips, råd og erfaringer.

Våre tanker, følelser og meninger forandrer seg og tilpasser seg utifra hva vi lærer, erfarer, ser og hører.
Enten det er noen som står oss nære, eller er mer fjerne.

Faktisk, så er det slik at i følge undersøkelser stoler 1/4 av mine lesere mere på meg enn sine beste venninner.

Hjelp!

Det er ikke lett, så ærlig skal jeg være.
Å være 100% seg selv i sosiale medier.

Særlig når du vet at flere av dine sider, meninger og valg er utradisjonell og mot normen.
Alt jeg sier, mener, deler kan påvirke deg, eller deg i en eller annen grad og det
synes jeg er fryktelig fryktelig skummelt.

I dag snakkes det om vår, altså bloggernes makt og påvirkning. Det er ingen tvil, den er så absolutt tilstede.
Spesielt når det kommer til kropp.
Unge jenter  som blir daglig påvirket av av bloggere i andre sjangere enn meg.
Den perfekte kroppen blir trykket opp i ansiktet dems hver eneste dag, uansett hvilken app de åpner.

Instagram, facebook, snapchat.
Vi bloggere er jo overalt, hele tiden.

Det diskuteres i vildens sky om hvem som har ansvaret.
Noen mener det er du som leser bloggen, som må bli flinkere til å skille mellom fantasi og virkelighet.

Andre mener det oss som bloggere, som bringer budskapet?

Det er, om du spør meg, ingen som har rett.

Jeg mener, der er vi som forbrukere som selv er ansvarlige for hva vi lar oss eksponere for.
Det er ingen av oss som skriver blogg som TVINGER deg inn, vi påvirker deg kanskje men det finnes ingen bindene avtale.

Du leser min blogg helt frivillig.

Samtidig er det mitt ansvar å sørge for at det jeg kommuniserer er klart og tydelig og noe jeg kan stå for.
Noe som er mine meninger, erfaringer og opplevelse.

For det er nettopp det jeg deler.

Jeg er ingen ekspert på noe som helst nivå, jeg er ingen fagperson.
Jeg er bare meg. En mamma som kjemper for å overleve småbarnskaoset, hver eneste dag.

Du skal aldri ta meg som en sikker kilde.

Å bli kalt en påvirker, eller influencer om du vil, slet jeg lenge med å ta rakrygget.
Jeg ville da ikke påvirke noen?

Men etter en stund, viste dere meg at å påvirke er også inspirere.
Inspirere til å våge å ta annerledes valg.
Inspirere til å stå for sine meninger.
Inspirere til å si ting, akkurat slik de er.

Påvirke andre til å være seg selv, akkurat slik jeg er.

Jeg velger å stole på mine lesere, at de er oppegående mennekser som ikke glemmer sine egne holdninger blant mine ord.
Det er klart jeg kan bidra til å endre eller påvirke, men da er det mitt ansvar å være varsom om hva jeg skriver om.

Jeg mener lite om mye, vaksiner, nattamming, skjermtid, kjøtt eller ikke kjøtt, rutiner.
Holder mine holdninger klokelig for meg selv innenfor tema jeg vet kan ha konsekvenser å påvirke.
Om du vaksinerer eller ei, samsover eller velger å la barnet vokse opp som vegetar (er det det det heter 🤣)
er opp til deg å ta stilling til, ikke meg.
Jeg kommer aldri med en fasit i tema uten fasit, men deler gledelig mine erfaringer dersom den kan være verdifull for noen.

Min påvirkningskraft er stor, sånn er det, enten jeg vil eller ikke.

Et ansvar jeg tar alvorlig.

Men ikke glem, at du har et ansvar du også.

Annonse

Jeg hater slik tåkete blogginnlegg om spennende planer som ikke kan snakkes om og hemmelige møter som snart skal avsløres.
Om diffuse følelser og hvisking og tisking rundt hjørnet om ting man skulle ønske man kunne si men som man av avslørte grunner ikke kan si noe mer om.

Jeg HATER de..
De gir meg grå hår og irriterer vettet av meg.
Hvorfor lurer du kanskje på?

Fordi jeg er så usannsynlig nysgjerrig.

Ikke slik at jeg ønsker å vite sladder og fjas nysgjerrig, men fordi jeg liker å vite alt når jeg først får vite lite.
Du er kanskje en av de de også?
Siden du trykket deg inn hit og ønsker å vite hva jeg gruer meg til?

Jeg må skuffe deg.

For dette er nettopp en av de vanvittig irriterende og frustrerende innleggene.

Jeg lurer på om det er mitt første også, her jeg sitter å taster hemmelighetsfull..

Og hvorfor skriver jeg?

Fordi jeg holder på å boble over av følelser.

De siste nettene har jeg sovet dårlig.
Våknet flere ganger i visshet om at alt kan bli annerledes fra i morgen av.

Tiden vi har lagt bak oss har satt meg litt ut av spill, av flere årsaker.
Jeg er både kvalm, svimmel og full av adrenalin etter en berg og dalbane tur med uante svinger og bakketopper.

Moro, men skrekkblandet fryd.

fantastisk, men skummelt.

Nesten ikke til å tro…rett og slett..

Fra i morgen av, kan på en måte alt bli annerledes.
I morgen, kan alt snu.

Jeg gruer meg, og gleder meg… tror jeg.

Det å være redd og spent samtidig er en merkelig miks.
Man får en uro i kroppen som er vanskelig å temme.

Og det værste av alt er jeg så usannsynlig dårlig på å holde på hemmeligheter.
Jeg liker å dele, både det gode og vonde, men dette må vi vente med å fortelle.
Å holde tankene for seg selv er ikke lett, litt lettere når man kan dele følelsene.

Spent, nervøs, redd, glad, takknemlig og usannsynlig spent, nevnte jeg spent?

Jeg føler jeg må prestere i morgen, vise en side av meg selv jeg sjelden må dra frem.
En modig og standhaftig jente, som tåler å høre ting slik de er.
Men dette SKAL jeg da komme meg gjennom.

Det føles ut som jeg har ventet en liten evighet.
Gått gjennom scenarioet som en proff idrettutøver, sett for meg løypa, ulike utfall.
Hva jeg bør si og gjøre da og når..og tenk om, enn hvis..

Håpløst å planlegge, noe man  egentlig ikke vet utfallet på.
men da blir det hele litt enklere å takle, på en måte.

Jeg vet jo så inderlig godt, at den værste tiden er nå.
i morgen så er ventetiden over.