Jeg faktisk ikke huske sist vi hadde en helg med null på skjema.

Selvfølgelig et lass med «burdeburde» men ingen MÅ.
Helga var altså helt blank, ikke en eneste avtale eller forpliktelse.

Hva i huleste skulle man fylle den med?
Enda værre ble det når lørdagen ble ekstra lang,takket være en veldig (VELDIG) tidlig morgen.

Allerede da klokka snuste på 10 tallet kjente vi på rastløsheten. Vi er altså så dårlige på å gjøre «ikke no»
Siden høstværet viste seg fra en realtivt ok side og vi trengte litt luft, plass og ikke minst bevegelse bestemte vi oss for å gå til nærbutikken.

ca 2 km en vei, perfekt strekning til å slå ihjel litt tid og energi.

For to år siden tok vi det store steget og igrunnen vanskelige valget om å flytte hit vi bor nå.
Ikke kjente vi noen, det ville gi oss en annen hverdag, både for oss og barna. I tillegg var flere av familie og venner temmelig skeptiske til plassen og valget.

Men magefølelsen var sterk, dette burde vi prøve.

To år siden, og jeg er så uendelig glad for at vi turte å lytte til den lille stemmen som pep der nede mellom tarmene (magefølelsen altså) Aldri har vi blitt bedre tatt i mot, barna har det godt, skolen er god,barnehagen også. Folkene her er fine og sist men ikke minst, så er det veldig veldig vakkert her.

Det er rett og slett balsam for sjelen å gå seg en tur til butikken.
Og når man først kommer til butikken venter ferske vafler, en hyggelig betjening som gledelig hjelper deg å fylle poser og bære ut. Som kjenner barna på navn og som ønsker deg en riktig god helg når du tusler ut.

Vi har snart vært en del av bygda i 2 år, en del av meg føler vi alltid har vært her, som om vi har kommet hjem. En annen del av meg gir meg følelsen av å være på ferie. Ting går litt saktere her, automatisk, siden det er lite å stresse rundt etter.Vi går stadig på oppdagelsesferd her og oppdager titt og ofte nye perler.

Lørdagen uten planer ble en lørdag fylt med mye.
Ingen planer ble til en dag full av  nye opplevelser og nye smaker 😉

 

En blank lørdag er jammen ikke så værst.

følg vår blanke søndag på Snapchat; idebankmamma

I dag våknet jeg i det jeg hørte mannen forlate huset med våre fire eldste.

ja jeg vet jeg er heldig som har funnet han der, men jammen er det fortjent og for Odamor synes ikke natten skal brukes til å sove. Hun våkner hyppig, uten at jeg kan se å finne årsaken. Og eneste som hjelper henne å finne roen igjen er å komme nær meg, gjerne med litt påfyll av melk.

I natt telte jeg, vi snakker 6 oppvåkninger fra 23-06 det er ikke rart både jeg og hun føler for å slumre litt.
Det er sjeldent vi gjør det, men å våkne til at klokka lyser 08, istede for 06 var himmelsk i dag.

jepp, 08 er å sove ut..

 

Fredag er praktisk talt en del av helgen for vår del, skolebarna er ferdige allerede klokken 12, så om vi har noe som må gjøres må vi kaste oss rundt.I dag var det videoproduksjon med vår nye ansatt som stod på skjema. Og med lille frøken vil ikke sove kan det å jobbe effektivt være en utfordring.

 

Men GJETT hvem som klinka til med hele 2 timers dupp i dag?
Jeg rakk jo nesten savne henne før hun våknet.

Godt babycaller har en lyttefunksjon for jeg trodde flere ganger noe var galt.
Men nei da, to timer etter at mannen hadde lagt henne, kunne jeg plukke opp en temmelig fornøyd frøken fra vogna. Mon tro det er sovestøv i vognposen hennes, jeg skjønner henne godt, for den virker virkelig fantastisk.

 

Det er rart hvordan alt man tenker og gjør i denne babytiden til syvende og sist handler om søvn.
Enten sover de for mye, for lite, for lett eller for tungt. Fort kort, for lenge, for sent eller våkner for tidlig.

Og når man i tillegg selv ender opp med å sove for lite, ja da er det sannelig ikke rart man blir tullerusk denne tiden.

At jeg i tillegg ikke har permisjon, men jobber og sjonglerer de fire andre gjør situasjon ekstra spennende til tider.

For å forklare hvor trøtt jeg er…

Kan jeg fortelle at sist jeg leta etter brillene mine fant jeg de i fryseren, ordet jeg slet med å komme på var agurk og noen ganger er jeg usikker på om det er fire eller fem barn jeg har… jeg mister på en måte… ehh tellinga.

 

Og noen ganger må jeg innrømme at jeg er usikker på om det er helt innafor det jeg driver med.
Jeg ville rett og slett ikke anbefalt det til noen. Rett og slett hardkjør både for kropp og sjel.

Men så dukker de opp da, de fine snappene fra fornøyde kunder som har fått ordre fra nettbutikken som vi jobber så uendelig hardt med. Og det er SÅ moro å se at dere liker produktene vi jakter etter like godt som oss. Dere må for all del ikke slutte å dele med meg, jeg blir helt mør rundt hjerte av det, rett og slett.

og da får jeg plutselig motivasjon til å fortsette da, for det er jo GØY. DET er det ingen tvil om.

Fredagen ble avsluttet som fredager flest, med lesestund på gulvet,

fredagstaco og slaraffenliv på sofaen.

 

 

Ha en fin helg a folkens.
Det skal vi

Flere av dere har etterspurt det å høre litt mer fra hverdagen vår, så da prøver jeg igjen da, å skrive litt dagbok for dere 😉

I dag har vært en innholdsrik dag, rett og slett.

Og når man starter dagen med å forsove seg, ja da skaper det litt ekstra spenning i hverdagen.
Jeg er gift med superpappa, så han kan svinse seg rundt temmelig raskt.

Sikker på at han holder verdensrekorden i morgenstell, jeg mener. 30 minutter på å fikse seg selv, 4 barn, tre frokoster og 4 matpakker på 30 min, DET  er det ikke mange som fikser.

I dag var en av disse morningene. Da gjør jeg og Oda det klokelige valget med å holde sengen.
Jeg benyttet muligheten å tusle i dusjen mens Markus underholdte lillesøster.

Et meget spennende møte stod på agendaen i dag (ooohh det er så klisje blogg, å skrive slikt uten å fortelle noe mer, men jeg lover dere får vite mer snart). Vi satte snuten mot Jevnaker så fort alle barna var levert på skole og barnehage. Rakk det akkurat.

Møte vell unnagjort var det en reser runde innom butikker vi visste vi trengte noe i (gjelder å utnytte mens man er i sivilisasjonen) også var det å sette snuta mot bygda igjen.

Noen mail, litt papirarbeid, noen telefoner, nyhetsbrev som fortalte at kalenderboken er rett rundt hjørne og litt pakking og visp så var ettermidagen her.

Og den, skal jeg være helt ærlig å si at jeg ikke så frem til. Sliten etter dagens inntrykk visste jeg at en ettermiddag alene med alle fem barna ventet.

Det er nok ikke anbefalt det jeg driver med om dagen, lite søvn og full fres.
Oda sover vanvittig dårlig for tiden, jeg ligeså. Vi snakker 6 oppvåkninger fra midnatt til 06
Alikevell spretter jeg opp på morningen og tusler ikke i seng før klokken snuser på 23 tallet.

Det går fint, helt til jeg turen ut blant folk. Det er da jeg kjenner hvor bomullshjerne jeg har.
Hvor mye som kreves av meg for å i det hele tatt følge med og ikke minst få med meg det som blir snakket om.

Men jammen dukker ikke mestringsfølelsen opp, når man står der å sjonglerer fem unger alene.

Det er jo på kanten til risikosport til tider, en på snart 2 uten hemninger, en på snart 6 mnd med seperasjonsangst, ei på 5 og en på 7 med kranglebehov og ei på 10 som er gull og ha når man trenger en hjelpende hånd.

Jeg gikk i mellom rommene til de to minste så mange ganger at jeg mistet telling, hun gråt fordi jeg gikk og jeg gikk fordi han gråt fordi hun gråt og hun gråt fordi jeg gikk og jeg gikk til han fordi hun gråt.. ja du skjønner tegninga…

Men så, ble det stille..

Kvelden ble avsluttet med havregrøt kokt av 10 åringen og litt høytlesning fra storytel.
Smertefri tannpuss og en nattasang i hurtigversjon.

Klokka snuser 22 og jeg kjenner at det kanskje er pittelitt på tide å finne senga..

Bare nyte stillheten, pittelitt til

 

Det er ikke alltid lett å være liten og skulle mestre alt.
Oda er fersk, kun fem måneder gammel i denne verden, selv om det føles som om hun alltid har vært her.

Oda takler det meste, men søvn, det jobber vi fortsatt med.
Å finne roen, og beholde den er en utfordring for den vesle gode frøkna vår.

Det er klart, det tærer på tålmodigheten, men vår erfaring tilsier at dette går seg til med tid og stunder.
Det er et sted hun sover bedre enn alle andre plasser og det er i vogna, det ser ut til at det blir en sprek høst. Jeg hadde jo et ønske om å trille mer denne babytiden, Oda sørger for at det blir oppfylt 😉

Vi skjønte raskt at en god søskevogn måtte på plass.
Jeg har testet og prøvd og lett etter en vogn som kan dekke alle behov og kriterier, jeg var i ferd med å gi opp da vi ble anbefalt å teste ut TFK.

I min vognkarriere har jeg testet mange merker, men ikke TFK.
Jeg leste mange erfaringer og bestemte meg for å gi den en sjans.

Og GJETT om jeg er glad for det.

For en DRØM av en vogn.

Trillekomfort med stor T. Den er nesten for god, for Oda liker at det lugger litt. Det er god fjæring i vogna til tross for at det er trehjuling den gynges litt om veien er for slett. Du med ruggebaby vet hva jeg snakker om 😉

Det trilles ofte med Jonatan ved siden av, men slik som i kveld passet det at vi delte oss litt, så jeg fikk litt luft og ikke minst stillhet rundt ørene og de andre litt pappatid.

Vognen er enkel å manøvrere, selv med ett barn i.

Oda på sine 9 deilige kilo har fortsatt plass i bagen.

Ligger lunt og godt med en veldig god kalesje som kan trekkes godt opp og gir et lunt sovemiljø.
Hun er nok for stor til at vinterpose får plass i bagen med henne når vinteren setter inn for fult, så da må jeg ta valget om skinn i bag og dyne over eller å tusle over til sportsdelen.

Sportsdelen har god liggelende, full hvilestilling og justerbart fotbrett.
Med andre ord en vogn som også Jonatan sover godt i.

Det som gir denne vogna de små ekstra plussene er de gjennomtenkte løsningene.
Det er enkelt å knipse bag av og på.
Den har skivebremser
Den har små stropper på kalesjene som man feks
kan feste jakker osv når man er ute på farten og ungene kler av seg.

Kurven er lett å komme til, selv med bag og søskensete i hvilestilling.
Den har glidelås bak på kalesjen, medfølgende karabinkroker og vesker til oppbevaring på sidene.

Det har allerede blitt noen 1000 meter med denne vogna og noe sier meg at det blir noooen 1000 metere til. Vi skal bli spreke sammen, jeg, vogna og mine to minste, det er planen.

Tfk har flere modeller, vi har kun testet og erfaring med Twin Adventure. Den kan brukes både som søsken og tvillingvogn. Sportsdelen følger med og bag kjøpes til.

Vi handlet vår vogn hos mimmis.no (ser vår modell er på salg nå), fikk god veiledning og anbefalinger om nettopp den vognen vi har nå pga vårt behov.

Jeg GLEDER meg til å teste den på snø.

Følg oss gjerne på trilleturene våre på snap: Idebankmamma

 

HVILKEN VOGN TRILLER DU?

Jeg tar meg selv i å gjøre det nesten hver eneste dag,
og hver eneste gang sier jeg at dette må jeg slutte med.
Jeg var i grunnen ikke klar over at det var nettopp dette jeg gjorde, når jeg satt med bekymret mammahjerte og overdrevne krisetanker om barn som aldri kom til å gå, snakke rent, kle på seg selv eller spise normal mat.

Det gjør meg aldri godt,snarer tvert i mot.
Det gjør meg frustrert, demotivert og tankene jeg tenker gir meg ikke akkurat selvtilitt.

Jeg sammenligner.
Jeg sammenligner barna mine med andre barn.

Ikke bare med søsken, men andre mødres barn.
Og ikke bare det, jeg sammenligner sosiale media versjonen av disse barna med mine, sta og tvers igjennom ekte barna.

For det er jo slik, at vi skryter uhemmet og grenseløst av våre barn så raskt vi ser muligheten. Sosiale medier blir som en dagbok for all skryt og god ord. De trasige dagene, seige nettene, utfordringene, raseriutbruddene og diskusjonene ser vi hverken grunn eller lyst til å dokumentere.

Men så står jeg der, som sliten frustrert fem barns mamma som opplever nettopp dette, hver eneste dag og på de værste dagene flere ganger om dagen.

Halvtåringen vil ikke sove, 2 åringen nekter å spise, fem åringen har nærmest trampet hull i gulvet på badet fordi hun måtte ut av dusjen, sju åringen løp rundt i sirkel med krokodilletårer fordi leksene var for lange og 10 åringen… vell.. hun synes igrunnen jeg bare var teit.

Også når jeg da endelig får 10 minutter stillhet, finner et mørkt rom med halvtåringen som må ha puppen i munn for å få sove, og alt jeg kommer over på sosiale medier er vakre, rolige barn som har mestret noe nytt er det vanskelig å ikke se kontrastene fra bråket jeg akkurat har forlatt.

Er det meg det er noe galt med? Gjør jeg noe galt?
Hva med barna?  Er det unormalt for femåringen å bli sint? Burde ikke hun på 6 mnd rulle?

Jeg titter på noen snapper, skrytesnapper av vakre babyer som gurgler, smiler og spreller med hele seg.
Flere på samme alder som Oda, og de fleste ligger langt fremme motorisk i forhold til henne.

Burde vi øvet mer? Ligget mer på gulvet?
Ligget mindre under babygymmen? Mer på magen?

Jeg deler også snapper, hver eneste dag og Oda er ofte en del av de. Og jeg, som alle andre dokumenterer og gleder gladelig milepæler og nye mestringer. Og der nettopp derfor jeg er blitt meg selv bevisst på hvor mange ganger jeg sammenligner når jeg absolutt ikke burde.

For som alltid, så er jeg ikke alene. Hver eneste dag får jeg høre andre mødre som sammenligner. Ser Oda spiser grøt, min nekter, sover Oda tre dupper? Min sover bare 2.

Hver eneste gang forteller jeg at vi alle er forskjellige
og hver eneste gang minner jeg meg selv på akkurat det samme.

Barna er forskjellige, alle er forskjellige
og godt er det.

 

//Følg gjerne mine svakheter på snapchat: Idebankmamma

Hun sitter med bena i kors, elegant i sofahjørnet med en pekefinger som lett berører skjermen hun har i fanget.

Lillebror sitter på gulvet å legger togbane, storebror i den andre enden av sofaen dypt oppslukt.
Han også med en skjerm.

Mammmaaaa?

Hun ser ikke på meg, fingeren går med lette touch på skjermen mens den andre hånden  sørger for at skjermen holdes stødig.

jaaaaa ? sier jeg

Mammaaaa…

Jaaaaa??

Ehh, når du var liten mamma..
Hadde dere Ipad da?

Nei det hadde vi ikke.

Begge som sitter i sofan stopper opp.
Titter opp på meg.

Han tannløse rynker panna og gaper.

Hadde dere ikke Ipad?

Begge to ser på hverandre, småkniser litt.

Nei vi hadde ikke det.

Pappa da? Sier broren.

Nei, han hadde heller ikke Ipad.

Begge to ser ned på skjermen før de stopper opp igjen nærmest synkront.
Ser på hverandre.

Hadde dere ikke Ipad?
Minsta gjentar spørsmålet.

Mobiltelefon da, sier han. Det hadde dere.

Tja… ikke når jeg var på samme alder som dere, men når jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg telefon.
Men ikke slik som denne sier jeg og vifter med smarttelefonen min.

Den telefonen jeg hadde hadde ikke farger på skjermen, så på en måte ut som en kalkulator.

De ser på hverandre og ler igjen.

kalkulator.

Jepp sier jeg, og innser at den teknologiske utviklingen har hatt lynfart.

Stillheten kommer en liten tur innom før vesla på nytt vender blikket opp på skjermen.

Hadde dere ikke ipad når dere var liten?

Neii sier jeg og må le.

Ikke telefon heller?

Nei vi hadde ikke det.

men…

 

Hva gjorde dere egentlig da??

Det siste året har jeg sluppet dere mer om mer inn på oss her på bloggen.
Dere har fått blitt bedre kjent med både meg og barna.

Men, godt kjent har vi jo ikke blitt, og om vi blir det og jeg ender opp med å skrive om vår hverdag vet jeg ikke enda, vi får se.

Men, får å bryte isen enda mer, tenkte jeg…at jeg skulle fortelle deg

5 ting du kanskje ikke visste om meg?

  1. Jeg HATER å ha på meg strømpebukse. Enten er de for trange, for lange, ruller, sklir eller gnager.
    Alikvell takler jeg ikke å gå i skjørt eller kjoler over knærne uten strømpebukse.. Sukk valgets kvaler altså.
  2. Jeg ELSKER å danse. Har aldri vært proff, men danset mye i dansegrupper som ungdom og yngre. Danset til R&B og hiphop. Har veldig lyst til å ta opp dansen igjen nå og kanskje etablere en liten dansegruppe for jenter her i bygda.
  3. Jeg liker ikke å leke, det er kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg er voksen? Men med fem barn står man rett som det er i situasjoner der leken kommer kastende på. «Også er du Langemann mamma, som plutselig kom inn». Jeg har ikke sjans, har- ikke- sjans. Det blir påtatt og unaturlig. Det hele gjør rett og slett litt vondt.
  4. Cola zero for life, dessverre. Jeg er en SKIKKELIG cola Zero avhengig. Må ha det hver eneste dag og om det går for mange timer fra jeg står opp til første glass er tatt, vell da banker både hodepine og surmulingen på døra.
  5. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Og det med den fine fine mannen jeg bor med nå.
    Tidlig ja, men fy søren så glad jeg er i dag for at jeg turte å ta det valget, for jammen har det fått gode resultater. Noen ganger må man bare ta sats.

Det er lov, å si man er sliten av å være mamma?

Er det ikke?

Samme kan det være, for er det noe jeg er akkurat nå så er det det.

Hun er fem måneder og noen dager. Stor nok til å være med på det meste men liten nok til å være avhengig av meg, veldig avhengig av meg. Jeg har skrevet om det før, at det er det vanskeligste og fineste jeg vet med å være babymamma.

Og akkurat nå, står jeg midt oppi værste grøten.

jeg er trøtt, sliten og lei.
Samtidig som jeg ser den lille frøkna bare bli større og større for hver eneste dag.

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg ønsker meg frem til når hun er større, for jeg vet jo at denne tiden går så inderlig fort.
Dagene går i ett, alt dreier seg om å lære seg å spise grøt, slenge ut puppen og hver kveld ber jeg en stille bønn om å få i allefall to timer sammenhengende søvn.

Hver eneste dag setter jeg meg foran tastaturet og jeg ønsker så inderlig at ordene skal flomme.
Men hjernen er av bomull.

Jeg klarer ikke konsentrere meg.

Når handler om pupp, bæsj og soving….

De var der aldri før.

Sommerfuglene altså.

I over 8 år var de borte.
Helt borte.

Jeg gledet meg aldri.

Så ikke frem til noe, frydet meg ikke over noe, gledet meg ikke til noe.
Alt føltes flatt, rett, slett og uendelig. Ingen bølger, bare daler.

Jeg kjente aldri på den yrende boblende følelsen av å se frem til noe som snart kunne skje.
Hvordan kropp og vilje utålmodig venter til den store dagen skal komme.

Teller ned og kjenner på at dagene nærmest blir uutholdelig lange.
Kan ikke dagen bare komme nåååå?

I dag, jobber jeg aktivt med å glede meg, og jeg GLEDER meg over alt jeg har å glede meg til og for.
Noen ganger må jeg lete, andre ganger kommer det kastende over meg.

Sommerfugler i magen.

Det er det beste som finnes.

Nå kan de til og med dukke opp uten grunn.
Helt uventet kan de komme som kastet over meg mens jeg skyller oppvasken etter en strevsom middag.
De kan være så intense, så inderlig ekte at jeg må dele de.

Nå er de der igjen, sier jeg og må holde på magen, nesten for å kjenne etter om der ekte.
Han jeg bor med bare smiler. Og 10 åringen prøver ivrig å finne ut hvorfor.

For man må vell ha sommerfugler i magen av en grunn?

Det er så inderlig viktig, å glede seg.
Kjenne det sitre litt i kroppen som en liten forelskelse.
Som et barn som spretter opp av sengen 1. desember, klar for den mest magiske måneden i hele året.

Klar til å telle ned, vente og det viktigste av alt, glede seg til.

Eller glede seg over det som er, kjenne det boble litt over idet du tar en slurk av en helt nytrukket kaffe, tenne litt lys til frokost mens høststormen uler ute, eller får en deilig snørrete nuss fra en liten pode som synes du er den fineste han vet om.

I morgen, er verdensdagen for psykisk helse.
og årets tema er nettopp Noe å glede seg over.

At vi alle må ta godt vare på helsen vår er vi enige om. Vi trener, bøyer og tøyer, men kan fort glemme å trene vår psykiske helse.

Den ser ingen,

ikke før den er så tung at den som bærer knekker fullstendig sammen.

La dagen i dag være dagen hvor du leter over alt du har å glede deg til og over.
Snakk med andre om gleden og del den.

Gled deg over å glede noen du er glad i.

Pssst i morgen titter jeg innom Mammabanden på snap. Hvor tema er nettopp det å glede seg.
det er  mange som stikker innom den dagen, ta en titt du også da vel.

Så var hun altså rundet fem måneder, for fem måneder siden tok vi på oss fem barn foreldrekappen og tok sats inn i en ny verden.

Oda har vært med oss i fem måneder og det er på tide med ny update.
La oss se hva babyverden sier om en baby på fem måneder.

MILEPÆLER

Kommunikasjon og sosial utvikling

  • Kontakten med andre får nå et mer bevisst preg. Barnet går inn i en periode hvos det knytter tettere bånd til foreldrene sine, og blir generelt mer skeptisk til fremmede mennesker og steder. Barnet viser tydelig glede når det ser kjente ansikter, særlig mor og far og søsken, men kan vise redsel overfor fremmede. dette er to sider av samme sak.
  • Smiler mot sitt eget speilbilde.
  • Foretrekker å lytte til enkle ord og setninger, syngende stemmer og «babyspråk». Responderer også godt på spørsmål og gjentagelser.
  • Barnets grunnleggende temperament vil begynne å bli tydelig.

Sanser og motorikk

  • Barnet lærer å plukke opp ting fra gulvet eller en tallerken uten å måtte se på hendene.
  • Holdt i sittende stilling griper barnet godt.
  • Barnet løfter seg opp på strake armer når det ligger på magen.
  • Putter leker i munnen for å utforske dem.
  • Når barnet ligger på ryggen, kan det løfte hodet og gripe tak i tærne og knærne sine.
  • Øver på å rulle fra rygg til mage.
  • Enkelte begynner så smått å dra eller åle seg fremover.
  • Barnet kan flytte en gjenstand fra den ene hånden til den andre.
  • Klarer å gripe ting som er innen rekkevidde, og plukke dem opp ved å bruke hele hånden. Kan også plukke ting opp med begge hender, men slipper det det har i hånenden hvis du gir det noe annet.

Interesser og aktiviteter

  • Liker gjentagelser og lærer ved å gjøre samme ting om og om igjen.
  • Kan allerede nå skille mellom opp til tre objekter på form, farge og størrelse.
  • Barnet elsker ‘Titt-tei’-leken nå. Denne leken symboliserer mye av den sosiale utviklingen barnet går igjennom i denne tiden. All lek som omfatter samspill er morsom, f.eks. å holde øyekontakt og utveksle smil eller lyder med hverandre. Rim og regler som ‘Klappe søte’ og ‘Ride ride ranke’ er også artige og spennende. regler er dessuten en fin måte å avlede barnets oppmerksomhet på, hvis det ellers ikke vil roe seg.

Oda 5 måneder.

fødsel:3825 gr 52 cm lang
sist veiing: 8500 gr 64 cm lang.

 

Så var denne borrelåsfrøkena altså blitt fem måneder. Familiens lille midtpunkt og mammas lille hale.
Tiden går bade sakte og fort på en og samme tid.

Vi blir mer og mer kjent med ODA om dagen, hun er ikke bare en baby lengre, hun viser mer og mer av seg selv. Nye følelser popper frem, begeistring, sinne, frustrasjon og glede og den siste som har ankommet, FRYKT.

Oda har nå helt tydelig begynt å skille mellom familiemedlem som bor i samme hus som henne og venner og familie som hun ikke ser så ofte.

Med skeptiske blikk titter hun på mennesker hun ikke ser så ofte og kommer de for nære triller det store krokkodilletårer og hun vræler. Og nåde om de tar i henne.

Søsken
Om et kjent fjes som en søsken eller forelder dukker opp smiler hun mellom tårene.
Søskenkjærligheten blomstrer fra hennes side om dagen. Hun spreller med hele seg og gurgler.
Kan la seg underholde av dulling dems lenge. Så lenge at jeg oftere og oftere har hendene fri iløpet av dagen. Storesøsken synes også det er veldig stas når hun tydelig viser at det er hyggelig å få selskap.

størstesøster er tryggheten selv om mine to ekstra hender. Hun er den eneste av de som håndterer henne godt nok til at jeg kan ta øynene av.

Størstebror er underholdning i massevis og hun kan se på han i evigheter drive med ball.

de to minste frøkene er helt klart i ferd med å knytte noe helt spesielt.

Jonatan smelter meg ekstra når den lille karen på snart to år kommer å mildner til stemmen sin og setter seg på huk ved søsteren når han oppdager at hun også har våknet fra duppen.

Søvn


Appropos våken.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke er kjempe langt unna et lite sammenbrudd når det gjelder denne frøkena og søvn. Hun er barn av en travel mamma, ikke bare til mine fem små men også iforhold til jobben(e) mine. En god dupp på dagen hadde vært veldig veldig kjekt og pittelitt sammenhengende søvn hadde ikke vært å forakte.

Vi har en form for rutine nå iallefall. 2-3 dupper sover hun. Alle duppene soves i vogna og hun må rugges i søvn. Tar fortsatt ikke smokk og sliter med å finne roen uten rugging. Legges hun til riktig tid sovner hun derimot temmelig raskt. MEN, duppene varer ikke lengre enn 40 min, og det på slaget. Hun viser tydelig at hun ikke er ferdigsovet og om vi rugger hender det at hun finner søvnen igjen, men da urolig og må rett som det er rugges. Men kan da med jevnlig bevegelse klinke til med 2 timer. OM vi ikke lykkes tar hun en tredje dupp også.. på f´40 minutter selvsagt.

Natta er hun klar for rundt 18. får en pupp, så er det litt av og på til hun finner nattmodus og sover til rundt 24 før hun begynner «tullet» av og på puppen, enkelte netter har jeg ikke telling på hvor mange måltider vi er oppe i.

Trenger jeg si jeg er trøtt?

Det er supert at hun er så glad i pupp, men nå er denne mamman S-L-I-T-E-N. og her går jeg for mamming før amming.

Mat

Jeg har begynt å innføre grøt, de første smaksprøvene var det ikke akkurat fest over, men så plutselig en dag var ikke grøt så værst.Hun får nå en porsjon før kvelden banker på.
Ikke at det har gjort underverker for søvnen, men jeg får pittelitt avlastning.

Vi starter dagen rundt 6-7 og hun elsker morgenstunden i huset med glade søsken og trøtte kaffedrikkende foreldre. Eller for all del, pappan sover godt da 😉

Hun trives godt i lekegrinda, og griper godt i lekene som dingler over seg.
Hun snurrer 360 grader men er ikke i nærheten en gang av å vurdere å rulle.
Noe som ligger godt i slekta… vi er generelt bedagelig hele gjengen ha ha.

Hvordan er ståa hos a mor?

Jeg er sliten, det har jeg ingen problemer med å innrømme.
Å ha mye å måtte gjøre både jobb og privat i tillegg til lite søvn sier seg selv ikke er en oppskrift på overskudd og energi.

Det kjennes på både kropp og sjel med svingende humør og energi.
Jeg vet jo at det snur, en eller annen gang. Så får bare hvile der jeg kan.

Jeg merker jeg svinger mellom å lengte etter at hun skal bli større og tviholde på den lille bylten som er den siste lille babyen jeg lager selv som jeg får snuse på.
Den nærheten hun krever og trenger er unik og magisk.
Noen kvelder klarer jeg å nyte den, andre kvelder feller jeg noen tårer og lengter etter å ha luft rundt meg og egentid.

Det er jo ingen av de større barna jeg har dette båndet til lengre., selvsagt nære de også, men på en helt annen måte.

hun er den siste, og jeg vil jo så inderlig gjøre det beste ut av det.

Oda 1 mnd, 2 mnd, 3 mnd, 4mnd