Annonse

Gratulere så mye, var det planlagt?

Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.

Hvorfor i huleste lurer man på det?

Pin this!

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.

Men om barnet er planlagt eller ei??

Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.

Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?

Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?

Jeg svarte jo de fleste som lurte på andre spørsmål rundt svangerskapet som termin osv.

Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.

Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.

For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?

Hva om svaret er ja, da?

Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Pin this!

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.

Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.

OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 7 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.

Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,

At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.

Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..

Var DU planlagt? 😉

 

 

Dette svar et utdrag fra en tidligere tekst 

Annonse

Noen ganger kan den bare ikke komme raskt nok.
Det føles som de siste timene før det er på tide varer dobbelt så lenge som de andre,

og jeg får testet både tålmodighet og tålmodighet til det ytterste.

Andre ganger kommer den nærmest før jeg føler vi har kommet i gang med dagen.
Plutselig er det barnetv tid, never som gnir trøtte øynene og små som søker kos i armkroken.

Leggetid.

Og i dag, var en av i de dagene hvor jeg ventet.

Ikke lenge, de siste timene føltes ikke uoverkommelig, men jeg må nok innrømme jeg gløttet litt ekstra på klokka fra 17, en time igjen til førstemann skal til pers.
Det er ikke mange minuttene jeg får tid til meg selv, får pustet ned i magen, eller pustet ordentlig ut uten å bli avbrutt på slike dager som i dag.
Det er noe, med noen, til en hver tid.

På mange måter elsker jeg det, det gir meg følelsen av å leve, være i nuhet, tilstede, men samtidig er jeg bare et menneske som trenger å puste, gå på do og få i meg litt mat. Og etter slike dager som dette, betyr leggetid nettopp påfyll av det.

Å legge seks små krever sitt, såpass ærlig skal jeg være.

Og når man har med mennesker å gjøre, er ingen dag, kveld eller natt lik.
Og ofte, kommer jeg til kort etter slike dager, og leggetiden blir både humpete og lang.

Å finne søvnen for en liten kropp kan være en utfordring, iallfall om den som putter deg i seng både er urolig og utålmodig.

Små surv, gråt ja nærmest litt kjefting kommer ifra sengen mens den lille kroppen spreller.

Og alt jeg som sitter ved siden av tenker på er, sov for svarte, sov.

Jeg nærmest kjenner lengselen etter begge armene fri , sofaputen i ryggen og Netflix på skjermen.
Jeg prøver en ny taktikk, sniker meg ut, selv om du er våken.

Det er ikke snakk om.

Små surv går rett over til et voldsomt hyl og den lille kroppen er ikke bare litt urolig, han er frustrert og lei seg.

Jeg snur før døra er lukket.

Plukker den lille kroppen opp og tar han tett inntil.

Han klyper seg fast, en hårtust fra meg i hver neve, bare for å være sikker på at jeg ikke kan stikke av.
Jeg holder litt ekstra tett til meg, og setter meg ned i godstolen.

Den lille urolige kroppen slapper mer og mer av.

Han sitter meg dypt inn i øynene, slipper ikke blikket.
Men jeg ser han blir trøttere og trøttere.

Jeg gynger sakte med sikkert, setter meg ekstra godt til rette og puster for første gang i dag ordentlig ned i magen.

Og ut igjen.

Den lille kroppen blir tyngre og tyngre.
Øynene mindre og mindre.

Skuldrene mine lavere og lavere.

Pusten hans tyngre og tyngre.

Så sovner han.

I armene mine.

(Daniel 4 mnd)

Selv om han bare er ni måneder gammel, kan jeg ikke huske sist han gjorde det.

Herremin så stor han er blitt.
Jeg merker det allerede godt i armene.

Tung og stor.
gode bollekinn bak smokken som går rytmisk.

Og de lange øyevippene.

Jeg stryker lett over den lyse luggen, han reagerer ikke.
Nå sover han tungt.

Endelig.

Jeg synker litt ekstra ned i stolen.
Han som jeg var rimelig lei for noen minutter siden, kjenner jeg at jeg. nærmest savner nå.

Gurglingen, sprellingen, og det sjarmerende smilet.

Jeg blir sittende litt til, bare for å se på han

bare litt til…

Annonse

Jeg kan enda huske dagen, og sommerfuglene som virret rundt i magen.
Hvordan jeg hadde med meg en venninne i bakhånd, bare for trygghet.

For tenk om, enn hvis, du lurte meg.

Vi hadde snakket sammen på nett lenge, jeg og du.
Og nå synes vi begge to det var på tide å møtes.

Jeg 17 år, du 21 år, susende i din kritthvite ford sierra.
Lite visste vi hva det møtet skulle gi oss i fremtiden.

17 år senere.
Dobbelt så gammel, på mange måter et helt annet menneske.
og fortsatt ved din side.

Helt ærlig, går det ikke lenge mellom hver stund jeg tar meg tid til å kjenne på hvor heldig jeg skulle være, som skulle treffe akkurat deg, jeg har fortalt det til deg mange ganger, og sier det gjerne igjen.

Du er unik.

Jeg må nok innrømme at jeg hadde ledd godt, sånn ordentlig om det hadde dukket opp en magisk ånd fra fremtiden og fortalt meg at om 17 år skulle jeg være mamma til 6 og bære på det 7.
Og disse skulle jeg dele med min beste venn, mann og sjef (iallefall på jobb 😉 )

Jeg hadde aldri i verden tenkt eller trodd jeg skulle være i stand til å være overhode i en storfamilie.
Jeg som knapt hadde røtter i en familie selv.

Det jeg derimot raskt skjønte, og visste med hele hjerte var at jeg hadde funnet kanskje det snilleste menneske jeg hadde møtt til nå, omtenksom, klok og varm.
Så oppriktig opptatt av at jeg skulle ha det godt at jeg nesten ikke trodde på det.

Og siden har du vært en klippe.
Noe å holde seg fast i, støtte seg på, og hjelp til å komme over de vanskelige hindrene.

Sånn på ordentlig.


(sorry måtte bare)

 

Rett som det, har jeg snublet.  Sykdom i psykisk eller fysisk grad, forhold rundt meg som har påvirket meg, og utfordringer jeg har møtt på veien.

Men du har stått støtt.
Så støtt at jeg også har holdt balansen.

Med tredje barn i magen gav vi hverandre vårt ja.
Med ring på fingeren kunne jeg stolt si at jeg var kone til den fineste mannen jeg vet om.

En dag hvor vi feiret kjærligheten, oss, og hva vi hadde fått til sammen.
Lite visste vi hva som ventet oss.

Men vi lovet begge to, på tro og ære.
Gode og onde dager
ingenting skulle stoppe oss.

Når man tenker på det, er forpliktelsene store, når man ikke aner hva som venter rundt neste sving.

Men jeg merker, hver eneste dag, at vi begge to tar ordene på alvor.
Vi to,sammen, nyter de gode dagene og kjemper mot de onde dagene.

Løftene vi gav den dagen har vi kanskje ikke sagt høyt igjen, men det er så mange handlinger du gjør hver eneste dag som gjør meg trygg på at du fortsatt mener de ordene du sa.

Som de gangene du stryker meg på ryggen og gir meg en god klem og et kyss i nakken mens jeg lager middag.

Og de gangene du har laget kaffe til meg til frokosten selv om jeg ikke har spurt og selv er trøtt som en strømpe.

Når du tusler opp til en av våre små soldater som våkner om natten selv om du skal på jobb om to timer bare for å la meg få sove litt.

Når vi sammen sitter å diskuterer vårt store prosjekt og fremtiden med bedriften vår og det lyser av øynene dine og nye ideer spruter ut som du gjerne vil ha meg med på.

Når vi snakker om fremtiden og hvordan den skal bli når våre små soldater vokser opp og vi tillater oss å drømme om all fritid vi får da.

Eller når du velger tid med meg og oss, selv om fotballkampen frister noe inderlig.

Eller når du biter sammen tenna og godtar argumentet mitt i en diskusjon, og bare så det er sagt…jeg lar deg få det siste ordet også, innimellom….

Når du godtar min unnskyldning når jeg har gjort eller sagt noe dumt, og selv sier unnskyld når du ser det er nødvendig.

Jeg ser det i meldingene du sender gjennom dagen bare for å høre om jeg og minstemann har det bra hjemme. Eller bare for å si hei.

Jeg ser det når du sorterer og sjonglerer unger på morgenkviste til skole og barnehage slik at jeg og minstemann får en rolig start på dagen etter en rusten natt.

Å være med deg, er på mange måter enkelt, selv om det ikke er lett.
Vi vet godt at vi begge må både lytte og snakke, selv når man er så sliten at man ser dobbelt og alt man vil er å sove.

Det handler om å velge, og prioritere hverandre, hver eneste dag.
Både når det er naturlig, godt og vidunderlig.
Men også når det føles tøft, uendelig og kjedelig.

Det er å stå ved siden av hverandre i gode og onde dager
og alle i mellom.

Takk, for at du valgte meg.

Jeg elsker deg, og det gjør gjengen vår også.

Annonse

Hvordan skal dette gå?

Det var min første tanke da disse to lyste mot meg.
Etter en tøff natt med minstemann på knappe 7 måneder kom det både overraskende og uventet.

Dagene etter var en berg og dalbane av følelser,
en stor del av meg kjente at dette orker jeg ikke, makter ikke.
resten av meg klarte ikke engang å tenke på alternativet.

For en liten periode, håpet jeg nesten kroppen skulle kjenne nok på følelseskaoset inni meg til å forstå at det var på tide å ordne opp selv.

Iløpet av få dager var det akkurat som om kroppen gjorde sitt ytterste for å overbevise meg om at det jeg ikke
trodde kunne skje hadde skjedd.

Plutselig sa det poff, og jeg hadde en heftig kul på magen,
jeg ble trøtt som en strømpe (merkelig utrykk)
og jeg frøs og frøs og frøs.

Jeg var SÅ kald.

Jeg som har kjent kroppen min ut og inn begynte å få bange anelser om at dette ikke var et ferskt svangerskap.

Jeg fikk en ultralyd og hadde rett.

Jeg tror du vil se, sa hun og viste meg skjermen.
Hun hadde rett.

Armer, ben, en dansende kropp.

10 uker på vei.

Og jeg har ikke merket noenting.
Eller om jeg tenker meg godt om, så har jeg kanskje det.
Små hint her og der, som kanskje burde ha gjort at det hadde ringt en bjelle.

Men det gjorde det altså ikke.

Fra den dagen ble tankene helt annerledes.
Både hos meg og min mann.

Vi var begge enige,  her var det bare å brette opp ermene og ta imot gaven vi hadde fått.

For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er disse små egenproduserte soldatene en gave.
Virkelig.

Første steg var å fortelle barna.
Jeg var ufattelig spent.

Veldig spent.

Og litt redd.

De vet så alt for godt hva det å få søsken innebærer.
Det er ikke bare kos og hygge, det innebærer også en del gråt, slitne foreldre og en del som må stå på vent til mamma og pappa er oppe å gå igjen.

Vi prøvde å legge det frem som en nøytral nyhet, ikke legge det frem med brask og bram og fyrverkeri.
Vi ville det skulle være rom for å reagere akkurat slik de ville.

Og fy flate for en gjeng vi har rundt oss.

Vi visste at vi hadde flokken vår i ryggen, og de frydet seg over at de skulle få ta imot et søsken til.
Vi fortalte det rundt middagsbordet.
Det ble ikke spist mye middag den dagen, men delt masse gode ord, gledes tårer og følelser.
Og vi fikk oss en god latter da vesle Oda på to gav den lille magekula et klask med små lubne hender og sa, Halloooooo baby med hode på skakke.

Fra den dagen, føltes alt annerledes.

Å dele det med resten av verden har vært skummelt.
Vi opplevde uten tvil en god miks av tilbakemeldinger når vi delte nyheten om nr 6.
Og flere av de gikk inn på meg, uansett hvor hardt jeg prøvde.

Jeg ville så inderlig og desperat at de rundt i det minste skulle respektere vårt valg.
Å ha mennesker rundt oss som pratet våre valg ned og ikke minst tydelig viste sitt misnøye over barnet vi hadde bestemt oss for å glede oss over var tungt.

Derfor valgte vi en litt annerledes måte å fortelle denne gangen.
Alle våre nærmeste fikk vite, samtidig via en tekstmelding.

Høres kanskje kaldt ut, men
på den måten fikk de fordøye nyheten uten å se oss, og gjøre seg opp tanker og formeninger uten at vi trengte å høre de med en gang.

Det viste seg å være en god løsning for oss, iallfall for meg.
For helt ærlig var det ganske så tøft å stå i reaksjonene sist, iallfall når de kom kastet på og jeg stod der sårbar og åpen.
Men man lærer så lenge man lever 🙂

Også var det dere da, det var med skrekkblandet fryd jeg slapp bomba til dere også.
Jeg hadde møtt flere av dere de siste ukene, og mange av dere hadde lagt merke til kula.
Den var umulig å skjule.

Så jammen, var det godt å slippe kula fri.

Og dere, som jeg pleier å si.

dere ass….

Det var 100-vis, ja faktisk  1000-vis av meldinger som tikket inn i innboksen. min de neste 24 timene.
og ikke en, ikke en eneste en var med negativ ordlyd eller mening.

Og vips så satt jeg å kjente på at mange, mange mennesker gledet seg med oss.
Og det var virkelig godt å kjenne på.

Vi VET denne gangen at dette blir siste barnet.
At vi har med oss flere nære som gleder seg med oss, og at vi tillegg har dere i ryggen gjør det hele ekstra stas.

 

 

pssst om du vil lese hvordan. vi delte med dere, finner du det her

Annonse

Neeeei nå må du slutte å tulle.

Hun rynker på nesa, legger hodet på skakke og slår seg på låra med et lurt glis mot han lille som kom med det stolte budskap.

Hun ler litt smått, før hun gløtter på meg.

Eller?

Jeg er elendig på å juge, så jeg bare smiler.
Prøver på mange måter å holde masken, jeg hadde jo ikke forventet at den lille luringen skulle slippe bomba sånn akkurat i dag.

Han smiler stolt og lurt, sånn som bare en tre, snart fire åring kan.


Hun må smile tilbake, så smiler hun til meg igjen.

Så smiler jeg enda litt mer.
Før han på tre, snart fire kommer løpende bort mot meg og gir meg en kos.
Jeg knuger han i armkroken mens jeg fortsetter å se på henne.

Så er det akkurat som hun skjønner det, at det hele slettes ikke var tull, men helt ordentlig på ekte.

Hun slår begge hendene mot munnen og kommer med et lite jubelbrøl før det hele går over til en ørlitt gråtkvalt latter.

Er det sant, sier hun og strekker ut armene som har fått høstvottene på?
Hun slår seg på lårene måper og veksler blikket mellom meg og han i armkroken min.

Er det sant?? Sier hun igjen før henda går tilbake til munnen.

Jeg klarer ikke si stort, jeg nikker, og klemmer meg litt fast i den lille stolte jeg har ved siden av meg.

Hun kommer rett mot meg, strekker ut armene på veien og gir meg en av de beste klemmene jeg har fått i mitt 34 år lange liv.
Midt i barnehagens lekeplass kommer den.

En lang, god, trygg, vuggende og varm klem i den gryende høstkulda.
Jeg merker han ved siden av tar et godt grep rundt meg han også.

Og der står vi en stund, og bare klemmer.

Og alt jeg kjenner på, er hvor uendelig mye jeg trengte denne klemmen akkurat nå.
Hvordan klump i mage og hals krymper ørlitt, skuldrene senker seg, og for et lite øyeblikk glemmer jeg verden rundt.
Hun skyver meg litt bort, tar en ekstra titt på meg.
Måler meg opp og ned

Er det sant??

Ja.. sier jeg og nikker mens jeg kjemper hardt mot tårene.
Ikke slike vonde tårer jeg har kjempet mot de siste månedene, men gode gledes tårer.

Å herreguuuud sier hun og gir meg enda en klem.
Dåkker er gæærn men fy søren så heldig dåkker e!

Hun har helt rett, spot on tanken jeg har tenkt utallige ganger selv,  jeg nikker, ler litt letta og lar et par tårer slippe og gir mannen min et blikk.
Den fine fine mannen min. Han står der bare å smiler med det lure smilet som bare han har.

Hun røsker meg godt inn i armkroken før hun plutselig er på jobb igjen og griper tak i en liten tass med en velkjent dunst fra nakkegropen.

Aj aj aj, her er det en bleie sier hun.
Og vips så gikk verden videre på et vis.

Vi tar følge bort til inngangen,
hun ser på meg flere ganger og ler, små ler og smiler.

Herregud så stas!

Ja, nå så sier jeg, nå er det det. Det har vært mye annet, men nå er det stas, og spennende på en skrekk blandet frydlig måte.
Nå jobber vi hardt med å glede oss samtidig som vi står rakrygget for hva som måtte komme.
For noe kommer, det vet vi jo. Sånn er verden bare.

Ja det skjønner jeg godt.

Hvor langt er du på vei, om jeg kan spørre.

3 måneder sier jeg stolt og legger en hånd på magehula som vokser, for syvende gang.

Annonse

Sover han hele natten?

Kan du bare legge han ned?

Må du ikke rugge?

Min må bysses/ammes/rugges i søvn og sover bare korte lurer.
Jeg skjønner ikke hva det er jeg gjør galt.

Hver eneste dag, får jeg meldinger fra dere som omhandler søvn.
Søvn og negative tanker, hånd i hånd.

Jeg har tenkt de tankene selv, alle sammen.

Faktisk var kanskje søvn det største slaget i trynet når jeg ble mamma.
Sovebaby var et ukjent begrep for meg, jeg fikk høre det først etterpå.
etter jeg hadde født og satt sliten å grå foran helsesøster.

Ja du skjønner, sa hun, det er ikke alle som får en sovebaby.

Så lo hun litt, husker jeg.

Det var ingenting ved det som var morsomt tenkte jeg, mens jeg satt å vippet på bilstolen så babyen fikk de 30 min hun trengte.

Så skjedde det, igjen og igjen og igjen.
Gang på gang fikk jeg en baby som powernappet seg gjennom dagen og sov på nåler gjennom natten.

og med fjerde baby i armene, sliten, trøtt og grå husker jeg at jeg desperat spurte helsesøster.

Hva er det jeg gjør galt.  Hvorfor får jeg ikke babyen til å sove lange gode dupper og hele natten?
Hva er det jeg ikke skjønner, hva er det jeg ikke får til.


Og ordene hun delte med meg, sitter som gravert i bakhodet mitt.
Og Spør du meg, burde alle som sitter å bysser, ammer, rugger, triller, kjører, humper og nynner i søvn få høre de også.
Mange mange mange ganger, helt til de sitter som gravert i bakhodet.

Med egne ord, tillater jeg med å sitere henne:

Først og fremst må du huske og forstå, at andre foreldre gjerne overdriver sitt eget barnas søvn.
Man skulle nesten tro at søvn var et symbol på vellykket foreldreskap, men såpass ærlig skal jeg være og si at hvordan babyen din sover, har INGENTING med hvordan du er som foreldre. 

Selvfølgelig når barnet blir større, vil rutiner være et viktig punkt, men aldri hvordan du er som foreldre.

Babyens søvnmønster og søvn er mer et speilbilde av babyens personlighet og temperament.

Det er ikke din skyld at babyen våkner, så enkelt er det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har trøstet meg med det, når jeg desperat prøver å hjelpe den lille nysgjerrige kroppen tilbake til den nødvendige søvnen.
Med seks små som langt ifra var sovebaby har jeg utallige timer, dager, uker, ja kanskje til og med måneder med byssing, rugging og amming til søvnen tar de bak meg.

Sove må man, er mitt motto, hvordan det får være opp til babyen hvordan den får det til, jeg bare gjør det den trenger for at
søvnen skal finnes og vare for en liten stund.

Også får vi la det gå noen måneder før jeg får begynne å vise hvordan det kan gjøres enkelt.

Annonse

Jeg kjente det allerede i det jeg åpnet øynene.
Nede i stua var de i full sving som alltid, men i dag føltes vanlig morgenstemning ut som skrik og skrål.
God stemning var FOR mye stemning og tassende barneføtter over den kalle parketten hørtes ut som en galloperende hest.

Klokka lyste 07.15 og alt jeg kunne tenke på var vanvittig deilig det hadde vært å kunne gjøre slik som før,
Sove til kroppen selv våknet.

Tenk at jeg glemte å sette pris på det!

Frokosten, la oss ikke snakke om den.
Kort oppsummert, leverpostei over alt, 1,5 melkeglass utover bordet, 2 av 6 med konstant utestemme, trøtt baby, trøttere mamma, forkjøla far og generelt god søskenkrangling.

Jeg er helt ærlig usikker på om jeg fikk spist.

Iløpet av 3,5 millisekund så det ut som om barna hadde snudd huset opp ned som en uåpnet sjokolademelk og all ryddingen jeg hadde lagt bak meg på fredag så i grunnen ganske bortkastet ut.

(kun illustrasjon, men neimen ikke langt unna sannheten)

Allerede klokken tolv, hadde jeg gitt utallige usaklige advarsler om både uteblivende lørdagsgodt, aldri mer bursdag, og leker som bare skulle støvsuges opp.

Klesvask, legoklosser, babygrøt, snørr og bæsjebleier i en evig runddans.
jeg ble svimmel bare jeg prøvde å tenke.

Og i det jeg løftet to åringen som prøvde å gnage hull i  tre åringen, kjente jeg at NÅ må jeg ha en pause.

Vell viten om at de fleste rom i huset var fylt av egenproduserte soldater, snek jeg meg inn på vaskerommet.
En gløtt på klokka forteller meg at vi knapt er i nærheten av lunsjtid. Er det innafor å telle ned til leggetid nå?

Jeg bare sank sammen i knærne og tenkte dagens første klare tanke.

I dag vil jeg ikke være mamma.

I dag orker jeg ikke slukke flere branner, tørke flere romper, mate flere mager, trøste flere tårer, bære flere kilo, tørke mer melk, rydde flere klosser, synge flere sanger, leke mer med dukker.

Jeg orker ikke, vill ikke, klarer ikke.

I dag, vil jeg ikke være mamma.

Jeg er klar over at pause er umulig, et knips og de er absolutt ikke vekk, jeg skulle gitt så inderlig mye å ha noen akkurat nå som bare hadde samlet flokken. under armen og tatt de med seg, sannheten derimot er at om kort tid finner de meg.
Jeg har rett.

Innen jeg har fått tørket de første tårene kommer hun, nest minste.

Jeg har hørt henne flere ganger, tasse frem og tilbake i gangen.

Mamma?
Mamma?
Mammaaaaa?

Hun har på mange måter en egen radar, så fort jeg er borte, er hun på jakt.

Hun har vokst løpet av sommeren, for nå når hun opp til håndtaket, akkurat.

Glipper taket et par ganger før hun endelig får et ordentlig tak og døren går opp.

Mamma, fant deg sier hun og lyser opp.
Akkurat som om vi lekte gjemsel.

Jeg tørker de siste tårene.
Ja jammen fant du meg sier jeg og presser frem et slitent men fattet smil.

Uff da, sier hun plutselig og ansiktet får et sympatisk drag,
Hun setter seg ned ved siden av meg, tar min slitne hånd i sin lubne og klapper lett på den.

Vi sitter der stille begge to, hører to av hennes fem søsken krangle i det fjerne.

Blåse, sier hun etter litt.

Jeg må le og rusker henne lett i året.
Ja Oda, jeg tror du må blåse.

Hun gir hånden min to blås, så rynker hun nesa og smiler opp mot meg.

Neeeeeei sier hun, og ler.
Mamma må blåse sier hun.

Og jeg må overbevisende blåse meg selv på hånden.

Sånn sier hun, og smiler litt ekstra.

Sånn ja sier jeg, og prøver å smile med.

Jeg blir imponert av den vesle jenta, som har hjerte større enn seg selv.
Hun klapper en liten stund på hånden min før nysgjerrigheten tar henne og hun må ut i gangen for å se hva det er som foregår.

Så blir jeg sittende alene igjen.
Et par magedrag og jeg dytter hodet bakover, lukker øynene og prøver å finne den siste biten av styrke for å fullføre den halve dagen som er igjen.

Så hører jeg den,
den trillende, deilige, ekte og herlige latteren fra 3 åringen rulle gjennom luften.
Så ekte at man bare må le med, selv om man ikke vet hva han ler av.

Søsteren på sju melder seg på, og ler med sin hjerterå latter med han.

En gang til sier hun, en gang til.
Okey okey sier han..eldstegutten og gjør noe som igjen får latterene til å trille over gulvet, gjennom dørsprekken og rett i magen og hjerte mitt.

En ekte vitamininnsprøytning og jeg må smile med.

Sliten er jeg fortsatt, vanvittig sliten.
Men jeg vet jo, innerst inne at jeg vil klare å fullføre denne dagen også.
Det vet jeg jo.

Jeg – vet – det – jo!

Det er grusomt, ordentlig grusomt å kjenne på at man er lei, sånn på ekte sine egne barn.
At man sliter med å kjenne både energi og styrke til å fullføre det som ikke er en maraton eller topptur, men en helt vanlig dag.

Men selv en mamma blir sliten.
Og det er ok.

Jeg er ok

Faktisk er jeg rå.

Kroppen min er rå

og flokken min,
er uendelig fin.

I dag er jeg sliten.
Hvem vet hva morgendagen gir.

Annonse

Vi har på mange måter hatt en forhold hele livet mitt, iallfall så lenge jeg kan huske.

Jeg kan enda huske lyden av klossene som spredde seg utover da bestemor kom med det store sammentulla ullpleddet fult av legoklosser fra min pappa og hans brødre og søster. Hvordan klossene både luktet og så annerledes ut enn de nye vi hadde hjemme.

På mange måter var vi enige om at de var bedre, lettere å bygge, lettere å ta ifra hverandre. Nesten litt myke.

Og ikke minst alle kule brikkene vi fant, lysende spøkelser, og hester med sal og bevegelig hals.

Som barn satte jeg pris på lego, uten tvil.
Spesielt de som var i pleddet til bestemor.

For snart 12 år siden, hadde jeg min aller første ettåring i hus.
jeg hadde vært mamma i ett år og gjett om det skulle feires.

På ønskelisten til den lille jubilanten var blant annet duplo.
Det var mange år siden jeg hadde tatt i en legokloss.

Og lyden i den første pakken med duplo gav meg nærmest sommerfugler i magen.
En real shot med barndomsminner strømmet gjennom meg.

Og jeg gledet og frydet meg kanskje nesten mer av gjensynet av lego enn hva bursdagsbarnet gjorde.

I dag, snart 12 år senere, er jeg mamma til seks.
Seks små soldater som har snudd opp ned på livet til meg og min mann.
Hver eneste dag gjør de så vi kjenner at vi lever, gir oss små grå og ikke minst en god latter.

Det er rett som det er usannsynlig slitsomt, men jammen har vi det mye gøy også.
Og ofte har vi det gøy med lego.

Men det er på mange måter ikke bare det jeg vil takke for.

Det jeg vil takke for, er magien dere har skapt for meg, min mann og våre barn.
Vi velger å kalle den lego magien.

Faktisk, pågår den akkurat nå, mens jeg skriver.
Rundt mitt bord sitter for øyeblikket fire barn, og en litt voksen en 😉
og leker, sammen.
De sitter stille, sammen.
De konsentrerer seg, sammen.
De deler, med hverandre.

De samarbeider.

De leker rollespill, deler toere og firere, sorterer rosa og grønne klosser.
Ler av kreasjoner som vår mest fantasifulle på fire har bygget.
Hun på 2 kaster små klosser i smug på gulvet, bare for å få lov til å klatre opp og ned stolen.

Lego, har reddet oss fra lange søndager med storm og ruskevær.
Familieselskaper med kjedelig voksenprat.
Sofaen fri når far i huset bare må se en fotballkamp
gjort krangling til samarbeid.
Kjedsomhet til kreativitet.

Hva det er, klarer jeg på mange måter ikke sette fingeren på.
Men sannheten er at ingen andre leker gjør det samme.

Lego, fenger alle små, igjen og igjen og igjen og igjen.

Og igjen.

Uanett når og hvor.

Igjen og igjen og igjen.

Aldri, på 12 år har lego skuffet.

Takk lego for at dere har holdt ut.
Stått i det gjennom nettbrett og live streaming.
Yotube og fortnite

Som mor, setter jeg mer enn pris på lego, på mange måter er jeg takknemlig for at dere fortsatt er her, holder ut i teknologiens verden og ikke gir opp.

Og med en ungeflokk på seks, er det utrolig spennende å se hvordan hvert og ett barn bruker brikkene.
En bygger de utroligste ting, en annen følger kun oppskrifter, en synes figurene er spennende, en annen elsker å sortere brikker.
En leker rollespill, en annen setter ting i system.

Det er kanskje et lite ord, men jammen er det stort og kommer fra hjerte.

Takk, Lego.

TUSEN TAKK!!

Annonse

//annonse

Med seks små og to store i hus sier det seg selv at det blir en del bursdager under dette taket.
Når jeg i tillegg kan informere deg om at ingen av barna er født i samme måned, ja da sier det sitt.

Vi er nok ikke de ivrigste til å arrangere barnebursdager til flokken, vi feirer alle selvsagt men å invitere alle barna i barnehagen er på mange måter ikke noe vi higer etter. Og den aller største årsaken er at det koster å ha bursdag, såpass ærlig skal jeg være.

Vi har som regel her at den første barnebursdagen skjer i første klasse, og da er det bursdag med stor B.
Men selv om du kanskje får huset fult av sultne småtroll, betyr det ikke at barnebursdagen trenger å gjøre et kjempe jafs av budsjettet.

Da SpareBank 1 spurte om jeg ikke kunne skrive et innlegg om økonomiske tips til barnebursdag var jeg ikke sen med å si ja,
for det er faktisk er det mulig å gjennomføre en barnebursdag til en fornuftig penge.

1.Lag invitasjonen selv.
Ikke bare sparer du penger, men du får også sneket inn litt kvalitetstid med bursdagsbarnet.
Man trenger ikke stort mer enn noen ark fra maleblokken, saks og tusj og du har det du trenger.
Kanskje en gylden innledning til å kartlegge hva slags feiring bursdagsbarnet egentlig ønsker seg.
Og du, send ut invitasjonen i god tid 😉

(Is invitasjonene finner du HER)

2.Ha bursdag i bakhodet hele tiden.
Med det mener jeg at når du vet det nærmer seg bursdag, som for meg er hele tiden. Så ha bursdagen litt i bakhodet, plutselig har rema tilbud på seigmenn, kiwi tilbud på toro posekake eller kanskje Nille har tilbud på ballonger.

3.Gjenbruk.
Jeg har en egen eske i et kjøkkenskap som er full av bursdagsstæsj, ting og tank jeg har kjøpt eller fått gjennom årene som fint kan brukes igjen. Som feks bordpynt eller andre morosaker. En annen fin måte å bruke gjenbruk og spare penger på bursdag er å bruke av ting man har i huset.
Et eks, man kan fint pynte bursdagsbordet med duplo og lekebiler feks. Eller slik som bildet viser, med hamaoerlefigurer.

Og hvite papptallerkener i store pakker koster en slikk og ingenting og holder i mange bursdager.
De kan dekoreres i det utallige, kanskje gjestene skal få gjøre det selv?

4.Husk det er små mager.
Det tok meg mange mange mange barnebursdager (dessverre) før jeg innså at disse små magene spiser jo egentlig ikke så mye.
Selv om det står både boller, kaker og gele og frister, kanskje det rett og slett blir for mye.

Husk at bursdagen gjerne bare varer 2,5-3 timer og det er begrenset hvor mye barna orker å spise løpet av denne tiden. Gjerne er det to runder med servering også. Min konklusjon er at det enkle er ofte det beste.

også mitt aller aller beste tips:

5. Slå dere sammen.

Ikke bare sparer du penger men også tid, i tillegg gjør du alle andre foreldre en ørliten tjeneste, for ved å slå seg sammen blir det også færre bursdager totalt.
Det er mange fordeler med felles bursdag, det er også en gylden mulighet for deg som foreldre til å bli litt bedre kjent med foreldrene til barna i klassen.
Slå dere gjerne sammen, 2-3 stk. Og er dere flinke å tenker på punktene over samtidig ja da kan det bli en riktig så økonomisk bursdag.

 

Og du, det går fint 🙂 så lenge barna får være sammen. Kose seg og ha det gøy blir dette en bra bursdag!

 

For flere gode tips til hverdagsøkonomien, sjekk SpareBank 1 sine nettsider.

Annonse

//annonse

For noen dager siden snappet jeg matboksene til barna etter skoledagen.

Jeg åpnet og viste løsninger, men responsen jeg fikk tilbake handlet ikke om fancy matbokser med smarte rom inndelinger.
Mange av dere var fascinert  over at matboksene var tomme.
Helt tomme.

Alle sammen.

Og det viser seg at mange av dere sliter med å få matpakker som nærmest er urørt tilbake.

I september og oktober har vi et samarbeid med Opplysningskontoret for frukt og grønt og etplussfor.no med fokus på mere frukt og grønt i matpakken.
Men hva hjelper vel det, om matpakken ikke blir spist?

Her i huset kommer ikke alltid matpakken. hjem helt tomme, såpass ærlig skal jeg være, matlysten svinger jo, både på de små og store. Men som regel er matpakkene som kommer i retur tomme eller meget godt forsynt av, så en kode har vi knekt.

Og 5 gode tips for å kanskje hjelpe deg å knekke koden vil jeg selvsagt dele.

  1. Velg noe barna liker.
    Å forvente at barnet skal smake på nye smaker og også spise det opp er optimistisk i en matpakkesituasjon.
    Dersom barnet er ensformig og bare vil ha ost og skinke på skiva, så la mini få ost og skinke på skiva.
    Det samme gjelder frukt og grønnsaker. Velg ingredienser barna liker.
    Matilde for eksempel, elsker tomater og hun har tomat i matboksen nesten hver eneste dag.
    Markus derimot, hadde ikke blitt like begeistret for de små røde og får dermed noe annet.
    Ikke vær redd for at det blir lite variasjon, det er så mange andre måltider løpet av døgnet du kan variere.
  2. Kuttet går lettere ned.
    Det har jeg på mange måter alltid lurt litt på, hvorfor, men merker jo selv at jeg spiser mere frukt og grønnsaker dersom det faktisk er kuttet.
    Og samme effekt ser jeg i matpakka. Et godt tips er å kutte litt ekstra gulrot når du først er i gang til middag, oppbevar de i en god boks i kjøleskapet og vips kan du enkelt tilføye litt kuttet grønt i matboksen.
  3. Ikke for mange valg.
    Det enkle er ofte det beste sies det, og det stemmer. Jeg tror vi har en tendens til å overdrive utvalget i boksene til barna slik at valgene og ikke minst smakene blir for mange. 2-3 ulike retter ligger vi som regel på. feks brødskive, noen knaskegulrøtter og blåbær. feks.
  4. La barna være med å bestemme.
    Har du spurt barna, hva vil du ha i matboksen? Det er fort gjort å anta.
    etplussfor.no kan du sammen med barna faktisk lage en form for ukesmeny sammen med barna slik at de enkelt kan komme med innspill hva de ønsker å ha i matboksen.
  5. Ikke alle liker brød.
    Hun på sju brukte jeg uhorvelig lang tid på å knekke koden på, hver eneste dag kom matboksen hjem tilsynelatende urørt. Eller det vil si, snacks og tilbehør var spist, men brødskiva lå der like intakt. Jeg varierte pålegg og brød men sjeldent ble det spist av.
    Så gikk det opp for meg, at hun svært sjeldent spiste brød hjemme, at hun ofte valgte bare egg, istedenfor egg på brød osv.
    Så her måtte jeg tenke utafor boksen, rettere sagt brødboksen. Og nå som matpakken ikke så ofte inneholder brødskiver, kommer den også tom hjem.
    Hva får hun? Middagsrester i mattermos, lomper med pålegg, omelett fra dagen før, eller grove vafler er noen eksempler.

Kort oppsummert handler det egentlig mye om kommunikasjon og ikke gjøre det for vanskelig.
Man må ikke lage fancy brødskiver formet som fisker eller kutte agurken opp i stjerner for at barna skal spise.
Men, litt moro må man da kunne ha det.