Annonse

Det høres kanskje rart ut lille venn.
Men jeg vil bare si takk.

Jeg sier det på mange måter ikke nok, når jeg tenker meg om, sier jeg det kanskje ikke i det heletatt.

Jeg mener, jeg gir deg gode ord som, elsker deg, stolt av deg, glad i deg.
Men takk, sier jeg sjelden. Alt for sjelden.

Men du skjønner lille venn, jeg har mye å takke deg for.

Du og alle dine fine, flotte søsken.

Jeg blir sliten av å være mamma, skikkelig sliten, frustrert, oppgitt og la oss ikke glemme,  noen ganger vanvittig lei.
Lei av å være mamma, av å stadig ha noe å gjøre, av å aldri få fullført noe og ikke minst, noen ganger blir jeg veldig lei deg også.

Helt sant.

Men vet du hva det rare er?

At du tilsynelatende aldri blir lei meg.

For selv om jeg er sur og lei, irriterert og glefsende, kommer du likevel og ber å få sitte nær meg,
Selv om jeg tramper og stamper, kjefter og smeller, så ber du om å få en kos.

Selv om jeg dytter deg unna, når du trenger meg mest, kommer du igjen.

Og igjen

og igjen.

Helt til jeg klarer å tenke klart og ser at en klem fra lubne hender på ei på 2,5 er viktigere enn en ulest mail som har ventet en halv dag.

Du skjønner det er ikke alltid så lett, å være voksen heller.
Men takket være deg og resten av flokken, finner jeg styrke og mot til å fortsette.

keep going.

Takk, for tålmodigheten din, som liten må du finne deg i mye venting.

Takk for forståelsen din, selv med få ord, forstår du ofte mer enn meg.

Takk for godheten din, den varmer mer enn du aner.

Takk for nysgjerrigheten din, den lærer jeg av hver eneste dag.

Og viktigst av alt, takk for at du alltid er glad i meg,

uansett hvor voksen jeg er

 

 

Annonse

Jeg vet, jeg vet, vi er bare i august måned.
Jeg skal holde meg i skjegget, ikke øse ut juleglede enda selv om jeg gleder meg skikkelig 😉

Men du har klikket deg inn, så ørlitt nysgjerrig du 😉

Her i huset er det noe helt spesielt med julekalender på tv.
Vi har egentlig sluttet helt å se på «vanlig» TV, vi bruker apper og går rett inn på programmene vi vil se.

Men, når det kommer til julekalender, er det en hellig.
Og det aller aller beste.
Hele familien samles i en ellers ganske hektisk julemåned.
Jeg og min mann, omringet av alle våre små og litt større soldater.

Gjerne med en pepperkake hver og roser i kinna og rusete hår etter en lang dag i barnehage og skole.

Og i år, er det et temmelig koselig gjensyn spør du meg.

Årets julekalender er og forblir vår store favoritt og en stor del av meg håper så inderlig inderlig at den de produserer i disse dager som skal vises i 2020 er en form for etterfølger.

Årets julekalender på NRK er selvfølgelig..

trommevirvel….

 

SNØFALL!!

 

OH yes, vi får gjensyn med herlige Julius, Selma, Winter, Pil, Ruth og alle andre i den fantastiske magiske julekalenderen.

Om du ikke fikk den med deg sist den gikk, anbefaler jeg deg deg å få den med deg på det varmeste.
Den traff både liten og stor i hjerte her. Så dypt at jeg endte med å skrive en takk til de som har skrevet manus.

 

Og vi gleder oss noe enormt til årets julekalender sammen med flokken vår.

Annonse

Det er nesten skremmende hvor fort tiden har gått,

Halve livet mitt, har jeg delt med deg.
17 år ung, men likevel alt for voksen.

21 år var du, og aldri hadde jeg møtt noen så snill som deg.
Er det klisje å si, at jeg skjønte allerede ved første blikk at du var min drømmemann?

Det skulle vise seg, at du ikke bare mannen i mine drømmer, du var også den som kappet hode av alle dragene, jaget vekk marerittene og forvandlet mareritt til rolige drømmer.

17 år, sammen, og i dag 8 år gift.

17 år sammen, 8 år gift, seks barn og utallige topper besteget.

Vi to, vi har virkelig kjempet våre kamper sammen.
Tøffe stunder har blitt beseiret, og utfordringer er blitt tatt på straks arm og lukkede øyne, problemer (ja for de finnes) løst.

Det stormer rundt oss nå også, våkenetter, snørr og gørr, bleieskift oftere enn man foretrekker, søskenkjærlighet som fort sklir over til søskenatomkrig.
Selv om jeg både håpet, ønsket, ville og drømte om å skape familie med deg, kunne jeg ikke i min villeste fantasi en gang forestille meg at vi skulle ende opp med seks små selvproduserte soldater.

Jeg er utenkelig stolt og uendelig takknemlig for at du valgte meg, at de ble oss og at oss ble vi.
At man kunne bli så stolt av sitt eget, hadde jeg ikke trodd.

Stolt omfatter grunnen ikke hva jeg føler for flokken vår.
Her har jeg ikke ord.

Det herjer rundt oss nå, og det har det forsåvidt gjort, flere ganger.
Og selv når jeg har vært sikker på at vinden skal ta tak og rive oss i stykker, har vi stått støtt.

Sammen er vi sterke skrev vi i ringene våre, jammen hadde vi rett.
Vi visste det jo den dagen vi sa, men i dag er det ingen tvil.

På mange måter er jeg sikker på at ingenting kan stoppe oss.
Er ikke du?

Du er unik.

smilet ditt,
varmen din,
tankene dine
hjerte ditt.

Innimellom må jeg klype meg selv når jeg tenker du er min.
Du og jeg.

VI

Mange sier det, men du vet jeg mener det.
Hva jeg hadde vært uten deg, tørr jeg ikke engang tenke på.

Med en brokete og skeiv grunnmur kunne dette gått virkelig galt, sånn på ordentlig.

Takk for at du er der, med meg, med våre.
Takk for at du bidrar, støtter og heier.

Jeg føler ord blir fattige, men velger å avslutte med ord skrevet av en annen.
Da jeg leste det, traff det meg. Rett i hjerte, magen og hode.

@Julievalso på instagram står bak ordene.

JEG.

ELSKER.

DEG.

 

 

Herifra, til månen og tilbake.

Annonse

//annonse

Vi har unnagjort godt over halvparten av august måned og det merkes allerede i luften.

En ørliten krisp som jeg kaller det på morgen, som forteller at høsten er rett rundt hjørnet.

Sommeren 2019 er med andre ord i ferd med å bli historie.
Og selv om jeg skal være såpass ærlig å si at jeg synes skoleferien er ørlitt lang, synes jeg sommeren i år virkelig har flydd unna.

I år er første ferie på lenge hvor vi virkelig ikke har hatt noen planer.
Tatt det meste på sparket og dagene som de kommer.

Og tro det eller ei, det har vært en fantastisk sommer med masse opplevelser.
og enda flere minner.

Det er noe magisk med sommeren, ungene vokser liksom litt ekstra denne perioden.
Og med all tiden vi har sammen, føler jeg på mange måter vi ser de, på en helt annen måte enn resten av året, om du skjønner hva jeg mener.

Det er helt uvirkelig at vi nå har en sjuendeklassing, fjerdeklassing og andreklassing, jeg mener, hvor ble det egentlig av førsteklassingen vår?

 

Det er mye med sommeren jeg setter pris på nå, på en helt annen måte enn før jeg fikk barn.
Det er stort å være med på å bygge tradisjoner.
Lage sommerminner.

Og for meg, er det viktig å ta vare på de også.

Jeg har selv en bunke med utslitte fotoalbum i hylla ifra mine sommerferier, proppfull av sommerminner.
Noen hadde jeg husket uten bilde, andre ikke.
Det mest spesielle er hvordan bildene på mange måter forandrer seg etterhvert som jeg blir eldre.
Jeg er jo den samme vesle trill runde frøkna, men måten jeg ser på øyeblikkene forandrer seg.

Dette vil jeg skape til mine barn også, bilder de kan titte tilbake på og mimre.
Fra nå av til de blir eldre.

Derfor har jeg begynt en tradisjon, vi er på tredje året på rad nå.
Og det er rett og slett å lage en fotobok.

Jeg trodde helt ærlig ikke jeg skulle klare å gjennomføre det, da jeg tar nesten alle bildene med mobilen, og har generelt nok ting å fylle tiden min med.
Men, etter jeg fant fotoknudsen sin app, har jeg laget årets fotobok på under en time tilsammen.

Jeg har redigert boken underveis. Puttet inn minner litt her og der.
Og det er SÅ enkelt.

Du kan velge om du vil at appen skal foreslå layout for deg, eller du kan selv velge.
Den sier også ifra om bildene ikke er av ok kvalitet.

Du kan legge til tekst i appen også, men ønsker du mer avanserte redigeringer som egne gifs osv må du lage den på nettsiden.

Jeg har valgt å gjøre det enkelt i år, alt er laget på appen.
Men innimellom er det enkle det aller aller beste.

I år har vi valgt en kvadratisk bok, med flatlay og matte sider.
Virkelig fornøyd med kvaliteten fra fotoknudsen.

Og i samarbeid med de får jeg dele en rabattkode som gir dere hele 40% på alle fotobøker i perioden 18/08 til 29/08

Bruk rabattkode: NINA40 i kassen og vips så slåes en god slant av på årets sommerminner.
Ta vare på øyeblikkene du også ❤️ Besøk fotoknudsen HER

Annonse

På søndag morgen vil det være helt stille her.
Sånn helt helt stille.

Ingen tassende små barneføtter over iskald laminat, ingen som er tørste, må på do eller vil ha kos.
Ingen som må skiftes på, mates eller lekes med.

Ingen kjelkete småbranner som må slukkes, ingen hår som må børstes, ingen romper som må vaskes.

Det vil være helt helt helt stille.

Jeg kan ikke huske sist det skjedde..

Eller det var vel i svangerskapet til Daniel, men da har man på en måte ikke fri likevel.. man sover urolig, er oppe å tisser osv.
Jeg mener…. 👇🏻

Men natt til søndag.
Er det bare meg, og min mann i huset.
Og søndag morgen våkner vi opp alene.

Sa jeg det?
Helt alene?

Jeg merker at jeg både gruer meg og gleder meg.

Tidlig i morgen skal de avleveres en fin familie som vi velger å kalle familie.
Og jeg merker det kjennes ørlitt på samvittigheten når vi lemper av 6 små og et helt flyttelass (føles det ut som)
For vi av alle er jo klar over at det er veldig mye jobb.

men ungene gleder seg noe innmari, han på 3 har hatt full nedtelling og jammen virker det som om de gleder seg også.

Det blir så rart, et stille hus.

Iallfall noen timer før huset fylles med gode venner, og vi skal ha vår første fest siden 2014.

OHHH my jeg gleder meg.

Så.. nå skal det pakkes,
vippestol, reiseseng, vogn, matstol, utedresser, natttøy, skiftetøy, bleier, våtservietter, mat til minstemann osv osv.

Også skal vi nyte noen timer med å være bare Nina og Jan-Anders ifra i morgen av.

 

Og der innså jeg at vi har aaaalt for få bilder av oss sammen 😂

Annonse

Det er en liten time siden jeg la han i sengen.
Han var trøtt og jeg var sliten.

Veldig sliten.

Det var nesten så jeg sovnet der inne

Men han holder fortsatt koken.
Det skravles og sutres om hverandre.

Så blir det stille, før han skravler litt igjen.
Stille litt til så blir det en annen låt.

Mer sutring nå enn gråt.

Hvorfor kan du ikke bare sove?

Jeg sjonglerer brødskiver med leverpostei og melkeglass.
Flere små trøtte kropper skal i seng.

Han gråter i bakgrunnen.

Jeg setter de andre små i trygg avstand rundt et bord.

Sitt her så skal jeg se til veslemann.

Han hører jeg kommer opp trappen, jeg merker gråter tar pauser før jeg tar i døren.

I det jeg trår inn blir han helt stille.

Han spreller og puster raskt i det jeg titter over,
lille venn kan du ikke bare sove, tenker jeg.

Jeg løfter han opp.
Han klamrer seg fast og legger sitt trøtte hode på min slitne skulder.

Jeg hører de andre le ifra stuen, over leverpostei og melkeglass.
og en liten pust som sakte finner roen ved mitt øre.

Hånden med fast grep blir slappere, hode på min slitne skulder blir tyngre.

Jeg blir stående, en sovende kropp i armene er ikke ofte jeg har nå.
Jeg blir stående, for å nyte.

Pusten, tyngden, nærheten, roen.

Kroppen, hode og skulderen min er fortsatt sliten.

Veldig sliten

Men hjerte, er uendelig takknemlig.

Annonse

MIIDDAAAG!

En (alt for lang) planleggingsdag går mot slutten.
sju og snart 9 åringen er høye på hva det nå enn er, 12 åringen er…tja preteen og 2 åringen bærer markant preg av å ikke ha sovet.
Og for ikke snakke om han på 3 som rynker på nesen før han ser hva som er på tallerken.

Overraskende nok kommer de alle sammen.

Men før jeg har rukket å servere alle er kjeklingen allerede i gang (les: kjekling =irriterende småkrangling)

Bare unødvendige småkommentarer, irettesettelser og småpek i fra søsken til en søsken.
Irriterende, slitsom og frustrerende.

Og de gir seg pinadø ikke.

Markus, ikke se på meg.
Jonatan det ekke no morsomt.

SLuttaaaa

Neiiaaaa

Nei nå må dere stoppe!
Jeg slår knyttneven i bordet så både glassene og treåringen hopper.

Hører dere ikke hvor ukoselig dette er?

Jeg ser de gløtter rundt på hverandre, ingen sier noe.
Jeg tar en pause, tar en god gaffel spaghetti og en slurk med vann.

Man blir sliten av å være med dere når dere prater slik til hverandre, og faktisk blir jeg litt lei meg og.
Jeg blir trist av å høre at dere tenker det er greit å snakke slik til hverandre.

Unskyld, mumler 7 åringen.

Trenger ikke si unnskyld til meg, men tenk dere om. Vær så snill.

Bestefaren min var en klok mann, fortsetter jeg.
Og hver gang vi var der, og jeg og mine søsken krangla sa han.

Vess du itj har nå hyggelig å si,
træng itj du å si nå.

Jeg legger om til dialekt, bare for å gi det ekstra tyngde.

Så blir det stille.  Veldig stille.
Kanskje jeg nådde gjennom?

Så sprettertreåringen opp av tripp trappen og skriker ut.

Og bestefaren min er også klok.
Han vifter med gaffelen og har helt tydelig et budskap å komme med han også.

For han sier at man ikke alltid trenger å ta på tissen sin.

-Hilsen stolt gutt på tre som akkurat har sluttet med bleie, vært en uke med bestefar  i sommer
og fått ninjagotruse og opplevde overgangen fra bleie til truse ørlitt luftig 😉

 

Annonse

Sjette måned, hvor er den lurer du kanskje på?
Vel den forsvant inn i sommerferie modus.

Så nå var det jammen meg på tide med en oppddatering

Hva sier babyverden:

MILEPÆLER

Kommunikasjon og sosial utvikling

  • Barnet har nå funnet sin plass i familien. Det har gjerne sin egen plass ved bordet og sin egen krok til leker.
  • Mange barn i denne alderen er redd for atskillelse. De gråter gjerne når mor eller far går – ofte også når de kommer tilbake. Atskillelse er en del av selvstendighetsprosessen og kan virke ‘skremmende’ på barnet. Dersom barnet ditt reagerer slik, er det viktig at du prioriterer barnet i denne perioden. Unngå lange og mange unødvendige atskillelser, som for eksempel ferier.
  • Reagerer på navnet sitt.
  • Klapper sitt eget speilbilde.
  • Studerer deg og dine reaksjoner for å forstå hva som skjer i nye situasjoner.

Sanser og motorikk

  • Kan rulle fra rygg til mage.
  • Barnet er fascinert av ørsmå ting, men har ennå vansker med pinsettgrepet. Brnet klarer å planlegge håndbevegelsene sine godt nok til å ringe med en klokke eller sette enkle ting sammen og skille dem igjen.Bevegelsene må planlegges fordi de må utføres i riktig rekkefølge. Det å kunne bruke hendene sine på denne måten er en virkelig landevinning for barnet. Nå kan det i stadig større grad utforske omverdenen ved hjelp av fingerene. Blant annet kan barnet løfte en kule som ligger på bordet.
  • Griper etter føttene sine og holder flasken/koppen selv.
  • Snart kan barnet uten hjelp komme seg opp i sittende stilling og sitte en kort stund uten støtte. Noen få barn kan også snu seg til siden og se bakover. Andre barn viser liten interesse for å sitte. Så lenge barnet er aktivt når det ligger på gulvet, har det ingen hast med å lære å sitte.
  • Biter og tygger på gjenstander.
  • Når du legger barnet på magen, vil det ofte begunne å krype fremover. Beina er nå sterke nok til å bære kroppens vekt, og barnet liker godt å bli holdt stående på fanget. Gi barnet mye ros og oppmuntring, det styrker selvtilliten.

Interesser og aktiviteter

  • Leker mer og lærer hele tiden nye ting gjennom samspill med andre.
  • Barnet øver seg på pinsettgrepet og det er moro å prøve å spise selv. Gi det et lite utvalg ‘fingermat’: kokt pasta (spaghetti er gøy!), brødbiter med eller uten pålegg, biter av frukt og kokte grønnsaker.
  • Utforsker ting ved å klemme, snu og vende eller banke med dem.
  • Barnet bruker nå lekene på en ny måte. Det prøver å finne ut hva det kan gjøre med dem, og slår, drar, klemmer og tar dem fra hverandre. Gi barnet et rikelig utvalg av forskjellige ufarlige ting det kan leke med: gryter, esker, plastdåser, sleiver og visper – alt er like moro. Nederste kjøkkenskuff full av barnevennlige kjøkkenredskaper er spennende og ‘rydde’ ut og inn av.
  • Lærer å lete etter gjemte gjenstander.
  • Nå når barnet kan sitte, er det moro å trille ball. Sett deg på gulvet foran barnet og trill ballen mot det. Barnet vil snart gjøre forsøk på å trille ballen tilbake til deg. Og skulle ballen trille forbi barnet, vil det oppmuntres til å krabbe etter den.
  • Du kan også la barnet få med seg en liten ball i badekaret. Hold ballen under vannet og slipp den. Det vil fascinere barnet å se hvordan den hopper opp i luften.

 

Daniel 7 mnd

 

vekt og lengde fødsel: 3830 gr og 51 cm

vekt og lengde forrige veiing: 10,3 kg og 78. cm.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å forstå at det er over 7 mnd siden jeg å i barselsengen og stirret på en helt fersk liten sjel.
Så liten, så uskyldig og så uendelig vakker og sårbar.

Disse sju månedene med han, eller 16. om du vil regne med svangerskapet har vært vanvittige.
Og jeg er stolt og takknemlig for hva vi har fått oppnådd og opplevd.

Daniel er sju måneder stor, og jammen er han stor.
Bikket nesten 10 kilo før seks mnd dagen sin, og med 78 cm også så er han en robust og stor kar.

I likhet med sine søsken har han god tid motorisk.
En observang type som storkoser seg ved å bare få se på alt som skjer rundt han.
Siden han har vært syk utallige ganger på sitt 7 mnd kort liv har ikke akkurat det bedret sjansene hans for å ta et javs på det grovmotoriske.
om jeg ikke helt har kommet ut av tellingen snakker vi 6 kraftige forkjølelser og en runde vannkopper på 7 mnd.

Han blir sterkere og sterkere det merker vi, men det går slow motion.
Han kan ligge litt på mage, men ikke leke der stort lenge, han trives ikke sittende i hqystol og har enda ikke tatt tak i tærne.

Nei, la oss eller snakke om hva han gjør. Fine vesle herremannen min.

La oss starte med at han snakker gresk….eller kanskje ikke gresk men herremin som han babler.
det startet med papapapapa men nå kommer all verdens herlige lyder ut av den vesle mannen.

øver på nye lyder

Gurglende, hvinende,  hylende, trillende lyder.

Finmotorikken er på plass, og han elsker å vri å vende på ting han får servert i  hånden, det som fasinerer meg er at svært lite går i munn.
Alle andre, har spist på alt, og dermed også begynt å spise selv raskt, det har tydeligvis ikke denne karen planer om 😉

Men mat har han så vidt begynt med.
2 store grøtporsjoner og brødskive dyppet i smoothie er foreløpig godkjent.
Vi øver på alt annet, men enn så lenge lurest det fælt på hvorfor i huleste vi spiser den driten vi kaller middag.

i tillegg får han flaske litt nå og da.
Så vi totalt er oppe i 6 måltider.
Etter han fikk smaken på grøt er ikke flasken like populær lengre, men det drikkes fortsatt litt.

Iløpet av natten får han ingen måltider nå, da det soves natten igjennom (tar en liten seiersdans)

Å legge seg kan ta alt fra 15minutter til 2 timer, kommer mye an på hvordan dagsovingen har vært.
Natten kommer kl 18.30 og da sover han som regel til 05, hvor vi gir en flaske også sover han noen ganger videre til 7-8

Iløpet av dagen har han nå 2 dupper, den ene har han innimellom klinket til å sovet 1,5 time.
Første gangen det skjedde var jeg usikker på om jeg turte å gå inn å sjekke til han en periode der.

Men at veslemann sover bedre, gjør underverker for alle.
Mor mer opplagt og har mer og gi til den fine flokken med søsken han er så heldig å fortsatt være midtpunktet i.
Her knives det om å sitte ved han til måltidene, være med å skifte bleie, si natta først, ligge under babygymmen med osv osv.

Jammen er den lille karen heldig.

Verdens fineste fanklub.

Å se hvor mo i knærne de større ble når han kom til var rørende, men fy søren så fint det er å se begeistringen han viser til sine søsken også.
Etterhvert som han blir større blir også iveren etter å få være med tilstede.

Og jeg må nok innrømme jeg tviholder litt.

Erger meg over at jeg kjenner på behovet, å bare ha den vesle karen liten, enda litt til.
Det skulle jo ikke gjøre vondt denne gangen 😉

Jeg føler vi er komplett på mange måter.
Og kjenner at jeg kanskje har nådd min grense.

Men ingenting, absolutt ingenting er så magisk som å få være med på denne reisen fra spire til baby til menneske.

Allerede nå, ser vi små hint av hvem denne karen kommer til å bli, og en ting er sikkert.
Denne karen får masse humor og kommer nok til å ha en god dose rampestreker.

Måndendene, året som vi har lagt bak oss har vært vanvittig.
Og det merkes på kropp og hode.

Sliten er vi, både meg og min mann.
Men fy søren så stolte vi er også.

Jeg og han, fem søsken og veslemann.

Annonse

Vi har egentlig aldri hatt noen avanserte regler når det kommer til skjermtid og ungeflokken vår.

Regelen har vært enkel, skal du spille/trykke på nettbrettet, må du spørre først.
Og vi har da svart ja eller nei alt ettersom hva vi har følt for.

Med seks små i hus, har jeg aldri stålkontroll, det sier seg kanskje selv.
Og noen ganger, trenger jeg at de sitter litt i skjermkoma for å få gjort mitt.
Såpass ærlig skal jeg være.

Av våre seks små, er det tre som har tilgang til egen skjerm.
12 åringen har telefon, 9 og 7 åringen har hver sin Ipad til disposisjon.

3,5 åringen og 2 åringen har ikke noen interesse for denne typen skjerm enda, men ser gjerne litt på TV.

I hverdagen sier det seg selv at det ikke er så mye tid tilgjengelig løpet av dagen til å spille.
Det er skole, gjøremål i huset, fritidsaktiviteter og venner som går først.
Likevel finner de som regel ørlitt tid her og der hvor de spør.
Og som regel sier jeg ja.

Så kom årets sommerferie, en litt annerledes en på mange måter.
Første ferie med seks små, første ferie på lenge uten spesielle planer eller reisemål og første ferie hvor vi også har hatt en butikk å passe på.

Med andre ord, flere anledninger enn vanlig å sitte med skjermen.

De forholdte seg til reglene, spurte pent, og vi svarte slik vi følte.

Jeg merket etterhvert som ukene gikk at spørsmålet dukket oftere og oftere opp.
Jeg kunne nesten merke det før de spurte.

De begynte nærmest å trave rundt, spesielt han på 9.
Som små avhengig zombier gikk de rundt en stund uten mål og mening før det eneste riktige var å sitte å trykke på skjerm.
Jeg bestemte meg en helt vanlig tirsdag for å si mere nei enn normalt.

Og reaksjonene, de nærmest skremte meg.

Uten å overdrive følte jeg meg som en dealer, og nettbrettet var heroinen.
Nærmeste desperate prøvde de ulike metoder for å få meg til å endre mening.
En periode er jeg sikker på at de kranglet med vilje, bare for å få viljen sin.

og for ikke snakke om stemningen når det var på tide å samle inn brettene for å gjøre noe annet, makan til surpomper.

Begge barna har Ipad, og på denne, i likhet med iPhone, finnes det en oversikt over hvor mye skjermtid man har hatt de siste dagene. Og svarene slo meg helt ærlig litt i bakken.

Følelsen jeg hadde stemte, det hadde blitt mye skjermtid, men at han på 9 år hadde hatt i snitt 5 timer skjerm daglig den siste uken var vesentlig høyere enn jeg hadde forestilt meg.

altså 5 timer?? Det er jo en hel skoledag og vel så det.
Hver dag, i en ukeJ
jeg visste det hadde blitt mye den siste uken, men virkelig ikke så mye.

Vi har som sagt ingen bestemte regler, men vi har likevel vært bevisste vil jeg si.
Det hadde jo ikke vært fri flyt.. men fem timer, er neimen ikke langt unna.

Jeg mener, og det oppriktig at det er mye bra man kan få ut av nettbrettene.
Det finnes utallige lærerike apper der ute. Som både kan bidra til å knekke lesekoden, bedre matteferdigheter og bygge oppunder det kreative.

Men, det er et problem.

Til tross for å gi god hjernetrim, gir det lite fysisk utfoldelse, og da tenker jeg ikke på sykling og løping og kaste ball, for dette gjør barna våre, masse, selv om de sitter fem timer på nettbrett, tro det eller ei.
Men å la hendene ta på fysiske ting. Bruke en blyant, malekost, forme leire osv dette får ikke brettet gitt de.

Den fysiske kreativiteten, om det i det heletatt er noe som heter det, blir på mange måter borte.

Og selv om de også er ute å sykler, spiller ball og bader, så ser jo jeg også at de kunne gjort dette mye mer dersom det ikke var fem timer som ble unnagjort med en skjerm i fanget.

Jeg fikk vondt i magen, fem timer er alt for mye foran en skjerm.
Iallfall daglig.

så vi måtte ta grep.

Å ta fra de skjermen, er uaktuelt i dette huset.
På mange måter mener jeg det er viktig at de bruker det.
For om vi liker det eller ei, så er skjerm kommet for å bli.
Og de trenger å kunne det både for å henge med på skole, som bruker det mye i timene sine og ikke minst arbeidslivet.

Men de trenger ikke øve i fem timer.

Det er ikke første gang vi setter noen regler på skjerm.
På mange måter føler jeg at jeg må nevne det, skjermtid er på mange måter et sårbart tema å diskutere.
Selv om «alle» bruker det, er det likevel tabu å si at man bruker skjerm regelmessig på ulike måter.

For vår del er skjerm både lærerikt og sosialt på sitt vis, vi engasjerer oss i hva barna gjør, ser og spiller sammen, og vi har en finger med i spillet (bokstavelig talt) på alt som lastes ned.

Når barna fikk brettet var en ting helt klinkende klart.
Vi skulle forholde oss til veilende aldersgrenser.
Og tro du meg, det har vært stor fortvilelse opptil flere ganger over at venner på samme alder har fått tilgang til spill som oftest er særs populære til tross for at de er yngre.

Men, vi har stått støtt i hver en storm, aldersgrensene skulle holdes.

Ett unntak ble det tilslutt, da eldstejenta fikk tilgang til en sosial media,
men årsaken var rett og slett at hun nærmest ble fryst ut(!!) fordi hun ikke var tilstede i plattformen og mye av dialog osv foregikk her. Og som helt ny i en klasse, var det viktig. Men det er igrunnen en helt annen diskusjon.

Men nå har vi altså kommet dit at et nytt grep må taes.
Og etter et lite foreldreråd uten små soldater tilstede ble det innført en maks grense på nettbrettet på 3 timer daglig.

Fortsatt mye tenker du kanskje?
Ja mulig for deg, men for oss er det nok helt innafor, iallfall på slike dager som vi har nå.

Ungene jublet ikke, så ærlig skal jeg være.
Men var enig i at å sitte en hel skoledag på nettbrettet hver eneste dag var litt vel mye.

De har hatt det slik noen dager, og allerede merker vi at barna kjeder seg ørlitt mer og dermed blir de tvunget til å finne på noe.

De ser på hverandre mer, de er med hverandre mer og ikke minst, de finner på mer fandenskap sammen 😉
Akkurat slik det skal være.

Det har vært mange av dere som har ønsket at jeg skulle ha skrevet om skjermtid og barna.
Men hele veien har jeg unngått det.

årsaken er at jeg føler dette er like stort bol å tråkke i som feks søvn og soverutiner.
utallinge meninger, utellelige fasiter og ikke minst så kaster man seg selv inn i bålet og bare venter på at noen skal blåse på glørene. Men så har jeg tenkt litt, de siste dagene… etter jeg fikk mitt femtimers sjokk.

At pokker heller, dette må vi jo snakke om.

Vi er jo generasjon prøvekanin på dette. Ingen andre foreldregenerasjoner har hatt denne utfordringen som vi sitter i.
Og ingen foreldre har kanskje ikke brukt like mye tid foran en skjerm selv som vi gjør heller.

Vi må tørre å dele erfaringer, dele råd, tips, triks og ikke minst få lufte oss litt når vi ikke finner en løsning.

For skjerm er kommet for å bli, sånn er de bare.

HVILKE REGLER HAR DERE FOR BARNA I HUSET OG SKJERM?
OG IKKE MINST, FUNGERER DET FOR DERE SYNES DU?

Annonse

De sier det som oftes mens de ler.

Dere har vel ferie dere nå, eller det kan vel kanskje ikke kalles det for dere.

Så ler de, gjerne litt påtatt og småstressa.

Jeg ler som regel med, også svarer jeg noe enkelt, som jooo da det går så fint så.

Om jeg tenker meg om, så har jeg kanskje sagt det selv også.
At det knapt kan kalles ferie lenger.

Men denne sommeren har fått meg til å tenke.
Og for hver eneste kommentar vi har fått på vår såkalte ferie har kverna gått.

For er det noe disse 3 ukene vi har lagt bak oss kan kalles så er det ferie.
Ferie med stor F faktisk.

Vi snakker sene frokoster (til tross for tidlig morninger) Noen dager til og med to frokoster, iallfall til noen av oss.
dager uten klokker og rutiner, leggetid som aldri kommer og slumring på morrakvistern

Brettspill, hele gjengen. Både liten og stor har ledd så tårer har trillet og magen har kilt.
Tid med familie og venner, Når avstanden er stor, er det godt at flere har litt ekstra tid.
Bading i timesvis, årets investering med basseng har betalt seg. Jeg har mistet tellingen men vi har badet, alle sammen, MYE.


Oppleve nye steder, det er klart det krever litt ekstra, jeg har mer enn bare meg selv å tenke på, men jeg skal lete lenge etter noe som gir meg samme følelse som å oppleve og utforske sammen med mine barn. Tingene de ser, er ting jeg gjerne tar for gitt. Man trenger ikke oppdage Amerika på nytt, ofte holder det med en ny lekeplass, men det er som regel når vi opplever noe nytt sammen de beste minnene skapes.

is (nesten) hver dag, i ferien er vist regler til for å brytes 😉

og viktigst av alt, så masse tid sammen at vi nå, siste dag i ferien har rukket å bli akkurat passe lei hverandre.

Iløpet av disse ukene har jeg hatt tid til å bare være, sammen med den fine flokken vår.

Iløpet av disse ukene har jeg fått sett barna på måter jeg ikke har tid til i hverdagen.
Hatt mere tid, mere tilstedeværelse og mindre stress.

Jeg har nærmest sett de vokse.
På mange måter.

I tre uker har vi hatt fri.
Til å være sammen, og gjøre akkurat det vi kan og har lyst til.


Jeg lo, de første gangene jeg hørte det.
Så ble jeg lei,
så ble jeg nesten provosert.

Det kan vel kanskje ikke kalles ferie?
Det er klart det kan kalles ferie.

Hva ellers er det?

Det hele handler egentlig mest om hva vi tenker definerer ferie.
Hvilke kriterier som må på plass.

Og den som alt annet forandrer seg med livet.

Våken hele natten, dagsfylla, festivaler, sove til kroppen selv våkner, impulsreiser.
Det er klart det var gøy.

Når jeg var 20, men ikke nå
Uansett hvor mange små jeg hadde hatt.
Tror jeg…

Jeg tror vi har, på mange måter en jobb å gjøre her.
Med oss selv, holdninger og forventninger.

Ferie som foreldre er fortsatt ferie, den har bare forandret seg.