Annonse

Du kjenner hodepinen sniiiiker seg på utover dagen… og etterhvert føles hvert eneste rom i huset iskaldt.

Frysningene kommer rett som det er, selv om du har pakket godt på deg med tøy og ligger langt under teppet. Kroppen begynner å verke, først er det vondt å gå, knærne nærmest knirker, så kjennes nakken stiv og etterhvert gjør det vondt å bare skulle røre på fingrene.

Så kommer kvalmen.

Kl er bare21, men senga roper. Det føles ut som om du har løpt maraton og vært på fylla dagen før.

Du er syk.

sick-teddy-bear-graphic

De fleste av oss er så fornuftig at vi holder senga til kroppen sier den har bekjempet det som må bekjempes.
Vi lytter til kroppen, og ønsker å skåne kollegaer osv for smitte.

Det er ikke gøy å være syk, virkelig ikke, men det virker som om vi glemmer at det gjelder hverken for stor eller liten.

Ja for disse barna blir syke og, er du så heldig å ha barnehagebarn er du kanskje så heldig å vinne basseluskjackpot rett som det er.En god dose feber, forkjølelse eller oppkast, med vennlig hilsen barnehagen.

Noen barn er nærmest vikinger og tåler det meste, mens andre barn er som magneter og inviterer hver eneste baselusk inn.

iStock_000016267379XXLarge

Spesielt det første barnehageåret kan være tøft for mange, det kan nærmest virke som om den ene sykdommen avlaster den andre. Er du ekstra heldig, tar du hjertelig imot mange av baseluskene i egen også og huser de en stund.

Det ER slitsom å være syk.
Det passer sjeldent å være syk.

Og innimellom kan det være temmelig frustrerende og slitsomt å være sykepleier også.
Jeg som snart seksbarnsmor vil igrunnen gå så langt som å konkludere med at det er det kjipeste med å være forelder.
Både fordi det er vondt å se på at den lille vakre energibunten plutselig ligger grå og blek på sofaen men også fordi det tar ifra meg nattesøvn og jeg får en unik evne til å komme på alt jeg burde ha gjort i det sykdommen inntreffer.

Men kjære mamma og pappa…
La barnet ditt bli friskt hjemme.

Helt friskt.

Ikke bare på bedringens vei, litt bedre eller neste feberfri.

HELT FRISK!

Jeg drar frem pekefingeren nå, vifter med den og peker på alle dere foreldre, jeg snakker til alle.

toddler-saying-no-pointing-finger

For det viser seg, at vi som foreldre, ja faktisk flere av oss er ELENDIGE på å forholde oss til retningslinjer og krav når det kommer til sykdom og etterhensyn.
Reglene er hos de aller fleste barnehager klare, 24 timer feberfri og 48 timer symptomfri etter diare og oppkast.

24 og 48 timer, er ikke så vanskelig å huske er det vel?

Disse reglene er satt i hensyn til to ting, ditt barn og andres.
Og formålet? Unngå epidemi.

Ja for det er det som skjer, dersom vi ikke forholder oss til disse reglene.
Fakta er at selv om barnet har hatt sykdommen som går, betyr det ikke at barnet er immunt.

Og nå snakker jeg ikke om barnesykdommer som vannkopper osv.

Ingen blir immune mot hissige feber, hoste, oppkast, diare og snørr.
De kan få det igjen, og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen.

Eneste måten å stoppe sirkelen er å bidra med å holde barnet hjemmet til det er friskt og ikke minst ikke lengre smittefarlig.
Og basert på forskning og undersøkelser er det 24 og 48 timer som gjelder.

Det er den magiske oppskriften på å bryte sirkelen.
På den måten så kan hindre at andre barn blir syke og ikke minst at ditt barn blir smittet igjen.

Paracet kan lindre, men det gjør IKKE barnet friskt.
Det er fortsatt smittsomt og ikke minst full av sykdom i kroppen.

Noen barn ligger som slakt når de er syke, orker knapt å røre på seg, andre barn finner et ukjent gir.
Blir duracellkaniner som setter inn høygir. Noen kaster opp hver time i et døgn, andre kanskje bare en gang.
Det forskjell på også, også når det gjelder sykdom.

Jeg har begge varianter her hjemme.
Ei rører knapt på kroppen mens hun er syk, mens eldste for eksempel lar feberen avdekke en skjult energikilde.

Det ER viktig å holde barnet hjemme når det er sykt, og det er viktig å ta hensyn til både allmenntilstand OG fysiske symptomer.

Det hjelper ikke om du kan krysse av check på ett av punktene.
Har barnet masse energi, men febermåleren lyser rødt er det hjemme som gjelder.
Er barnet redusert men feberen på hell, er det hjemme som gjelder.

Og dersom barnet enten har diare eller kaster opp,

Ja da, jeg snakker om omgangssyken.
Er det USEDVANLIG viktig å forholde seg til 48 timer etter siste symptom.

Her skal du altså ikke bare holde barnet hjemme mens grusomheten står på.

48 timer er lenge med friskt barn, jeg vet.
Men tro du meg…slipper du å få sykdommen i retur så er det jo virkelig verdt det, er det ikke?

For det er jo runddansen vi prøver å forhindre med å forholde oss til disse retningslinjene. Og som bonus tar vi også hensyn til barna som kanskje ikke tåler sykdomsrunde på sykdomsrunde like godt.

 

Du føler kanskje jeg roper og skriker uten grunn?
Dessverre stemmer ikke dette.

Daglig blir barn sendt i barnehagen uten at de har noe der å gjøre, enten med kun få timer etter siste oppkast, eller fulle av paracet for å holde feberen nede iallefall noen timer. Jeg vet om barnehageansatte som har funnet paracetrester i bleiene og som har fått servert oppkast historier fra natten før rundt frokostbordet.

Barn med feber, eller magesmerter blir satt ved frokostbordet og ser mamma eller pappa forlater barnehagen i hu og hei for å rekke jobb.
Hver eneste dag.

Og mest sannsynlig vell vitende om at telefonen fra barnehagen vil ringe iløpet av kort tid reiser vi foreldre til jobben.
At barnet mest sannsynlig vil rekke å smitte en håndfull andre før de selv rekker å hente sitt eget igjen og mest sannsynlig vil smitte vårt eget igjen, er nok ikke i tankene.

Mitt spørsmål er enkelt:

HVORFOR?
Har vi det virkelig SÅ travelt nå?

Et godt svar bør ikke være like enkelt å komme med.

Vi kan nok ikke trylle bort sykdom, og uansett hva vi gjør, vil de fleste barnehager være en lite gryte for små bakterier og virus, men vi kan gjøre det vi kan for å stoppe runddansen.

Og ikke minst gjøre sykdomsforløpet mer behagelig for barna med å la de få ro og fred.

Å være mamma/ pappa innebærer også å være sykepleier, sånn har det alltid vært og kommer alltid til å være.
Uansett hvor dårlig det passer, må du gi barnet rom til å bli friskt hjemme.

For barnets del og alle andres.

Så kjære mamma og pappa.
Ta deg tid, til å la barnet bli friskt hjemme.

HELT friskt.

 

Hilsen en Mamma som er hjemme med sykt barn…

syktbarn

 

 

Annonse

Jeg har helt siden jeg kan huske vært veldig sosial.
Kanskje i overkant også, spesielt om du spør min kjære mann.

Vi er på 16. året sammen nå, begynner å kjenne hverandre godt. Men vår største utfordring når vi ble sammen var nok mine sosiale vaner.
Jo mere folk jo bedre, og helst så ofte som mulig, gjerne hele tiden.

Jeg elsker folk. Synes det er spennende å se hvordan vi er så forskjellig men likevel så like.
Suger til meg erfaringer og lærdom fra andre og ikke minst lar meg inspirere av de.

Jeg har nok roet meg litt, siden vi møttes.
Eller kanskje ikke, vi har jo tross alt laget oss en liten arme selv, så jeg er støtt og stadig omringet av mennesker, enten jeg vil eller ikke.
Det er noe med å liv å røre rundt seg, man kjenner virkelig at man lever da.

Det er derfor usedvanlig rart å kjenne på de behovene jeg kjenner på nå.
Eller snarere tvert imot hvilket behov jeg absolutt ikke kjenner på.

Nemlig det å være sosial.

Det er 2 uker til termin.
I magen har jeg vårt sjette og siste barn. Kroppen er sliten av å bære på den store magen.
Svangerskapet har vært fint, veldig fint.
Jeg har vært i full sving med det meste og kroppen har hengt med også.
Men nå sier ikke bare kroppen stopp, men hode også.

Det er svært lite av det som skjer rundt meg jeg orker å forholde meg til.

Og minst av alt, andre mennesker.

Det gjelder i grunnen alle, til og med de jeg deler hus med om jeg skal være ærlig.
men jeg tar meg i nakken og tilbringer tid med de når jeg kan og orker.
Men det er kun korte sekvenser om gangen før jeg føler det bare koker i hodet.

Jeg sitter i skrivende stund på rommet jeg til vanlig bruker aller minst tid.
Men som jeg nå aller mest har lyst til å lukke meg helt inn i.

Soverommet.

I senga sitter jeg som en pløsen dronning og hører at resten av familien har filmkveld med godis.
Det er lørdag og ukas høydepunkt.

Jeg elsker lørdagsfilmen vår.
Hvor vi kryper opp i sofaen og diskuterer om det er krokodiller eller salte fisk som er best.
Men ikke nå.

Eller for all del, jeg setter meget stor pris på både lørdagsfilmen og godiset, men aller mest fordi det sørger for at de lar meg være i fred.

Vi er en livlig gjeng og det skjer mye her. Mye lyd, mange ord og mye action.
Det er kanskje ikke så rart jeg får et behov for å melde meg ut når alt med meg går slow Motion om dagen.

Men likevel er det rart å kjenne på at mitt største behov er å få være i fred akkurat nå

 

Want to make me happy?

Bare, ikke snakk til meg.

Annonse

Resten av huset sover, heldigvis.

Jeg er våken.

Jeg sitter i stua, helt stille i huset. Ikke en lyd.
Det er i grunnen helt merkelig. Hele huset fult av livlige mennesker. Likevel så stille.

Jeg burde ikke vært våken.

Jeg burde sovet. Slik som de andre.
I stede sitter jeg på stua, alene, i mørket, i stillheten og spiser en banan.

 

Jeg har en liten bit igjen. Legger den på magen og lar den ligge der en stund før jeg spiser den opp.
Jeg kan bruke den som bord nå, magen altså.
Kanskje ikke så rart når han som gjemmer seg der inne mest sannsynlig er i ferd med å snuse på fire kilo slik som sine søsken ved disse tider.

Uke 39 sier appen på telefonen.
Hjelp sier jeg.

Svangerskapet er snart over.
Nå som jeg først begynner å skjønne at det er her.
At det er virkelig, et faktum.

Det er  litt merkelig, at det skal være så vanskelig å forstå. Når det er sjette gangen og alt mener jeg.
Eller kanskje ikke? Er jo tross alt livets under.

Det er en av mine siste netter i stillheten.
Med han på innsiden.

Om få dager er stillheten brutt.

Det fyller meg med en regnbue av følelser.
Spenning, forventning, frykt, angst, lykke og takknemlighet er noen av de.

Man aner sjeldent hva livet har å by på, hva som venter rundt neste sving.
Men når man sitter slik som meg, med en kul på magen og hovne ben, vet man heller ikke når svingen kommer.
Man ser knapt frontruten, likevell fortsetter man samme forrykende tempo og prøver iherdig å holde styring.

Denne ventetiden er den rareste. Ikke vet man når, hvordan eller hvem man venter på.

Jeg er sliten, jeg skal ikke legge skjul på det.
Det krever sitt å bygge et annet menneske, låne bort kroppen som skal for å forme en annen sjel.
Men aller mest sliten av å ikke vite, eller kanskje er det nettopp det at jeg vet som sliter meg ut?

Jeg liker ikke å vite om at jeg er noe uventet i vente.
Jeg vet jeg skal gjennom en prøvelse.

Jeg vet premien er stor, men å a fokus på premien er ikke alltid like lett.

Jeg har brukt mye av den siste tiden på å være fryktelig redd. Men så skjedde det ett eller annet i går kveld.
I det jeg krøp under dyna og tenkte min faste tanke, skjer det i natt tro? Er det siste gang vi går å legger oss slik.

Noe i meg sa vi har noen dager til. En magefølelse om du kan kalle det det.
Ikke at jeg er overtroisk, men stemmen, eller beskjeden om du vil var så klar.
Og vips gikk det opp for meg at de dagene som er igjen, uansett hvor mange, er de siste i mitt liv slik.
Slik i spenning og forventing med skrekkblandet fryd.
Siste dagene hvor jeg kjenner på meningen av selve livet, og det på innsiden av meg.
Så nært men likevel så fjernt.

Skal jeg kaste de bort på å gråte, være redd og fylle hver eneste følelse med frykt?

Angst kan man ikke kontrollere, men man kan håndtere den.
Man kan forberede seg på den, og akkurat det jobber jeg med nå.

Kanskje hjelper det?

Jeg kan jo håpe?

Bananen har gjort jobben sin.
I magen har jeg nå en liten kropp som tar banandansen.

Nå skal jeg lukke lokket, tusle den tunge kroppen tilbake i sengen.
Legge hånden på magen og kjenne på krumspringene.

Lukke øynene og håpe søvnen finner både han og meg etterhvert.
Jeg må sove litt mer.

Burde ikke være våken nå.

Om noen dager er alt annerledes.

 

 

Annonse

//reklame for egen bok.

At det er fjerde året er til å klipe seg i armen av.
For fjerde året på rad får jeg et aldri så lite innblikk i flere 100, ja faktisk 1000 vis av småbarnsfamilier forsøk på å få orden på hverdagen og ikke minst ta vare på minnene.


Jeg snakker selvfølgelig om kalenderboken min.
Jeg kan enda ta og kjenne på følelsen av hvor usannsynlig skummelt det var, å ta steget ut å satse på at ideen jeg hadde også var noe andre kunne ha nytte av.
Å skulle lage, designe sin egen bok, og ikke bare bok men verktøy hadde jeg ALDRI gjort før.
Men med meg hadde jeg med meg flere 100 småbarnsmødre som heiet meg frem og som var like begeistret for ideen som meg.

Kalendeboken Kos med kaos så dagens lys i november 2015, fra kjøkkenbordet pakket vi ivrig og takknemlig kalenderbøker til den store medaljen når den ENDELIG ankom oss på paller fra det o store utland. Fire gigantiske paller men en bok vi aldri hadde sett i levende live.

Vi pakket og pakket og pakket og pakket.
Og med termin 25 november føltes det ut som om det hele var et lite race mot tiden. Vi fikk avgårde alle forhåndsbestillinger før babyen kom.
Men til vår store overraskelse fortsatte bestillingene å tikke inn, jevnt og trutt.

Tilbakemeldingene fosset inn i sosiale kanaler.
ENDELIG var det kommet en kalenderbok tilpasset småbarnsfamilier.

Herregud så stolt jeg var og er.

Det finnes mange måter å holde orden på familiehverdagen, og vi har prøvd det meste.
Tavler og synkroniserte kalendere på telefonen har vært en av de vi har brukt aktivt.
Men plutselig oppdaget jeg at alt vi gjorde, alle milepæler og viktige øyeblikk som vi så ivrige skrev på tavla.
De ble jo bare borte. For hver gang jeg hvisket bort uka som hadde gått, hvisket jeg også bort alle minnene.

Jeg prøvde ulike kalenderbøker, og innså fort at planlegging på papir iallfall tok vare på minnene.
Men likevel slet vi med å finne en bok som rommet alt. En bok som hadde plass til oss.

Som virkelig hadde plass til drømmer, mål, planer, lister, øyeblikk og minner.
En bok jeg hadde lyst til å ta vare på og ikke bare bruke.
Jeg fant aldri en, og da ble altså løsningen å lage en selv.

Jeg har vokst med boka, det er ingen overdrivelse.
Boka har gitt meg en tro på at det kan være verdt å satse på det man virkelig har tro på.

Og hvis man tørr satse, kan man klare det utroligste.
Det har vært usannsynlig mye jobb, mye moro men også mye frustrasjon og la meg ikke glemme en helt vanvittig bratt læringskurve.

Ved første utgave var det viktigste for meg å få laget et produkt.
Boka ble produsert i utlandet og reiste langt for å nå oss. Et kjempe risikoprosjekt når jeg ser på det i etterkant, vi ANTE ikke hva vi brukte opp pengene våre på.

Det å pakke boka, besvare henvendelser osv krevde resurser.
Plutselig måtte jeg/vi sysselsette andre mennesker for å dekke behovene rundt boka.

Jeg innser at DETTE kan jo skape arbeidsplasser i fremtiden.
Jeg visste lite, hvor dette skulle bringe meg og oss, høygravid, sliten men lykkelig en novemberkveld i 2015.
Jeg visste ingenting om hva kalenderboken skulle bli starten på.

Vi sender i disse dager ut utgave nr 4 av kalenderboken.
Mye er likt, mye er annerledes. Vi har fjernet ulike funksjoner og tilføyet andre.
Tatt til oss ris og ros og formet boken etter ønsker fra folket.

Men den viktigste forskjellen?
I dag, er boka med på å skape arbeidsplasser lokalt.

Vi designer og lager kalenderboken i Norge.
All produksjon foregår på et norsk trykkeri, boken settes sammen og pakkes av VÅRE ansatte og sendes ut av posten.

Det som startet som paller fra utlandet og pakking over et kjøkkenbord med litt småslitne nybakte firebarnsforeldre
er i dag en storavtale med et norskt lite trykkeri, og sørger for å gi våre fire ansatte noe å gjøre et kvartal i året.

Kalenderboken var starten på vår nettbutikk, det var et produkt der inne man kunne kjøpe og få pakket inn av meg eller min mann.
I dag er kalenderboken en del av 1900 andre håndplukkede produkter, og bestilles det hos oss, pakkes den av meg, min mann eller en av våre fire andre ansatte.

Takket være kalenderboken har vi fått oppfylt en enda større drøm.
Å skape en arbeidsplass, ikke bare for oss men også andre.
Et sted hvor vi ikke bryr oss om CV og utdanning men ser menneskene og gir de en sjans fordi de er den de er med de verdiene vi har.
En mulighet til å gi lokale mennesker en lokal arbeidsplass.

Og ikke minst et tilbud til menneskene som bor her rundt oss.

Selv om nettbutikken har blitt mye mer enn kalenderboken, må jeg innrømme at det er noe ekstra stas med den.
Og etterhvert som boken har vokst, ungeflokken har vokst og jeg har vokst har også dialogen med dere vokst.

Jeg har rett og slett ikke ord hvor varm om hjerte jeg blir av å se boken bli tatt i bruk og ikke minst bli et godt verktøy for familier.
Flere av dere har tatt den i bruk flere år på rad og flere av dere har bidratt til at boken er det den er i dag.

Salget av årets utgave er godt i gang.
I år måtte vi også huke inn lokalbefolkningen til en dugnad for å sørge for å få ut bøkene som var forhåndsbestilt i vettu tid.
Det er fortsatt noen igjen (heldigvis) og det pakkes bøker daglig.

Årets utgave er på mange måter mer voksen enn de tidligere utgavene.
I likhet med i fjor er det med klistremerker og tre ulike fremsider slik at boken kan tilpasses hver enkelt familie.

Design på kalenderen har sett likt ut fra første utgave, da vi ser denne både gir god oversikt og ikke minst plass.

Handlelister, middagsplanlegger, minnesider for ferie og jul, bursdagssider, sider for drømmer og mål og rom for notater er noe av innholdet som gjør at Kos med kaos skiller seg ut i mengden og passer ekstra godt til de som driver familien AS.

Og årets nyhet er et flyttbart bokmerke som viser hvor man er i året og ikke minst gjør det å organisere kalenderboken enda enklere.

Vil du teste boken?
Bruk rabattkode kalenderbok og du får 20 % rabatt på den ut uka 🙂
Og du, sjekk gjerne ut de andre tilbudene i nettbutikken også.

Du finner kalenderboken og alt annet HER

Og til deg som har brukt boken, delt med meg og gitt tilbakemeldinger.

 

TUSEN TUSEN TAKK.

Annonse

Vi er på siste innspurt her i heimen.
Julen synger på siste værs og det gjør jammen meg tålmodigheten min også.

Kroppen er stor og tung, det meste er vanskelig og rent psykisk er jeg ikke meg selv.

Det å ta siste innspurt på svangerskapet i juleferien er både godt og vondt på en og samme tid.
Vi har ingenting vi skal rekke, ingen tidsfrister eller stress, men samtidig er jeg aldri alene, ALDRI.

Til en hver tid har jeg mennesker rundt meg, og er det noe jeg kjenner jeg virkelig skulle hatt, så er det litt alenetid.

Hvem vet, kanskje vi rekker noen dager sånn når hverdagen kommer, før lillebror melder sin ankomst.

Juleferien ble ikke helt som planlagt, vel hva blir vel det med fem små?
Men ekstra seig ble den siden vi fikk en god runde med hånd fot munn sykdom og jeg har hatt en natt på sykehus pga regelmessige kraftige kynnere som ikke ville gi seg.  I tillegg har vi en butikk som må ha varetelling, familie som ønsker seg besøk og andre barn som ønsker at det skjer noe.

De siste dagene har med andre ord vært preget av lite søvn, mye ansvar, mye bæring, byssing. omsorg, lite kontroll og mye mye gråt.
Trenger jeg å si jeg er sliten?

Dagen jeg kom hjem fra sykehuset var jeg vanvittig sliten, og det som møtte meg var en veldig sliten pappa, ei lita frøken som hadde veldig vondt og fire andre små med lopper i blodet.Vi voksne følte begge vi ikke strakk til. Stemningen var ikke akkurat god i heimen og jeg hadde aller mest lyst til å grave meg ned.
Det bikket over tilslutt, så imellom forsøk på å bysse og trøste hun som enda er minst, måtte jeg regelmessig gå på badet for å la tårene renne.

Supermom får jeg æren av å bli kalt, hver eneste dag. De som følger meg på snap er gode på fremsnakk og gir meg Superwoman kappen rett som det er.
Jeg følte meg langt ifra som noen supermom der jeg satt å tørket tårer på dolokket.
Jeg valgte å dele øyeblikket.

Tanker og følelser, ja rett og slett hele situasjonen, akkurat der og da, uten filter.

I løpet av kort tid fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene. Nok en gang fikk jeg oppleve at en situasjon jeg stod i og følte meg fryktelig alene i, så langt ifra var ensom.  Flere av dere som svarte meg gav meg varme ord, men fortalte meg også at tårene hadde trillet der også, eller at lengselen etter hverdagen begynte å bli fryktelig stor.

Det var godt å dele, som alltid.

Og jeg begynte å undre, hvorfor deler vi ikke oftere?
Hvorfor kan vi ikke snakke like lett om de tøffe dagene, siden vi alle har de?

Men så kom de, de som er årsaken til at vi ikke bare stenger baderomsdøren, men låser den, lar vannet renne i takt med tårene så ingen skal høre og skyller ansiktet før vi går ut og later som ingenting.

Dette kan du jo for selv?

Ikke rart du er sliten når du puler på deg seks unger?

Har ofte tenkt at dette er uforsvarlig og nå ser jeg jo det stemmer når du sitter å gråter på badet fordi barnet ditt er sykt.

Håper du tar deg sammen og går ut til de fire største, de trenger deg de og.

Dette er din egen skyld, tåpelig av deg å fremstå så stakkarslig

Når du velger å få så mange barn må du også tåle streken

Og dette er grunnen til at jeg tok det fornuftige valget og stoppet på to barn.

 

Jeg valgte å ikke svare en eneste en av disse, jeg mener, hva fornuftig kan man si til en slik kommentar?

Jeg  er helt enig, det at jeg er mamma til snart seks er mitt valg, og jeg må selv ta mine konsekvenser for mine valg.
Og tro du meg, det gjør jeg.

Konsekvenser på godt og vondt.
Hver eneste dag er jeg omringet av kaos, rot, arbeidsoppgaver som aldri tar slutt, berg med klesvask og rotete gang men også en helt enorm kjærlighet, jeg opplever øyeblikk hver eneste dag som gjør meg varm om hjerte. Som jeg lagrer i lommen til senere, som gjør meg rik og uendelig lykkelig.

Og sliten, slik er det bare.

Heldigvis var disse kommentarene bare en liten del av de 100 vis som ramlet inn, likevel er det nok disse jeg husker best.
Og disse som ødelegger alt. Disse som gjør det så ufattelig mye vanskeligere å dele også de sårbare men kanskje de viktigste stundene.

Jeg vet, veldig godt at følelsene jeg kjente på den dagen, på badet, på dolokket med rødsprengte øyne og sliten kropp.
De har jeg kjent på før også. De kjente jeg på med første i magen også.

Samme når nr 2 meldte sin ankomst og jeg følte jeg ikke strakk til, til hun som skulle bli storesøster.
Eller når nr 3 meldte sin ankomst nesten før nr 2 hadde kommet seg ut.

Jeg vet så inderlig godt at de følelsen var like reelle og voldsomme da.
Alt føltes håpløst og fryktelig fryktelig ensomt.

Jeg turte ikke dele, pga av de.
De som velger å benytte muligheten til å tråkke litt ekstra på de som allerede ligger nede.
De som benytter en sårbar stund til å bygge seg selv sterkere.

De som blåser ut andres små lys for å selv skinne sterkere.

Men denne gangen har jeg ikke tenkt å vær ensom, denne gangen skal jeg dele, dele og dele. Og en ting er sikkert.
Om du som mamma aldri har sittet, sliten på sengekanten og grått noen tårer i selskap med din egen baby fordi alt du ønsker deg er bare ørlitegranne søvn, egentid, eller fri.. ja da tror jeg jammen du har hatt flaks.

Å sitte sliten på badet er en del av å være mamma.
Enten vi vil eller ikke.

Det hadde jo vært rart, om ikke verdens viktigste jobb også er en påkjenning innimellom, hadde det ikke?

 

 

og du, om du vil følge våre kaotiske og slitsomme øyeblikk fulle av kjærlighet, finner du min Snapchat ved å søke på: Idebankmamma

 

 

Annonse

Hun er kanskje det vakreste menneske jeg vet om, både utenpå og inni.

Hennes omsorg for andre forundrer meg rett som det er. Og hennes tankesett om verden og menneskene rundt seg har vi alle noe å lære av.
I likhet med alle andre, er hun unik, men også helt, helt spesiell.

Det er på mange måter mye som føles feil ved å skrive dette, av flere årsaker.
At jeg blant annet har vært med å lage dette menneske gjør at det hele føles som et prosjekt som skal sette meg i godt lys.
Og det at jeg er mamma til flere enn henne gjør at jeg føler på en forskjellsbehandling som kanskje ikke er innafor.

Nå er det slik, at jeg har laget og formet dette menneske. Utseende kan jeg kanskje ta litt av æren for, cellene mine, har i følge rykte og meninger gitt henne et vist preg og liket med meg, men hvordan hun er som person og hvordan hun tenker, føler og mener om andre, vel påvirkningskraft har jeg, men ikke herredømme. Hun har, uten tvil, sin egen vilje og egen makt over tanker og følelser.

At hun er søster til (snart) fem og en fantastisk god en, er en av hennes vakreste egenskaper.
Og at jeg er mamman til henne og hennes (snart) fem små søsken gjør meg til verdens stolteste.

At jeg likevel velger å skrive kun om henne nå, betyr ikke at jeg elsker de andre mindre.

Men uansett, hvordan jeg vrir og vender på det.
Var det hun som forandret alt.

Jeg var bare meg, før hun kom.
I det hun lå i armene mine, ble jeg plutselig verdens viktigste, for henne.
Hun kastet meg hardt og brutalt inn i rollen som mamma. Vi fikk en tøff start, men spør du meg har vi kommet ganske så godt ut av det.

Sammen har vi tråkket en sti som både har vist oss vakre landskap og sumpete myrer.
Og vi begge, har lært usannsynlig mye.

Det jeg ikke hadde ventet meg, var at jeg skulle lære mye av henne.

Hun som knapt hadde smakt på luft og laget lyd skulle vise meg hva meningen med livet er, og ikke minst lære meg litt av hvert om hva som EGENTLIG er viktig.

Aldri kunne jeg bedt om en bedre læremester.

Hun fyller snart 12 år.
Visere enn flere voksne jeg kjenner, ikke på livserfaring, men på omtanke og omsorg.
Medmenneskelighet og kjærlighet.

Hun er tålmodig som få, en viktig egenskap når man er eldst i en flokk, men ikke noe som kommer av seg selv.
Hun setter mye foran seg selv, men er likevel klar på hva hun fortjener. Heldigvis.

Hun gjør meg stolt hver eneste dag.
Til tider forundrer jeg meg over hva jeg har gjort for å fortjene å være mamma til akkurat henne.

Hun beriker flokken vår med sine refleksjoner, hjelper meg, hennes pappa og hennes søsken hver eneste dag med sine tanker og omsorg.
Et forbilde for de små, og jammen er jeg takknemlig for at det er akkurat henne de ser opp til.

Jeg gruer meg for hver dag som går.
Fordi hun blir eldre.

Hver eneste dag, hvert minutt er et nytt steg ut i den iskalde verden, og jo eldre hun blir vil hun merke mer og mer om hvor egoistisk og grusom verden kan være.

Press både når det gjelder kropp, væremåte, personlighet og valg.
Alle skal de ha noe å si, og aldri vil det være bra nok.
Alle skal de prøve å forme henne til noe hun kanskje ikke ønsker å bli.

Jeg håper så inderlig at hennes fokus og tanker også vil være til hjelp for henne selv.
At hun vil se, at hun er bra nok, tross alt.

Heldigvis har hun løpet av disse tolv årene lært meg mye, så mye at kanskje jeg står sterk nok til å hjelpe henne de neste tolv.
og de tolv deretter, og de neste og de etter….

Hun skal vite at svik har jeg selv kjent på, å bli forlatt og vist ryggen til har satt sine spor hos meg. Stygge arr og blåmerker som har preget meg mer enn enn jeg ønsker. Aldri skal hun oppleve det fra meg.

Jeg skal være og vil alltid være der for henne. Enten hun vil eller ikke.

Hun blir snart søster til fem, det krever sitt.
hvert eneste søsken har hun omfavnet med åpne armer og et varmt hjerte.
Og etterhvert som hun har blitt eldre har hun blitt usannsynlig viktig for meg ved innspurten av svangerskapene.

De siste dagene av mitt mest trolig svangerskap har vært tøffe, men uten tvil enda tøffere om jeg ikke hadde hatt henne ved min side.
Det forundrer meg stadig at jeg aldri må spørre om hjelp, hun bare er der. Akkurat der jeg trenger henne.

Samvittigheten banker selvsagt på, dette er ikke hennes ansvar, ei hennes oppgave.
Men når hun etter en lang dag, kan stryke meg på magen og si at hun gleder seg til lillebror kommer, ja da vet jeg knapt hva jeg skal si.

Jeg er evig takknemlig for at hun valgte meg.

 

 

 

Annonse

En del av meg har lyst til å ta en kongelig vink mens jeg lar tårene trille elegant og vakkert.
Mens jeg takker alle og enhver i pen og pyntelig rekkefølge
En annen del av meg har lyst til å kaste hode bakover og le hjerterått og rope ENDELIG!

Men den egentlig meg, sitter i sofaen med fem sovende barn, gigantisk kule på magen, et overfylt vaskerom og et rotete kjøkken.
Det renner tårer, men elegante og vakre er de ikke.. sminken fra i går renner med de og nesa snørrer så det snufses rett som det er.

Tårene renner kanskje lettere nå med 5 kilo hormoner i magen, men fy søren så fulle av takknemlighet de er.
Og FY SØREN så stolte de er.

For en liten time siden fikk jeg høre en setning som jeg helt ærlig har ventet på i noen år nå.
Setningen kom fra den fineste jeg vet om, mens jeg og seksåringen tok et lite innhogg i julebaksten.
Sort nr 2, 3 dager før jul.

Heeelt innafor 😉

Sitter du? Ropes det fra loftstua med FIFA lyder i bakgrunnen
HÆ? sier jeg og skjønner ingenting.

Sitter du? Jeg må fortelle deg noe.

Sitter nei, jeg baker sier jeg litt oppgitt.
Denne deigen var da alt for stor.

Ok, men vil du høre noe morsomt da? Ropes det igjen.

Hva da? sier jeg og lytter med et halvt øre.
Sikker i min sak om at budskapet er preget av FIFA

 

Du er en av finalistene i Vixen awards.

Jeg fryser helt til, TULLER DU?

Nei, småbarnsforeldre står det her.

Jeg blir bare stående å se på eldstefrøken som måper.
VIXEN!!!? sier hun med store øyne!

Som i vixen, VIXEN sier hun, og jeg nikker bekreftende og smiler.

Hun vet godt hva Vixen er og hva det betyr.
Hun rekker så vidt bort pga kula men jeg får en god klem.

En god klem som slipper løs tårene.
Fy søren jeg er en av semifinalistene i vixen.

Jeg! Og det er takket være kanskje akkurat deg og din nominasjon.

Jeg skal så absolutt ikke komme med en lang tale om hvor hardt jeg har jobbet for dette.
Fordi jeg mener at til tross for mye hard jobb er vi bloggere MEGET privilegerte.
Det er få som har en så variert, innholdsrik og spennende jobb.

Det jeg kunne holdt en tale om, er hvor mye dette betyr for meg.
Hvor mye bloggen og dere som lesere og følgere har endret livet mitt, hvordan jeg ser på livet og ikke minst gleden rundt det å få være en forelder.

Jeg har stått på utsiden å siklet på Vixen med skrekkblandet fryd.
En glamorøs fest med mye glitter og stas.

Med mennesker jeg ser opp til, beundrer og nærmest frykter.
Dyktige influencere som gjør en fantastisk jobb på hver sin måte.

I fjor var første gangen jeg turte å gjøre dere oppmerksom på denne prisen.
På en måte var min beste taktikk frem til da å ikke nevne den i det hele tatt og på den måten heller ikke «drite meg ut» dersom jeg ikke ble en av semifinalistene.

Til tross for at jeg fortsatt følte at jeg kanskje ikke hadde noe å gjøre på den glamorøse festen, kjente jeg at den anerkjennelsen og ikke minst solide klappet på skuldra denne prisen gav andre i samme yrke som meg var noe jeg også hadde lyst til å oppnå.

Mange nominerte meg ifjor, et lass med hyggelige meldinger traff meg både i mage og hjerte.
Men, ingen semifinalistplass på meg.

Men nå… denne gangen folkens… var det JAMMEN meg min tur.
og herregud så vanvittig moro det er.

I to MEGET spennende kategorier er jeg semifinalist.
I to kategorier som jeg virkelig brenner for.
Folket favoritt og Årets business.

Nå blogger jeg ikke for at folk skal like meg, så ærlig skal jeg være, det er så absolutt ikke på den måten folkets favoritt treffer meg.
Jeg blogger for å bekrefte, fortelle, informere og inspirere. Det er det som inspirerer meg.
Åpne tabudører og gjøre det vanlige godt nok.Dere har mang en gang bekreftet for meg at jeg ikke er alene, og den følelsen dere gir meg er den følelsen jeg higer etter å gi dere.Det er ikke vanskelig å dele, med dere fordi dere deler med meg.

Og årets business da, fy søren.
At juryen har sett dette gjør meg vanvittig stolt.
Dagen jeg begynte å blogge, la jeg bak meg nesten 7 år sykdom, psykisk sykdom. Jeg var fortsatt ikke helt frisk, men på god vei.
I lomma hadde jeg en drøm, om å komme meg ut i arbeidslivet, aller helst ved å starte mitt eget og ikke minst gi andre en sjans også.

Bloggen ble begynnelsen.
Og nå, er bloggen roten til en drøm som har blitt virkelig.

Takket være den, erfaringene vi har gjort oss, nettverket vi har skapt oss og ikke minst alt dere har lært oss, takket være det.
Har 6 mennesker  en jobb.å gå til hver eneste dag.

Jeg og min mann kan leve drømmen med en stor ungeflokk og fortsatt være aktiv i jobb fordi vi er våre egne arbeidsgivere.
Og med oss har vi 4 mennesker. Sammen utgjør vi et godt team og målet er å sammen med våre kunder utvikle oss til å bli enda bedre slik at kanskje enda flere kan få en plass hos oss. Vi brenner for å gi mennesker en sjans. Så lenge viljen er der, er også mulighetene.


Et lite sensurert bilde av flokken 😉

Og nå fikk jeg jammen meg en god klapp på skuldra.
En jury med dyktige fagfolk har vurdert meg og min, vår jobb takket være nominasjon fra dere og kommet frem til at mitt og det jeg driver med er verdig en semifinaleplass. FY SØREN så GØY!

Årets business kåres av juryen.
Folkets favoritt er en ren leserpris.
Og nok en gang må jeg strekke ut en hånd og be deg om en tjeneste.

Du kan stemme en gang, pr kategori.
Kun gi din stemme til en av de nominerte pr kategori.

Det er mange fantastiske med i folkets favoritt, valget er vanskelig.
Men synes du jeg er verdig en finaleplass, så hadde jeg vært veldig takknemlig for din stemme.

Jeg mener, hvor kult hadde det ikke vært.
Å være den første til å motta pris fra fødestuen 😉

Du kan stemme på meg og kula HER

Annonse

Bilde på topp er lånt fra kosogkaos.no

 

Vi trår altså inn i uken hvor fødselen kan skje, når-som-helst.
Jeg har ingen historikk med å slippe disse barna for tidlig, så i utgangspunktet burde jeg kanskje ikke ha noen panikk..
men det er noe med uke 37 som gir meg puls.

Hvor langt er jeg på vei.
I dag fullførte jeg uke 36 og vi har offisielt gyvet løs på uke 37.
Babyen er like stor som en honningmelon og dersom lillegutt hadde vært en gjennomsnittlig baby hadde han vært 2700 gram ca nå.

I magehulen.
Men i magen skjuler det seg ingen gjennomsnittsbaby.
Jeg har kjent på en gigantisk mage i noen uker nå og fikk påvist mye fostervann når jeg ble innlagt.
Tidligere denne uken var det på tide med en liten sjekk der inne for å kontrollere ståa.

Fostervannmengenden kan variere gjennom svangerskapet og ved denne målingen var den jammen meg det man kan kalle normal.
Litt rikelig men absolutt ikke noe å påpeke.
Lillegutt viste rikelig med trivelstegn med en en navlesnor med meget god gjennomstrømming, han imponerte med å vise frem pusteøvelser og krumspring til tross for trang magehule. Hikket og styrte på. Vi så til og med litt hår på ultralyden.. det har jeg aldri opplevd før.

Han har det godt der inne, så godt at han ligger godt over snitt.
For noen dager siden ble han estimert til å være hele 3100 gr.

Gode 18% minst over snitt er denne karen.

 

Søvn og humør:
Jeg innser at jeg har sovet godt i svangerskapet frem til nå.
Den siste uka har jeg rett som det er våknet, enten fordi mini turner, jeg må tisse eller bare generelt er gira i kroppen på et vis,
vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør det, men som de fleste av dere vet har jeg en god venn på skulderen med navn fødselsangst jeg mistenker tukler litt med sjel og kropp om dagen.

I morgen har jeg offisielt siste arbeidsdag før permisjon og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler rundt det.
Jeg merker godt at motivasjonen min for jobb er på et annet plan enn tidligere siden jeg ikke er i stand til å gjøre så mye pga magen, men uff… skal jeg klare å ikke være tilstede sånn ordentlig på jobb på en god stund da? Jeg har helt sikkert godt av det, jeg ser den altså.. men jah. Det er jo en så stor del av meg butikken også.

Men at jeg ikke har stort å gjøre på jobben om dagen er det ingen tvil om, sliten kropp, slitent hode, stor mage og lite søvn gjør en ikke akkurat vanvittig serviceminded.

 

Cravings:
Isbiter for life! Jeg knaser og knaser ca 2 kilo is om dagen. Stakkars tenner sier jeg, men FY søren så godt.
I tillegg nyter jeg godt av pepperkaker og annet julegodt som kommer med nå.. HELDIGVIS har jeg ikke plass til så mye og det meste går ned i små mengder 😉

Fødselsforventninger:
Pokker altså, her kjenner jeg skikkelig på at den kommer litt sånn kastet på igjen. jeg må innrømme at jeg husker alt alt for godt fødselen som jeg la bak meg sist, og hvordan jeg og min mann feiret i timene etterpå. Fordi dette skulle jeg ALDRI gjøre igjen. VI hadde lagt bak oss vår siste fødsel og ikke minst siste periode hvor jeg mister meg selv litt for hver dag.. fordi angsten tar et realt jafs av meg hver eneste dag.

Jeg har fått satt ord på hva det er som er min utfordring.
Det har gått opp for meg de siste ukene hva som sitter igjen som gjør at jeg ser på det hele med angst.
Det er ensomheten til tross for at fødestuen er full.
Jeg kan prøve å forklare.
Jeg føder ikke etter boka, fødselen går raskt og har en fremgang utenom det vanlige.
Fra 5 cm til barnet er ute er rekorden 10 minutter.

Jeg forsvinner langt inn i en boble under fødsel og blir fryktelig vanskelig å kommunisere med, i etterkant av femte fødsel fikk jeg også vite av jordmor at det var vanskelig å se at virkelig hadde det vondt. Alt fokuset mitt går til å beholde roen, holde angsten unna og prøve å henge med kroppen.
Jeg kjenner kroppen min, og hvor jeg er i fødselen. Men når de rundt meg ikke henger med, og tenker jeg er så vidt i gang, når jeg føler på hele meg at jeg snart er ferdig.. ja da blir kontrasten vanskelig å håndtere.

En frykt for at jordmor har rett og jeg mistolker kroppen vokser, en desperasjon etter å få de til å forstå hvor jeg er er stor og ikke minst, en kamp mellom meg og kontrollen pågår for fult for å henge med kroppen som har det travelt med å få barnet ut.

PUH lang avhandling der, om det var forståelig vet jeg ikke.
men det jeg vet, er at jeg gleder meg noe vanvittig til akkurat detter:

 

 

 

Shopping:
jeg har offisielt ørlitt panikk.
Har så vidt begynt å handle inn litt klær til han nå, og løpet av neste uke må vi fikse senga hans kjenner jeg.

Kanskje vi skal prøve å få litt ting i hus så vi kan putle litt i romjulen?
Jeg har jo mulighet siste dag på jobb? 🙂

Kroppen:
AAAAAALT går i slow motion nå.
Hodet er ikke festet men presser godt på nedover så maksfart er ikke akkurat noe å skryte av.
Magen sprengte symfyseskjema på siste kontroll, så følelsen jeg har av at jeg ikke kan bli større er helt innafor.

Jeg har blitt flinkere til å drikke så blodtrykket er litt mer på plass, men lagt ifra stabilt.
Jeg har ikke lange tiden denne kroppen tåler å stå rett opp og ned før jeg må sette meg ned.
Bleieskift feks er temmelig håpløst rett og slett.

Bena er hovne, men ikke henda.. jeg kan fortsatt bruke gifteringen.
Jeg har økt vekten med 12 kilo frem til nå, helt innafor men føler meg likevel fryktelig stor og tung.
Jeg kjenner det skal bli godt å få tilbake muligheten til å ligge på magen, gi menneskene rundt meg en skikkelig klem og ikke minst løfte litt på disse småtrolla mine litt igjen.

Annonse

Jeg er i gang med runde to…
Tårene triller..

klokka er bare halv åtte… på morningen.

Det var e

Det var noen uker før julaften det virkelig startet og jeg har blitt bare værre og værre for hver dag som har gått.
I følge mannen er jeg på grensen til håpløs.

Jeg er og blir en julesipper.

Det er noe med julen som gjør hjerte mitt mykere, hormonene villere og takknemligheten større.
Og legg på en baby i magen, ja da er vi virkelig i gang.

Men hva er det du sipper for da, lurer du kanskje på?
Ok, jeg skal kalle det noe annet, for forhåpentligvis er vi flere dere ute, og sippe, det er jo så innmarri negativt.

Men gråter høres så trist ut.
Det burdet vært et eget ord for dette.

Enkelte ganger renner tårene forsiktig stille, andre ganger er det hulk,hvorfor?  fordi jeg er takknemlig først og fremst.
Jeg er takknemlig for alt jeg har oppnådd, har fått i livet mitt og alt jeg får lov til å oppleve.

Det er jo en kontrast som knapt kunne vært større når jeg står å ser på mine barn, i hvite drakter, glitter i håret og lys i hendene. Når noen et helt annet sted er på flukt, med barna under armer og frykter sine barns og eget liv.

Det er noe med julen som forteller meg,

Vi må huske å være takknemlige.

Mitt liv, har så langt ifra vært en dans på roser, ingenting servert på sølvfat.
Men det er noe med denne tiden som gjør meg mer bevist på hva jeg, hva vi har oppnås..

Og julen, gir meg en ekstra påminner om akkurat dette.
Og er det så rart, der hvor jeg står å mimrer over julekuler mens jeg pynter treet med fire små, en fantastisk mann og ei lita frøken som stabber over gulvet og beundrer julekuler for første gang mens jeg kan legge hånden på magen og kjenne en liten ufødt sjel sprelle og gi livstegn som blir sterkere for hver dag som går.

Livet er ingen dans på roser i dag heller, men av helt andre årsaker, jeg har uendelig mange grunner til å kjempe litt ekstra. Er jeg sliten, så er det jo som regel etter å ha gitt for mye omsorg. Og det er jo absolutt ikke det værste vell?

Julen for meg er så mangt, men mest handler det om følelser, minner og takknemlighet for det jeg har i dag.

Jeg gråter når jeg ser barna bake pepperkaker, jeg gråter når vi pynter juletre, jeg gråter når vi ser julefilmer, jeg gråter når barna proppfulle av sommerfugler fyller ut sin ønskeliste, jeg gråter når jeg tenner juletre i en mørk stue, jeg gråter når jeg ser barna julepyntet, når er samlet rundt et bord fylt med god mat og jeg gråter når jeg får en stund alene på gulvet på soverommet og får pakke inn julegaver til de jeg er aller mest glad i, mens jeg aktivit passer på dørsprekken slik at ingen titter.

 

Det blir mye grining…
Men alle er gode, uendelig gode.

Så la meg sippe litt da.. jeg skal holde saltvannet for meg selv…. men..

Ikke si jeg er den eneste vell?

Annonse

Som førstegangsmamma var hele perioden som et kraftig slag i trynet.

Jeg hadde bygd meg opp, ved hjelp av media, bøker, blader og mennesker rundt meg, et klissete og romantisk syn på det hele.
Alt jeg så frem til var fødselen og få svangerskapet overstått. Bli FERDIG.
Det jeg ikke innså var at det var da det hele begynte.

Jeg vet nå at fødselen er så langt ifra en ende, det er uten tvil en begynnelse.
Begynnelse på den ekte morsrollen og ikke minst babytiden.
Perioden som kan gi deg en kraftig høyre, når du minst aner det.

Jeg husker jeg satt der, 3 kort uker inn i babytiden og alt jeg ønsket var at den skulle bli over.

Jeg lengtet etter neste milepæl, neste utvikling som kanskje kunne ta meg ut av denne perioden.

I en tykk grøt av lite søvn, såre brystvorter, slapp og sliten barselkropp jeg knapt kjente igjen og hormoner som var på vei ut
av kroppen var det ufattelig at det hele skulle bli bedre.

Nyt tiden sa alle, den går så fort.
Hah tenkte jeg og så ingen ende på det hele.

Hva var vel dette å nyte?
Å være trygghet, gi nærhet, kjærlighet og omsorg konstant gjorde at alt jeg lengtet etter var litt frihet, litt egentid.
Luft rundt egen kropp.

Men så sitter jeg her, snart 12 år senere. Med mitt sjette barn i magen.
For sjette gang skal jeg tre inn i den tøffeste perioden jeg har opplevd, og lagt bak meg.

Men det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at klisjeen har rett.
Tiden går så fort.
Tiden flyr.

Og til tross for at man på de tøffeste dagene føler perioden uendelig, sitter man i etterkant og føler det hele var over på et blunk.
Nyfødt, eller spedbarnstiden om du vil, er unik. Ingen andre perioder i livet er lik.

Unik og vakker på sitt vis. Med en nærhet og avhengighet som ikke kan sammenlignes med noe.
Det er voksende kjærlighet, en ro, og en nysgjerrighet både hos det lille menneske og de større rundt.

Med kul på magen som snart sprekker prøver man så godt man kan å forberede seg.
Hvordan var det egentlig sist, hva gjorde vi da?
Bilder og minner dukker opp, og man innser at det første møte på null komma niks har blitt de første steg.

Fra et bilde til et annet ser man en uendelig stor forandring.
Barnet vokser for hvert øyeblikk, nye milepæler hver dag, nærmest minutt for minutt.
Og selv om det var vanskelig å se da, gikk tiden fortere enn jeg ante.

Jeg trer snart inn i den, babytiden.
Jeg både gruer meg og gleder meg.

Men jeg skal gjøre mitt ytterste i å prøve å nyte.
For jeg vet så inderlig godt nå, at jeg kan værken stoppe tiden eller spole frem.


Men jeg kan gjøre det jeg kan med å være tilstede her og nå.

Jeg skal la meg selv erklære unntakstilstand.
Ha fokus på å hvile og puste de tøffe dagene, og nyte og se det vakre i de gode dagene.

Samle alle øyeblikk og fylle hjerte.

Jeg vet så inderlig godt, at det vil, uansett hvor forberedt jeg er.
Komme dager i babytiden som er både uendelige og tårevåte.
Dager hvor jeg ingen ende ser og hvor jeg lengter etter frihet og egentid.

Men da vet jeg også at klisjeen har så inderlig rett.

Tiden går, så alt alt for fort.