Annonse

Om Isak er ditt virkelige navn vet jeg ikke,  har liksom ikke fått meg til å spørre.
Anledningen har vel kanskje ikke vært der heller, om jeg tenker meg om.

Vi har på en måte møttes i svært folksomme anledninger.

Derfor, velger jeg å skrive til deg, og kanskje, om jeg er riktig heldig, når det frem.

La meg ta deg helt tilbake til begynnelsen, eller iallfall vår begynnelse.
Ni år siden, vi var på tur og i armkroken hadde jeg ei frøken på 3,5 år.
På magen hadde jeg en gigantisk kul.

Hun i armkroken skulle bli storesøster for første gang, målet for turen var rett og slett å nyte tilværelsen som «bare» 3 en siste gang før lillebror kom og snudde opp ned på alt.

Og nå satt vi der, jeg, pappan hennes og henne.
På den sorte dame.

Du vet, skuta til selveste Kaptein Sabeltann.

Og det var her det hele startet, for ni år siden mens vi oppfylte drømmen til ei lita frøken på 3,5 år.
Det var her du gjorde fantasi og eventyr til virkelighet.

Det var her vi fikk møtt deg for første gang.

Isak, en av Kaptein Sabeltanns mest betrodde menn.
En ekte sjørøver.

Seks år siden, i vognen har vi ei på ett og en på to år. I hånden har jeg ei på seks år.
Jeg merker hun klemmer hånden min hardere og hardere.
Ved undergangen hører vi det smeller i noen kanoner, jeg merker hun skvetter.

I det vi kommer opp på parkeringsplassen ser og hører vi den sorte dame som legger til.
Nå kan hun ikke klemme stort hardere.

Så stopper hun opp, jeg stopper ved siden av.
Jeg ser hun tørker en tåre som renner ned.

Gledestårer rett og slett, ekte gledestårer.
Jeg er bare så glad sier hun.
Jeg må sett meg ned på huk og gi henne en klem.

Tror du Isak er her nå også?
Isak? spurt jeg,  jeg husket deg ikke da, det skal jeg være ærlig å si.

Ja sjørøveren vel.

Det er han kanskje, sa jeg uten å vite hvem hun snakket om.

Men så satt vi der, igjen.
På den Sorte Dame, og jammen dukket du ikke opp.
Jeg husket ikke navnet, men jammen husket jeg deg.

Fem år siden.
Vi har med oss tre små, våre venner vi har invitert med har med to.
Tilsammen har vi fem pirater som får stjerner i øynene bare vi nevner Sabeltann.

Vi har allerede fortalt de om deg, og hvordan du på turen på Grashavet har gitt oss frysninger og gåsehud.
Hvordan du gjorde eventyr til virkelighet for de små.

Hvordan du gjorde oss til vaskeekte sjørøvere iløpet av få sekunder.

Jeg tenkte, kanskje det bare er oss.
Og at du mest sannsynlig ikke var der, siden det var høsten, høysesongen var over, og det var hele fire år siden sist.

Jeg tok feil.
Nok en gang, gjorde du en helt enkel båttur magisk.
Du gav to fireåringer, om mulig, enda større øyne.
Og oss gåsehud og frysninger.

fire år siden, Vi og vårt vennepar gjentar suksessen.
Og denne gangen går vi all in. Abra Havn og det hele.
Vi har den største Sabeltann fanen du kan finne med oss.

Med oss hadde vi med oss de samme små piratene som sist, i tillegg til en liten pirat i magen.
Tre dager som ekte sjørøvere ventet oss, og det var en ting som stod på toppen av to-do listen.
Kjøre den Sorte Dame.

På veien bort spøkte jeg og eldstemor, som nå var 8 år og snart storsøster til 3.
Tenk om Isak er her DENNE gangen også.

Vi begge skjønner det er temmelig usannsynlig, men tenk om.
Ja tenk om.

Og jammen, i det vi stiger inn i Sabeltanns verden, hører skuta kommer rundt svingen, ser vi deg stående i giv akt ved siden av roret.
Mamma, Isak jo. Vesla så deg med en gang, og jammen var du ikke der denne gangen også.

Tre år siden.
Parken har oss i sin hule hånd, det er liksom blitt litt sånn at vi i en eller annen grad må ha en liten del av parken for at sommeren skal bli komplett.
Denne gangen har vi invitert med oss familie.

For første gang, er vi skikkelig uheldige med været.
Parkturen ble langt ifra slik vi hadde håpet.

Førstegang i park med familien, pga regn mistet vi en etter en, pga våte ben og kalde kropper.
Men vi ville liksom ikke gi oss, vi ville få mest mulig ut av dagen, til tross for at regnet høljet ned.

Men det var sannelig ikke bare bare, iallfall ikke med fire små og minstebror som var så liten.
Vi var akkurat i ferd med å finne utgangen da de to største stoppet brått.

NEI, vi kan jo ikke reise nå! Jonatan må jo ta den sorte dame.

Jeg hadde ikke lyst til å snu, jeg skal innrømme det. Men så kom vi på, at køen mest sannsynlig var kort, regnet tatt i betraktning.
Vi hadde rett.

Køen var knapp, og der, slik du alltid pleier.
Til tross for høljende vær, stod du å ønsket oss velkommen om bord.

Hiv o Hoi smilte du.
Hiv og Hoi smilte vi tilbake, og akkurat der og da gjorde du parkdagen komplett.

Et år siden.
Vi har lurt ungeflokken. Vi klarer knapt å slutte å smile.På vei hjem fra Danmark, tror barna nå at vi kjørte av i Oslo, de aner ikke at parken er rundt neste sving.
Du kan tenke deg jubelen som setter i gang i baksete når fem barn får vite at ferien ikke er over, men at ferien hadde to bonusdager i dyreparken.

Stemningen stod i taket, og før vi hadde svingt inn på parkeringsplassen var ønskelisten eviglang.

Jeg vil se giraffene,
Ååhh løven!
Jeg vil spise bolle i Kardemommeby!
Kan vi kjøre Hakkebakkeskogen toget?

Og jeg, satt i mitt stille sinn og tenkte.. Tenk om Isak er der denne gangen også.

Mamma, mamma han er her enda!
Hun på seks er i vill begeistring!

Isak er her enda!

Jeg kan nesten ikke tro det, åtte år siden første tur, stod du der jammen.
Like standhaftig, rakrygget og med det skeive smilet på plass.

Hiv o hoi!

I dag.
Ni år siden første gang.
Med en ungeflokk som har blitt seks ganger så stor.
Er vi nok en gang samlet i parken.

For første gang som komplett familie på 8.

Vi hadde strategisk valgt denne helgen, i midten av mai.
Første stor utflukt med seks barn. Lett galskap.
Vi trengte en park med lite folk for å komme oss gjennom dette helskinnet.

Jeg må innrømme, at jeg skulle felle tårer på Den Sorte Dame, ikke helt var en scenario jeg hadde sett for meg.

Men når du, nok en gang, dukker opp.
Etter ni år siden første gang.
Da ble det på mange måter litt for mye for en sliten småbarnsmamma.

Jeg kjenner ikke deg Isak, eller hva du nå enn heter.
Og det er kanskje litt rart, merkelig og underlig at jeg velger å skrive et brev, åpent sådan til en mann jeg ikke kjenner.
Kanskje, har jeg flaks, og at noen du kjenner leser og bringer videre, eller for alt jeg vet, har du kanskje små barn og leser mine ord selv?
Det er viktig for meg at du er klar over hva du har gitt meg, min familie, mine barn.

Du har nemlig gitt de, noe som kanskje er det viktigste i en barndom.
Nemlig magi.

Du har gjort Kaptein Sabeltanns verden virkelig.
Du har gjort eventyr ekte.
Du har gjort oss alle en smule ville etter Selveste Sabeltann.

Du har gitt oss minner, fantastiske sommerminner.

Jeg håper og tror, at dyreparken tar godt vare på slike som deg.
Jeg vil du skal vite at jeg beundrer deg, for at i over ni år, har stått trofast ved den sorte dame, og gjentatte ganger gjort en temmelig enkel båttur usannsynlig magisk.

Jeg vil at du skal vite at du har satt spor.
At jeg beundrer deg for din tålmodighet, for den må sannelig være enorm med tanke på hvor ektefølt hver eneste tur med det har vært.

Takk!

 

Hiv o Hoi Isak, Hiv o Hoi.

 

 

Annonse

Jeg må ærlig innrømme at jeg grudde meg mer enn jeg gledet meg.
Men med fattet mot pakket jeg klart til en fem timer lang biltur med seks (!!) unger, og der av minst to som sterkt misliker det å kjøre bil.
Iallfall om turen er lengre enn 10 minutter.

Det er for såvidt et snev av galskap det destinasjonen også gir oss, men vi kjente på et ønske og ikke minst behov for å finne på noe med barna.
Siste stoppested Abra Havn hvor vi skal tilbringe tre netter og to dager i parken.
Det måtte jo være verdt en fem timers biltur?

Vi pakket bilen kvelden før, jeg satte horn til kaldheving og det første vi gjorde da minste våknet i dag tidlig var å kaste de inn i ovnen så vi hadde varme ferske horn til frokost i bilen.

Forholdsvis god stemning var det i det vi forlot det store blå huset for vår første skikkelige utflukt som en familie på åtte.

Og på 1-2-3…..4-5-6….-7 og 8 satt vi i bilen og var på vei til det glade Sørland før kl 08.00

Og så skjedde det da, det både jeg og min mann hadde gruet oss til, gikk temmelig smooth likevell.
Nesten litt skummelt bra.

En stopp på hele turen, ingen krangling (!??) to små raptuser på de minste som var et hint om sult og trøtthet.

Jeg begynner automatisk å analysere, når vi opplever slike oppturer.
For det første blir jeg propp full av selvtillit og mestringsfølelse.

Også prøver jeg å huke tak i hva vi gjorde denne gangen som gjorde at det gikk slik det gjorde.
Det er klart, litt flaks kan det være, men noe må vi ha gjort og.

Jeg noterer, så jeg har noe å kvinne meg opp på neste gang vi skal på tur.

1. spis frokost i bilen.
Barna spiser mere enn en stresset frokost hjemme, og det blir mindre å rydde.
Å sette horndeigen klar kvelden før er perfekt. Ferske, varme horn i bilen var en suksess.

2. Vær tilstede.
Jeg har en tendens til å skulle gjøre alt mulig i bilen, men i stede denne gangen sang vi, lekte litt og snakket om alt mellom himmel og jord.

3. En lang stopp er bedre enn mange korte.
Vi tok oss skikkelig tid på stoppen vår, spiste en is, skiftet bleier, lekte med ball, plukket blomster, studerte mariehøner og koste oss.
Vi har nok hatt alt for korte stopper tidligere, som har resultert til unger som Iløpet av kort tid vil ha en ny stopp.

4. Jo før på dagen jo bedre.
Dette tror jeg var det beste, aldri før har vi vært i bilen så tidlig. Har tidligere tenkt det er greit å la de løpe fra seg først.. men kanskje det er motsatt? 🙂

Og nå er vi fremme… og jeg skal prøve å ikke grue meg til turen hjem enda..

Annonse

//annonse

Det var en liten kar som våknet før fuglene forrige søndag.
Med magen full av sommerfugler hørte jeg han løp ut av soverommet mens han sang.

«jeg er Apa, jeg er Apa»

Dette var dagen han hadde ventet uendelig lenge og tålmodig på.
Dette var dagen han endelig skulle få treffe Apa i levende live.

Og ikke bare det, han viste at dagen også var full av andre høydepunkter.
Togtur, spise på Resturant og ikke minst, se slottet.

Men som treåringer flest, trenger vi ikke lange tiden før vi tenker ting er unnagjort.
Togturen som tar en time, skulle helst ha vært ferdig på andre stopp.
Slottet kastet vi et lite glimt på så var det unnagjort, og maten vi fikk servert var det ikke så nøye med.

Men, da vi endelig ankom Oslo Konserthus som også var proppfulle av andre fans av samme gjeng ble tålmodigheten straks lengre.
Men store øyne og haka på brystet gikk han rundt og sugde til seg alt som skjedde.
Det var kjekt å ha med seg en voksen, som man kunne klype litt i armen eller få sitte på hoften til når inntrykkene tok overhånd.
Dette var stort for en liten kar.

Vennebyens show, som skal reise rundt i 10 ulike kulturhus, stod absolutt til forventningene for den vesle karen og de søskene som var så heldige å få være med.
Masse musikk, show, prompehumor og ikke minst, en brann, sånn helt på ekte (nesten).
Det skal være konsert i den vesle byen, og det holdes auditions. Men midt oppi det hele forsvinner den kule rockegitaren til Apa, men hvem er det egentlig som har tatt den og hva skal Apa gjøre på konserten uten gitaren sin?


(det brenner i rådhuset!!)

Det var stas å få se alle figurene, danse og synge med de og ikke minst se Apa rocke på gitar.

At forestillingen var ca en time passet den vesle kroppen helt perfekt.
Akkurat passe langt til at han klarte å holde fokus hele veien.

Og akkurat ved perfekte tidspunkt tittet Jumpi innom med litt ekstra sprell og moro som sørget for at mini holdt fokus.

Apa og Rockemysteriet var en fantastisk opplevelse for den vesle blodfanen men også for resten av familien.
Fengende musikk, flinke folk på scenen og ikke minst nøt vi synes av en temmelig oppslukt liten herremann.

Vi gir Apa og Roclemysteriet tommel opp og anbefaler det virkelig til både små og store.
Her var det både mye å se, lære og oppleve.

Og når veien jeg blir slik som dette på bussen:

Da vet man at dagen har vært vellykket 🙂

 

Har du lyst til å oppleve vennebyen på turne? Her finner du oversikt over steder de skal besøke.

Annonse

Jeg må først og fremst takk en av mine favorittbloggere for dette tipset, for det var Kona til som tipset om denne serien.
Og det er NESTEN så jeg felte en tåre da jeg leste om konseptet.

Er det noe vi har savnet så er det en felles underholdning for alle.
Jeg husker selv, hvor hyggelig jeg synes det var å krype opp i sofaen som barn å se på noe sammen med de voksne.
For TVfolka var gode på det før, familieunderholdning. Eller så var vi kanskje ikke så kravstore før på et vis?

Vi har prøvd flere ting, men det er alltid minst to som faller ut på et vis.
men så kom dette fantastiske tipset fra Christina, og vi har testet det ut og det er så bra at jeg ønsker å bidra med å spre ordet om den.

Og nei, hverken sponset eller betalt av Netflix, bare et godhjerta og velment tips.

Serien ligger altså på Netflix, og heter YOU vs WILD

(bilde hentet fra serien)

I  serien følger man litt smågærne Bear Grylls i villmarken. Han er ute på viktige oppdrag og gjennom  reisen. sin deler han velvillig fakta med oss som vi kaaanskjje kan få bruk for i en eller annen grad.

Men det er langt ifra fakta og en halvgærn fyr som er det geniale her.
Det er at hele serien er interaktiv.

Altså du som seer er med på å  bestemme hva som skal skje.
Rett som det er, får du valg du må ta som kan påvirke resten av ferden, og det er faktisk slik at man kan få game over så man må ta kloke valg.
Iløpet av kort tid må du velge, rappellere utenfor en klippe, eller skli ned, spise nøtter fra bjørnebæsj eller fortsette å lete etter mat.
Søke ly under et tre eller grave en snøhule, Spise larven eller knase maur.

 

(skjermbilde fra serien)

YOU  vs WILD fenger både liten og stor her i huset, vi lærer, vi blir engasjerte og ikke minst hekta !

SÅ, nok en gang takk til Christina, og om du er på søken etter familieunderholdning, anbefales det virkelig å teste YOU vs WILD!

Annonse

Er det en ting dere har lært meg, så er det å tørre å dele.
Sist innlegg fra meg, var vondt å skrive.

Men det å dele gjorde langt ifra vondt, det gav styrke, mot og ikke minst motivasjon.

Mange av dere delte at dere var i samme situasjon som meg, og at dere ville delta på reisen sammen med meg.
Andre kunne fortelle at dere  hadde vært der, og at det var lys i enden av tunnelen.
Man må bare bestemme seg, ta tak og begynne.

Vel, bare er det kanskje ikke. Det krever viljestyrke selvsagt, men det er mulig.

En av dere gav meg spontant en utfordring, «gå 15 minutter hver dag» så skal du se det hjelper.

Først må jeg innrømme jeg lo av det hele, men så fikk jeg tenkt meg om.

15 minutter. Ikke bare er det overkommelig, det er også 15 minutter mer enn hva jeg har gjort.

Jeg bestemmer jeg for å ta utfordringen hennes. Men for å få motivasjon, delte jeg den også med dere.
Jeg lager et prosjekt ut av det hele, 15 minutter om dagen, i 15 dager.

 

Og allerede samme dag var jeg og flere 100 (!!!) andre småbarnsmødre der ute i gang.

Iløpet av dagen kvelden rant det inn med stolte turgåere som hadde mailet 15 minutter eller mer.
Som hadde vunnet over dørstokkmila og fått en god dose frisk luft.

Og nå er det jammen meg minst like mange som har kastet seg med og er godt i gang med enten første dag eller dag to.

Så høres kanskje ikke 15 minutter så mye ut, og det er heller ikke det.
Men det er overkommelig, og får jeg det til er det nesten 2 timer mer aktivitet i uken enn tidligere.

For meg, går dette prosjektet ut på å sette av 15 minutter hvor jeg bevisst velger å gå en tur.
Jeg skal ikke lete etter ting jeg gjør som jeg kan bruke som de 15.

Slik som i dag, gikk frem og tilbake fra =slo s til konserthus som er mye mer enn 15 minutter, likevel gikk jeg en tur på 15 min etter legging av minstemann.
Og de 15 minuttene var vanvittig gode.
Musikk på ørene, vind i håret og egentid.

Jeg er spent på om jeg klarer å gjennomføre..
Det jeg er helt sikker på, er at det vanskeligere å ikke gjøre det, fordi jeg har delt 🙂

Så join meg gjerne, ta screenshot av bildet med Challenge og kryss av og send meg.
Tagg meg enten på instagram (smabarnsforeldre) eller send til meg på snap (idebankmamma)

Annonse

I går, satt jeg på badet å gråt.
Ikke stille romantiske tårer, men ordentlig hulkegråt.

Det er ikke første gangen tårene har trillet på badet, det er på mange måter stedet hvor alt er greit, badet altså.
Men det er kanskje første gang jeg gråt slik jeg gjorde i går.

Livet de siste 8-10 månedene har vært mye

Kort oppsummert overveldende.
La meg oppsummere de på to linjer:
Flytting med fem små, nye skole for to, første skoleår for ei, ny barnehage for en, barnehagestart for ei.
Flytting av bedrift, åpning av fysisk butikk på 500 kvm, ansettelse av 4 mennesker, pusset opp kjøkken, svangerskap, fødsel, barseltid.

Og selvfølgelig alt det daglige imellom.
Sykdom, foreldresamtaler, dugnader, treninger, middager, husvask, klesvask, snømåking, byssing, amming, rugging, leking osv osv.

Og jobbing oppi alt.

Tiden har flydd avsted, rett og slett.
Vi har hatt det ufattelig gøy, til tross for en eviglang og konstant to do liste.

Men,

Jeg har merket det de siste ukene.

Kanskje de siste to månedene egentlig.

Først bare små ting som litt vondt her og der og en trøtthet som aldri slipper taket.
Hodepine som titter innom oftere og oftere.

Bekken som plutselig slarker.

For ikke snakke om pusten som hveser bare jeg må opp fra kjeller til topp etasje.

Men alt dette til tross, jeg tenkte ikke over det.
Ikke før i går.

Jeg har sviktet det viktigste jeg har og eier.
Og det til gangs.

Jeg burde vært takknemlig, og hedret den usedvanlig fantastiske jobben den har gjort, stede har jeg forsømt den.
Langt ifra prioritert den eller tatt vare på den.

Jeg snakker selvsagt om min egen kropp.

Den som båret frem seks små, ammet de, bysset de, lekt med de.
Den som får meg opp av sengen hver eneste dag.

Den som har fått og får meg opp og frem.

Det hele begynte foran speilet. Jeg stod der med en bukse midt på låra.
Skuffet måtte jeg finne mammabuksen og hoppe inn i den, som nærmest føltes like trang som før termin.

Jeg tror aldri jeg har vært så svak som nå, så dårlig form som nå.
Og vekten har jammen meg krøpet oppover også.
Ikke at det betyr noe, men når det merkes på kroppen, betyr det noe.

Tårene rant i det jeg brettet magestrikken oppover magen og trakk Tskjorten ned.
Å svikte noen er ingen god følelse, ei heller når det er deg selv.
Det skumleste er at det liksom har skjedd i smug og underbevistheten.
Jeg er da vitterlig klar over egne handlinger, jeg har bare ikke tenkt over konsekvensene.

Og ikke engang tenk at du skal ta deg tid til å fortelle meg årsaken eller lete frem gode grunnet til meg.
Jeg er klar over, at det har vært mye.

Men det betyr da ikke at jeg skal la meg selv forfalle.
Å gi kroppen god næring stede for en bollepose tar ikke stort lengre tid.
Å trille ute stede for å gynge vugga inne er et valg, som jeg selv tar.

Men jeg skal ikke ta meg selv for hardt  heller.
Lite søvn, uendelig med gjøremål og unger som krever sitt gjør selvsagt mye med egentid og egenfokus.
Det er greit, at det har blitt som det har blitt.

Men nå er det nok.
Kroppen skal slippe å håndtere mere dritt, jeg må begynne å gi den hva den fortjener.
For FY søren hvilken jobb den har gjort.

Og jammen har den litt igjen før den kan anse seg som ferdig også.

Og dette er på en måte min, tja kall det løfte til min egen kropp.
Fra denne dag, skal du kun ha velbehag…

Sorry,  jeg måtte..

Nei, fra spøk til alvor,
Nå holder det.

Og for å forplikte meg til å gjøre noe, sier jeg det høyt og tydelig her.
Og for all del, dette ender ikke opp med å bli en blogg full av trening og superfood.
Men kanskje, kanskje kan jeg inspirere noen andre også?
Kanskje kan jeg ta med meg noen på prosjektet.

Kanskje satt du også på badet å gråt i går?

Hva mine mål er?

Å pleie kroppen min kort oppsummert.

Mer detaljert?
Vel jeg har ingen plan, men bevegelse og god næringsrik mat er gode stikkord å leve etter.

Førstprioritet er maten, også håper jeg tid og lyst til å bevege seg sniker seg inn også.

Hvordan er stemningen, dele kampen eller er det totalt uinteressant?

Annonse

Hei, har du et godt råd til en førstegangsmamma?
Det er ikke det at jeg ikke får noen av de, snarere tvert imot.
Skriver hun.

Jeg får ganske mange av de, hver eneste dag føler jeg.
Selv om jeg ikke har spurt. Og det er kanskje der problemet ligger.
De kommer liksom kastet etter meg, når jeg minst venter det.
Når jeg er minst mottakelig for de, og de blir mest kritikk og irriterende på et vis.

men nå er det tre uker til lillegutt kommer.

Og jeg ønsker meg alle gode råd jeg kan få.
Så derfor spør jeg deg, som har seks barn, gjort dette seks. (!) ganger før og opplevd litt av hvert.

Hva er er ditt beste råd til en førstegangsmamma?

Hands typing text on a laptop keyboard



Jeg blir både glad og lei meg når jeg får slike meldinger.
Glad og beæret ikke minst over at hun velger og spørre meg, men lei meg for at hun, i likhet med meg opplever et rådbonanza uten like så fort kulen på magen vokser. Hun sier det så fint selv, rådene blir kastet etter en, når man minst aner det. Og resultatet blir bare kaos.

At flere av de er gode skal du ikke se bort ifra, men problemet ligger i at siden hun ikke har bedt om de, er hun heller ikke klar for å ta de imot.
Det kan være utfordrende til tider, jeg vet. Å bare lutte øre når en mamma klager over halsbrann, lite søvn eller såre brystvorter.
Men tro du meg, det er verdt å sitte på fingrene. Lytt, trøst og bekreft. Det er det hun ønsker, om. hun ikke ber om mer.

Og del av hjertens lyst når dine gode råd etterlyses.

Så kjære deg, som snart skal bli mamma.
Herremin, gratulere så mye. Du har en magisk, fantastisk, slitsom, nydelig, frustrerende og ikke minst lærerik tid foran deg.
Mitt beste råd til en blivende mamma er enkelt men ufattelig vanskelig.

Særlig i dag, særlig i 2019.

Jeg tror ikke uønsket råd er nytt å oppleve for blivende og nybakte foreldre.
Men forskjellen er tilgjengeligheten til disse.

Ikke bare kommer de kastet over oss over middag hos svigers, jobb eller under en kafedate med en god venninne.
Men også i nærmest hvert eneste swipe gjort på sosiale medier.

Ekspertene har aldri vært så synlige som nå.
og da mener jeg ikke bare etablerte mødre til ett eller flere barn.
Men også de ulike selverklærte ekspertene i de ulike fagområdene man gjerne støter på problemer på som foreldre.
Sa jeg problemer? Jeg mente selvsagt utfordringer.

For mitt råd handler nemlig om eksperter.
Eller rettere sagt eksperten, den viktigste av dem alle.

Jeg snakker selvfølgelig om deg.

Mitt råd er enkelt, men vanskelig.
Særlig i dag.

Glem ikke hvem som er eksperten på ditt barn.
eksperten er deg.

Selv når du tviler som mest, føler deg udugelig å håpløs så er det du som kjenner barnet ditt best, er han nærmest og kjærest.
Ingen kan ditt barn bedre enn deg. Jeg lover deg. Det er helt sant.

Du har båret han i ni måneder, selv om han er ny for deg, gjør ting du ikke forstår er det ingen som slår deg.

Rådene vil ikke stoppe, uansett hvor mye du prøver å gjemme deg fra de.
De presser seg gjennom hver minste sprekk, og de vil ikke bare oppnå å være irriterende, men også forvirrende.
Rådene vil også få selskap av de kritiske spørsmålene.

Hvorfor bærer du han hele tiden?

Hvorfor rugger du i søvn?

Samsover du??

Gir du han virkelig flaske?

Fast føde allerede nå?

Barnehage før han er ett??

Og sammen, blir råd og spørsmål din største fiende.
Og blir de mange nok, overdøver vi den lille stemmen i magen din du bør lytte til.
Magefølelsen.

Den er svak, men absolutt tilstede.
Stol på den, lukk ørene og åpne hjerte.

Jeg sier ikke at du skal luke ut alle råd, noen både bør og må du følge.
Medisinske og dokumenterte råd om omsorg, stell og mat.
Ha god dialog med helsestasjonen og spør, selv de spørsmål du tenker er dumme.
Jeg kan love deg noen har spurt om det før deg.

Og bruk dine resurser, slik som nå.
Spør når du føler du trenger, det er garantert mange rundt deg som ønsker å hjelpe med sine egne erfaringer.

Jeg elsker å dele, av erfaringer jeg har gjort, og blir ufattelig glad når jeg får dele.
Selv om rådet mitt kanskje ikke er enkelt å følge, håper jeg det vil hjelpe deg.

Den dagen du står eller ligger i halvmørket, men en liten fersk sjel og tviler.

Glem aldri,  kjære deg, hvem som er eksperten.

Annonse

Og jeg som trodde førjulstiden var travel.

Jeg hadde visst helt glemt våren.

Foreldresamtaler, treninger, kamper, dugnader, dugnader, loddsalg,konserter, nevnte jeg dugnader?
Her er det full sving fra morgen til kveld.

Jeg kjenner virkelig jeg lever.

Men til tross for full timeplan tar ikke samvittigheten seg en pause.
Den trøkker seg inn der det er plass og er en reser på å benytte muligheten når jeg er sliten.
Så i det jeg deiser ned i sofaen etter minstemann er lagt, kommer den snikende.
Tar meg når jeg er svakest.

Så i går tok jeg på meg den kule mamma kappa (du vet hva jeg snakker om) og inviterte to av største med på en runde mariocart.

Begge to like overrasket og alle tre gir umiddelbart fra seg et rungende ja.
Vi koser oss skikkelig, pappa joiner også.
Og latteren fra 7 åringen forteller meg at det var verdt å strekke seg litt ekstra i kveld.

Det er liksom noe med det, når man har tre små på tre år, blir fort de eldste skjøvet til side gjentatte ganger.
De klarer jo seg selv på et vis, men trenger oss selvsagt og heldigvis fortsatt.

Vi spiller og spiller, glemmer tiden, helt til pappa gløtter på klokka.

En runde til nå, så er det leggetid.

Neeeei!

Jo, vi må i seng, skole i morgen.

Okeeei da sier hun på sju halvveis medgjørlig.

Nei, vi må ta to runder til sier han på 8.

Hvorfor det? Sier jeg.

Fordi bilen min hækker…

Atte var??

Bilen min hækker mamma.

Hækker?

Ja, hækker?

Og det betyr?

Mamma…

Ja men jeg skjønner ikke.

Det betyr liksom, at bilen Lægger.

LÆGGER??

ÅÅÅhh mamma, han kaster hodet bakover og ruller med øya.


Skjønner du ikke mamma? Nå blander sjuåringen seg også.
Med en stor tannløst måp ser hun oppgitt på meg.

Jeg setter på pause.

Nei, jeg skjønner ikke hva du mener.

Hva er det som skjer?

Nå kommer eldste å blander seg også.

Begge to kaster seg over henne for å sladre.
Mamma skjønner ikke hva det betyr at bilen lægger.

Så ler hun.

ser på meg og halvsmiler.

Skjønner du ikke.

Neeei sier jeg og kjenner at jeg oppriktig føler meg gammel.

Hun ler litt til.

ja, vet du da?

Jahh sier hun og ler enda litt til.

Ja men så forklar meg da!!

Mamma, at bilen lægger,

Det betyr liksom at bilen glitcher…

 

Jeg gir opp..

Annonse

Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt.
Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på.

Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang.
Snuse deg på hodet og sukket lettet ut.
Et svangerskap var over, reisen var i gang.

Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden.
Det var jo du som kom.

I dag når vi plukket deg opp var gliset ekstra stort og to små lubben fingre spriket opp ifra en av dine nysgjerrige hender.

TO sa du i det pappa løftet deg opp.

Og hele flokken stod vi rundt deg å jublet.

2 år liten og 2 år stor.
Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.

Så kjære lille store 2 åringen min, gratulere med dagen.
En av familiens minste medlemmer, likevel en av de som tar størst plass.
På godt og vondt.

For det skal du ha lille venn.
Du tar plass.

Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass.
Og at vilje er makt.

Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er.
Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot.

En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner.
Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig.

NEI! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også.

De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode.
Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.

Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan.
Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer.

Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.

Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå.
Nå går du ikke lenger, du løper, overalt.

Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp.
Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse.

Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri?

Nå løper du rundt som en virvelvind.
Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre.
Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid.

Du er liten enda men jammen har du blitt stor.
Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring.
At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett.

Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen.
Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs.

Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag.

For er det noe du klarer, vesle toåringen min, så er det å få meg til å smile.
Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.

Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er.

Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene.
For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener.

Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg.
Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig.

Livet med deg, vesle 2 åring er et eventyr.
Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med.

Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.

Annonse

Om jeg er en effektiv person vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg virkelig ikke liker å ha ting stående på to do.

Jeg liker å få ting unnagjort, få det huket av to do listen så raskt som overhode mulig.

Men så finnes det perioder i livet hvor alt blir litt annerledes, og det er helt ok. Jeg tror på en måte jeg har enklere med å godta det nå enn før.
Men det betyr ikke at de tingene jeg så gjerne skulle ha gjort av ulike årsaker ikke bare brenner seg inn i samvittigheten min.

Det var to ting som hadde stått der en stund, ja nesten like lenge begge to.
Helt ulike men årsaken til at vi ikke hadde gjennomført det var temmelig lik… nemlig han her.

 

Og med en slik en blir livet også litt annerledes. Iallfall for en stund.
Av erfaring varierer det noe innmari fra barn til barn.

Men denne uken, fikk vi jammen meg huket av begge to, og det uten anelse på mandag.

For vi har både kommet oss over dørstokkmilen og dratt ut av hus og kommune sammen alle sammen i samme bil.
Vi reiste ikke langt, og var ikke lenge borte, men vi kom oss ut, det er det viktigste.
og,
vi har feiret jentene våre som har hat bursdag februar, mars og i morgen.
Endelig.


Jeg velger så skrive dette innlegget både som en påminner til meg selv men også får å knekke et inntrykk jeg selv har gitt flere av dere.
Hver eneste dag får jeg meldinger ifra mødre som sitter mitt i unntakstilstanden slik som meg og forundrer seg over hvordan jeg får gjort alt.
Men sannheten er jo at jeg ikke får gjort alt.

Men kanskje er jeg god til å prioritere? Og ikke minst akseptere?

Ja jeg jobber med baby på slep, men jeg har rom i huset som aldri har sett værre ut.
Jeg lover, det er uvist om det er Kilimanjaro eller fjellet på vaskerommet mitt som er det høyeste.

Jeg har funnet ut, at for å overleve denne perioden må jeg prioritere, ikke bare der hvor det brenner men også der hvor jeg får, tja hva skal man si, litt moro selv.
Om jeg alltid skulle satt det praktiske først hadde jeg ikke hadde stort moro hadde jeg vel?

Derfor velger jeg å blogge nå, feks stede for å ta kjøkkenet som bærer preg av bursdagen som var i går.
Fordi det å blogge gjør meg hakke blidere enn kjøkkenet.

Selvfølgelig må kjøkkenet taes også, men det er ingen krise, ikke enda.

Jeg merker jeg er stolt over punktene som er huket av denne uka, og ikke minst litt ekstra optimistisk da det tyder på at ting kanskje er i ferd med å gå seg litt til?
Det er veldig godt å ha unnagjort bursdagen til jentene, samlet familie og lage litt stas på de fine tre frøknene våre. Lavterskel uten like med rundstykker og pålegg til middag og tress is snudd på hodet og kake fra tante var kakebordet. Og jeg skal love deg mestringsfølelsen stod i taket i det vi fylte bilen med 6 (!) selvlaget unger og vi tok turen til oldemor for ferdig dekket bort og middag som bare oldemor kan lage.

Og ser man ordentlig på det, er det helt vanlige situasjoner. Som vi har gjort mange ganger.
Men akkurat slik det har vært føltes det umulig å gjennomføre det.

Men nå, var det gjort.

Hvem vet hva neste uke bringer.