Annonse

Jeg får den servert hver eneste dag.
Noen dager flere ganger også.

Men det er  dessverre ikke bare meg, hver eneste dag ser jeg også andre bli utsatt for de samme setningene.

Hadde det vært meg så hadde jeg aldri gjort det slik.

Jeg ville gjort det slik, det hun gjør er jo helt galt.

Skjønner ikke hva hun tenker med, jeg hadde aldri gjort det.

 

Jeg snakker selvfølgelig om mødre, som snakker om andre mødre.

La meg først si det usaklig og lettfattelig.

JEG ER SÅ DRITT LEI!.

Det hele fascinerer meg, for det finnes kanskje ikke en rolle vi blir tildelt i livet hvor vi vil føle oss mindre sikre.
Hvor vi støtt og stadig vil tvile på egne avgjørelser og handlinger.

men likevel, antar vi å ha kunnskap nok til å bedømme om andre gjør riktig eller galt.
Plutselig blir vi så trygge i vår rolle og i våre handlinger at vi kan si høyt og tydelig at det de andre gjør er helt feil,

ofte fordi de velger å gjøre noe du ikke ville gjort eller har gjort.

Mange av oss har en felles drøm, å få barn, stifte familie.
Danne en hjem, en egen flokk og tilhørighet.

Men glemmer vi at det kun er drømmen som er felles?

Hver og en av oss er forskjellige, ja faktisk unike.
og det er klart, at det er også våre meninger, holdninger og ikke minst personlige egenskaper som også vil
være med å forme hvordan vi takler ulike utfordringer og metoder vi velger for å løse de.

Og det å få barn, er en av disse utfordringene.

En stor og overveldende utfordring for de fleste.

Jeg trodde det var klisje, men jeg tror alle (ja jeg vil påstå det) vil skrive under på når jeg sier at det å få barn gir mer av alt
man knapt la merke til før, latter, milepæler og mindre av det du ikke visste du tok for gitt, som feks søvn og egentid.

eller for all del, en dusj.

Å bli foreldre er en læringskurve brattere enn noen annen.
Du får bokstavelig talt et liv kastet i armene samme dag som du kanskje våknet uten barn, og det lille livet, er ditt ansvar.
Og sammen skal dere finne ut av hvordan akkurat dere vil ha det. Hva som passer for deg og ditt barn.

Og det siste man trenger, er noen som står klar med brillene godt plantet ned på neserota og en krokete pekefinger.

For når vi sitter der, sårbar og uendelig stolt.
skulle man så inderlig hatt en heiagjeng med seg, som jubler med en, heier deg frem, hjelper deg å se alle de gode tingene du gjør og sier.

Istede, bruker vi opp all ekstra energi på å kritisere, snakke andre ned for å heise oss selv opp? leter etter det vi vil
kalle feil og mangler, og for å forsterke det hele roper vi det gjerne ut i kommentarfelt, sosiale medier og forum.

Se hva hun gjør feil a! Se!

 

For ikke mange dager siden, var det en større profil som valgte å dele et helt ferskt svangerskap på en utradisjonell måte.
Forstå meg rett, når jeg velger å bruke utradisjonell så sammenligner jeg med den tradisjonelle som henger igjen ifra 1970 hvor vi
ikke delte svangerskapet før vi minst hadde passert 12 uker, fordi vi trodde og mente at spontanabort var mors egen feil.

Hun var så uendelig lykkelig, tårene rant og barna jublet da de alle slapp taket på den positive testen og fikk se to streker lyse mot de.

Ren og skjær lykke preget hele videoen i mine øyne.
En lykkelig stor familie som skulle bli enda større.

Og kortere tid enn hva de to blå strekene hadde brukt for å bli synelige florerte meningene om familiens måte å dele den store nyheten.

Og flere oppsummerte det enkelt.

Det hele var fryktelig galt å gjøre, siden de ikke kunne finne på å gjøre det slik selv.

Hva jeg mener, skal jeg spare meg for å utbrodere.

For vet du hva, det spiller ingen rolle hva jeg mener.
Det aller aller viktigste er at familien har tatt valg de selv kan stå innenfor og mener selv er riktig.

Det aller viktigste er at vi ser oppegående foreldre, med uendelig kjærlighet til sine tre barn, og den lille lille spiren i magen.

Det er DET som spiller noen rolle.

Ikke hva jeg mener eller hvordan jeg ville gjort dette.

Vi må stoppe, så enkelt er det.

Vi må stoppe å bry oss med, heller bry oss om.

Vi er jo i samme vaglende båt
Det vil jo ikke gjøre det noe enklere å lage storm?

Vi må heie hverandre opp og frem.
Innrømme feil, rope ut styrker.
Dele råd når det er ettspurt.
Holde munn når det er viktig.

Så i kveld har jeg en utfordring til deg

La oss juble litt over alle mammaer og pappaer så de kanskje trapper noen trinn opp på selvtillitsstigen.
I morgen, skal DU skryte til en annen forelder, gi noen gode ord til noen du synes fortjener det.

Jeg heier på dere, alle sammen!
Dere gjør en SUPER jobb!

 

 

 

Annonse

I går kom den første snøen, og du var nesten raskere enn de små til å løpe ut for å benytte deg av de første fnuggene på bakken fra kong vinter.

Barnelatter, gledeshvin og brede glis.
Ned bakken akte dere i alle tenkelige formasjoner.

Du under, alle oppå deg, du som dekte hele matta, mens 7 åringen løpte desperat etter.
du og 9 åringen på samme matte, krøllet sammen som to baller mens 9 åringen lo så latteren trillet helt inn.

Og i det du reiste deg, stod køen klar med små soldater på toppen som gjerne ville ha pappa med, på en ake tur.

Det lyste av de, når de fikk deg med.
Den kuleste pappan de vet om, helt i sitt liv.

Helten i mitt

Jeg kunne stått å sett på dere i evigheter, de små øyeblikkene jeg ser dere flyte forbi i nysnøen sier så mye om deg og hvem du er, for meg og de.
Du sjonglerer 4 små i bakken, sjekker regelmessig hun som ligger å sover i vognen ute mens jeg vokter minstemann i magehulen og han som sover inne.
Du retter på luer, tørker tålmodig snørr og tårer, ler med de, jubler med de, fryder deg med de.
Alle de små og store tingene som betyr så mye.

Du gjør mange av de, og jeg vil du skal vite at jeg ser de.

De små tingene for meg, og de små tingene for de.
Som at du finner frem kjolen som glitrer og har Elsa på til minstemor en mandagskveld, fordi hun skal få ha den på i barnehagen en helt vanlig tirsdag.
Og at du plukker med deg søpla under vasken, i det du tusler på trening. Eller når du fyrer i ovnen, og henter ved slik at jeg og minstemann har varme nok hele dagen til du kommer hjem. Og når du står opp, så stille som du kan selv om du er så trøtt at øya knapt gir deg sikt, bare fordi du vet at natten min har vært humpete og jeg så inderlig skulle hatt mer søvn.

Og ikke minst, hvor inderlig inderlig hardt du jobber i bedriften vår, slik at vi begge har en jobb og kan forsørge vår familie.

Jeg ser det, alt sammen, og er så heldig å få oppleve de små men store tingene hver eneste dag sammen med flokken vår.

Jeg håper og tror, at våre små, lærer store ting av dine små og store handlinger.

At man kan komme langt i livet med å være snill og vise respekt.
For det er akkurat det du viser de, når du skyver alt annet til side, bare for å bygge togbane rundt kjøkkenøya,
eller omsorgsfult blåser på et skrubbsår eller fem fra en som akkurat har lært seg å sykle, så vidt.
Når du tar 7 åringens krise på alvor  og hjelper henne å redde bien ifra plaskebassenget.

Jeg håper og tror at også våre små vil vokse opp å bli snille, respektfulle voksne.

At du tar deg tid til å leke, selv om verden står på hodet.
Du sa det her om dagen, om jeg hadde hatt mulighet, hadde jeg jobbet døgnet rundt.
Du har mer enn nok å gjøre, både på jobb og ellers i huset.
Likevel tar du deg alltid tid til å leke.

Du tuller, fjaser, spiller, leker, tøyser og er proppfull av fantasi.

Jeg håper og tror at dette vil vise våre små, at man må alltid ha tid til lek og moro, selv hvor voksen man er.

Men selv om du gjør dagen fargerik og fantasifull med din lek og dine sprell.
Viser du de også at livet kan by på utfordringer. Og at man må stå støtt når verden prøver seg.

Du trøster, gir omsorg, men dytter de også litt i riktig retning når du ser de er klare.
Motiverer de til å stå støtt i seg selv, når noen rundt stiller spørsmål på om de er gode nok.

Du motiverer og inspirer, både de og meg.

Jeg kaller deg min klippe, og det er du, bokstavelig talt.
Og for hver eneste ser jeg at våre små også erfarer det samme.

Det er så klisje og si at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten deg, men det er sannheten.
Jeg har delt 17 år med deg, snart 13 av de som foreldre, med alle de utfordringene som følger med.
Vi har kjørt berg og dalbane gjennom livet, og til tider har jeg virkelig hatt behov for å klamre meg fast i deg.

Det forundrer meg, hvor støtt du står. Når jeg trenger det som mest.

Jeg håper og tror dette viser barna at de kan komme til deg, alltid.

Du trenger ingen farsdag for at jeg skal fortelle deg alt dette.
Men likevel er det en fin dag å minne deg på det.

DU gjør en fantastisk jobb, for våre barn og meg.
DU er et fantastisk forbilde for våre barn og meg.

Og vi er alle sammen, uendelig takknemlig for at
akkurat du er pappan vår.

Annonse

Det er ganske lenge siden vi innførte rampenisse som en førjulstradisjon.
Jeg prøver å regne på det faktisk går vi inn i 5. året med den vesle fine karen på besøk i desember.

 

I fem år har han altså vært usedvanlig kreativ og funnet på sprell i desember.

 

At det har vært moro er det ingen tvil om, men jammen har de vært arbeidsomt også.
For det er neimen ikke bare bare, når man er sliten etter en lang dag, å være kreativ og flittig etter leggetid.
For som du sikkert skjønner, jobber slike små arbeidsnisser etter leggetid 😉

Jeg har på mange måter tenkt at jeg ikke orker å videreføre tradisjonen, følt at den har krevd litt for mye og det har vært vanskelig å balansere det hele slik at det ikke tar helt av. For det har jeg sett, at en rampenisse fort kan gjøre. Og ikke minst har bransjen sett muligheten, og om du vil, kan du rett og slett ende opp med å bruke opp en liten lommebok på stæsj og accesories man kan tenke at husnissen kan ha nytte av.

Derfor får vår kjære Adventus som vi kaller han, en liten makeover dette året.
Og jeg må innrømme jeg er både spent og gleder meg.

Adventus har blitt tatt godt imot hos oss, og er det noe som gjør meg ekstra julemør i hjerte så er det å se den omsorgen og omtanken barna gir den vesle karen med det lure blikket. De inkluderer han ved å la han få sitte i armkroken og se barnetv, de skriver hyggelig brev og lapper til han.
De tenker på han med en gang de våkner og siste tanke før de legger seg.

Og på den måten har vår vesle ramp gitt barna våre en av de viktigste verdiene for meg i julen, nemlig omtanke og empati.

Altså, forstå meg rett, men på mange måter føler jeg vi trenger julen, bare som en real påminner på at vi også har tid, og mulighet til å bry oss.
At det er tanken som teller, og at selv om man kan tenke at julegaver er hysteri og galskap, så ligger det også mye omtanke og kjærlighet inni de glitrende pakkene med store sløyfer.

Julen for meg, handler om å ta seg tid til å glede andre, og kjenne hvor mye glede det gir en selv.

Og dette ønsker jeg selvsagt også at barna mine skal kjenne på.

Derfor, har Adventus fått et nytt oppdrag, nemlig å minne oss på alt det gode vi har i oss.
Så hver dag i desember skal vår kjære lure husnisse gi oss gode utfordringer.
Som forhåpentligvis vil varme andres hjerter og våre. I tillegg til noen hyss når nissen har lyst, fantasi og overskudd til det 😉

Som vil vise oss at å glede andre, vil gi oss glede.

24 utfordringer, til å utføre gode gjerninger gjennom dagene vi teller ned til jul.
De aller fleste små, lavterskel utfordringer som vi håper og tror alle kan utføre.
Derfor, har vi også lyst til å utfordre nettopp dere til å slenge dere på 🙂

Jeg legger med de gode utfordringene HER (trykkbar link) og du kan enten printe de ut eller bare la de inspirere av de.

 

Tar dere og eventuelt husnissen deres utfordringen ?

Pssst man må ikke ha en husnisse for å ta disse utfordringene.

Annonse

Det var en helt vanlig lørdagskveld.
Selv om lørdagskvelder ikker er som alle andre kvelder, var denne akkurat slik en lørdagskveld skal være sent i oktober.

Fyr i peisen, tente lys, godisskålen full, skal vi danse på tv og de største barna tett i tett rundt meg og mannen.
Det er kanskje noe av det jeg liker aller best med høsten, TV produserer familieprogram, som vi alle kan se på sammen.

Jeg må le litt når jeg tenker på hva en perfekt lørdagskveld var før versus nå.
Det er uten tvil enorme kontraster her, men jammen er begge dele temmelig fint.

Vi tuller oss sammen, deler teppe og godis skål og glemmer litt tid og sted.
Med jevne mellomrom gløtter de opp på meg, og jeg rufser de litt i håret.

Sjuåringen har kapret armkroken denne gangen, og koser seg virkelig.
Og med jevne mellomrom gir hun den voksende kula på magen noen lette stryk.

Bilde lånt av dagbladet

Jørgine danser, Victor danser, Christian danser,
Halloween er tema og vi kjenner at vi alle gleder oss til å markere dagen vi også.

Også, helt ut av det blå, etter en god neve smågodt og litt sprudlevann skjer det.

Små små dult, nesten som en leamus helt nederst i magen.
Rett nedenfor navlen, litt til venstre.

Jeg kjenner det flere ganger.
uten at jeg tenker over det, holder jeg pusten.

To små til, så blir det stille…

 

Hva er det?

Minstemor i armkroken har merket at jeg har sluttet på puste.

Jeg tror jeg kjente babyen sier jeg.

Hun spretter ut av den varme hula.

åååh! Er det sant?

Jeg tror det sier jeg og smiler mens jeg kjenner tårene presser på.

Der sånn sier jeg og peker rett ved navlen.

Hun bare gaper mot meg, med store øyne blir hun også sittende og holde pusten.

Det var nok smågodtet vettu, sier mannen ifra andre enden av sofaen.

Ja det tror jeg nok sier jeg og ler.

Kjenner du babyen nå og? Sier frøkna ivrig.

Nei ikke nå.

Hun nusser magen før hun setter seg til rette igjen.
Og etter litt kjenner jeg hånden fra størstesøster smyge seg under teppe og gir meg noen lette klapp på magen.
Hun gløtter opp på meg og smiler.

sier ingenting, bare smiler.

Så der var du, lille venn.

Hyggelig av deg, å vise deg,
en helt vanlig lørdagskveld,

Som fra nå av blir helt spesiell.

 

Annonse

Jeg klarte å holde meg samlet, til jeg innså at det var en oppgave igjen før jeg kunne sette meg ned.

Matpakker.

Okey…kanskje ikke helt sånn da men…

Noe jeg gjør hver eneste kveld, en rutineoppgave, noe som tar meg noen minutter og bare det.
Men akkurat nå føltes det ut som om jeg skulle bestige Mount everest, eller iallfall noe lignende.

Jeg hadde akkurat lagt febersyk nr 2 og tempen tatt i betrakning skjønte jeg at denne natten heller ikke ville gi spesielt med sammenhengende søvn.

Jeg er litt usikker, på om jeg duppet av litt, mens minstemann fikk en melkeskvett på sengekanten.
uansett, føltes kroppen temmelig skrapa når jeg tuslet ut og ba en stille bønn om at han skulle sovne raskt og greit.

En liten tur innom feberpjusk nr en, bare for å kjenne om paraceten jeg hadde gitt henne hadde noen virkning.
Og det hadde den, heldigvis.

Jeg tar et lite magedrag i det jeg lukker døra og kjenner at tårene presser på.

Slapp av, nå venter sofaen før senga, klesvask får være klesvask og kjøkkenet kan taes i morgen sier jeg til meg selv, mens jeg tusler ned mot stua og kjenner på en gryende hodepine som har ulmet i hele dag.

Også kommer jeg på det, i det jeg legger hånda på bryteren for å slukke lyset på det rotete >
kjøkkenet mitt og kjenner det skal bli godt å ikke se dette før i morgen.. matpakkene.

Jeg nøler ikke, jeg bare begynner, jeg vet jo at det må gjøres.
Men i det jeg drar påleggboksen ut, kommer tårene også.
Trillende, ukontrollert men stille.

Jeg må riste på hode av meg selv, her står jeg å gråter, over fire matpakker.

Så kan du lure, hvorfor i huleste deler jeg dette,

Og svaret er enkelt,
fordi vi aldri deler det, men trenger å høre det.

I 2019, er vi knallgode på en ting.
Fremstille oss og hverdagen vår som noe den ikke helt er.

Vi higer, eller iallfall jeg higer etter å inspirere andre og er skrekkelig klar over at jeg for mange er et forbilde på sett og vis.
og den tanken er skummel, fryktelig skummel.

Men mens jeg stod der, gråt en skvett, smørte leverpostei utover hjemmelaget brød og hørte på podcast, tikket det inn en melding.
Ifra en sliten mamma, som var råtøff og fortalte meg at tårene trillet, hun satt alene på badet.
orket ikke gå ut til to små som satt å så på barnetv, hun var sliten og utmattet. En rugemaskin på siste versj, termin om hjørnet.

Og hun spurte meg, «hvordan i all verden får du det til?»
Hun gav meg en liste med nydelige ord og komplimenter, fortalte at hun ble imponert over flere ting jeg gjorde basert på ting jeg postet i sosiale medier, og hvordan jeg sjonglerte alt på.

Det hun ikke viste, var at jeg stod å tørket tårer over fire matpakker mens jeg leste.

Jeg tok en titt på story, hva jeg hadde postet i dag, og ingenting eller iallfall svært lite forteller om at jeg var i ferd med å få fult beger og at smøring av matpakker var alt som skulle til før det rant over.

For all del, jeg får det til, jeg kommer meg gjennom dagene.
Men enkelte dager tømmer koppen mer enn de fyller.

Heldigvis er disse dagene i få tall, men de ER der, og når de er der, er de seige, treige og vanvittig klissete å komme seg gjennom
Og det hjelper ikke da å føle seg både udugelig og alene.

Så la meg få være den som sier, du ER IKKE alene med å gråte en skvett på badet, vaskerommet, i tussmørket mens du holder en liten hånd som skal finne roen eller over fire matpakker som må smøres før sofaen inntas.

Ingen av oss er supermennesker, men vi er fryktelig glade i å late som.
Alle sammen.

I morgen, blir kanskje en bedre dag, eller ikke.

Vi får se.

Men nå, er matpakkene smurt, barna sover (enn så lenge)
og jeg har en bolle nudler som venter.

Lag en fin kveld, kjære du.
La klærne ligge til i morgen, kjøkkenet flyte og lekene ligge.
De er der i morgen og.

Akkurat nå, inntar du sofaen, og bare nyter før du finner sengen til fornuftig tid

For DET fortjener du.

Annonse

//innlegget inneholder link til egen nettbutikk.

 

Vi har prøvd mye forskjellig når det kommer til kalendere til barna.
Alt ifra ferdigpakket som lego, barbie og playmobil, sjokoladekalender til en 10er, pakkekalender, aktivitetskalender osv osv.
I tillegg har vi også hvert år hatt besøk av Adventus, en liten rampenisse med et stort hjerte.>

Jeg vet ikke, om jeg synes det er noen kalendere som tilsynelatende har blitt tatt bedre imot enn andre.
Men om jeg skal plukke ut noen så er det kanskje pakkekalender, ikke fordi de fikk en ny ting hver dag, men fordi den hadde litt variasjon.

Det ble på mange måter litt ekstra spennende hver dag, fordi du ikke visste hva som gjemte seg i luken.
Det kunne være alt ifra sokker, en kjærlighet til en liten leke.

Men, det krevde mye, å fikse.
Ikke bare skulle jeg ha alt klart, men ting skulle pakkes inn og nummereres og ordnes.
Og med en ungeflokk på fem (minstemann får ikke) ja da er det en del pakker 😉

Jeg ønsker å beholde Rampenissen vår, men også han skal få en liten makeover i år.

Jeg føler meg ufattelig heldig som sammen med min mann får lov til å skape litt julemagi til snart syv små barn.
Og med snart syv små i hus er disse fire veggene proppfull med juleglede og forventning.
Vår kjære Adventus skal dukke opp med litt julemoro innimellom, men hovedoppgaven hans, skal fra nå av minne oss om hva som egentlig er viktig.
Gjennom førjulstiden skal han utfordre oss litt til å sette av tid og fokus på gode gjerninger, så får vi se hvordan det blir tatt imot.

Tips til gode gjerninger vi skal ha, skal jeg dele med dere.

Meeen, vi skal jo ikke bare ha Adventus i år.

I år håper jeg å treffe spikeren på hodet og finne vår kalender, jeg håper og tror at jeg er inne på noe.
For all del, barna er takknemlige både for det ene og andre her, men jeg ønsker så inderlig å skape litt nedtellingsmagi 😉

I år skal barna hver dag i desember åpne en julekule.
De får hver sin hule julekule i metall fra Blafre (de slipper nytt design hvert år, så tenker også å samle på de og gi de når de flytter ❤️)
Og hver dag skal det enten ligge en liten ting, en aktivitet eller en gåte om en ting som ligger et annet sted (er jo ørlitt begrenset med plass i de) men tenker jeg skal få plass til mest mulig.

Det er flere fordeler med denne kalenderen slik jeg ser det,
jeg kan ta ting på sparket,
MÅ ikke ha alt klart,
kan flytte om litt på planene dersom det skal oppstå noe uforutsett osv.

Kan også variere innhold etter budsjett jeg ønsker å fylle, så noen dager eller år vil koste mer(eller mindre) enn andre

.

Ideer til hva jeg skal fylle kulene med:

Hårspenner
Sokker og truser
Godterier
Reflekser
Aktiviteter (kommer et eget innlegg med tips)
små leker som sprettball, såpebobler, lopper, perleposer osv.
Tyggis
Små tattoveringer
Julekuler til å henge på trærne.
Gåter/rebuser med hint om hvor eventuelt store ting som ikke får plass i kulene ligger.

 

 

Hva slags kalender skal dere ha?

Annonse

Livet er ikke over selv om du får barn.

Jeg har ikke telling hvor mange ganger jeg har sagt det.
Både som en oppløftende og velmenende setning til meg selv, men aller mest til venner som er bekrymet for om de er klare for barn eller ikke.

Men det er jo sant, på mange måter er det da livet begynner spør du meg.
Det er mange som opplever at det, til tross for mye jobb, slit og frustrasjon, er en del brikker som faller på plass.

Kall det meningen med livet om du vil.

Men slapp av, dette skal ikke bli et innlegg propp full av klisjeer.

Faktisk, ønsker jeg å diskutere noe med dere.
Det tror jeg er første gang jeg gjør her inne.

Jeg har vært mamma, og småbarnsmor i 12 år (snart 13) og kjenner på alle ledd at livet er absolutt ikke over.
Jeg har aldri brukt så mye av meg selv om etter jeg ble mor,
og det er ingen tvil om at det opptar en stor del av meg,
det å være mamma.

Det er på mange måter blitt hvem jeg er.

Men ikke på ALLE måter.

Det opptar en stor del av meg, men ikke hele.
Og det er viktig å huske på, mener jeg.
Oppi alt.

Faktisk, så er det det at jeg har klart å holde det fokuset, at jeg er mer enn bare en mamma vært en viktig faktor til at jeg har holdt meg frisk fra depresjon.

Jeg har fått fylle koppen min innimellom med ting jeg liker, ting som gir meg noe, som utfordrer meg, som gjør at jeg føler at jeg mestrer, utenfor mammarollen.
Og det er FANTASTISK.

Jeg trenger igrunnen ikke mye av det, små jevne drypp er nok. Og med 6 små å sjonglere, er jeg blitt temmelig effektiv og får gjort utenkelig mye på kort tid.

Etter jeg ble frisk, etter seks års depresjon, var det akkurat som om hjernen min våknet, iallfall den kreative delen av den.
Og et resultat av det (og godt samarbeid med min mann og etterhvert noen fantastiske herlige kolleger har jeg, vi fått oppfylle en del av vår grunderdrøm.
Vi, jeg og min mann har startet vårt eget, formet vårt og utviklet noe jeg vil nærmest kalle magisk.
På veien har jeg vokst som menneske, fått meg noen fantastiske relasjoner, lært usannsynlig mye, kjempet i motvind og nytt godt av medvind.
Opplevd kraften av samarbeid, og ikke minst, hvor mye det kan gi en å følge magefølelse og hjerte.

Og nå står jeg her da, i tredje trappetrinn på vei opp til drømmen min, drømmen vår.

Den som for noen år siden bare var en visjon, noe jeg nærmest ikke turte å si høyt.
Plutselig er den så og si i rekkevidde.

Men trappetrinnene blir større og større etterhvert som jeg klatrer opp, og krever mer av meg og mine.

Og da lurer jeg på, selv om livet ikke er over selv om man har fått barn,

er drømmene det?

Jeg kjenner, å tro på at drømmen skal bli sann er ikke så skummelt lengre, å si den høyt klare jeg fint.
Men ryggsekken er fylt med usikkerhet iforhold til hva det koster.

For er det slik, at om man må ofre litt (eller mye) for å nå en drøm.
Så bør man finne seg noe annet å gjøre om man er en mor (eller far?)

Skjønner du ikke hva jeg mener?
La meg gi deg noen eksempler.

Hva om du blir tilbudt drømmejobben, men den er i Polen og du må ta med familien dit.
Ville du tatt den?

Eller du blir tilbud en jobb som gir deg mere tid, men lønnen er vesentlig lavere slik at hele familien måtte stramme inn.
Ville du tatt den?

Eller du ønsker å studere, men må bo borte 3 dager i uka i tre år og må dermed være borte fra barna mye mer enn du pleier?
Ville du gjort det?

Skjønner du tegningen?

Kan du røske barna opp fra kjente røtter, og flytte til et nytt sted bare for egen interesse?
Eller forvente at familien skal gi opp goder de alltid har hatt?

Kan du følge drømmen din, så lenge du håper, tror, ja kanskje til og med vet at det venter noe bedre der fremme?
Noe som tilslutt vil gjøre dere alle godt?

 

Hva tenker du?

Hadde du bedt familien ofret seg for at du skulle kunne  følge drømmen?
Eller skjøvet den elegant til side for å ikke belaste andre?

Annonse

Gratulere så mye, var det planlagt?

Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.

Hvorfor i huleste lurer man på det?

Pin this!

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.

Men om barnet er planlagt eller ei??

Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.

Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?

Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?

Jeg svarte jo de fleste som lurte på andre spørsmål rundt svangerskapet som termin osv.

Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.

Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.

For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?

Hva om svaret er ja, da?

Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Pin this!

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.

Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.

OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 7 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.

Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,

At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.

Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..

Var DU planlagt? 😉

 

 

Dette svar et utdrag fra en tidligere tekst 

Annonse

Noen ganger kan den bare ikke komme raskt nok.
Det føles som de siste timene før det er på tide varer dobbelt så lenge som de andre,

og jeg får testet både tålmodighet og tålmodighet til det ytterste.

Andre ganger kommer den nærmest før jeg føler vi har kommet i gang med dagen.
Plutselig er det barnetv tid, never som gnir trøtte øynene og små som søker kos i armkroken.

Leggetid.

Og i dag, var en av i de dagene hvor jeg ventet.

Ikke lenge, de siste timene føltes ikke uoverkommelig, men jeg må nok innrømme jeg gløttet litt ekstra på klokka fra 17, en time igjen til førstemann skal til pers.
Det er ikke mange minuttene jeg får tid til meg selv, får pustet ned i magen, eller pustet ordentlig ut uten å bli avbrutt på slike dager som i dag.
Det er noe, med noen, til en hver tid.

På mange måter elsker jeg det, det gir meg følelsen av å leve, være i nuhet, tilstede, men samtidig er jeg bare et menneske som trenger å puste, gå på do og få i meg litt mat. Og etter slike dager som dette, betyr leggetid nettopp påfyll av det.

Å legge seks små krever sitt, såpass ærlig skal jeg være.

Og når man har med mennesker å gjøre, er ingen dag, kveld eller natt lik.
Og ofte, kommer jeg til kort etter slike dager, og leggetiden blir både humpete og lang.

Å finne søvnen for en liten kropp kan være en utfordring, iallfall om den som putter deg i seng både er urolig og utålmodig.

Små surv, gråt ja nærmest litt kjefting kommer ifra sengen mens den lille kroppen spreller.

Og alt jeg som sitter ved siden av tenker på er, sov for svarte, sov.

Jeg nærmest kjenner lengselen etter begge armene fri , sofaputen i ryggen og Netflix på skjermen.
Jeg prøver en ny taktikk, sniker meg ut, selv om du er våken.

Det er ikke snakk om.

Små surv går rett over til et voldsomt hyl og den lille kroppen er ikke bare litt urolig, han er frustrert og lei seg.

Jeg snur før døra er lukket.

Plukker den lille kroppen opp og tar han tett inntil.

Han klyper seg fast, en hårtust fra meg i hver neve, bare for å være sikker på at jeg ikke kan stikke av.
Jeg holder litt ekstra tett til meg, og setter meg ned i godstolen.

Den lille urolige kroppen slapper mer og mer av.

Han sitter meg dypt inn i øynene, slipper ikke blikket.
Men jeg ser han blir trøttere og trøttere.

Jeg gynger sakte med sikkert, setter meg ekstra godt til rette og puster for første gang i dag ordentlig ned i magen.

Og ut igjen.

Den lille kroppen blir tyngre og tyngre.
Øynene mindre og mindre.

Skuldrene mine lavere og lavere.

Pusten hans tyngre og tyngre.

Så sovner han.

I armene mine.

(Daniel 4 mnd)

Selv om han bare er ni måneder gammel, kan jeg ikke huske sist han gjorde det.

Herremin så stor han er blitt.
Jeg merker det allerede godt i armene.

Tung og stor.
gode bollekinn bak smokken som går rytmisk.

Og de lange øyevippene.

Jeg stryker lett over den lyse luggen, han reagerer ikke.
Nå sover han tungt.

Endelig.

Jeg synker litt ekstra ned i stolen.
Han som jeg var rimelig lei for noen minutter siden, kjenner jeg at jeg. nærmest savner nå.

Gurglingen, sprellingen, og det sjarmerende smilet.

Jeg blir sittende litt til, bare for å se på han

bare litt til…

Annonse

Jeg kan enda huske dagen, og sommerfuglene som virret rundt i magen.
Hvordan jeg hadde med meg en venninne i bakhånd, bare for trygghet.

For tenk om, enn hvis, du lurte meg.

Vi hadde snakket sammen på nett lenge, jeg og du.
Og nå synes vi begge to det var på tide å møtes.

Jeg 17 år, du 21 år, susende i din kritthvite ford sierra.
Lite visste vi hva det møtet skulle gi oss i fremtiden.

17 år senere.
Dobbelt så gammel, på mange måter et helt annet menneske.
og fortsatt ved din side.

Helt ærlig, går det ikke lenge mellom hver stund jeg tar meg tid til å kjenne på hvor heldig jeg skulle være, som skulle treffe akkurat deg, jeg har fortalt det til deg mange ganger, og sier det gjerne igjen.

Du er unik.

Jeg må nok innrømme at jeg hadde ledd godt, sånn ordentlig om det hadde dukket opp en magisk ånd fra fremtiden og fortalt meg at om 17 år skulle jeg være mamma til 6 og bære på det 7.
Og disse skulle jeg dele med min beste venn, mann og sjef (iallefall på jobb 😉 )

Jeg hadde aldri i verden tenkt eller trodd jeg skulle være i stand til å være overhode i en storfamilie.
Jeg som knapt hadde røtter i en familie selv.

Det jeg derimot raskt skjønte, og visste med hele hjerte var at jeg hadde funnet kanskje det snilleste menneske jeg hadde møtt til nå, omtenksom, klok og varm.
Så oppriktig opptatt av at jeg skulle ha det godt at jeg nesten ikke trodde på det.

Og siden har du vært en klippe.
Noe å holde seg fast i, støtte seg på, og hjelp til å komme over de vanskelige hindrene.

Sånn på ordentlig.


(sorry måtte bare)

 

Rett som det, har jeg snublet.  Sykdom i psykisk eller fysisk grad, forhold rundt meg som har påvirket meg, og utfordringer jeg har møtt på veien.

Men du har stått støtt.
Så støtt at jeg også har holdt balansen.

Med tredje barn i magen gav vi hverandre vårt ja.
Med ring på fingeren kunne jeg stolt si at jeg var kone til den fineste mannen jeg vet om.

En dag hvor vi feiret kjærligheten, oss, og hva vi hadde fått til sammen.
Lite visste vi hva som ventet oss.

Men vi lovet begge to, på tro og ære.
Gode og onde dager
ingenting skulle stoppe oss.

Når man tenker på det, er forpliktelsene store, når man ikke aner hva som venter rundt neste sving.

Men jeg merker, hver eneste dag, at vi begge to tar ordene på alvor.
Vi to,sammen, nyter de gode dagene og kjemper mot de onde dagene.

Løftene vi gav den dagen har vi kanskje ikke sagt høyt igjen, men det er så mange handlinger du gjør hver eneste dag som gjør meg trygg på at du fortsatt mener de ordene du sa.

Som de gangene du stryker meg på ryggen og gir meg en god klem og et kyss i nakken mens jeg lager middag.

Og de gangene du har laget kaffe til meg til frokosten selv om jeg ikke har spurt og selv er trøtt som en strømpe.

Når du tusler opp til en av våre små soldater som våkner om natten selv om du skal på jobb om to timer bare for å la meg få sove litt.

Når vi sammen sitter å diskuterer vårt store prosjekt og fremtiden med bedriften vår og det lyser av øynene dine og nye ideer spruter ut som du gjerne vil ha meg med på.

Når vi snakker om fremtiden og hvordan den skal bli når våre små soldater vokser opp og vi tillater oss å drømme om all fritid vi får da.

Eller når du velger tid med meg og oss, selv om fotballkampen frister noe inderlig.

Eller når du biter sammen tenna og godtar argumentet mitt i en diskusjon, og bare så det er sagt…jeg lar deg få det siste ordet også, innimellom….

Når du godtar min unnskyldning når jeg har gjort eller sagt noe dumt, og selv sier unnskyld når du ser det er nødvendig.

Jeg ser det i meldingene du sender gjennom dagen bare for å høre om jeg og minstemann har det bra hjemme. Eller bare for å si hei.

Jeg ser det når du sorterer og sjonglerer unger på morgenkviste til skole og barnehage slik at jeg og minstemann får en rolig start på dagen etter en rusten natt.

Å være med deg, er på mange måter enkelt, selv om det ikke er lett.
Vi vet godt at vi begge må både lytte og snakke, selv når man er så sliten at man ser dobbelt og alt man vil er å sove.

Det handler om å velge, og prioritere hverandre, hver eneste dag.
Både når det er naturlig, godt og vidunderlig.
Men også når det føles tøft, uendelig og kjedelig.

Det er å stå ved siden av hverandre i gode og onde dager
og alle i mellom.

Takk, for at du valgte meg.

Jeg elsker deg, og det gjør gjengen vår også.