Annonse

Han vet ikke helt hvor han skal se stakkar.

Mobiltelefonen har allerede vært opp og ned av lommen unaturlig mange ganger på kort tid.
Tenker han skulle gitt mye for at noen, hvem som helst, kunne finne på å sende han en melding eller ringe. Helst Akkurat nå.

Foran han står en temmelig gravid kvinne.
Hun puster og peser og ser grå og blek ut.
Hun løfter hånden rett som det er og tørker svette fra ansiktet.
Sukker, stønner og leter desperat etter et sted å støtte seg, men rundt henne er bare ustødige søyler med en tråd i mellom.

Flere ganger har hun satt seg ned på huk, og hver gang køen beveger seg litt sliter hun med å komme seg opp.

Den gravide kvinnen er meg. Hvem han med mobilen er, vet jeg ikke.
Eneste jeg vet er at han er meget ukomfortabel, kanskje til og med verre enn meg.

Jeg står midt i sikkerhetskontrollen på Gardemoen. I magen har jeg en baby på 30 uker og akkurat i dag bestemmer kroppen seg for å ikke spille på lag.
Kraftige kynnere og blodtrykksfall setter meg helt ut og jeg sliter med å puste.
Svimmel, kvalm og vondt. Midt i en et mylder av mennesker. Jeg reiser alene, eller rettere sagt jeg og han i magen.
Vi hadde gledet oss til denne reisen lenge men akkurat nå angrer jeg. Hva i huleste tenkte jeg på?
Jeg ser flere og flere stjerner og blikket mitt flimrer, jeg setter meg nok en gang på huk selv om jeg vet det nærmest vil bli umulig å komme seg opp neste gang.
Men heller det enn å svime av.

Når vi steg inn i slusen for kontroll var det tett i tett med mennesker.
Nå hadde jeg fritt spillerom. De foran meg stod med ryggen til. Tilsynelatende uvisst om hva som foregikk bak seg.

Og han bak, vel, han var bak. Bare mye lengre bak.
Plutselig hadde vi flere meter glippe mellom oss. Han fortsatt mer opptatt av belysning i taket og en telefon det ikke skjedde noe på.

Køen beveget seg igjen, og jeg får kavet meg opp.
Denne gangen hjalp det ikke like mye som sist på svimmelheten og svetten sildrer enda mer.
Jeg kan virkelig ikke gå i bakken her, midt i sikkerhetskøen. Det kan jeg bare ikke.

Jeg ser meg litt desperat rundt etter mennesker i uniform men står midt i slusen av mennesker som også har planer om å reise.
Som kanskje har kroppen full av sommerfugler i magen eller morgenstress.

Jeg puster og peser som en hval på land men har ikke stort annet valg for å holde meg ved bevissthet.
Nå snur de foran seg rundt og ser også. De har nok hørt meg.
De snur seg synkront, ser på hverandre med et dømmende blikk, før de snur seg tilbake igjen.
De snudde seg aldri igjen.

Heldigvis rykker vi fremover.
Jeg kan, selv om jeg tenker meg godt om, ikke huske at jeg har følt meg så ille noen gang.
Ikke bare var kroppen på bærtur, men jeg følte meg beglodd, til bry og vanvittig ensom.

Og verst av alt.
Helt ubetydelig for alle menneskene rundt meg.
Akkurat som om jeg bare kunne ha druknet, mens de stod å så på.

Greit nok, jeg kjente ingen der. Alle var ukjente mennesker for meg.
Men betyr det at jeg kan oversees?
At hvordan jeg har det og føler meg er ubetydelig?

Hadde de trampet over meg om kroppen hadde gitt etter og jeg hadde falt om?

Jeg kom meg frem til skranken, gjennomvåt får jeg lagt ifra meg sekk, belte og verdisaker.

Både lettet og skuffet.

Og veldig redd.

Så skal jeg scannes.
Blir plukket ut til tilfeldig kontroll.

Vi sjekker alle gravide, sier hun som står der i uniform.
Det går fint sier jeg.

Hun søker over hele meg, klemmer meg i sidene og gnir en strips over fingrene mine.
Ser på meg med granskende blikk.

Går det bra med deg sier hun?

Jeg knekker sammen.

Tårene som har presset på siden midtveis i køen får fritt spillerom og jeg lar de bare trille.

Ja nå så, sier jeg smiler fattet mens tårene triller
Nå så.

Sikker? sier hun og stopper søk og legger en hånd på skulderen min.

Sikker, sier jeg og går for å finne sakene mine.

Et menneske av flere hundre brukte de fem viktige ordrene.
Går det bra med deg?

Kanskje fordi hun får betalt for å spørre, forhåpentligvis fordi hun brydde seg.

Vi mennesker skal utvikle oss, selv i 2018 skal vi jo det.
Lære oss nye egenskaper, utvikle nye metoder og teknikker.

Men vi må for all del, aldri slutte å bry oss.
Vi må ALLTID våge å bry oss.

Vi må tørre å gjøre det ukomfortable mindre ukomfortabelt med å strekke ut en hånd.
Tilby oss å hjelpe, bry oss.

Ikke trekke opp telefonen eller telle lyspærer i taket, ikke snu oss for å se for å så overse.
Det finnes ikke noe som er viktigere, enn å bry seg.

For sannheten er, at uten hverandre.
Er vi ingenting.

Bare ubetydelig, redd og fryktelig fryktelig ensom

Annonse

//annonse

Jeg har blogget siden 2014 og siden 2014 har jeg hatt med meg fantastiske knertenogkaroline.no.
En jordnær, ekte og god butikk med barneklær av god kvalitet og ikke minst en knakande god service.

Med raske utsendelser, raske svar på kundeservice og lett tilgjengelighet har de vært et naturlig valg for meg de siste fire årene og det har vært en stor ære å ha de med på laget.

Hele 55 rabattkoder og rabatter har de delt med oss og meg, og dette er den 56 og siste gang.

Dette er både vemodig, trist og godt på en gang.
Mye har skjedd med bloggen, meg og ikke minst Knerten og Karoline siden vi startet.
Både jeg og de har vokst.
Ungeflokken har fordoblet seg (!!) jeg har fått min egen (sammen med min mann) butikk og Knertenogkaroline.no har fått flere fysiske butikker og blitt en knallfin nettbutikk.

Jeg har brukt klærne som Knerten og Karoline tilbyr i fire år og er vanvittig fornøyd. Hovedtyngden hos de er nameit, men de tilbyr også hust&clair, fixoni og salto blant annet.

Klærne har en fornuftig pris og tåler å bli brukt, som er vesentlig da vi selvfølgelig ønsker oss klær som kan gå i arv.

Rabattkodene fra knertenogkaroline.no har vært ekstra moro å dele ut fordi de har vært veldig aktuelle. rabatter på vintertøy når vinteren kommer, ull til høsten og masse herlige sommernyeter allerede i april/mai. Og den siste rabatten er ingen unntak.

Denne gangen trenger du ingen rabattkode, det er rett og slett 20-50% rabatt på hele butikken og det vil vare fra nå til 14. desember.

Absolutt alt med andre ord, men gjelder kun på lagerførte varer.

HER finner du nettbutikken. Gjør unna de siste julegavene, sørg for å kapre noe du trenger til redusert pris eller bare kjøp noe du kanskje har siklet litt på.

Happy shopping og takk for samarbeidet.

Annonse

Navnet til første barn hadde jeg klart før hun var i magen.

Amalie heter vår eldste og er oppkalt etter en av sine besteforeldre.
Min manns bestemor som jeg aldri fikk æren av å møte.

Han ville vise meg hennes grav og på veien opp dit snakket vi om å kalle barna opp etter tidligere familiemedlemmer og konkluderte egentlig med at ingen hadde navn vi likte eller så var de navnene vi likte allerede «godt brukt» og oppkalt tidligere.

Nå skulle vi besøke graven til Agnes og Johan.

Og der så vi plutselig at Agnes hun het også Amalie.
Og vips, var navnet i boks.

2 år senere, ble Amalie født.

Markus, Matilde og Jonatan har også en historie rundt sitt navn. Den kan du lese her om du er mer nysgjerrig.

Oda fikk navnet sitt av betydning.
En overraskelse og berikelse vi absolutt ikke så komme.

Oda betyr rikdom.

 

Jeg synes helt ærlig at det å velge navn er vanskelig.
Enten man vil eller ikke blir det en del av personligheten. Noe som skal følge de resten av livet.
Ikke vil vi ha for spesielt, ikke for alminnelig og hvordan i alle dager vet vi om det passer det lille vesenet som kommer ut av min mage.

Vell, sannheten er vel at man ikke vet.
Navn er noe man må ta på magefølelsen.

Jeg bryr meg ikke om navnet passer med resten av flokken, det er i grunnen uvesentlig. Jeg mener, hva betyr det for lillebror om navnet matcher hans søsken?

Jeg pleier å holde navne kortet tett til brystet.
Og denne gangen blir inget unntak.

Årsaken er at det finnes vanvittig mange meninger rundt navn, og sjeldent sitter folk på de.
Og hva trenger vel jeg å vite, om du synes navnet er pent eller ei?
Det viktigste er at det passer for oss som familie og ikke minst for han som kommer?

Samtidig blir det på en merkelig måte viktig, hva andre synes.
Da det er han som etterhvert skal oppleve responsen rundt sitt navn.

Men, to små hint rundt navnet kan vi dele.. så kan du kanskje gjette…og kanskje har du rett.

Barnas navn har en ting til felles.
Alle inneholder de minst en A, som et symbol på at de alltid kommer først i rekken for oss. Alltid.

 

Så da blir familien vår bestående av.

For Jan-Anders

For Nina

For Amalie

For Markus

For Matilde

For Jonatan

For Oda

 

og

 

For….

 

Vi gleder oss til å fortelle dere.

Annonse

At tiden flyr er så klisje å si, men når man virkelig opplever at det FLYR ja da forstår man hva som menes.

Jeg husker godt første svangerskap. Hvordan jeg med stålkontroll visste akkurat hvor langt jeg var på vei til en hver tid.
Man blir litt slappere andre svangerskap, og hos meg fortsetter trenden.

Takket være en app på tlf har jeg tellingen og jeg blir like overrasket hver gang jeg sjekker den.

Hvor langt er jeg på vei nå?

Tro det eller ei men appen forteller meg at jeg er hele 33+3 det vil si at dersom jeg
føder til termin er det under 50 dager igjen av dette svangerskapet.

Hvor stor er babyen?
En gjennomsnittlig stor baby er på denne tiden like stor som en Cantalope melon
Oh holy…

Jeg er temmelig glad det ikke er denne fasongen babyen kommer ut med.

 

I magehulen:
Det har de siste ukene dukket opp en form rytme hos han, og kort oppsummert håper jeg at den ikke fortsetter utenfor magen.
For her er det temmelig stille på dagtid og veldig aktivt kveld og natt.
Han styrer noe voldsomt når han først er i gang og har overrasket sine søsken med laaange ålete bevegelser som får magen til mamma til å danse.
Innimellom skulle man tro at han prøvde å utvide plassen men tro meg når jeg sier, det er det ikke rom til.

Han romsterer, hikker og vi kan faktisk se at han øver seg på å puste på utsiden av magen.
Han begynner å bli klar 🙂

 

Søvn og humør:
Pga romsteringen på nattetid blir nattesøvnen også forstyrret.
Ikke bare er det ubehagelig at han rører seg men jeg blir også temmelig uvell av all romsteringen og må ofte opp å røre litt på meg for å «roe han ned».
Iløpet av en natt har jeg gjerne flere timer våken og får veldig oppstykket søvn.
Noe som selvsagt går utover humøret og formen.

Jeg er fortsatt tilstede på jobben men merker at konsekvensene er at jeg ikke strekker til noe særlig ellers.
Jeg har feks ikke begynt på en eneste julegave, skitåentøyshaugen vokser og hver eneste middag er en ork.

Jeg føler jeg ikke tørr å sette meg ned… redd for å få for mye tid til å tenke. Men merker også at det er så absolutt på tide å roe ned.
Blodtrykket er på bærtur så hvile er et must.

Cravings?
Jeg får innfall. Type helt plutselig og som nærmest gir meg en krise følelse.
Jeg må ha BOLLE nå! Eller gulrot, pepperkake, eple, julebrus og lignende.
Men jeg har en fast følgesvenn. ISBITER.
jeg spiser nok 2 kilo is om dagen og fyyyy så godt det er.

 

Fødselsforventninger:

Med en GIGANTISK mage blir jeg minnet på hver eneste dag, ja nærmest hver time at det forbaska fødselen nærmer seg.

Jeg må innrømme at jeg veksler veldig. Men aller mest tynger det på at jeg gruer meg noe skikkelig.
Samtidig er jeg veldig spent. Kanskje ikke så rart med en aktiv fødsel på 18 min med Oda.
Jeg har blitt tett oppfulgt pga størrelse på barn tidligere og denne karen ligger allerede godt 15% over snitt.
Legen har nærmest bekreftet at det vil være rom for igangsettelse. Så må jeg bare bestemme meg…

Kroppen gir meg små tegn på at den gjør seg klar.
Hoven både er og der, nedpress og kynnere som tikker og går spesielt på kveldene.
De kommer regelmessig og noen er smått ubehagelig også.. men verre skal det bli.

Shopping:
Jeg husker jeg skrev om dette siste og måtte sjekke når det var. Forrige oppdatering var i uke 30 og status er dessverre det samme.
Her er det ikke gjort et eneste innkjøp enda.. Men NÅ er det på tide.
Så litt klær er bestilt online da stakkars veslemann ikke har et eneste plagg og bilstol er bestilt 🙂
Det blir en baby-safe fra Britax.

 

Kroppen:
Jeg husker jeg begynte å merke at det var i ferd med å bli tungt, men nå ER det tungt.
Magen er virkelig stor nå og ligger langt over skjema på symfysemåling.
Denne karen har sørget for god plass med andre ord.

Å snu seg i sengen er tungt, alt som faller på gulvet er dødt for meg og blodtrykket er temmelig lavt noe som gjør at det er vanskelig å være normalt aktivt på jobb.
Litt bekkenslark, men absolutt ikke ille. Men kroppen er ikke spesielt glad i å løfte tungt.

 

Annonse

//annonse

Om jeg snur meg rundt, og ser på hva som har skjedd de siste seks årene må jeg virkelig klype meg selv i armen.

Om man tar de seks årene i et stort hopp er det hele temmelig svart/hvit.

For seks år siden satt jeg i stuen min uten gnist. Utenfor arbeidslivet i nesten fem år, tung, deprimert og uten noen mål.
Eneste jeg hadde var et inderlig ønske om å gjøre ting annerledes, for slik jeg hadde det da ville jeg absolutt ikke ha det.

2012 ble året hvor mye skjedde.

Det hele startet med at jeg ble mamma for 3. gang. Proppfull av svangerskap og fødselsdepresjon holdt jeg meg desperat fast i håpet om at vi skulle klare å snu dette. At vi skulle klare å endre trenden å få det bra igjen. Jeg var rett og slett lei av å være syk og ikke minst føle meg mislykket.

Jeg visste mye måtte gjøres, og mye ble tilrettelagt for at jeg skulle klare å gjennomføre.

2012 ble året hvor alt snudde.

Noe våknet i meg som hadde ulmet lenge, en iver etter å starte noe selv.
Min største utfordring var at jeg ikke helt visste hva jeg ville gjøre, bare at jeg ville skap og inspirere.

Idebank for småbarnsforeldre på facebook ble født i forbindelse med et prosjekt gøy i familien. (det kan jeg snakke om senere)
Vi gjorde mye sammen som venner rundt oss fant inspirerende og de ønsket seg et sted vi kunne dele.
Vi laget siden og inviterte venner. Iløpet av kort tid, hadde vi fått MANGE venner.

 

Jeg brant inne med mange ideer, og facebooksiden kom til kort, smabarnsforeldre.no ble neste naturlige steg.
Med hjelp fra næringsstiftelsen fikk jeg midler til å starte min egen selvstående blogg.Jeg fikk god hjelp av designere og fikk en fot innenfor et magisk godt management (som jeg er hos fortsatt) Og vi var i gang.

Her kunne jeg dele tanker, ideer og erfaringer. Skrive om tema som var viktig for meg og ikke minst være med på å skape en dialog med andre foreldre.Igjen og igjen fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene om tankene mine, igjen og igjen fikk jeg applaus for å tørre å snakke om ting og bit for bit falt selvtilliten min på plass igjen. Dialogen ble til i flere kanaler, først facebook, så blogg, instagram også snapchat.

Småbarnsforeldre viste frem magien i småbarnslivet for meg og gjorde meg nyforelsket igjen.
Nyforelsket i rollen som mor, rett og slett.

Og som alle vet.. når man er nyforelsket skjer mye.

Jeg hadde lenge gått med en ide i magen om et produkt jeg selv hadde savnet.
Men pga selvtillit og ikke minst sykdom og økonomi hadde den aldri blitt noe av.

Jeg turte å dele ideen med mine kjente og kjære følgere som jeg hadde blitt temmelig godt kjent med og begeistringen over ideen var over all forventning.Plutselig hadde jeg mange, flere 100 som synes ideen var god og jeg var ikke lengre i tvil.

Kos med kaos kalenderbok ble for første gang produsert i 2015 og ble tatt varmt imot.
Og den markerer starten på noe helt nytt.

Med kalenderbok og plutselig flere 1000 kunder var det på tide å forandre selskapet fra et enkeltmannsforetak til et AS.

Jeg valgte å beholde enkeltmannsforetaket for bloggen og opprettet et nytt as til kalenderboken. Jeg visste jo godt at jeg ikke ville stoppe her.Å drive en butikk som kunne gjøre en forskjell for mange var virkelig noe som motiverte meg.

Men med et AS i hendene er det VANVITTIG mye å sette seg inn i.
Jeg fant ut at banken kunne bli en viktig instans å søke råd og veiledning.

Vi erfarte raskt at det å velge en bank som var tilgjengelig og tilstede var viktig for vår bedrift (like viktig som privat)
Valget ble naturligvis en lokal bank. Sparebank1 ble valget da vi opplevde de som en bank som heiet frem lokal næringsdrift og var oppriktig opptatt av å veilede og rådgiver.

Å starte et AS med Sparebank1 å holde i hånden gjorde det hele til en ryddig prosess.
Her fikk vi god veiledning om både fornuftige kontovalg, kredittmuligheter, kort som var registrert på bedriften.
I tillegg vi også samlet forsikringer og pensjon ordninger til oss og ansatte i ett og samme bygg.

Vi opprettet AS i 2016 og har støtt og stadig vært temmelig glade for å ha valgt en lokal bank.
for i likhet med privatlivet er det rett som det er man trenger assistanse for banken og bedrift sammenheng er man ofte avhengig av at ting går raskt og glatt. At de har masse spennende og god informasjon er også vesentlig. Du kan lese mer om SpareBank1 og bedrift HER.

Det skumleste med å være Gründer, synes jeg, er at man må starte prosjekter uten å egentlig vite hva og hvor veien bringer.
At man starter i bunn og lever ut en skikkelig learning by doing livsstil.

Lærekurven min har vært drøy.

Når jeg begynte bloggen visste jeg ikke engang hva et webhotell var og hver eneste dag lærer jeg noe nytt eller gjør meg en ny erfaring som gjør veien foran meg litt mindre humpete. Men så plutselig oppdager man en usving som ikke var tegnet inn på kartet.

Man må trives med det, å ikke helt vite hva fremtiden bringer når man velger å være selvstendig.
Det er klart, etterhvert som bedriften får litt mer kjøtt på beina blir det litt mindre vablete, men man vet aldri hva som skjer på jobb.
Avgjørelser må taes hver eneste dag, noen ganger lander man riktig andre ganger vrikker man beinet.

Å være gründer har gitt meg mye mer enn jeg kunne drømme om.
Kunnskap, selvtillit, nye bekjentskaper og ikke minst har den bidratt til å kunne oppfylle flere av mine og andres drømmer.

Jeg og min mann, har sammen skapt arbeidsplasser og bidratt til å gjøre en forskjell og lite kan slå den følelsen.

Men veien har vært lang og vanskelig det skal jeg ikke legge skjul på.
Vi har blåmerker ja til og med åpne sår.Det koster å stå i det, ikke bare økonomisk men også psykisk.

Vi har mistet venner, måtte ofret mye for å heller jobbe og det forstår jeg at ikke alle gidder å vente på.
Tålmodigheten tar en gang slutt.

Men heldigvis har vi noen, som har holdt ut.
Og som vi setter uendelig stor pris på i dag.

 

Reisen hit er jo bare begynnelsen håper vi, og vi er vanvittig takknemlig for støtten vi har fått på veien.
For all råd og veiledning og heiarop.

Annonse

For tre år siden, akkurat nå,

Hadde jeg hjertet utenpå og stoltheten var større enn jeg kunne bære.

Jeg var redd, stolt og veldig rolig.
Jeg følte en fred, en stolthet bare en nybakt mamma kan føle.
received_10153188833626555

Oppå meg, hadde en jeg fire timer gammel bylt på 4,3 kg, fersk i verden.

Jeg var nybakt mamma.

For tre år siden var jeg redd, veldig redd.
Jeg hadde igrunnen vært redd lenge, en frykt som hadde bygd seg opp til en angst.
Det var ingen utvei, det visste jeg, han måtte jo få komme ut en gang. Denne mageboeren jeg hadde bært på i 40 uker var jo klar. Han ville ut. På denne dag, for tre år siden.

20151129_170929

Du har  jo gjort dette før, sa de, det er jo fjerde gangen, du vet jo hva du går til.
Ingen hadde rett.

Aldri hadde jeg båret på akkurat han, aldri hadde jeg født akkurat han, aldri hadde jeg fått oppleve å bli mamma til akkurat deg. Du var ny, alt var nytt.

Vi fikk samme fødestue som storesøster ble født i, ingen rier, ingen vondter, men der satt jeg, og visste at om ikke lenge, skulle alt bli annerledes.

Fødselen, jeg var livredd, hele kroppen ristet, tårene rant ukontrolert, jeg mistet meg selv og kontrollen.
Alt jeg husker er blikk fra jordmødre som ville meg godt og de varme hendene fra min mann på lår og skuldre.

Han kom ut, hel, frisk og nydelig.
Og jeg var så stolt bare en fødekvinne kan være, jeg hadde klart det igjen.

20151130_223510

Det var det alle sa, du er vel glad du er ferdig.

Ferdig? Jeg er jo langt ifra ferdig, jeg visste det godt, der jeg lå å beundret den nydelige nesetippen, myke nakkegropen og de pittesmå fingrene.

20151207_134812

Vi har så vidt begynt, vi er kun igang.
Og nå ar vi lagt tre år  bak oss, sammen.

Jeg har jobbet hardt og i herdig, tårene har trillet, latteren har klukket, jeg har sovet på tider man ikke sover og vært søvnløs når alle sover.

img_20160404_084628

Jeg har vært stolt, uendelig stolt, jeg har vært sliten, vanvittig sliten.Jeg har bysset, båret, trillet, rugget, stellet, matet, lest, lekt og kost og ammet, ammet og ammet.

Og du, har vist oss hvor mye en liten kropp kan forandre store liv og en hel familie.
Hvordan en liten hjelpesløs bylt, blir til en bestemt kar med et lurt smil og dansende latter.
20160326_124644
Du, lille venn har forandret livene våre, fylt årene med en kjærlighet og glede vi ikke har følt før.

Du, lille overraskelse, har lært meg mye, forandret meg som menneske, som mamma.

Du har beriket oss med din tilstedeværelse i tre år,
Du har vokst, både i deg selv og i hjertene våre.

Og tenk… om noen måneder er du jammen storebror til to også.

Kjære lille venn, tusen takk for årene som har gått.
Jeg gleder meg til de neste.

Gratulere så mye med dagen.

 

Annonse

I fire år, har jeg blogget.

Det høres kanskje rart ut, men det satt langt inne å starte en blogg, jeg hadde mine oppfatninger av hva en blogger var.
Det var ikke meg, jeg skulle ikke starte blogg, jeg skulle ha nettside.

Men blogg ble det, og blogger ble jeg.
Og om det å starte blogg satt langt inne, satt det å si høyt at jeg var en blogger ENDA lengre inne.

Jeg satt, med fordommer til mitt eget selvagte yrke.
Ironisk? Ja kanskje.

Men så skjedde det noe.
Etterhvert som bloggen vokste, vokste også troen på meg selv og mine holdninger og verdier.
Jeg vokste som menneske og mitt nettverk vokste enormt.

Jeg ble kjent med mange fantastiske mennesker som viste meg at alt er «normalt» og at man aldri er alene om noe.
Likevel sitter det mange der ute å føler seg fryktelig fryktelig ensom med tanker og følelser.
Kanskje spesielt når det kommer til foreldrerollen.

En epoke i livet hvor alt blir snudd på hodet og man får kastet livets viktigste rolle i armene.
VIPS så er man forelder, mamma og pappa.
Fra nå og resten av livet.

Jeg startet bloggen med en iver etter å inspirere.
Jeg delte tips til aktiviteter man kunne gjøre for å fylle den ellers meget rutinepreget hverdagen med noe gøy og spennende.
Det hele startet som en upersonlig blogg hvor jeg stod litt utenfor det hele og det var tipsene mine som stod i fokus.

Men så begynte nysgjerrigheten hos lesere å tyte frem. Hvem var denne gærne dama med ungeflokken (hadde tre da ha ha) som skrev og ikke minst HVEM er hun. Litt etter litt krøp jeg frem fra mitt trygge skjulested, eller komfortsonen om du vil kalle det det 😉

Og i dag, fire år senere deler jeg både fra hverdagen, tanker, følelser, opplevelser og selvfølgelig fortsatt inspirasjon.
Dere som lesere fikk meg til å skjønne at blogg kan være mye mer enn det overfladiske.
Blogg trenger ikke bare være Picture perfect.
Blogg kan også være ekte, inspirerende, døråpnende (?) og ikke minst bekreftende.

Jeg har delt mye mer med dere enn jeg noen gang kunne forestilt meg jeg skulle gjøre.
Men å dele har gjort meg sterkere av flere årsaker. Kanskje aller mest fordi jeg vet at andre har blitt styrket av at jeg har turt.
Jeg har delt angst, depresjon, livskamper, øyeblikk, gullkorn, tanker, følelser, svangerskap og fødsler.
I tillegg til oppskrifter, ideer og andre kreative inspirasjoner.

Jeg står temmelig rakrykket når jeg forteller at jeg er blogger i dag.
Sannheten er at flere av mine største forbilder også er bloggere.
Ikke bare er jeg stolt, men også usannsynlig takknemlig. Rett og slett drømmejobben.

Og hver eneste dag i nå snart 5 år (iiiik) har jeg jobbet med denne lille bobla som har blitt litt større med tiden.

Som blogger har jeg hvert år fulgt med på Vixen, men litt sånn bittersweet smak i munnen har jeg både kjent på misunnelse og en form for avsky.
På mange måter har vixen vært motpolen av hva jeg ønsker at min blogg skal være. Vixen er en kåring for influencere, om du ikke visste.
En kåring og fest med høy glamourfaktor, et lokale proppfull av mennesker som later som de bryr seg om hverandre men som egentlig er mest opptatt av seg selv.

Men samtidig er det en kraftig klapp på skuldra, et aldri så lite heiarop og en ære.
Til tross for picture perfect og glamour har disse bloggerene en ting til felles. De jobber vanvittig hardt for å oppnå det de ønsker.

Jeg har både vært misunnelig og ørlittegranne glad for å ikke være en del av sirkuset.
Hva i all verden skal lille meg gjøre der blant alle de vakre menneskene?

Men så har det skjedd noe med Vixen, en stor endring.
Nye mennesker i jury og et nytt fokus.
Nå er det fokus på vær varsom plakaten, tettere samarbeid med Forbrukertilsynet, Medietilsynet og Helsedirektoratet.
Det har rett og slett fått en mer særiøs sving.

Og i år, kjenner jeg jammen at jeg er klar og har lyst.
Og kanskje, kanskje er det min tur til å få en klapp på skuldra?

For å bli en del av Vixen må man først nomineres.
Og her kommer altså du inn.

Dersom du, har lest bloggen, liker innhold og det du leser, kanskje blitt inspirert, informert eller fått en bekreftelse eller to.
Ja kanskje du også har noen minutter å bruke på å gi meg en nominasjon.

Da hadde jeg blitt usedvanlig takknemlig.

Uansett vil jeg takke deg for å lese bloggen min og ta del i vår galskap.
Takk for at du gjør det mulig for meg å ha drømmejobben.

Nominering til vixen finner du HER

Annonse

//annonse

Jeg og min mann gjør mye sammen.

Vi spiser sammen,
jobber sammen,
er foreldre sammen,
organiserer hus og hverdagen sammen,
bor sammen,

Men viktigst av alt, vi snakker sammen.

Samtalene vi har er grunnmuren til alt annet.
Hvor godt vi jobber sammen, at vi går mot samme mål og ikke minst hvor godt vi har det sammen.

Nå mener jeg ikke bare samtalene vi har om det daglige, om alt som skal gjøres og alle avtaler som skal fullføres.
Snarere tvert imot, jeg mener de samtalene som fyller på koppene.
De som gjør at jeg lærer meg om han jeg har valgt å dele livet med og hva han ønsker.
De som gjør at jeg støtt og stadig finner hun noe nytt om han jeg trodde jeg visste alt om.

Og det er ingen hemmelighet at de samtalene krever sitt.
Hva spør man om når man tenker man vet alt?

Det er viktig for oss, både for vårt parforhold og ikke minst i rollen som foreldre å sørge for at det alltid er rom for en prat.
At vi ikke slutter å være nysgjerrige på hverandre og til tross for å se hverandre hverdag fortsatt være ivrige etter å ha lære noe nytt om hverandre.

Jeg er 100% sikker på at det er rommet for og interessen for de gode samtalene som er limet hos oss.
Som gir familien vår den respekten og samholdet som vi har i dag.

Den gode samtalen er ikke bare viktig mellom oss voksne, men også med våre barn.
Barna viser støtt og stadig nye sider av seg selv, sannheten er vel at de vokser inn i seg selv og får egne tanker og meninger etterhvert som de blir større.
Det er en magisk reise jeg er usannsynlig takknemlig for å få være med på.

Tenk at disse små soldatene skal bli selvstendige voksne en dag.
Noen ganger blir jeg skremt av ansvaret.

Men rett som det er beroliger de meg med at vi er på riktig vei med gode refleksjoner full av omtanke og respekt.

Å snakke sammen er med andre ord viktig spør du meg.
Å ta seg tid til å være nysgjerrig og lytte gjør en til en bedre partner og bedre foreldre.
Det kan rett og slett ikke diskuteres.

Men å føre en samtale kan være vanskelig, rett og slett.
Og her har vi funnet et verktøy som jeg har lyst til å rope høyt og tydelig om.
En liten boks jeg mener burde vært i alles skap (eller skuff)

Vi begynte å bruke den for par, og etter god erfaring med den har vi også innført den til familie og den til barn.

Jeg snakker selvsagt om FuelBox.
Boksen har jeg pratet om før men apropos prating, denne kan ikke snakkes nok om.

 

FuelBox er ikke et spill, som mange tror. Men et verktøy.
Et verktøy som kan bidra til at samtalen glir enklere.

Par boksen er mer spennende jo lengre man har vært sammen tror jeg.
Etter 16 år sammen skulle man tro man kjente hver eneste krik og krok på hverandre,
men sannheten er at hver gang vi tar oss tid til å åpne boksen finner vi ut noe nytt om hverandre.

Og etterhvert som ungeflokken har vokst og ikke minst ungene blitt større, opplever vi også at det å finne rom for samtaler er mer utfordrende.
Hva spør man egentlig en 7 åring om for å lære mer, eller hvordan føre en god samtale med ei som snart er tenåring?
Og ikke minst, hvordan opprettholde interessen til barna med å snakke sammen.

Vi begynte med familie boksen.
En aktivitet vi kan gjøre sammen både liten og stor. Den er kanskje ikke så ideell til de aller minste, men et godt verktøy for de større barna og ikke minst en fin måte å kommunisere begge veier. Barna lærer også noe nytt om oss ved hjelp av spørsmålene som gjemmer seg i boksen.

Vårt nyeste tilskudd er boksen med spørsmål til barn.
Denne er kanskje det viktigste verktøyet jeg har som mamma til de minste.

Her er det mest rom for at jeg skal lytte og reflektere.
Et nytt spørsmål på sengekanten er blitt en ny tradisjon for meg og hun på seks.
Hun ELSKER å svare og få utbrodere om tanker og filosofier.
Og rett som det er får jeg servert en historie eller to som jeg vet jeg ikke hadde fått høre uten spørsmålet fra kortet.

Fuelbox er en veldig verdifull boks på mange måter.
Den er en tradisjon, et verktøy og medhjelper.
Den sørger for å opprettholde noe meget viktig i et hvert forhold.
Nemlig samtalen.

FuelBox er den fineste gaven du kan gi til noen, og kanskje er det nettopp det du skal kjøpe til de du bryr deg aller mest om til jul. Jeg er så heldig å få lov til å dele ut en rabattkode som gir hele 100 kr i rabatt på hver eneste FuelBox ved å bruke rabattkode Småbarnsforeldre og jammen kliner de til med fri frakt også.

Få noen av julegavene i boks allerede nå. (tok du den.. 😉

FuelBox finner du HER

Annonse

Juleverksted er moro for både liten og stor.
Dorullnissen kjenner vi alle, men visste du at det er så mye annet man kan lage med doruller?

Her gir vi deg 10 gode ideer:

1. Jule»lys» lenke
Denne varianten synes vi er både dekorativ og herlig barnslig. Kanskje kan den kombineres med en batteridrevet lysslynge?
Du finner fremgangsmåte på denne HER

bulbs-on-white-background

2. Reinsdyr.
Med disse trenger man ikke gå til hobbybutikken. Noen pinner ute er alt man trenger, i tillegg til dorullen.
toilet-roll-reindeer

3. Julekor.
Doruller og gamle sokker blir et koselig julekor.

songster.jpg.pagespeed.ce.BIt22M_fnq

4.  Små søte nisser.
Små gaveesker eller bare veldig søte på juletre, fremgangsmåte finner du HER

15

5. Gaveesker.
Eller de kan klemmes inn på hver side og bli små søte gaveesker.

Pillow-boxes-from-upcycled-toilet-paper-rolls

6. Engler daler ned i skjul.
Disse er søte og enkle å lage. Ekstra herlig detalj med hendene som vinger.

Toilet-Paper-Roll-Angel

7. Små lanterner.
Disse pynter opp til julefest, moro å dekorere feks barnerommet med.

6a00d8341cc08553ef0148c69d953c970c

8.  Små blomsterornamenter. Her kan man lage MANGE varianter. Fremgangsmåte på denne varianten finner du HER

shapes

9.  Fuglemat.
Eller hva med fuglemat? Fremgangsmåte på disse finner du HER

Toilet-Paper-Roll-Crafts-Bird-Feeder-25-1024x682

10. Juletre.
Disse trærne blir søt dekor på bordet, eller ved pepperkakehuset kanskje? Fremgangsmåte finner du HER

IMG_8754

 

Del gjerne våre ideer videre ved å trykke lik og del her under 🙂

 

Her finner du 10 julegaver barna kan lage.

collagegaverselv

Annonse

//annonse

Å gi 11 åringen kort skal jeg ærlig innrømme satt langt inne.
Om man googler og søker ser man at det ikke bare er jeg som synes dette er et vanskelig valg.

Mange mener man ikke lærer verdien av penger ved å hoppe rett på kort mens andre derimot mener at det er viktig med kortvett så tidlig som mulig.

Mitt valg, ble basert på at jeg så meg selv i speilet og så hvor VANTVITTIG lite vi bruker kontanter selv og hva jeg anser som vanskeligst å forstå og lære.

Jeg mener at å forstå at penger blir brukt opp og borte ved å dra kortet krever mere «trening» enn å bruke kontanter, da man i praksis også SER at disse blir borte.
Å få forståelsen for at pengene på konto minker når man drar kortet og ikke minst lære seg til å bruke digitale penger er noe man også trenger å øve på, spør du meg. Og sist men absolutt ikke minst, tviler jeg på at denne trenden kommer til å snu, enten vi vil eller ei er digitale penger kommet for å bli.

At vi bruker mindre kontakter enn generasjonen før oss viser nok bare at neste generasjon kommer til å bruke enda mindre kontanter igjen.

Så fikk hun kort da, og helt ærlig synes jeg det var skummelt.
og ikke minst veldig rart å se henne dra kortet første gang hun kjøpte seg lørdagsgodt.

Hun stolt som få derimot og meget fornøyd med å ha gjort sin første transaksjon med kort.

Dette gikk jo fint sa jeg i det vi tuslet ut.

Hun bare smilte til meg.

Hvor mye brukte du da?

Smilet forsvant… jeg så tankekverna gikk.
Nei det hadde hun ikke fått med seg.

Vi hadde enda en vei å gå.

 

Nå har hun hatt bankkort over et halvt år og det hele har blitt en vane.
Og jeg ser hun har mer og mer kontroll på kortbruken sin.

Hun følger nøye med på SPINK som er hennes mobilbank og er klar over status på kontoen.
Her kan hun se hva som går ut og inn overføre mellom bruks og sparekonto.

Hun får med andre ord virkelig øvd på digital økonomi.

Siste tilskudd til appen kom nå og den er så absolutt med på trenden med de digitale pengene.
Vennebetaling.

I mobilbanken kan hun nå registrere mottagere slik at hun enkelt kan betale tilbake penger om hun låner. Hvem er det jeg lurer? NÅR hun låner penger mener jeg selvsagt. Spør du meg, er det en genial måte å lære seg å ordne opp også, når man skulle ha behov for å låne penger av noen.
For det VET jeg jo at disse småttisa gjør, sånn er det bare. Men om man velger å låne penger så er det også vanvittig viktig å lære seg å betale tilbake.

De låner av hverandre rett som det er, på vei hjem fra skolen når de er innom butikken, på klubben eller når de er på farten sammen.
Og rett som det er, er hun med meg eller pappa og finner noe hun har lyst på uten kortet med seg.
Da kan hun enkelt betale tilbake når hun har mobilen tilgjengelig.

Jeg må nok innrømme at jeg synes dette også var litt skummelt når jeg først hørte om det.
Er det så viktig da, kan hun ikke bare ta ut penger å betale tilbake?

Men jeg mener, at om vi først skal begynne digital trening så hvorfor ikke også sørge for at hun lærer seg å tilbakebetale digitalt.
Følge med på digitale spor og vite at selv om hun kun taster beløpet hun skylder på en app, blir faktisk pengene brukt.

I likhet med mobilbanken er vennebetaling er en trygg tjeneste. Vi som foresatte må godta hver eneste mottager med Bank Id og har i likhet med henne en oversikt over om det er gått penger både den ene eller den andre veien til hennes konto fra disse. Med andre ord full kontroll.

Vennebetaling er en helt ny tjeneste og enn så lenge ser jeg at det er en tjeneste hun ikke har veldig mye bruk for, men kjenner jeg lusa på gangen rett er den hyppig i bruk om ikke lenge. Heldigivis er det slik at man kan registrere alle typer kontoer (må ikke være SpareBank1) så alle vennene som også har kort kan i praksis registreres.

 

Les mer om da 11 åringen fikk bankkort HER