Annonse

Jeg merker det merkelig nok mest om kvelden.
Kanskje det er fordi det er eneste tiden av døgnet hvor jeg har tid til å sette meg ned og tillate meg selv å gjøre minst mulig.

Jeg har alltid noe å gjøre.
Ikke at det er noe galt i det, jeg trives godt med å ha noe å fylle hverdagen med.
Noe hadde vært oppriktig galt ellers, jeg har tross alt fem små 😉

Men egentid på kvelden er også gull verdt.
Men i det siste har jeg fått selskap.

Et gjensyn jeg hadde håpet å slippe unna.
Den er heldigvis ikke veldig tilstede enda, men nok til å sette meg litt ut.
Pirker meg på skuldra når jeg aner fred og ingen farge.
Gjøre meg litt uvel og ukonsentrert.
Gi meg et lett snev av kvalme, klamme hender og hjertebank.

Urolig mage og en form for urolighet i hele kroppen.

Jeg snakker om fødselsangsten.

Jeg hadde så inderlig håpet å slippe denne gangen.
Med to relativt gode fødselsopplevelser bak meg burde det jo være et godt grunnlag for å slippe.
men den gang ei.

Jeg har klart meg fint til nå, trodde faktisk jeg hadde vunnet da den har vært følgesvenn hele veien de tidligere svangerskapene.
En periode gledet jeg meg til fødsel, på en måte.

Men nå har den altså fått overtaket.
Den setter meg ut, plukker meg fra hverandre på et vis.
Gjør meg ukonsentrert og ueffektiv.

Kanskje er det fordi ukene går raskere enn jeg klarer å holde tritt med.
uke 28 i morgen, under 100 dager igjen til termin.

Mest sannsynlig vil de vurdere igangsettelse pga tempo på tidligere fødsler.
Med andre ord er fødselen her om kanskje 12 uker.

Og jeg har ingen valg, jeg MÅ føde.
Sånn er det bare.

Jeg kjenner jeg får skjelven i hendene bare ved å skrive det.
Jeg må.

FØDE.

Det er ikke frykten for noe galt som spiser meg opp, men frykten for det ukjente.
Ikke smertene, selv om jeg selvfølgelig ikke gleder meg til å ha vondt, men det å ikke vite hvordan ting går eller blir.

Og sist men ikke minst, jeg er livredd for at det skal gå like hurtig som med Oda, (hennes historie kan du lese her)

En hurtig fødsel har mange fordeler, man er i god form etterpå men fy søren så heftig det er mens det står på.
Iløpet av de minuttene det står på var jeg på et punkt der helt sikker på at jeg kom til å dø.

Angst er ubehagelig. Rett og slett.
Altoppslukende og ekkelt.

For hver eneste gang den tar grep, mister man litt av seg selv.
Man blir usikker, bekymret og redd.

Trikset er å ikke la den få overtaket.
Hver eneste gang den kommer snikende prøver jeg å holde fokus på premien.

Eyes on the price.

Jeg vet jo, at fødselen er verdt det.
At følelsen etterpå er uerstattelig.

Men ukene før føles uutholdelig.

 

Jeg kan ikke la den vinne.

Den forbanna angsten..

 

 

Annonse

Regnbuen.

Vakker på en himmel over et landskap som har vært gjennom et uvær.
Et fenomen som oppstår selv om bakken fortsatt er våt, ja til og med mens regnet fortsatt faller.

Regnbuen oppstår etter en storm, et heftig regnskyll og er et magisk skue på den mørke himmelen.
Den gir håp om at regnskyllet snart er over.

Den vesle kroppen i magen er et regnbuebarn.
En av mange.

Et regnbuebarn er et barn som blir unnfanget etter man har mistet et annet.
Enten i fosterlivet eller utenom.

Og han, i likhet med mange andre regnbuebarn er unike på sitt vis.
De bringer håp etter en mørk tid, samtidig som de har noe så uendelig sårbart ved seg.
Man vet hvor skjørt livet er.

Det gjør fortsatt vondt, om jeg tillater meg å tenke ordentlig på det.
Til tross for at vi mistet det mange vil kalle tidlig i svangerskapet.

Det tar ikke mange sekundene før to blå streker på en test forandrer livet ditt, hvordan du tenker, ikke minst forandrer deg.
Enten den ene eller den andre veien.

Uansett om svangerskapet var ventet, overraskende eller uønsket gjør den positive testen noe med deg.
Gir deg tanker og følelser som må jobbes med.

Og litt etter litt forandrer de alt.

Så blir man vant med tanken, og begynner å løfte blikket.
Hvordan blir livet nå, som man har sett to blå.

Man forbereder seg, legger planer og drømmer.

Også, skjer det som bare ikke skulle skje.
Livet i magen ble aldri noe liv.

I stede ble det smerter, både fysiske og psykiske.
En sorg, et tap og en enorm skydfølelse.

Hva gjorde vi galt?
Hva skjedde?

Hvorfor ville ikke det bankende hjerte i magen, den lille kroppen mer?

Man kan trøste seg med at det er naturens måte å rydde opp, ikke levedyktig.
Men uansett gjør det vondt.

Det er ingen trøst, i sorgen.

Så kommer de, regnbuebabyene.

De som på nytt fyller en med håp og forventning.
Men også med en frykt og respekt.

Hva om det skjer en gang til?
Hva om ikke dette hjerte vil mer?

En regnbuebaby er et symbol på håp, men også på en kamp som er kjempet.
og han i magen er nettopp dette.

Vi gleder oss over livet som spreller i magen, men er også uendelig redde for sårbarheten.
Måtte tankene, drømmene og planene få bli denne gang.

Livet altså..

Annonse

//annonse

Felles måltider er noe vi velger å prioritere som familie.
En tid hvor vi alle er samlet, ser hverandre og gjør noe felles.

Det er jo ingen tvil om at det ER travelt i hverdagen.
Og vi driver gjerne med hver vårt. Noen her er, andre der.

Og alle har vi gjort vårt i løpet av dagen også.

Å samles rundt bordet for å fylle på er viktig for oss. I løpet av et måltid fyller vi ikke bare magen, men også hjertene og hjernene. Lærer å lytte, bry oss om hverandre og ikke minst engasjere oss i hverandres hverdag.

 

Et viktig sted for å knytte bånd med hverandre.

Men hvordan i huleste skaper man god stemning rundt matbordet?
Hvordan unngå totalt kaos og apekatter ved middagsbordet? Og hvordan finner man matgleden til de små?
Hvordan skaper man matro?

Det finnes mange metoder å oppnå matro tror jeg.
Og ikke minst finnes det ulike oppfatninger om hva matro er.

For meg er det matro så lenge det er god stemning og et levelig støynivå og det klarer vi (som regel) å oppnå hver eneste dag. Men hvordan gjør vi det?

Her er fem gode tips ifra oss, for å oppnå matro.

 

  1. Senk forventingene.
    Jeg velger å begynne med den som kanskje er vondest å svelge.
    Tenk deg godt om, sist det var dårlig stemning rundt matbordet, hva gjorde du for å finne tilbake til den. Om jeg skal tillate meg å være ordentlig reflektert ser jeg at jeg ofte står solid bak et kaos med unødvendig beskjeder og kommentarer. Repeterende kommandoer som jeg ønsker barna skal følge. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg innimellom kan glemme at barna er 3 og forvente en helt annen matro en de ofte er i stand til å tilby.
    Noen ganger er lunta kortere og dermed også forventningene høyere.
    Dersom man klarer å sette seg til bords med litt lavere forventninger er ofte også stemningen bedre. Litt lavere skuldre og mere rom for litt moro. Å skulle det være en vanskelig kneik å komme over kan Matro kortene fra Mills være en fin Ice-breaker.
    Det finnes både som kortversjon som vi har testet tidligere og nå også digitalt.


  2. Ha tydelige regler.
    Til tross for at man skal ha forståelse for at barn er barn betyr ikke det at de ikke trenger regler å forholde seg til. Det viktigste er å sette regler som er oppnåelige for barna.
    Våre regler er enkel, ved matbordet venter man på tur.
    Både når det gjelder å få mat, og ikke minst det å snakke. Så fort vi har fått forståelse for at man må vente på å få maten og ikke minst ta seg tid til å lytte etter når det er sin tur har stemningen rundt bordet vårt blitt en helt annen.
  3. Ingen er flinke til å spise.
    Å ha matglede er viktig. Men hva er egentlig matglede?
    Som småbarnsmor på 12. året har jeg erfart at man IKKE kan forvente at barna setter seg ved matbordet med iver og lyst til å tømme tallerkenen hver eneste dag. For i likhet med oss voksne har de også preferanser på hva de liker og ikke. For meg handler matglede om nysgjerrighet og hvordan vi pirrer den kommer i neste punkt. Men det aller viktigste punktet for å bevare matglede hos oss er det ingen som er flinke til å spise. De kan få skryt og ros om de smaker, men ikke om de spiser.
  4. På en skala fra 1 til 3
    Dette tipset skulle jeg ønske noen fortalte meg før, vi har brukt det nå i noen år og har god effekt på alle barna. Vår utfordring var når det dukket opp mat på bordet de ikke hadde sett før. Dette var typisk måltider jeg hadde brukt litt ekstra tid og kjærlighet rundt. Og skuffelsen ble stor hos meg når bordet var omringet av barn med rynker på nesa og pirkende gaffel. Og med en skuffet  mamma ved bordet har vi ikke akkurat det beste grunnlaget for god matro.
    Så begynte vi med 1-2-3. Og plutselig var det en smule enklere å motivere barna til å smake på ny og ukjent mat. For vi må jo finne ut om det er en 1-2 eller 3. Og for å finne ut det må vi smake.
    1 er ikke liker, 2 er akkurat passe og 3 er super godt.På den måten er det også lettere å skille å ikke like, og ikke synes det er så godt for barna. Dermed motivere til å smake enda litt til om det er en 2.
  5. Gå vekk!
    Dette kan kanskje høres iskaldt ut, men er noe vi har innført som kanskje har gitt oss størst effekt og best matro. Med så mange rundt bordet sier det seg selv at vi blir ferdige til ulikt tidspunkt. Hos oss må man ikke vente til alle er ferdige, det bidrar også til forstyrrelser. Men man kan ikke løpe fra bordet heller. En uskreven regel er at når praten roer seg er det også rom for å gå ifra. Men så kommer trylleformelen, når man går fra bordet må han også holde seg unna bordet. Å ha barn som sirkulerer rundt bordet forstyrrer de som sitter igjen og bråker
    Om man går ifra må man også gå vekk. Helt til flere går ifra.

Lykke til

Annonse

//annonse

Midt i oktober alt folkens.. hæ? tenk det.
Om 10 små uker snur sola!

Høsten er godt i gang, og jeg ELSKER fargene som er ute nå.
Vi har til og med kjent litt på minusgradene og vet godt at winter is coming.

Og det er nettopp det som var fokuset mitt nå som jeg fylte kurven hos knertenogkaroline.no .
Som de fleste av dere vet så deler jeg ut en månedlig rabattkode i denne herlige butikken.
Og akkurat nå er det jammen meg 20% på absolutt HELE nettbutikken.
Nyheter, yttertøy,ull, hverdags og pent.
Tøy til liten og tøy til de litt større.

Kurven min denne gangen ble fylt med litt ymse.

Oda får seg ny vinterdress, andre får påfyll i form av jakker, bukser og litt votter og luer.

 

Må tipse om vottene til nameit, som er KNALL gode og har en meget god pris, og med 20% blir den jo enda bedre 😉

Og litt deilig hverdagstøy og ull til skole og barnehage.


Rabattkoden du skriver inn i handlekurven er Ninaokt20 og da får du altså 20% rabatt på absolutt alt!
HER finner du nettbutikken og rabattkoden fungerer til fredag 19.

Annonse

Det går ikke lenge imellom at jeg tenker, hva i huleste er det vi driver med.
Hva var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å ta imot det lille livet som gav oss to blå streker en mai kveld.

Enda en liten en i dette kaoset her.

Enda en liten sjel vi skal passe på og som skal fylle huset vårt med sine lyder og bevegelser.

Enda en som skal bysses, bæres, stelles, ammes, rugges.

Enda en som trenger oss.
De blir seks, vi er to.

Hvordan i alle dager skal det gå?

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er sliten for tiden.
Mye jobb, mye barn, mange tanker og følelser krever sitt i tillegg til å bygge et menneske i magen.
Og da kan jeg kanskje også trøste meg med at det kan være vanskelig å tenke klart.

For jeg VET vi var temmelig sikker på vårt valg den dagen i mai, det er klart vi hadde plass til en til.

Men så kommer heldigvis slike dager som dette.
Dager med null planer og masse tid.
Med et hav av muligheter til å puste helt ned i magen, se hvert enkelt menneske i huset og bare være.

En hel dag full av liv og røre, med mennesker du selv har laget.

En dag proppet med søskenkrangling, mammaklengning, snørr og gørr, grisete leverpostei og
masse masse masse kos.

I dag har jeg sett øyeblikkene.
Øyeblikk skapt av mennesker jeg, vi har skapt av kjærlighet.

Det er latter, det er gledeshyl, det er små øyne som ser stort opp til noen større.
Det er samarbeid, omtanke og forbilder.

Og alle er de mine.

Det er da jeg husker, veldig godt, hvorfor vi var så inderlig sikre på at vi hadde plass til en til.

For meg, er de alt.
Uten de, har jeg svært lite.
Nesten bare meg selv.

I dag har jeg sett øyeblikk proppfull av familieidyll som jeg trodde jeg bare kunne drømme om.
Og her sitter jeg, sliten, litt lei men ufattelig rik.

Det er så inderlig inderlig verdt det.

Dagene med tvil og motløshet vil komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor jeg gråter en skvett på badet, eller ikke helt aner hvordan jeg skal klare å i det heletatt stå opp.
Dager fylt med store og små tårer fra både liten og stor, med tøffe valg og uendelig lange timer.

Dager hvor jeg sliter med å huske, hvorfor vi i det heletatt tenkte at vi hadde plass til en til.

Men så vil dager som dette også komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor hjerte står på skøyter og sommerfuglene tar piruetter.
Hvor jeg må felle tårer, ikke fordi jeg er trist eller lei men så uendelig stolt og ikke minst takknemlig.

Dager med fingermerker i nakken, møkkete bukse og en liten som hikker i magen.

Annonse

Så skjer det jammen meg igjen, vi pusser opp kjøkken.
Det er helt ok å være ørlitt dreven i faget merker jeg. Vi vet hva som skal til. Likevel er dette et helt nytt kjøkken så det blir jo liksom ikke det samme allikevel.

Men prosessen er lik.
Vi skal rive vegg, ha nye flater på tak og vegg og vi må ha opp nye kurser for strøm her og der.

Og i likhet med sist, ender vi jammen meg opp med et Ikea kjøkken denne gangen også.
Det er flere årsaker til det.
Men den aller største er at vi var SÅ fornøyd med hvor glatt hele prosessen gikk med IKEA og ikke minst servicen vi fikk.
Vi velger å få kjøkkenet plukket fraktet og montert.

Og selv med de dyreste hvitevarer, all inventar i skuffer, belysning og automatisk åpner ved søppel, plukking, levering og montering matcher de prisen til feks Epoq som kun tilba oss selve kjøkkenet uten hvitevarer og inventar.

Og da blir ikke akkurat valget vanskelig å ta 😉

Vi ELSKET frontene på vårt tidligere kjøkken og var fem millimeter unna å velge akkurat samme kjøkken.
Men vi ble til slutt begge enige om at vi måtte driste oss til å gjøre litt forandringer.
Vi tar ikke det største steget derimot, vi velger samme fronter, Voxtorp, men stede for valnøtt lander vi på matt hvit.

Årsaken til at vi likte Voxtorp var flere men at de var superenkle å rengjøre var kanskje det trumfet høyest.

Det er kanskje litt andre ting å tenke på når en XXL familie skal planlegge kjøkken.
Vi trenger PLASS, praktiske løsninger og ikke minst gode løsninger til oss som er så mange.

 

Jeg vil ha et kjøkken alle kan bruke, med løsninger som også passer barna.
Mange skuffer som er lett tilgjengelig gjør at jeg enklere kan delegere arbeidsoppgaver og ikke minst at de kan klare å utføre enkle oppgaver selv.

Jeg ønsker masse oversiktlig benkeplater så vi kan være mange som jobber sammen.
Derfor har jeg valgt ekstra stor benkeplate på øya (du ser den stikker litt ut) og ingen overskap for full utnyttelse av benkeplaten langs veggen.

Det blir skuffer på utsiden av øya, som skal fylles med glass og tallerkener så det blir enkelt og raskt å dekke på bordet som vil stå rett ved.
Vi åpner opp og får en stue og kjøkken som blir ett rom.
Nok en gang velger jeg en platetopp hvor jeg står vend utover resten av rommet og det er virkelig gull verdt når man har en ungeflokk å holde øye med også.

Kjøkkenet er stort, hele 7 meter bredt.

så her blir det mer enn nok plass for flere til å drive samtidig.
Langs veggen ved vinduet er det fokus på store skuffer, stor vask og to herlige oppvaskmaskiner.

OH yes!!

vi har også valgt xl koketopp, to komfyrer (en med pyrolyse og damp og en med mikro funksjon) og to store kjøleskap med frysedel.

Dette MÅ jo bare bli bra?

 

Vi stod mellom valget å kjøre på nå eller vente til over nyttår og jeg kjenner med hele meg at det siste jeg vill ha er huset fult av fremmede menn midt i tjukkeste babytiden. Så da kjører vi på da.

kjøkkenet leveres 6. november og monteres 12.

HERREGUUUUD SOM JEG GLEDER MEG.

Annonse

Det er så mange som har spurt meg om hvilke planer vi har for barnas adventskalender at jeg velger å lage et eget innlegg om det.

Vi har i grunnen ingen fast tradisjon på kalender, og varierer litt fra år til år hva vi lander på.
Det vi derimot har som fast er en liten husnisse som flytter inn.
Han fungerer også som kalender noen år med en blanding av aktiviteter og gaver.

Uansett er han alltid til stede med noen sprell og noen julegleder.

I fjor hadde vi pakkekalender for første gang.
Alle barna fikk en gave hver eneste dag i desember.
jeg storkoste meg med å fikse gaver til disse små hver eneste dag.
Og var proppfull av julestemning den dagen første luke skulle åpnes.

Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være mer stas enn det ble.
De var takknemlige og klare for å åpne en ny pakke hver eneste dag, men ingen ekstase. Og det overrasket meg, for når man er fem små søsken blir man ikke akkurat overrøst med gaver 😉
Om vi skal sette feks en Playmo og lego kalender ved siden av en pakkekalender er jeg neimen ikke sikker på hva barna hadde valgt.

I år får derfor barna en slags hybrid.
Jeg må innrømme at jeg synes det er moro med små overraskelser, det er liksom mye av sjarmen med desember.
Telle ned, glede seg og fryde seg. En ny luke hver eneste dag.
Så jeg ble SÅ glad når jeg fant det som blir årets kalender på en messe.
Disse MÅTTE jeg bare ha.

 

En julekalender med luker, men med egne hull som vi kan fylle selv.
er ikke det GENIALT så vet ikke jeg 🙂

Den finnes i to varianter, og jeg tror kanskje vi velger den uten trykk, så kan jeg dekorere de og bruke kalendertall klistremerker på de.
Så de får hver sin unike.

 

Jeg gleder meg til å fylle de med masse spennende, planen er en god miks mellom spiselig, praktiske ting, aktiviteter og rett og slett litt stæsj.

Her er ideer jeg har til fyll i kalenderen og flere luker blir fylt med «det samme».

Glitter
sprettball
hårstrikk
Små sjokolader/godis (typisk hver lørdag)
Pepperkakeformer (til bakedag eller juleverksted)
Foamclay (de små pakkene passer perfekt i ett hull)
Ornamenter de kan dekorere selv (dette dekker flere luker hos oss)
Lim.
Til og fra lapper (til pakke julegave dag)
kjærlighet
snurrebass
nøkkelring
klistremerker
ballonger
tyggis
sokker
truser
Julepynt de kan male på
Billett til hjemmekino med julefilm.
Smokk
Smoothies
Tannkost
Tegnesaker
fotballkort

Kalenderene finner du i vår nettbutikk og de ligger i en kategori hvor jeg har samlet litt kalendergaver også.
Pssst husk at en pakke av ting fort kan bli flere luker.
Og du, bruker du rabattkode kalendergave, får du 15% på HELE den kategorien (på ordinærpris da)

Annonse

Vi har grått i kor i natt.
Jeg og hun som enda er minst i familien.

Mine tårer var nok større enn hennes.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråt.

Kanskje av sympati, kanskje av utmattelse eller mest sannsynlig av trøtthet.
I flere timer hold hun på.

Med alt annet enn å sove.

Hun gråt, klynket og ynket seg.
Siden hun knapt har ord måtte jeg leke detektiv.
Ikke feber, ikke bleie, ikke kald, ikke for varm.

Likevel hylte hun som om noen hadde stukket henne.
Hardt og lenge.

Jeg prøvde det meste.
Synge, stryke, bysse, rugge, drikke, melk, være nær, gå ut.
noe fungerte litt, ingenting helt.

Så fant vi det ut, etter å ha prøvd mye.
Nærhet, og ikke bare litt nære, men nesten inni igjen.
Med hele kroppen sin, tungt over min.
Med bamsen i den ene hånden, og et godt grep rundt nakken min med den andre.

Dynen over oss begge, godt plassert i en stol med lett gyng.

Pusten ble tyngre og tyngre, tilslutt en liten snork.
Der var den igjen, roen.

Tre timer letet vi, før vi fant den.

Årsaken fant jeg aldri ut.
Kanskje var det følelser, kanskje var det smerter, kanskje var det ensomhet?

Så blir vi sittende der en stund, tårene hennes har stoppet.
Ikke mine.

Nå vet jeg hvorfor jeg gråter.
Følelser.

Følelse av utmattelse, men mest av alt følelse av takknemlighet.
En takknemlighet for at det lille menneske jeg har liggende oppå meg har gjort meg til den jeg er i dag og beriket livet mitt med seg selv.

Hun gjør meg sliten, fy søren så sliten og for ikke snakke om trøtt, og lei og oppgitt og motløs.
Men i det hun ble født gav hun meg en styrke. I likhet med sine søsken.
En styrke som stadig overrasker meg. En styrke som gjør at jeg står i det, enda jeg føles ut som om jeg skal brekke både i to og tre.

Hun ligger tung oppå meg, jeg gruer meg til jeg skal prøve å legge henne i sengen.
Så vi sitter litt til og jeg lar tårene trille, bare fordi jeg har lyst.

Hun ligger i stjerneformasjon over den kulerunde magen min.
Hun sover godt nå og merker ikke de små signalene fra magehulen.

I magen min ligger enda en styrke.
En liten kropp som suger energi, som gjør meg sliten og motløs.
Som gjør at tårene triller og som mest sannsynlig gjør natten lengre enn dagen.

I magen ligger det en liten sjel, som er ferdig men som må ruge litt til.
Som har godt av noen uker i den trygge hulen før han skal møte den iskalde verden.

Han gir noen kraftige dylt, det er tungt med lille storesøster oppå seg.
Det er på tide å prøve å sove hver for seg.

Jeg lirker henne over, brer dyna godt på og et lett stryk over pannen.
Lister meg ut som en lydløs ninja og ber en stille bønn i det jeg lukker døra.

Stille..

Jeg gløtter på klokken i det jeg kryper under dyna, om en liten time våkner resten av huset.
Så da får vi se, om jeg klarer å finne styrken.

Annonse

Hun har gledet seg lenge til å begynne på skolen.

Ifra første dag i siste år i barnehagen har hun vært både klar og tydelig på at nå var hun klar for neste steg. Det store steget inn i skolegården med sekk, nykvesset blyant og alt for stort viskelær.

Sommerferien kunne nesten ikke gått fort nok, hvorfor i alle dager var den så lang?
Fantes det i heletatt noen som trengte så lang ferie?
Det føltes godt i mammahjerte, å se hun gledet seg slik over den store overgangen som ventet.
Storebror hadde ikke denne forventningen og nærmest gruet seg til det hele.

Det gikk fint med han også, men det er ingen tvil om at det er enklere å følge en førsteklassing inn i skolegården for første gang når det er sommerfugler som fyller magen og ikke småstein.

Det var en stor dag, hun klarte nesten ikke slutte å smile, og hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått rundt. Stolt som få satt hun på stolen og hilste pent på læreren.
ENDELIG var vi i gang.

Men så skjer det noe, hun som spratt opp den første skoledag kl 05 og stod klar i trusa med sekken på blir vanskeligere og vanskeligere å få opp. Sommerfuglene forsvinner og det samme gjør iveren etter å komme seg på skolebussen.

Mammahjerte blir bekymret, har hun ikke venner? Mangler hun noen å leke med?
Hvordan er læringsmiljøet? Er det noe galt?

Hun er seks år stor, like vell føler jeg ofte det er vanskelig å spørre de riktige spørsmålene.
De som ikke leder til et svar jeg kanskje ønsker, men et svar som kommer fra hennes hode og hjerte.

En annen ting er å finne tid, hvor hun tar seg tid og får tid til å svare ordentlig.
Ikke bare med stutte «vet ikke» eller «husker ikke»

Så fikk vi litt tid, hun og jeg.
Jeg fant tegneblokk og farger.

Målet var tid sammen, og prøve å nøste opp i skolesituasjonen?

Hvordan er det å være skolejente da?
Drister jeg meg til å spørre etter at Elsa har fått farge på både hår og armer.

Ikke så gøy som jeg trodde, sier hun uten å nøle og uten å se på meg.
Hun bytter farge og fortsetter på den overdrevne sexy kjolen (om du spør meg)

Ikke så gøy? Hva er annerledes da?

Jeg må jo plutselig klare alt, sier hun og ruller øynene mot meg.
Jeg må kjempe mot smilet, forstår godt hva hun mener.

Ikke rart hun kjenner på den, fra å ikke ha stort til forventninger har hun gått gjennom en sommer hvor vi gjentatte ganger har fortalt henne at dette må hun klare, hun er tross alt skolejente.

Alt i fra å åpne å lukke de vanskeligste jakker, tre strikken over skoene, tørke seg på do og pakke sekken selv. Det er klart det er overgang.

En stor overgang fra en bekymringsfri og nærmest ansvarsløs hverdag i barnehagen med lillebror.

Ja det forstår jeg godt sier jeg, mens vi begge fortsetter å fargelegge.
Men synes du har klart deg veldig fint, jeg stryker henne på ryggen.
Hun smiler og gir meg et raskt blikk.

Så stopper hun opp.

Holder begge hendene på den isblå fargeblyanten og tenker en stund før hun rynker pannen.
Ser på meg en stund… før hun legger blikket ned på arket igjen.

Også tror jeg de har glemt at vi er barn, sier hun mens fargene fyller kjolen.

Glemt at dere er barn?

Ja, sier hun bestemt og slutter å fargelegge.
Vi får jo ALDRI leke.

Og der, akkurat der faller alle brikker på plass.
Det er klart, jenta savner leken.

Hun er seks år, proppfull av fantasi og livlige historier.
Hun kan bruke timesvis på rommet, i sin egen verden.
Hun som lekte og lekte og lekte og lekte hele dagen i barnehagen.

Sitter nå på en stol, til en pult, med forventningene bokstavelig talt hengende over seg.
Målet er at alle skal knekke lesekoden første skoleår (aller helst første halvår)
Hun skal kunne telle både høyt og langt, og forstå at 1 og 1 er to.
Sette seg inn i et nytt klassemiljø, nye rutiner, nye voksenpersoner og systemer.

Gjøre lekser, holde orden og pakke sekken selv.

Hun er jo tross alt skolejente.

Det er ikke det at jeg ikke tror hun leker i skolen, hun har fått flere venner og friminuttene blir nok fylt med både fantasi og magi. Men sammelignet med tidligere hverdag er det langt ifra nok.

Uten lek, ingen fantasi og mindre glede.

De har kanskje ikke glemt at dere er barn lille venn sier jeg og tar håret bak ørene.
De har bare så veldig lyst til å lære dere masse masse.

Tenk hvor heldige dere er, fortsetter jeg. Som får lære nye ting, hver eneste dag.

Ja, sier hun og smiler.
Biter litt i blyanten som nå har blitt rosa (selvfølgelig)
før blikket igjen går ned på arket.

Men vi trenger ikke lære så mye hver eneste dag da.
Vi har det jo ikke travelt.

Vi snakker ikke stort mer om det, jeg og den store lille førsteklassingen min.
men hun fikk meg til å tenke.

Og kanskje med dette innlegget får hun flere til å tenke?

Det jeg vil, med dette innlegget er å sende en ekstra hyllest og klapp på skuldra til
de viktigste studentene vi har her i landet.
De som kanskje trår igjennom det tøffeste året i sitt liv uten å engang være klare over det.

Har du en førsteklassing i hus, gi han et rusk i håret og et kyss på kinnet.
Fortell at du er stolt av henne og at du beundrer den innsatsen hun gjør.

Lag en hverdagsfest ut av leksestunden, drikk eplejuice av stetteglass og ta en kjeks ekstra.

Også bør vi kanskje sette oss ned, tenke litt på, om vi har glemt at de er barn?
Det er ikke bare Matilde som synes det er for lite lek, 49% av lærerene er også enig.

Det er selvfølgelig fint å flotte å både lære bokstaver og tall, men det er også mye læring i lek og fantasi.
Og la meg sitere min kloke vakre seksåring.

Vi har det ikke SÅ travelt da.

Annonse

Det føles strengt tatt ikke lenge siden forrige runde.
i februar 2017 pusset vi opp kjøkkenet.

3 mnd til termin, usannsynlig mye å gjøre på jobb, fire unger å sjonglere og et kjøkken uten gulv.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke på den tiden med et smil om munnen.

Det var IKKE moro å pusse opp kjøkken.

Ikke komfyr, ikke koketopp, ikke strøm, ikke vann, ikke gulv.

Ja en periode var det på en måte ingenting.

Neste utfordring var å leve oppi det hele. En nysgjerrig liten pjokk blant skruer, spikre og skarpe kniver.

 

Jeg savner det ikke.

Likevell velger vi å begi oss ut på det igjen.
For slik det er nå går bare ikke.

Det var et forholdsvis stort kjøkken her i huset.
Men ingenting her er tilpasset en storfamilie som oss.

Når man er 8 stk i hustanden har man straks litt andre krav til et kjøkken enn en A4 familie.
Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner to vaskemaskiner, store skuffer og ikke minst et kjøkken som har kontakt med resten av huset.

Nå står jeg inne på et «kott» uten kontroll over hva som skjer ellers, bestikkskuffen flyter over fordi vi som er så mange krever mer enn 40 cm  bred skuff til bestikk, og jeg har møkkete glass og tallerkener på kjøkkenbenken HELE tiden.

Den stakkars oppvaskmaskinen får virkelig kjørt seg, men har ikke sjans til å holde tritt.
Kanskje ikke så rart når vi allerede har produsert minst 14 kuverter med oppvask innen lunsj.

Prossesen er jeg klekkelig klar over blir minst like tøff som sist.
Tre måneder til termin, midt i førjulsstri, fem unger å sjonglere, full jobb pluss pluss.
Det blir ikke fryd og gammen å være uten kjøkken.

Men jeg vet at in the end er det så inderlig verdt det.
Jeg bruker så mye tid på kjøkkenet, vi bruker mye tid der og jeg savner at rommet er hjerte av huset.
Og DET skal vi fikse.



Resultatet sist ble vi vanvittig fornøyde med.

Hele prosessen gikk temmelig glatt fra kjøkkenet kom til det var oppe.
Og selve utføringen ble vi veldig fornøyde med.

Vi endte på IKEA kjøkken den gangen.

Det er fryktelig fristende å bare kjøre dejavu og gjøre det likt.
Men vi har bestemt oss for å ta en runde.

Kjøkkenet er tegnet på IKEA og vi vet ca hva vi lander på i pris.
Vi har fått tegnet et epoq kjøkken og fått første tilbud, dersom prisen ikke er forhandlingsbar er de ikke i nærheten av å være konkurransedyktige på pris en gang.

Også har vi lyst til å både ta en titt på kvik, nybo og norema også.

Men, tiden er knapp så vi får se hva vi rekker.

Hva slags kjøkken har dere?
og er dere fornøyde?