Annonse

Jeg har blogget siden 2014.
Stortrivdes har jeg med å kunne inspirere, informere og ikke minst diskutere med faste følgere og noen nye i ny og ne.

Jeg deler ikke alt for mye av oss og vårt, ingen dagbokblogg, men litt av vår hverdag kommer det selvfølgelig.
Men mest av alt, tips, råd, inspirasjon og erfaringer.

Jeg har blitt godt kjent med flere av mine lesere, og må innrømme at jeg underer meg litt over hvorfor noen i det heletatt gidder å «følge oss».

Men det er det altså, en god flokk med fantastiske damer og menn, foreldre, blivende foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, mennesker som jobber med barn eller som rett og slett bare synes vi er ren underholdning (?)

Jeg roper sjeldent ut kraftige meninger om ting, mye fordi jeg har en ekstrem respekt for makten som faktisk ligger bak i å snakke til så mange mennesker som jeg kan gjøre.

Likevell ser jeg også, at kanalen er verdifull, flere ganger har jeg snakket fra langt ned i magerota om tema som er viktig for meg.
Dette gjorde jeg for to dager siden.

En vanvittig hyggelig tur til en fantastisk park skremte meg.
Vi hadde en magisk dag, men flere ganger ble idyllen brutt av noe jeg følte var på kanten.
Så på kanten at jeg undret over at det i det heletatt var lov?

Barn er lettpåvirkelige og sårbare. Og man kan velge å sette barn i en ekstra sårbar situasjon ved å påvirke de, for så å utnytte de.
De er barn, med barnehjerner. Det er enklere enn med oss.. (selv om vi også kan være lettpåvirkelige av og til)

Jeg synes Hunderfossen gjorde dette, at de trosset Norsk markedsføringslov, har utnyttet smutthull og påvirker barna i ytterste grad før de eksponerer de for varer de har til salgs.

Jeg velger å poste et innlegg om dette, å utnytte barn på dette viset er noe jeg ønsket å sette lys på.
Jeg våknet dagen etterpå som en av landets mest leste bloggere.

Jeg har blogget i 4 år og dette er første gangen skjer.

Man skulle kanskje tru at jeg higet etter dette, og helt ærlig så trodde jeg at jeg gjorde det selv og.
Men etter i dag er jeg sikker i min sak.

Jeg trives ikke på topp.

I dag har jeg blitt kalt mye rart, og for å oppsummere det kort, få av adjektivene var positive.
Innlegget mitt som stiller spørsmål til om en av landets største familieparker holder seg til loven har blitt vridd til et spørsmål om jeg har orden på oppdragelsen til mine barn, om jeg er rettferdig nok, konsekvent nok osv.

Jeg har fått kommentarer på facebook, instagram, sms, Snapchat og Messenger.
Mange mennesker som er ute etter å fortelle meg hvor udugelig jeg er.
Sutrete også for all del, jeg klager jo over å måtte si nei til mine egne barn.

Jeg er mamma til fem, er det noe jeg er vant med er det å si nettopp nei 😉


Jeg taklet det hele fint, i begynnelsen.. men når mengden ble stor nok kjente jeg selv at jeg begynte å vagle.
Så mye at jeg ikke helt var sikker i min sak på om budskapet mitt var tydelig nok.

Heldigvis, hadde jeg flere lesere som tok seg tid til å lese hele innlegget, ikke bare linjer.
Som satte seg inn i budskapet mitt og som forstod.

Om de var enig er en annen sak, men de hadde tatt seg tid til å lese ordentlig.

Men de også har gitt lyd ifra seg, heldigvis.

Det ble for mye tilslutt.

Vi pakket sakene og dro en tur til stranden for å koble av.

Med kjeks i bagasjen og saft i kjøleboksen tok vi oss noen timer midt i selveste middagstiden.
Fy søren så godt det var, å bare være sammen med flokken, se de kose seg.

Nyte vesla som nyter sin første sommer til det fulle.


Jeg kommer aldri i verden til å slutte å blogge (enda)
Men jeg vet inderlig godt at jeg så absolutt ikke ønsker å være på topp.

Jeg trives med å være helt middels.
Med faste gode lesere, og noen nye innimellom.

Jeg vil avslutte med å sende en WOW til Sophie Elise, Pilotfrue, Mamma til Michelle, Funky Gine og mange fler som orker å balansere der, høyt oppe.

Jammen må dere har verdens sterkeste ben i nesa.

Annonse
(beklager bildene i innlegget..jeg har ikke hatt tid til å leke fotograf i dag 😉 )

Han står ivrig å vifter med armene på en støvfylt parkeringsplass.

 

Med kanskje det blideste fjeset jeg har møtt i hele dag ønsker han oss velkommen og geileder oss gjennom hvordan vi skal parkere klokt og fornuftig slik at det blir plass nok til alle.

Han vifter oss vekk etter å ha blitt en 50 lapp rikere, og vips, er vi klare for en dag i Hunderfossen familiepark sammen.

Vi, i likhet med de fleste andre som tusler mot inngangen har gledet oss skikkelig til denne dagen, men for oss var den kanskje litt ekstra spesiell.
En sommerferie utenom det vanlige er litt over halveis. En ferie som absolutt ikke minner stort om ferie, iallefall ikke for oss voksne.

Flytting, og masse masse jobb, mens vi har sjonglert en tålmodig ungeflokk på fem.

I dag skulle de få lønn for tålmodigheten.
En dag på deres premisser, hvor vi ikke skulle bare, eller burde burde.. men vie tid til de og sammen.

Fy søren så godt det skulle bli å kose seg sammen.

Vi er en park familie, kjære Hunderfossen. Vi har besøkt temmelig mange, og storkoser oss innenfor parkgjerdene.
Det er akkurat som om verden stopper opp utenfor, men glemmer både tid og sted.
Og vi opplever vanvittig mye moro sammen.

Det er sommerfugler i magen, mestringsfølelse når du tar karusellen du egentlig ikke turte, det er oss tid, det er nye lukter, smaker, og lyder.
Og det er for oss, masse folk og god stemning.

Det er klart, det blir jo det, når vi trår inn i en park som er til for de små, med de store på slep.
Slik som dere Hunderfossen.

For selv om dere kaller dere Familiepark, er det jo barna som står i fokus.
Og så lenge barna har det bra, har også vi det bra.
Det er lite fyller på samvittighetkoppen så godt som en dag med masse latter, fryd og is.
Iallefall når sommeren har vært slik den har vært frem til nå.

Så kom denne dagen da, Hunderfossen.
Vi skulle kose oss sammen, som familie, uten å sjonglere barn og jobb samtidig.
Og du skulle sørge for god stemning.

Det fikk en god start, det hele.
med den sprudlende parkeringsvakten i røyken.

Prinsessa ved inngangen var også en god bidragsyter til at vi fikk eventyrlige forventinger til dagen.

Barna hoppet rundt i den luftige og fine parken deres, sola skinte og til tross for at klokka knapt hadde bikket ti var det over 25 grader.
Det er klart dette måtte bli en bra dag.

Vi går rett på eventyrslottet som første attraksjon.
Vi hadde hørt rykter om at køen var lang, men reisen verdt ventingen så vi startet i køen mens tålmodigheten var på topp.
Køen var lang, men den gikk radig og fint.

Eventyrslottet var magisk. Nydelige scener ifra kjente og ikke fult så kjente eventyr ble vist oss mens vi satt å slappet av i en liten «båt»
Etter litt er turen over, 6 åringen spesielt er oppgiret etter å ha sett flere prinsesser og det hele topper seg, når det venter oss en prinsesse når vi ankommer reisens slutt også.

Har dere hatt en fin tur? Spør hun hyggelig.
6 åringen blir målløs, prinsessen snakket til henne!

Vi kommer oss ut og alle er enige i at turen var magisk i det vi tusler mot utgangen.
men så skjer det noe brått.

Det vi trodde var utgangen til sol og varme, leder oss rett inn til en gullgruve av kroner, glitterbokser, rustninger og sverd med skjold.
Idyllen og den gode stemnigen glir raskt over til Mammaaaa, kan jeg få.

Plutselig, uten forvarsel, står vi midt i en suvenirbutikk.

Og det kjære Hunderfossen, setter en helt annen stemning, plutselig er opplevelsen glemt.
og alle bokser og kroner som glitrer, satt i strategisk høyde for jenter på 6 år blir plutselig mer vitkig.

det er klart hun ville ha en krone, slik som alle prinsessene hun nettopp har sett hadde.

Jeg skal være ærlig, jeg smalt under for presset. Jeg var igrunnen enig med seksåringen, de kronene var innmarri fine.
Og kronen ble kjøpt.

Det stod flere små i kø som ville ha, 2,5 åringen kom tuslende med en vikingehjelm, og sjuåringen med en rustning.

Nei, nei, og absolutt nei.

Vi hadde en fin tur i eventyrslottet, men stemningen når vi kom ut, var ingen gjenspeilning av det.
En skuffet 2,5 åring uten vikingehjelm med horn kom tårevåt ut og en snurt sju åring som synes det meste var urettferdig.

 

Vi brukte tid, tålmdigheten til oss voksne var fortsatt på pluss siden, så etter litt etter litt fikk vi snudd stemningen igjen.
En is og livet var plutselig topp, så klart. Vi var jo i en eventyrpark, sammen, hele gjengen, med all tid i verden og kun dette var viktig.

Vi hadde hørt rykter om at de minste kunne få kjøre traktor nede ved svingen, vi setter snuta mot etter å både ha kjørt Il tempo gigante, vikingeskip og småbiler.


Dette var 2,5 åringens høydepunkt, og det fineste vare igrunnen at alle søskene gledet seg med han.

Jonatan skulle ENDELIG få kjøre traktor.

Gården var så koselig, i køen  fikk vi underholdning av et snakkende tre, en kråke og nøtteliten.

Og vips så var det veslemanns tur.

Han foran med sin søster ved siden av, pappa og bror i baksete.
Kan troooo han var stolt i det han vinket og kjørte forbi meg.
Jeg hørte han lo og frydet seg der nede mens jeg satt i skyggen og rugget minstemor som tok en blund.

Jeg måtte le litt med, ordentlig magelatter, som kunne høres flere meter på avstand.

Men så brått skjer det noe, når turen er over og jeg står klar med kamera for å fange øyeblikket er det ikke en smilende traktorgutt som kommer ut.
Han sitter på armen til pappa mens tårene renner ned kinnet hans.

Traktorturen var magisk, sier pappan, men utgangen var tragisk.

Utifra traktoren blir man nemlig sluset rett inn i en traktorbutikk, kjære Hunderfossen, men det vet du sikkert godt.
men det du kanskje ikke er klar over er at en gutt på 2,5 som drømmer, puster og lever for traktor.
Og som for første gang har fått kjøre en, han havner rett inn i traktorhimmelen når han trår inn i en slik butikk.
Han forstår ikke at det han trår inn i er en butikk, hvor traktorene koster fra en halv tusenlapp og oppover.
For han er det vanskelig å forstå at pappa sier ja til å kjøre traktor, men ikke ta med.

Stemningen var langt ifra noe jeg ville fange på film.

Vi bestemte oss for å tusle vekk ifra området raskest mulig.
Kanskje å få han på andre tanker kunne hjelpe.

Vi visste om både hoppefrosker og ballbinger litt lengre bort i gata.

Froskene hjalp, og etter noen runder med både opp og ned og rundt og rundt var smilet på plass igjen.

Dagen begynte å bli ettermidag, en lang vei hjem ventet, men min kjære mann ville så gjerne avsluttet i selve symbolet for parken, iallefall for oss som har vokst opp med å få besøke parken som barn.

Jeg snakker selvfølgelig om trollet.

Seksåringen synes det var merkelig at vi skulle gå inn i trollet,  og plasseringen av inngangen gjorde det hele ekstra moro.

Skal vi gå inni TISSEN til trollet!!

Vi lo godt hele gjengen i det vi tuslet inn i halvmørket.
det første vi så var Askeladden med sekken og alle barna gispet i kor.

Dette var verdt å ta turen innom.

I mørket tusler vi lengre og lengre inn i trollet og ser igjen barndomsminner og forklarer barna.
Dette var fint å se og oppleve, tenk at jeg så dette som barn selv og når står sammen med min flokk og opplever det samme.

Etter nøkken, tusser og troller er denne turen også over og vi skal tusle ut.
Nå var det på tide å finne veien hjem.

Og jeg tror du vet, hvor jeg vil nå Hunderfossen.

For nok en gang, blir den gode stemningen brutt.
Vi snubler over dørstokken, og i stede for ettermiddagssol og sommervarme, ramler vi på nytt inn i en butikk fylt av glitter, rustninger, våpen, godterier, og alt annet fristende.

Mamma kan jeg fååååå???

Plutselig står jeg midt i det igjen, uten mulighet til å forberede meg eller barna på noe som helst.

Kjære hunderfossen, det jeg prøver å si er vel ganske enkelt.
Jeg liker å handle jeg, for all del. Så lenge jeg selv får bestemme når jeg faktisk skal gå inn i en butikk.

Slike situasjoner dere har stilt opp til flere ganger i parken skaper ikke bare dårlig stemning, det bygger opp den dårlige samvittigheten jeg har reist hit for å senke, den skaper kjøpepress og ikke minst, setter den både liten og stor i en uheldig situasjon.

jeg fikk meg til å under, om dette i det heletatt er lov.
Jeg mener, vi vet jo begge godt kjære Hunderfossen at markedsføring mot barn ikke er lov?

Og la meg sakse noe fra markedsføringsloven:

Markedsføringsloven § 19 lyder:

Ӥ 19 Alminnelig bestemmelse

Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.

Ved vurderingen av om en handelspraksis er i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, skal det tas hensyn til alder, utvikling og andre forhold som gjør barn spesielt sårbare.”

Vel når man akkurat har nærmest trøkt traktor ned halsen på 2,5 åringen med en lang traktortur på 15 minutter, er det kanskje å utnytte en sårbar tid ved å veilede de direkte inn i en traktorbutikk? Eller sørge for at min 6 åring ser en håndfull prinsesser før dere fører henne rett i en butikk full av glitrende kroner?

Parken deres er magisk, det er flotte attraksjoner, nydelige omgivelser, hyggelige ansatte.
Men å utnytte situasjoner på denne måten kan ødelegge hele turen for en familie.
Og jeg synes vi skal tygge litt sammen på om dette egentlig er innafor?

Ingen andre parker har jeg opplevd makan til kjøpepress, og vi har vært i temmelig mange.

Med vennlig hilsen

En mamma som synes dette er skikkelig skikkelig dårlig gjort.

Annonse

Noe av det fineste jeg vet, med å være mamma til små, er at de hver eneste dag forteller meg at jeg ikke må glemme de små tingene.

Tingene vi tar forgitt, som vi omgis med hver eneste dag men som vi noen ganger har godt av å ta inn som bare en ettåring kan.
Hun opplever på en måte sommer for første gang. Minstemora vår.
Til tross for at det er hennes andre.

Men som 2 mnd gammel er det ikke mye begeistring for verden rundt, men mer for mamma og de nærmeste.

Men nå er hun over ett år og nysgjerrig på verden.
Utforsker alt hun kommer over, og viser ivrig om det er noe hun ønsker å ta en nærmere titt på.

Hun blåser selv når hun kjenner vinden røsker i håret.
Hun peker ivrig mot himmelen når hun ser en fugl.
Hun spreller med armer og ben hver gang hun ser en huske.

Hun kan ligge en evighet å se på en maur på bakken.
Og rynker på nesa når hun får smake ferske jordbær.

Hun elsker gresset som kiler tærne, mellom fingrene og til og med i ansiktet.

 

 

Hun elsker sanden, både på lekeplassen


Og på stranden,  du skulle sett henne når hun fikk lov å plaske i det kalde vannet for første gang etter en varm og lang dag.
Det blikket, de gispene når dråpene hun spurtet traff ansiktet, de deilige runde lårene i det kalde forfriskende vannet.

Begeistringen når bølgene slo inn og gjorde magen våt, og tungen som gikk når vannet traff rundt munnen.
Hylene hun kom med da hun så søsken løpe ut i vannet, og latteren som trillet da pappaen svinget henne rund tom i vannet.

Verden er lettere å utforske om sommeren for en liten kropp.
mindre tøy, enklere å bevege seg.

Dagene tilbringes i bleie og en body knapt.

Noen ganger kan varmen være tøff,
Og da kan det være godt å ha noen å ta en fem minutter på.

Jeg kommer til å huske denne sommeren, i lang lang tid, ja kanskje til og med evig.
Ikke pga de uendelige mange soldagene eller den deilige noen ganger uutholdelige varmen.

Men pga blikkene, begeistringen, og øyeblikkene jeg har med ei frøken på ett år.
Som opplever sommer, for aller første gang.

Annonse

Mange av dere har spurt meg, hvordan vi reagerte denne gangen når vi fant ut at vi var på vei.
Mange har spurt oss om det hele var planlagt eller «nok et» uhell.

Jeg har tidligere blåst litt ifra meg når det gjelder akkurat det, for spør du meg, så spør man ikke om sånt 😉

Men likevel, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan vi reagerte denne gangen, jeg husker første gang jeg stod med to blå i hånden som om det var i går…
En helt merkelig ut av deg selv følelse som bare en positiv graviditetstest kan gi deg.
Uansett om det er ventet eller ei så mister man bakkekontakt en liten stund.

Men på mange måter skiller denne seg ut for vår del.
Jeg er ikke ute av telling, om du stusser litt på overskriften. La meg forklare.
Og la meg si, en liten advarsel kanskje, men her sier jeg alt slik det er og var… ingenting i mellom.
Så er du sart eller sensitiv kan det være lurt å kjenne sin egen begrensning nedover i innlegget.

Det var i mars måned, jeg følte at kroppen gikk i slowmotion og slet med mye hodepine.
Diffuse symptomer som jeg synes lignet på graviditetssymptomer.

Jeg brukte ingen prevensjon, et av mine tiltak for å holde meg psykisk frisk er å unngå hormonell prevensjon da jeg av erfaring har reagert på det meste.
Men kondom gjorde nytten sin den.

Bortsett fra en gang, en gang gikk det galt. Men vi var sikre på at det var utenfor faresonen.
Vi skulle jo ikke ha flere barn.

Men kroppen gav seg ikke, sendte ut små drypp av symptomer som jeg hadde kjent før.

Jeg måt ta en test sa jeg, mannen fnøys av meg. Hallo, eeeen gang liksom. Vi kan ikke ha fulltreff da.
jeg var enig, det var passe teit…

Men test måtte jeg ta, for å utelukke, neste steg var legetime, for noe var galt.

Du er kanskje ikke overrasket når jeg forteller deg at den var positiv.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt. stemte det?

Jeg hørte mine egne hjerteslag og ble umiddelbart kvalm.
Det stod jo svart på hvit, selvfølgelig var jeg gravid.

I bakgrunnen drev de to nest eldste å kranglet og pappaen drev med brannslukking.

Hvordan i søttan er det mulig?

Jeg fikk så vidt samlet meg før jeg hørte Oda gråt, hun hadde våknet etter duppen sin.

Jeg klarte ikke fortelle det til mannen… gjemte testen og håpet egentlig at hele resultatet skulle bli gjemt med.
Resten av den dagen husker jeg knapt.

Det var langfredag morgen jeg ikke klarte å holde det for meg selv lengre.
Jeg lot mannen sove litt… litt ekstra fordi jeg var redd for at han trengte det lille overskuddet for å takle sjokket.

Fra positiv test til denne dagen hadde jeg googlet, alt for mye.
Lest om medisinsk abort, prosessen, erfaringene.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom.
Hele kroppen, hode og hjerte strittet imot.

Fornuften vinglet.

Hva kom alle andre til å si??

Eneste trøst var at jeg ikke var alene i det hele.
Jeg lot han så vidt våkne før jeg serverte han tre ord.

Den var postitiv.

HÆ?

Den var positiv…

Han gnir seg i øynene, tausheten er vond…

Ja ja, sier han..

Så ler han lett nervøst.

ja ja?

Jeg vet ikke om jeg er skuffa eller letta over reaksjonen. En del av meg var redd han skulle ta det hele verre enn meg.
Få panikk, bli sint, oppgitt, kreve at jeg tok abort.

Ja? Sier han…
Godt vi kjøpte stort hus da…

Så ler vi litt nervøst sammen, jeg rister på hode mens jeg sitter på sengekanten.
Forteller han om googling og tankekjør.
Om kropp som stritter imot, hjerte som verker men fornuft som pirker meg i nakken.

Det er jo ikke fornuft avbryter han..
Er det vel, sier jeg kjapt.

Er det fornuft å la andre bestemme hvordan vi skal leve?

Han har rett..

Det var godt å dele, og mye forandret seg de kommende dagene.
Hans rolige reaksjon, forandret mitt syn på det hele.
Iløpet av noen dager ble det på en måte ok, etter noen dager til ble ganske så fint.
Noen uker til så ble det bare helt riktig.

Vi skulle bli en storfamilie med STOR S.

Men man kan ikke planlegge livet, det vet vi jo så inderlig godt.
Dette svangerskapet skulle bli en del av statistikken.

1 av 5 svangerskap ender i spontanabort.
Mitt sjette ble min første spontanabort.

Iløpet av timer, ble tanker og følelser over flere uker knust.
Vi mistet et begynnende liv for første gang.

(jeg har skrevet mer om det her om du ønsker å lese mer)

Jeg fikk en voldsom reaksjon på det hele, en skuffelse jeg aldri hadde opplevd før.
En sorg som var altoppslukende til tross for at den lille kun var noen cm og vi knapt hadde vist om den i noen uker.

Jeg orket ikke snakket med noen, selv ikke min mann.
Jeg måtte gråte, og gråte og gråte enda litt til.

Svangerskapet var et uhell, uplanlagt og nærmest uønsket.
Men ble ønsket, ble nærmest en selvfølge.

Det var jo slik det skulle bli.

Etter noen dager med hode i puta og 1000 tårer fattigere klarte jeg å dele tankene mine.
Å vite at dette skulle være min siste erfaring av å miste fotfeste og pusten samtidig.
Siste to blå i hånden.

Var uendelig vondt.

Jeg hadde blitt vant med tanken.

Det skulle jo bli slik.

Han er like rolig, den fine mannen min.
Han føler det samme som meg, bare på en annen måte.
Han har ikke følt på det fysisk, slik som meg.
Ikke kjent et begynnende liv i magen, en kropp som er i forvandling.
men et hode og et hjerte som gjorde plass.

Vi hadde allerede gjort rom for en til, nå ble den plassen tom.

Vi bestemmer oss for at det er seks barn som kanskje er det riktige for oss.
Minstemor som vi trodde skulle være den siste, skulle kanskje få mulighet til å bli storesøster.

Man vet jo aldri, derfor kanskje.

Vi ble enige om å gi det hele et halvt år med tid.
For å klarne tankene.

Det var godt, det lettet det hele.

Den lille som gikk tapt var ikke forgjeves, den gjorde at jeg lærte mye om meg selv. Om oss.
Det skal ikke mange millimeterne til der inne før båndet er skapt.

Aborten gikk heldigvis fint av seg selv, smerter ja, store blødninger ja, men kroppen ordnet opp selv.

Dagene gikk og visp så var det tid for vår ferie.
Vi skulle til Danmark. Noen hektiske dager var lagt bak oss, og vi visste en hektisk tid ventet.

Vi gledet oss til å koble av, drikke vin og nyte dager med frie planer og masse parker.

Så begynte kroppen og fuske igjen.
jeg trodde det var etterdønninger av aborten som jeg følte akkurat hadde avsluttet.

Dag to i Danmark våknet jeg til en blødning.

FLOTT! en uke med menstrasjon som start på ferien, det blir knall.

Men det ble ingen menstruasjon, blødningen stoppet raskt og borte ble blodet.

I alle dager??

Dagene gikk og vi hadde det fantastisk.
men kroppen min hang bare ikke med.

Jeg frøs, fryktelig mye, hodepine, trøtt.

Jeg burde jo skjønt det, hele kroppen min SKREK gravid.
Men det var virkelig ikke i min villeste fantasi.

Jeg har lært meg å kjenne kroppen godt, og jeg var temmelig sikker på at eggløsning ikke hadde funnet sted etter aborten.
Jeg var igrunnen helt sikker.

Vi koste oss fælt likevel. Ungene storkoste seg og jeg og min kjære nøt varme sommerkvelder utenfor huset på kvelden.

Så var den en lørdag, et tredje forsøk på å finne en hvitvin som skulle falle i smak.
De to tidligere smakte virkelig ikke. Men etter anbefaling var jeg sikker på at først nr 3 skulle være perfekt.

Absolutt ikke, den smakte grusomt.

I det jeg prøver meg på 2. slurk slår det meg.

OH my, jeg er gravid!

Jeg sier det høyt.

HÆ?

Jeg gjentar, jeg er gravid.. tror jeg.

Dagen etterpå kjøpte vi test.

Jammen var vi ikke gravide igjen.

Frøken stålkontroll på kroppen hadde mistet all kontroll.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt og puls, høre mitt eget hjerte slå.

Der var du…

nr 6.

Du glemte bare at du skulle vente et halvt år.

Takk, du er veldig veldig velkommen.

 

Følg gjerne vår kaotiske hverdag på Snapchat: Idebankmamma

Annonse

Jeg vet ikke om det føles godt, eller vondt.
En klump i magen er der iallfall.

Det føles deilig, fordi det har vært en slitsom vei hit med rydding, flytting, styling osv.
For tro du meg, slik du ser huset vårt i annonsen, er ikke slik vi kjenner det.

Men, stylet eller ei, huset og plassen huset ligger i er vidunderlig, faktisk på kanten til magisk.
Vi har bestemt oss for å huske huset som plassen hvor drømmer blir til. For fy søren som livet har forandret seg etter vi krøp inn her en iskald januardag for
over 2 år siden.

For det første har huset og tomten uante muligheter.
Vi har gjort uendelig mye med huset, men mulighetene er uante.
Vi vet de som bodde der før oss hadde hester i hagen, vi fylte deler av den med basseng, det har tidligere vært
grønnsakshage og de som bodde i huset var nærmest selvforsynt.

Huset er stort, kan brukes som generasjonsbolig om man ønsker, eller bare boltre seg i god plass selv.
med rom for alle barna og alles hobbyer.

Plassen og huset har gjort mye med oss, til tross for at det kun ble 2,5 korte år her.
Vi hadde ingen intensjoner om å flytte, men tidsklemma tok oss når vi måtte flytte vår egen bedrift.

Vi måtte velge, barna eller tiden.

Valget ble enkelt, men vanskelig.

For plassen vi flytter fra, sukk den altså, den er rett og slett vidunderlig.

Huset er stort, nærmest totalrenovert.
Og jammen har det en knakenes god pris altså.

Sjekk ut huset HER

Hade bra Bjoneroa, Hade bra landlige idyll…

Takk for oss, vi har hatt det fantastisk!

Annonse

//annonse

Herremin for en sommer vi har hatt så langt.
Helt siden vi reiste til Danmark i begynnelsen av mai tror jeg vi knapt kan fylle en hånd med gråværsdager.

Over 20 grader hver eneste dag, barna er brune og fine og alle fått lysere lugger.

Jeg vet jeg vet, det er store forskjeller landet over og ikke alle har vært like heldige.
Jeg sendere dere med ruskevær og mye regnvær mange varme tanker og et håp om at resten av sommeren blir bedre.

For de gode nyhetene er, at vi er bare halvveis i årets sommer.

Og som dreven småbarnsmor med sans for rabatt vet jeg og godt at midten av juli betyr SOMMERSALG!!

Og selvfølgelig er min faste samarbeidspartner knertenogkaroline.no temmelig klare for sommersalg de også.
De har fylt en herlig herlig sommerkurs med masse godsaker til halv pris!

Sommertøy, pentøy, nattøy, badetøy basics.
Totalt over 300 plagg til halve prisen, med andre ord store sjanser for å gjøre noen kupp.

Det er både tøy til de minste og de litt større, men størrelsene begynner å plukket ut så her er det førstemann til mølla som gjelder.

Tilbudskurven finner du HER, og husk rabattkode Sommer50

Annonse

Hver dag blir jeg bombadert med de.

Gjennom sosiale medier, nyhetsbrev, artikler i blader og aviser.
Ekspertenes råd til oss småbarnsforeldre.

 

«Slik får du barnet til å sove hele natten i følge ekspertene»

«Ekspert advarer mot kjedelig utelek.»

«Ikke send ettåringen i barnehagen, det kan gi alvorlige konsekvenser i følge ekspert.»

«Ekspert skeptisk til samsoving.»

«Ekspertenes mening – dette er perfekt skjermtid.»

Eller min favoritt.

Ekspert- Foreldrene er ikke eksperter.

Jeg har lært meg, gjennom mine 12 (!!??) år som konstant småbarnsmor at artikler med ordet ekspert i overskriften lønner seg å styre unna.
Ekspertene er sjelden enige. Om den ene eksperten sier at det å være nær barna om de gråter når de skal finne søvnen kan du være helt sikker på at den neste eksperten mener det riktige er å snu ryggen til å tusle ut døren mens barnet gråter sine modige tårer og strekker armene etter deg i det du lukker døren.

Det finnes søvneksperter, oppdragelse og adferd eksperter, mateksperter, spebarnseksperter, småbarnseksperter,fotballeksperter, eksperter for minikjøkken og eksperter i store folkemengder ?

Sannheten er at det finnes en ekspert for alt, og de er alltid involvert når media skal skrive om viktige tema som opptar oss småbarnsforeldre.
Temaer som enten gir oss dårlig samvittighet eller grå hår.
Områder hvor vi er usikre og vablete, langt ifra selvsikre.

Det siste vi trenger er selvmotsigende eksperter som roper høyt og tydelig hva som er riktig og galt…. i følge de.

Jeg har lenge lurt, altså om det er slik at man er ekspert innen et felt, burde de ikke være temmelig enig?
Altså litt uenigheter kan jeg være med på, men når to eksperter innen samme felt er så uenig at de går hver sin retning begynner jeg å lure.

Et bedre spørsmål er kanskje, kan man kalle seg ekspert på områder det overhode ikke finnes en fasit?

Vår generasjon foreldre slår alle rekorder, vi leser bøker, ser filmer, leser artikler og fordyper oss i det meste.
strekker oss ustrekkelig langt for å prestere godt nok som foreldre.

Vi ønsker det beste for barna våre, det aller beste.

Det er ingen tvil, det er et enormt press på småbarnsforeldre i dag, og spør du meg må vi slutte å la ekspertene og media gjøre det enda værre for oss.

Jeg har lest min dose ekspertuttalselser, ikke en har gjort meg klokere eller mer beroliget.
Alle og enhver har gitt meg høye skuldre, klump i magen og full forvirring.

Etterhvert ble jeg lei, rett og slett dritt lei.

Hva ønsker media å oppnå? Er det slik at vi leser disse artiklene hyppigere om de kan tynge det hele med en uttalelse fra en ekspert?

Og nå, før disse barnehagetider og fødeboomer florerer de, ekspertuttalsene.
Noen oppfordrer til tidlig barnehagestart, andre fraråder på det sterkeste.
Noen oppfordrer til mye hud mot hud og bæring, andre mener at spebarn har godt av å ligge for seg selv.

I ren nysgjerrighet måtte jeg finne ut, hva skal egentlig til for å kalle seg en ekspert?
Vel, la meg si såpass, jeg ble ikke akkurat imponert.

I følge leksikon er en ekspert en spesielt dyktig eller sakkyndig person.

I følge wikipedia får du denne definisjonen: En ekspert er en person som konsistent presterer eksepsjonelt innenfor et bestemt område.For å bli en ekspert kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år.

Og jeg måtte sakse ut en liten setning til: Eksperter skiller seg fra nybegynnere i hvor mye kunnskap man besitter.

 

Det er altså slik folkens, ekspert er ingen beskyttet tittel.
Hvem som helst kan krone seg med tittelen, iallfall om de slev føler de skiller seg fra nybegynnerene.
Er det ikke da fascinerende at media bruker såkalte eksperter for å tynge stoffet de presenterer.

Og når sant skal sies, om man skal følge definisjonen til wikipedia, så er jammen meg JEG en ekspert.

Konstant småbarnsmor i 12 år, herlighet jeg har jo vært ekspert i 2 år.

Så er det jo slik at jeg deler rett som det er ut gode råd basert på erfaring jeg har gjort meg, både her og på Snapchat.
men presiserer også tydelig at det ikke er en fasit.
At barna er unike, foreldrene er unike og situasjonene er unike og det er så inderlig viktig at vi husker på.

Min oppfordring til deg, er å unngå disse «ekspert» artiklene som media mater oss med.
Ikke gi de klikkene de ønsker, men hopp glatt over.
Stol på sikre kilder når det kommer til tema og områder med en fasit.

Og på områder uten fasit bør magefølelse og egen fornuft gå foran ALT.

Vi trenger å øve på å stole på egen magefølelse og ikke minst oss selv.
Det er jo slik at akkurat du er den beste foreldre til ditt eller dine barn.

 

 

For sannheten er at ekspertene gjør foreldrene usikre – i følge eksperter 😉

Annonse

//annonse

Hvor mange penger kostet den skuffen her da…

Seksåringen går rundt å beskuer det nye huset og legger merke til de små detaljene.
Enn taket på stua da mamma?
Hva kostet det? Det er jo kjempe stort!
Øynene lyser opp og hun måper med munnen, strekker armene ut og virkelig demonstrere hvor stort det er.

Ja jammen må det ha kostet mye spiller jeg mye på, hvor mye tror du.

Tja, kanskje hundre ?

Tja sier jeg, var nok litt mer.

TUSEN!!? Øynene blir om mulig enda større.

Nei vettu, sier jeg.
Huset her kostet til sammen flere millioner kroner.

Åååhhhh kommer det ifra den vesle kroppen med det tenkende hode.
Det blir stille en liten stund før hun igjen kvikner til.

Har vi sååå mye penger??
Nei vettu det har vi ikke, sier jeg.
Vi har lånt pengene.
Lånt? Av hvem? Bestefar?

Nei av banken vår.

Banken?

Ja, egentlig så er huset på en måte banken sitt.
Vi har lånt pengene og betaler tilbake litt etter litt.

Jeg er usikker på hvor mye hun forstår.
Men vi har det temmelig hyggelig hun og jeg, der vi sitter blant brune pappesker og et lite kjøkkenbord.

Hun sitter å grubler litt, lar bena dingle og tar en slurk av saften.

Men, hvor skal banken sove da?
Sove?
Ja? Det er jo huset hans.

Nei vennen, banken skal ikke bo her, det er bare oss.
Og så lenge vi betaler pengene tilbake, kan vi få bo her så lenge vi vil.

Så snill banken er da sier hun og hopper ned fra stolen og forsvinner inn på det nye rommet sitt.

Ja jammen har hun rett, uten banken kunne vi ikke engang drømt om å bo i dette huset.
Da måtte vi isåfall ha ventet tålmodig til vi fylte 60.

Prosessen fra vi bestemte oss for at å flytte var det riktige å gjøre til vi nå står her med pappesker har vært lang men veldig fin.

Vi har gjort et stort hopp, til tross for at vi lenge har vært en etablert familie har vi vært bortskjemt med lite gjeld, iallfall vesentlig lavere en gjennomsnittet.
Men nå måtte vi, ta store valg for å få familien AS til å gå opp.

Det hele føltes selvfølgelig skummelt, hvilke konsekvenser ville dette få for oss, familielivet?
Mere gjeld, større ansvar, skummelt og spennende på et vis.
Voksenpoeng kaller de det visst.

Vi følte vi hadde bedre kontroll over privatøkonomien når valget ble tatt, etter at vi byttet til SpareBank 1 i inngangen av året hadde vi fått bedre oversikt.

Vi brukte lånekalkulatoren da vi drøftet frem og tilbake hva vi skulle gjøre. Den gav oss klar tale, dette kunne vi låne, men vi hadde behov for både veiledning
og en betryggelse på at dette var et riktig og et godt valg.

Etter et par timer med rådgiver gikk vi ut tryggere i vår sak.
Som hun så enkelt sa, vi gir dere ikke et lån dere ikke kan betjene, dette går helt fint.

Vi hadde gått gjennom penger inn og penger ut.
Hvor mye MÅ vi ha, hvor mye klarer vi oss med.
Hva om renten går opp fem prosent?

Vi har regnet og diskutert, sett på variabler og ulike utfall sammen med rådgiveren vår.
Dette skal jo gå helt fint.
Både vi, rådgiveren i SpareBank 1 og kalkulatoren var enige.

Jeg skal være ærlig, jeg synes huset vi bor i kostet usedvanlig mange penger, en investering jeg synes var skummel,
men som jeg likvell følte meg trygg på.

Her kommer vi jammen meg til å få det fint.
Ikke at vi bader i luksus her, men plass nok til alle og alle vi ønsker å ta imot.
Mange andre barn å leke med rundt oss og mange muligheter rundt oss.

Det forhåpentligvis verdt hver eneste investering.

Hun kommer tuslende ut av rommet igjen, tar noen steg ned trappen.
Hvor skal du?

Jeg skal ut vel?

Ut? Hva skal du?

Plukke blomster vel?

Ja men så hyggelig da sier jeg.
Det er kanskje det aller best her, til tross for mange hus, sentralt og godt er det svært lite trafikk rundt oss.
Jeg kan trygt slippe de ut alene.

Kan du finne en konvolutt imens?
Konvolutt??

Ja vi skal jo sende blomstene til banken.
Vi må jo si takk!

Pssst HER kan du sjekke hva dere kan få i huslån med lånekalkulatoren

Annonse

Jeg føler meg tom på en måte.
Det føles ut som om den alltid har vært der, og nå er den for øyeblikket helt nede.

jeg snakker selvfølgelig om nettbutikken vår, vårt sjette (snart sjuende barn)

Akkurat nå er det helt stille der inne, det er ekko nærmest når jeg logger inn og om du prøver å besøke oss møter du en iskald side som forteller deg at nettbutikken er stengt.

Mange har sendt melding bekymret for om nettbutikken er nede for godt.
Vi kan heldigvis betrygge de om at det er den så absolutt ikke.

Heldigvis.

Eventyret vårt, Kos med kaos er nede for øyeblikket men åpner snart igjen.
I ny drakt, med flere varer og med noe mye større i bakhånd.

En fysisk butikk.

Det som startet over et kjøkkenbord, fortsatte ut i en garasje, fylte deretter en rød stue skal nå flytte inn i et lokale stort nok til å både inspirere, informere, sosialisere og ikke minst, servere deg meget gode produkter.

Vi åpner en fysisk butikk, å herremin som vi gleder oss.
Vi skal se og treffe folk. Vi kan finne på sprell og moro med leverandørene våre.
Lage gode kampanjer, fore dere med masse god informasjon og inspirere dere med gode produkter.
Sørge for at gode kvalitetsprodukter når dere til en alrigth pris og ikke minst servert med en god dose kundeservice.

En egen sosial sone, med gode sitteplasser og muligheter for å servere mini litt mat.

Barneutstyr, kanskje noe barneklær og selvfølgelig et godt hjørne med alt det kreative vi selger i nettbutikken pluss litt til.

Vårt fokus skal være å informere og inspirere. Vi skal kunne det vi driver med og ikke minst kanskje lære deg noe nytt når du stikker innom. Vise deg noe du ikke visste fantes, løse etter problem eller flere.

Vi er godt igang med å skru opp hyller og fylle inn varer.
I dag dekket vi med gråpapir så ingen nysgjerrige sjeler kan se inn.

Åååå nevnte jeg vi gleder oss?

Å det aller aller beste?

Vi har med oss flere dyktige mennesker på laget.
Vår aller største drøm om å kunne gi andre en arbeidsplass har gått i oppfyllelse, og tre andre mennesker er nå med oss i Kos med kaos teamet i tillegg til meg og min mann.

Men selvfølgelig, det koster å ta dette hoppet.
Både psykisk og fysisk.

Det krever mye av oss både ben i nesa og masse energi.
Mye vi må lære, sette oss inn i og ikke minst ordne.
Nye rutiner, varer, leverandører og ikke minst må vi kunne alt vi skal selge dere ut og inn.

Vi fylte 60 kvm, nå skal vi fylle 500 kvm.

Det er klart det koster.

Vi tar en råsjans her, men med dere i ryggen har vi trua.
At dere har troen på oss, tilliten til oss gjør oss sterkere i prosessen også.

Akkurat nå, er vi, i samarbeid med Monner i gang med en crowdfounding.
Hva i huleste er det tenker du kanskje?

Vel, for oss i Kos med kaos er det et lån. Et lån finansiert av investorer, som deg?

Monner er et crowdfounding selskap som gir små og store investorer mulighet til å investere i prosjekter og selskaper.
men forskjellen her er at du ikke får en eiendel i selskapet men LÅNER oss penger.

Fordelen du får?
Meget god rente på sparepengene dine.
Monner vurderer risiko på prosjektet og lar kun de som kommer seg gjennom alle punkter komme gjennom.

Du som investor bestemmer selv hvor mye du vil investere, noen velger 1000 andre velger 100 000

Fordelen vi får?
Finansieringen vi trenger for å kunne tilby våre kunder det de ønsker og trenger umiddelbart.
Penger i kassen for å tilrettelegge at butikken blir det vi ønsker fra første åpningsdag.

Vi er straks halvveis til å nå målet vårt, og her er det virkelig slik at alle monner drar.

Kanskje du handler hos oss fra før?
Kanskje du vil få ekstra gode renter på noen sparepenger.

Vel da anbefaler vi deg å gå inn HER, og lese litt om prosjektet.

 

Og du, følg gjerne prosessen på Snapchat: Idebankmamma

Annonse

Vi har testet ut det meste.
Jeg må nesten le litt, for de fleste venner som har fått flere barn rundt oss har fått disse rundt samme tid,
Vi har fem små og INGEN er født i samme måned.

Jeg har et vinterbarn, to vårbarn (om man følger kalenderen iallfall) og to høstbarn.

Februar, mars, mai, september og november.

Og alle har så absolutt sine fordeler og ulemper.

Om jeg skal velge et tidspunkt jeg synes var absolutt best var det Mai måned.

Mange tenker på hvordan det er når babyen blir født og tiden rett etterpå, men for meg så spiller det ganske stor rolle hvordan innspurten på svangerskapet er også. Tidlig høst risikerer du en temmelig varm og tung innspurt.
Vinteren, vell da får du en mørketid å holde ut med tung kropp.

Hun som kom i mai gav svangerskapet en fin avslutning siden vi gikk mot lysere tider. Og det ble enklere å ha med seg babyen fra dag en siden luften var litt varmere, men kald nok til å kunne kle på den ferske kroppen litt.

Men det blir ikke noe nytt Mai barn, faktisk ser det ut til at vi dekker enda en måned denne gangen.
Mange av dere har spurt siden magen er såpass synlig, hvor langt jeg egentlig er på vei..vell… sannheten er at jeg ikke er så veldig langt.
Jeg tusler i disse dager over i 2. termin og…

Terminen er Januar,

Og før du tenker åååå et nyttårsbarn kanskje? Kan jeg nok fortelle deg at vi må nok godt inn i januar før vi nærmer oss termin.
Helt eksakt vet vi ikke men tror nok vi bikker 15. iallfall.

Vi har hatt termin i Januar før, Amalie hadde termin 26 januar men lot vente på seg og ble et februarbarn.


Herreguuuud som vi ventet på slutten, jeg som førstegangfødende var jo skråsikker på at hun skulle komme før.
Og utålmodig som jeg var, mente at hun kunne komme så fort vi hadde bikket midnatt nyttårsaften.

Noe hun selvfølgelig ikke gjorde.

Å ha termin i januar igjen er alt på en gang.
En følelse av å avslutte der vi startet…. (om vi avslutter nå da he he)
En frykt over at mørketiden kan bli for tung.
Og en herlig og spennende følelse av at vi starter 2019 på en MAGISK måte.

Å ha termin i januar er kanskje ikke det ideelle skal jeg være ærlig.
Iallfall ikke med fem små til hvorav 2 er temmelig små og trenger hjelp for å feks gå ut.
Vi snakker votter og luer, dresser og ikke minst høysesong for all mulige baselusker.

Men igjen, i januar er det lenge til det skjer noe.
Julen er over, påska er neste.
Hverdagen er på plass og jeg og babyen har noen rolige dager foran oss mens de andre er på skole, barnehage og jobb.

ja for tro det eller ei, denne damen skal faktisk ha permisjon denne gangen.
Ikke fra bloggen, men fra nettbutikken.

Og helt ærlig, gleder jeg meg som en UNGE!

Rolige dager med baby, ja kanskje vi til og med tar igjen litt tapt søvn som henger igjen helt ifra Oda ble født.

Og ikke minst mulighet til å ta imot barna som kommer hjem fra skolen og barnehage etterhvert med pappa.

Det vil bli travelt, det er vi klare over, Jonatan er akkurat fylt 3, Oda knappe 1,5 når denne kommer.
3 bleiebarn.

 

Så med andre ord er permisjon strengt tatt nødvendig for alle parter.
At jeg steller hus og hjem når babyen gir meg tillatelse til det vil gjøre hverdagen vår hakke hyggeligere.

Termin på heldig tidspunkt eller ei.
Vi gleder oss veldig.. både til reisen fremover og ikke minst til å finne ut hvem siste tilskudd i familien er.