Annonse

Om jeg er en effektiv person vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg virkelig ikke liker å ha ting stående på to do.

Jeg liker å få ting unnagjort, få det huket av to do listen så raskt som overhode mulig.

Men så finnes det perioder i livet hvor alt blir litt annerledes, og det er helt ok. Jeg tror på en måte jeg har enklere med å godta det nå enn før.
Men det betyr ikke at de tingene jeg så gjerne skulle ha gjort av ulike årsaker ikke bare brenner seg inn i samvittigheten min.

Det var to ting som hadde stått der en stund, ja nesten like lenge begge to.
Helt ulike men årsaken til at vi ikke hadde gjennomført det var temmelig lik… nemlig han her.

 

Og med en slik en blir livet også litt annerledes. Iallfall for en stund.
Av erfaring varierer det noe innmari fra barn til barn.

Men denne uken, fikk vi jammen meg huket av begge to, og det uten anelse på mandag.

For vi har både kommet oss over dørstokkmilen og dratt ut av hus og kommune sammen alle sammen i samme bil.
Vi reiste ikke langt, og var ikke lenge borte, men vi kom oss ut, det er det viktigste.
og,
vi har feiret jentene våre som har hat bursdag februar, mars og i morgen.
Endelig.


Jeg velger så skrive dette innlegget både som en påminner til meg selv men også får å knekke et inntrykk jeg selv har gitt flere av dere.
Hver eneste dag får jeg meldinger ifra mødre som sitter mitt i unntakstilstanden slik som meg og forundrer seg over hvordan jeg får gjort alt.
Men sannheten er jo at jeg ikke får gjort alt.

Men kanskje er jeg god til å prioritere? Og ikke minst akseptere?

Ja jeg jobber med baby på slep, men jeg har rom i huset som aldri har sett værre ut.
Jeg lover, det er uvist om det er Kilimanjaro eller fjellet på vaskerommet mitt som er det høyeste.

Jeg har funnet ut, at for å overleve denne perioden må jeg prioritere, ikke bare der hvor det brenner men også der hvor jeg får, tja hva skal man si, litt moro selv.
Om jeg alltid skulle satt det praktiske først hadde jeg ikke hadde stort moro hadde jeg vel?

Derfor velger jeg å blogge nå, feks stede for å ta kjøkkenet som bærer preg av bursdagen som var i går.
Fordi det å blogge gjør meg hakke blidere enn kjøkkenet.

Selvfølgelig må kjøkkenet taes også, men det er ingen krise, ikke enda.

Jeg merker jeg er stolt over punktene som er huket av denne uka, og ikke minst litt ekstra optimistisk da det tyder på at ting kanskje er i ferd med å gå seg litt til?
Det er veldig godt å ha unnagjort bursdagen til jentene, samlet familie og lage litt stas på de fine tre frøknene våre. Lavterskel uten like med rundstykker og pålegg til middag og tress is snudd på hodet og kake fra tante var kakebordet. Og jeg skal love deg mestringsfølelsen stod i taket i det vi fylte bilen med 6 (!) selvlaget unger og vi tok turen til oldemor for ferdig dekket bort og middag som bare oldemor kan lage.

Og ser man ordentlig på det, er det helt vanlige situasjoner. Som vi har gjort mange ganger.
Men akkurat slik det har vært føltes det umulig å gjennomføre det.

Men nå, var det gjort.

Hvem vet hva neste uke bringer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *