Annonse

Jeg vil innlede dette innlegget med å si det gikk bra, både med liten og stor, forholdene tatt i betraktning.
Vi trenger ikke lage unødvendig drama.

Det var igrunnen dramatisk nok det som skjedde.
Jeg trenger hverken spe på med spesialeffekter eller avanserte ord.

Jeg velger å skrive om dagen i dag fordi den gav meg en real tankevekker, og mest sannsynlig deg også.
Har du små barn i hus, er min oppfordring å lese hele innlegget, uansett hvor vondt det gjør.
Som jeg sa noen linjer før… det går bra.


Det var en helt vanlig mandag egentlig, kaos og stress. Ut av rutiner siden sommerferien er på plass hos noen av barna.
Minstemann som er vant med at alle skal ut av huset synes ikke noe om at det hele var annerledes i dag.

Men så far de med seg tilslutt, og huset blir deilig og stille for meg og minstemor.

En rolig frokost blir inntatt,for all del, det er hyggelig med felles måltid, men når det bare er meg og hun får jeg gitt henne så mye mer oppmerksomhet. En helt egen stemning oppstår når vi får frokostbordet alene.

Frokosten inntatt og jeg har et helt uvær av ting som må gjøres.
Siden takstmann kommer i morgen, fotograf litt senere denne uka må dette huset skinne.

Vesla blir satt på gulvet, og setter umiddelbart i gang med å leke. Jeg kaster meg rundt. Vet så inderlig godt at jeg ikke har all verdens med tid før hun synes det er kjekt med selskap.

Jeg røsker sammen noen esker i gangen, tar noen plagg med meg på kjøkkenøya for å brette sammen, blir aldri ajour med den hersens klesvasken.
Jeg ser minstemor i sidesynet hun sitter fortsatt nede ved stolen sin.

Jeg bretter sammen noen klær med ryggen til, også hører jeg noen underlige lyder.
Jeg snur meg, og møter Oda med et panisk blikk før hun kaster seg bakover med hodet først.

Jeg løper bort og ser hun gaper, får ikke puste. Ansiktet er mørkerødt, jeg løfter henne opp, kaster henne over skuldrene.
Hun strammer hver eneste muskel i kroppen, jeg legger merke til at de små fingrene spriker.

Jeg snur henne mot meg, prøver å se i munnen, ser ingenting.
Dunker litt igjen, snur henne mot meg igjen og ser at nå er hun nesten blå i hele ansiktet.

Jeg løper med jenta på armen bort til telefonen.

1-1-3

 

jeg får svar med en gang.

Jeg må le av det etterpå, men jeg introduserer meg med fult navn, slik jeg alltid gjør når jeg ringer noen jeg ikke kjenner.
Hvor jeg påløpende sier; jeg har en ettåring her som ikke puster.

De nesten 30 minuttene er tåkete.

Hjernen min skrudde seg av, jeg mottok bare ordre fra den rolige damen i andre enden av røret og fulgte de så godt jeg kunne.
Svarte så godt jeg kunne på spørsmål og beskrev det jeg kunne beskrive.

Legg henne på magen på fanget ditt og dunk henne godt i mellom skulderbladene fem ganger sier hun tydelig og bestemt.

Jeg gjør som hun sier.

Dunker du nå?

Ja det gjør jeg sier jeg, jeg kjenner stemmen er i ferd med å briste.

Da dunker du ikke hardt nok, jeg skal høre det dunkes.
Dunk hardere.

Jeg dunkeren hardere, hardere en hva som føles ok.
Plutselig begynner hun å gråte.

Så stopper hun igjen.

Løft henne opp, se i munnen, om du kan se noe.

Ingenting sier jeg raskt,
Da prøver du igjen.

Vi holder på slik en stund, og innimellom gråter hun.

Så plutselig, kommer det et hyl.
Og hun gråter sånn skikkelig.

Jeg hører hun gisper ordentlig etter luft imellom skrikene.

Se her ja, sier hun på høyttaleren, dette liker vi.

Hun forklarer meg at lokal redning er på vei, at de kommer til å komme i brannbil og at luftambulansen kommer rett etter.

Jeg tar med meg veslemor som er gjennomvåt av svette ut på trappa, og der sitter vi å venter begge to.

Vi gråter begge to, av og på.
Hun klamrer seg til meg og jeg til henne.

Hva i helsike var det vi akkurat opplevde.

Hun er temmelig blek og slap, den vesle kroppen hennes hviler i armene mine.
Rød rundt øynene og krøller i nakken etter å ha svettet.

så kommer de, de lokale heltene i brannbilen.

Går det bedre roper han ene i det han titter, ut.
Ja svarer jeg og nikker

Å takk gud svarer han og er tydelig lettet.

Ikke lange tiden etterpå hører vi proppelene durer.

Og kort tid etter har vi et helt team med helsepersonell rundt oss.

Hun blir grundig sjekket, jeg blir tatt vare på.
Beroliget om at alt ser og høres bra ut og at dette kan skje alle.

Tre menn, står rundt den vesle jenta som nå begynner å få igjen fargen i kinna.
Formen er også bedre da pekefingeren plutselig har blitt aktiv igjen og hun småpludrer litt.

De blir værende for å hjelpe oss å holde roen, til ambulansen kommer.
De ser ingen grunn til å ta med veslemor til sykehus siden formen er så bra og vi har så ufattelig lang vei til nærmeste barneavdeling.

Jeg sitter på trappen temmelig ydmyk, på et tidspunkt har vi 9 mennesker som har rykket ut for å hjelpe oss.
10 om vi skal inkludere den rolige, men bestemte, tydelige og ikke minst fantastiske damen bak 113.

10 mennesker i full beredskap, for en liten men så inderlig betydningsfull liten jente.

10 mennesker som har kastet fra seg alt de hadde i hendene for å rykke ut til henne.
Stoppet trafikken for at helikopteret skulle få lande, brukte tid og resurser på oss.

Vi kan klage på mye rart, men jammen har vi mye å være takknemlige for også.
For et apparat, for et samarbeid, for en innsats.

Luftens helter forsvinner igjen.
De legger igjen en liten maskott, siden modige jenter fortjener det.
også reiser de igjen.

Vi får følge med bakkeambulansen til den lokale legevakten for en grundig sjekk.
Det kom aldri opp noe, det betyr at det må ha gått ned.

Hva vet vi ikke, så hun er under nøye observasjon og vi har en liten liste med tegn vi skal være obse på.

En helt vanlig mandag, ble noe helt annet.
Slutten vår er happy, jeg klarer nesten ikke tenke på hva alternativet hadde vært.

Jeg gråt under kveldsstell, jeg gråt når jeg gav henne flaske for natten.
Jeg holdt henne ekstra lenge før jeg la den myke lille runde kroppen i senga.

Jeg er sliten, tvers igjennom, tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv.
Men mest av alt er jeg ufattelig takknemlig.

Jeg visste det jo før også, men nå VET jeg.
Det kanskje hvem som helst og når som helst.

Og da er spørsmålet,
Vet du hva du skal gjøre?

 

 

Psst: jeg har fått høre at flere helsestasjoner tilbyr gratis førstehjelpskurs, min oppfordring er klar, meld deg på!
Og enda et tips, her har du en god oversikt over nyttige videoer med førstehjelp både på små og større.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (18)

  1. Takk og lov at det endte bra. Som du sier, anbefaler ALLE å ta et førstehjelpskurs. Jeg pleier å ta et kurs hvert tredje år cirka. For å friske opp litt. Anbefales

  2. Tårene triller!! Så uendelig godt at det gikk bra!!! Og så uendelig godt at vi har slike fantastiske helter som jobber for at vi skal kunne få hjelp når det trengs!!! Sender dere masse varme tanker!!

  3. Sitter her med sovende 4 uker gammel baby på brystet mitt. Tårene triller og triller! For en skummel og gripe de historie! Føler så med deg!! Grusomt!! Sender deg masse kjærlighet! ❤️❤️❤️

  4. Usj, sånt er ikke godt å oppleve. Stor klem til dere.
    Jeg har uheldigvis opplevd noe av det samme selv, men det var ikke så langt bak i halsen at jeg ikke så det og jeg fikk det ut etter noen dunk og ved hjelp av fingrene. Helt grusomt når det står på og jeg kan ikke begripe hvor grusomt det må ha vært for deg når du måtte holde på så lenge.
    Mange gode klemmer, og god bedring til lille tuppla.

  5. Tårene triller! Så ufattelig glad for at dette gikk så bra! Jeg vet hva jeg skal gjøre i morgen, jeg skal ringe til helsestasjonen å sjekke opp mulighetene for et førstehjelpskurs!
    Takk for en viktig påminnelse om hvor fort det kan gå galt!
    Vi er heldige som har så mange helter som står på for oss når vi er i så sårbare situasjoner!
    Å klapp på skulderen til deg som klarte å beholde roen!
    Sender deg en kjempe klem!! ♡

  6. Forstår at mammahjertet ditt har kjørt seg i dag. Kjapt respondert av deg, godt jobba av både deg og lillemor! Gode tanker til dere 💕

  7. Jeg opplevde det samme med mitt barnebarn da hun var 9 mnd. Kom så langt at jeg måtte gi innblåsinger og hjertemassasje med hjelp fra 113. Det sitter fortsatt i kroppen etter snart 3 år😱😍Men utrolig god hjelp fra de og de møtte fulltallig opp. En natt på sykehus med mor og far etterpå og så fin etterpå😍❤️

  8. Å, så godt at det gikk bra! Tårene triller, for jeg kan bare tenke meg til hvor grusomt det må ha vært å stå i det mens det skjedde..!😭 Men det er så godt å høre at dere fikk så god hjelp❤️

  9. Sønnen min var vel kanskje 1,5 år når dette skjedde; vi satt og spiste middag, han fikk kylling, og satt og spiste!
    Plutselig blir han helt rar. Han ser ut som han må hoste, men det kommer ingen lyd, ingen host! Han blir rød i ansiktet. Vi skjønner at det sitter noe i halsen hans og løfter hn opp. Legger han skrått nedover over bena og dunker han i ryggen. Flere ganger! Ikke noe skjer! Vi snur og åpner munnen for å se. Ser ingenting. Snur og dunker mer. Jeg tar fingrene inn i munnen hans, ikke så langt at jeg kunne dyttet noe nedover, men han brakk seg skikkelig og hosta ut kyllingbiten!
    På den tiden… som føltes som en evighet, rakk jeg å tenkte at han kom Til å dø og at det er vår skyld! Fordi vi bor så langt unna ambulanse og sykehus! Jeg rakk å tenke på hvor frustrerende det er at han kan dø, før di rekker å komme!
    Etterpå ble jeg så kvalm og skjelven og begynte å gråte! Men vi beholdt roen der og da! (Mannen var rolig hele tiden) men han har jobba i ambulansetjenesten 😂
    Ble lettet over å se at di faktisk kan kjøre ut mer enn bare ambulanse hvis det haster! Men tenker det er raskere for oss med ambulansen uansett. (Bor 15 min unna byen)(men når ungen er rød og helt stille og ikke får pusta føltes det som vi bodde langt langt uti skogen😵)

  10. Off der kjente et pappahjerta dunka, å at øyekroken blei svett! Så utrolig bra at der gikk bra med ungen❤ å at me har et system som funke✌✌

  11. Takk og lov for at det gikk bra, det var min stor frykt da ungene var små! Jeg gikk faktisk på et førstehjelpskurs rettet mot spedbarn og baby da lillefrøkna var noen måneder. Det nyttigste kurset jeg har gått på!

  12. Off får en opplevelse😭 åssen går det nå? Fant dere ut hva som satt fast? Massse gode klemmer sendes😍