Mamma kan jeg få et blad?

Mammaaaaa, maaamaaaaa, maamaaaaa kan jeg få et blaaaaad?
Bah den forbaskade bladhylla står strategisk plassert rett foran kassen i den lokale butikken.
Rett å slett umulig å snike seg forbi.
Som en lekebutikk rett ved godishyllene er slutten av handlerunden nærmest dømt i å ende med mas.
Maamaaaa…
Jeg har hverken tålmodighet eller styrke i dag.
En lang og seig uke er over og jeg vil bare ha unna handlingen.
Å gå bananas i bladhyllene hver måned er uaktuelt for oss, bladene koster nesten 100. lappen.
Og om en får, ja da må jo neste mann få også.
Og hadde det enda vært for å lese de ønsket seg bladet, hadde det kanskje vært lettere å si ja.
Jeg mener, litt ekstra lesemotivasjon betaler jeg gladelig noen kroner for.
Men det er jo ikke bladet de ønsker seg.

Det er den ubrukelige plasten som følger med.
Søppelet som er værre en lekene som følger med happy meal.
Leken du knapt kan se på før den går i oppløsning.
Tingene du absolutt ikke har bruk for og som om få dager havner i den grønne
Bladindustrien har de små i sin hule hånd i det de tasser forbi hyllen.
Strategisk plassert i riktig høyde i butikken.
Med friske farger, glitter og fjas lokker de de små.
Bladet ser man knapt bak leken i forkant.
Og denne gangen, er visst hyllen ekstra spennende.
for hun slutter ikke mase.
Maaammaaa, kan jeg få et blaaaad??
Men så skjer det.
Fra intet får jeg tidenes ide.
Det er greit, du skal få blad sier jeg til seks åringen som måper mot meg som om hun har skrapet frem millionbeløp på flakslodd.
 
Du kan få velge.
Blad, eller lørdagsgodt.
Jeg humrer innimeg noen sekunder før jeg overraskende snur meg mot en meget fornøyd seksåring med et blad i hånden.
I kampens hete glemte jeg jo at hun er den av våre fem som igrunnen ikke synes så mye om søtsaker.
Vi har knapt kommet oss inn døren før plastikken er revet av.
Bladet lagt til side og hennes fulle fokus er på leken.
En telefon, i følge henne.
Jeg ville mer kalt det glitrende rosa plastikk med et klistremerke på.
ja ja, så får vi se hvor lenge den holder da, og kanskje bladet kommer godt med når leken har gått i oppløsning.

 

Etterpåklokskap….

Det er merkelig hvordan den kommer snikende innpå, den grusomme etterpåklokskapen.
Jeg mener, først tar man et valg, så gjennomfører man det.
Så blir man superhappy og stolt over vell gjennomført.
 
men så..
lurer man på hva i pokker man har gjort.
Enn om,
Tenk hvis..
tenk om atte..

 
Vårt valg om å bytte bosted har vært nøye gjennomtenkt.
Helt siden i senhøst har vi drodlet rundt det.
Så var det små ting som dukket opp langs veien som stadig pushet oss over på at det å flytte skulle bli det riktige valget.
Så bestemte vi oss sånn ordentlig.
Så dukket huset opp og vipps så var det vårt før vi i det heletatt rakk å blunke.
Hva har vi gjort!!??
Det er rart, hvordan man plutselig blir så inderlig usikker i det man var så uendelig sikker på.
Hvordan magefølelsen plutselig vender deg ryggen og spiller deg et puss.
Hvordan man plutselig får en slags hangover,
en variant av dagen derpå angst.
Det er ingen vei tilbake nå.
Huset er vårt.
Alle barna er informert og vi har allerede pakket den første pappesken.
Dette skal gjennomføres.
Men fy søren så skummelt det er.
 

Det er nesten ikke til å tro

Jeg har flere blåmerker på armen etter i går.
Tørket tårer flere ganger gjorde jeg også.
Budrunde er jammen meg ikke for pyser altså.
Jeg gikk nesten hull i stuegulvet her.
Med Oda på armen gikk jeg frem og tilbake frem og tilbake.
Med puls langt over normalen og rumlende mage og kvernende hjerne.
Herreguuud hva var det vi gjorde.
Bud på bud, de andre som var med ville fillern meg ikke gi seg, det gjorde ikke vi heller.
Jeg har måttet klype meg i armen flere ganger, jeg kan nesten ikke tro det.
Vi endte jammen meg opp med drømmehuset.

Og ikke bare det, men jammen har vi ikke fått barnehageplasser rett ved også.
Brikkene bare plopp plopp på plass.
Alikevell føles det hele fryktelig vemodig.
Den fine vakre bygda som jeg har falt pladask for skal vi legge bak oss.
Det føles nesten som jeg snur en god venn ryggen.
Plassen her har lært meg mye rett og slett.
At hver eneste lille innsats kan gjøre en forskjell.
At man kan oppnå mye ved å bidra.
Felleskap er vanvittig viktig.
og ikke minst, det å bry seg er uendelig verdifullt.
Huset som vi har formet skal få nye eiere.
Jeg håper så inderlig det fylles med barnelatter og en voksende familie.
Her er det mer enn nok rom til en familie, vi har fikset kjøkken og bad så det trenger de ikke tenke på.
og blir sommeren bra står det jammen meg et basseng i hagen å venter også.
Det blir noen spennende måneder fremover.
Vi skal gjøre vårt beste for å nyte de siste dagene her.
Men må også innrømme at vi gleder oss til å starte på nytt sted.

På tide med en time out.

Som tenåring smalt jeg så mye med døren at den ramlet ned, med lister og ramme (jeg tuller ikke)
Mye følelser i en voksende kropp. Det er klart at jeg har vært sint, mange ganger.
Men ikke slik som nå.
Som mamma kjenner jeg på en helt annen sinne.
En sinne blandet med frustrasjon, følelse av mislykkethet, elendighet, og til tider temmelig oppgitthet.
Det er ingen som kan få meg så glad, lykkelig og stolt som mine barn, men jammen kan de trykke på de riktige knappene også.
Å være sint, er helt ok.
Det er en følelse vi har rett som det er innimellom.
Det er viktig at barna våre ser oss sinte, mener jeg.
En fin måte å bekrefte at det å være sint er lov.
Men det går en grense.
Ingen diffus, uklar en.
En tydelig en.
Når man er sint, handler man urasjonelt. Det er ting man nærmest føler en trang til å gjøre, dumme ting.
Si dumme ord, slemme ord, ta tak i små armer litt hardere enn du burde.
Bruke makt på en ond måte.
Jeg kan være den første til å innrømme at jeg  har kjent på det flere ganger.
Når man er på 3 måned med lite søvn og mye gråt.
Hver eneste natt består av gjentatte ganger med oppvåkninger, oppvåkninger på oppvåkninger.
Alt man vil er å sove, alt mini gjør er å gråte.

Eller når den ellers så sjarmerende 2 åringen står å vræler deg opp i ansiktet og er rasende fordi han
må vente med smoothie til etter middag
Eller når den utrolige urolige 6 åringen kommer opp for nte gang etter legging, bare fordi.
Det er klart man får lyst til å si noe dumt, ta litt ekstra hardt i en liten kropp bare for å få den til å forstå.
Bare for å få ut frustrasjon og sinne, for å vinne.
La meg si at jeg forstår deg godt, la meg få si du er absolutt ikke alene.
Men for all del forstå at det er IKKE greit.

I dag var min siste dag på Cos kurs, i dag fikk jeg bekreftet at noe av det jeg har
gjort i alle år som mamma og som jeg har følt har vært galt, er veldig rett.
En ting jeg har gjort flere ganger enn jeg kan telle løpet av mine 11 år, og som jeg hver gang har hatt dårlig samvittighet for.
En handling jeg gjør fordi jeg føler at om ikke, kan handlinger med værre konsekvenser skje.
Jeg tar en timeout.

Jeg har låst meg inne på badet, stått i 15 kulde på trappen.
lukket døra på vaskerommet med tørketrommel og vaskemaskin gående på maks.
Telt til 50, tatt noen dype magedrag før jeg igjen går inn i situasjonen.
Jeg har tatt en timeout fra en gråtende baby, illsint to åring og en vanskelig seksåring.
Jeg har tatt en timeout for å skjerpe meg, samle meg og samle fornuft.
Å forlate barnet mens det gråter føles ikke godt.
Men å gjøre noe dumt i sinne føles verre.
Hvor vil jeg egentlig, med å skrive dette?
Jeg vet i grunnen ikke.
Kanskje vil jeg si at det er greit å være sint?
Kanskje vil jeg fortelle deg at du ikke er alene?
Kanskje vil jeg si at det er greit å føle man må ha en liten time out.
Og om du har tid og mulighet, sjekk om det er et COS kurs nær deg.

Å være 1 av 10

Hun stiller opp på hver eneste trening.
Uansett vær eller vind er hun der.
Gjerne 10 minutter før.
Alle sier hun er god, et av lagets beste sier de.
En favoritt som alltid blir plukket.
Hun er ikke så sikker på det.
Men takknemlig for å få delta.
Det er gøy, klart det er.
Spesielt når de vinner.
Selv om det å tape er helt greit…
Bare hun får spille.

Hun er en del av laget, og laget trenger henne.
Det føles veldig godt.
Å være en del av alle.
Når hun er 1 av 10 ellers.
I dag er det tirsdag, hun hater tirsdager.
I allefall etter kl sju.
Treneren rufser til de våte håret hennes i det de passerer hverandre mens hun plukker opp noen kjegler.
Jeg kan ta dette jeg, sier han.
Skynd deg hjem du nå.
Det er det siste hun vil.
Hjem.
Det går fint ,sier hun og snegler seg mot neste kjegle.
Det går fint.
Det går fint, så lenge hun slipper hjem, spesielt på tirsdager.
Det er det i dag, tirsdag. grusomme tirsdag.
Hun vet, det slår aldri feil.
Pappa jobber sent, mamma er alene.
Lukten slår mot henne nesten i det hun tar tak i håndtaket.
Rødvin.
Forrige tirsdag var den værste så langt.
Hun fant mamma i badekaret.
Vannet var rødt.
Hun fikk panikk.
Trodde vannet var blandet med blod.
Det var vin.

Selvsagt var det vin.
Det har blitt værre og værre,
Det startet med helgene.
Nå var det hele uka.
Flasker over alt.
I klesskapet, skittentøyet, bak sofaen, i søppelskapet.
Noen tomme, andre fulle.
Luktet gjorde det, over alt.
Ingen venner fikk komme.
Ingen visste, ingen skulle få vite.
Selv om hun alt hun ønsket at noen skulle visst.
Dette er den siste!
Han roper fra andre enden av banen.
Kjeglene samlet, regnet stoppet og klokka var sju.
Han gir henne en klapp på skuldra og sender henne hjem.
De ni andre har reist, hun er den siste.
En av 10.
En av 10 som reiser hjem til en full mamma.

Meld inn din klubb i se og bli sett HER.
 
Dette er ikke et betalt samarbeid, men et ønske om å bidra å spre budskapet til AV-OG-TIL om åpenhet og ikke minst gjøre en bevisst.
Det handler om å tørre å bry seg.
Det handler om å se, tørre å se.
Alle, også de som er 1 av 10.

Første visning..Skikkelig berg og dalbane

Mandag, herregud som vi har ventet på denne dagen.
Et hus vi har tittet utallige ganger på, på nett hadde endelig åpen dør så vi fikk se det i virkeligheten.
Det er ganske vanskelig, når man er så mange, å skulle finne noe som rommer alle oss.
Vi er jo ganske bortskjemte her også, men stor og god plass, veldig luftig stue og nok soverom til alle sammen.
Vi ser jo at vi kan jenke litt på kravene.
Barna har ikke vondt av å dele soverom, iallfall ikke om vi feks har to stuer slik at det vil være rom for å være i fred når man feks har venner på besøk.
Huset vi så på er perfekt på mange mulig måter. Midt i et byggefelt med masse andre barn, stort og luftig, sentralt men skjermet.
God plass i stuen til både oss og våre venner.
Lite som MÅ gjøres, men enormt potensiale.
Boder nok, lagring nok, plass nok..
Likevel gikk jeg ikke ut med en wow følelse.
Jeg måtte spørre meg selv, hva er greia?
Hvorfor har den store entusiasmen rundt huset bare sluknet?

Årsaken er ganske klar, dette er nesten for godt til å være sant.
En form for forsvarsmekanisme tror jeg at jeg kan kalle det.
Skulle vi virkelig finne drømmehuset på første forsøk?
Og skulle vi være den som troner med det vinnende bud?
Å kjøpe hus er en merkelig greie.
En enorm investering, gjort bare ved hjelp av en tuslerunde rundt i huset.
Et tuslerunde hvor jeg for hvert eneste steg mister en liten del av konsentrasjonen.
Blir mest opptatt av unødvendige detaljer og lukter, jeg og lukter.
Jeg er helt håpløs.
Hver hus har sin egen lukt, og den setter stemningen.. på en måte.
Dette huset luktet godt. Det gjorde virkelig det.
Og vips bare dager etterpå må man ta stilling til om man skal hive seg på med bud.
Skrive ned noen usannsynlig store beløp på en blokk og kanskje gjøre sitt livs investering.
Appropo bud, det er sannelig ikke bare bare det heller.
Det er få jeg kjenner som sitter med millioner på bok, med andre ord er man avhengig av en bank i ryggen.
En bank som kan stille til låns med de pengene man trenger for å kjøpe nettopp drømmeboligen.
Vi har hatt gode samtale med banken vår (Sparebank1 RingerikeHadeland), gode råd og ord på veien.
En god og trygg støttespiller når vi skal ta en viktig avgjørelse. Hvor går smertegrensen vår?
Hva om renta stiger? Selge først? Kjøpe først? Flytende, bindende rente osv osv.
Hver eneste økonomi er personlig. Hvor grensen går og hva man har kapasitet til er selvfølgelig forskjellig.
Vi har også vår unike situasjon med feks 5 barn som også koster en del.
Og om man da er så heldig (eller uheldig?) å være selvstendig slik som oss, er ikke lønn- lønn lenger heller.
Dokumentasjoner på det meste må på plass og vi har fått ifra tipp topp, til tja til njaaa til tipp topp til hmmm.
Det er en helt vanvittig berg og dalbane.
Heftigste turen jeg har vært med på på lenge.
Jeg er sliten nå, skal være ærlig å si såpass.
Motivasjonen er at vi vet mye innen denne uken er omme.

Når valg får konsekvenser.

Det er kanskje noe av det jeg savner mest, det pittelille ansvaret man hadde før man ble admindir.
for fem små soldater og gift med en mann som kun fortjener godt.
Jeg savner det å kunne ta avgjørelser som kun hadde konsekvenser for meg selv.
De eksisterer fortsatt, men de er sjeldne, veldig, veldig sjeldne.
Alle valg jeg tar i dag, har en konsekvens for resten av gjengen.

Jeg har ikke vært meg selv i det siste.
Du har kanskje merket det, kanskje ikke?
Er det noe jeg er temmelig god på så er det steinansikt.
Men nå kjenner jeg marmoren slå sprekker.
Selv om vi har hatt noen rolige dager nå, har det vært totalt kaos i hodet mitt.
Et tankekjør som har gjort at nattesøvnen er dårlig og jeg sliter med å finne roen.
Selv om tankene har vært der lenge, har det vært fryktelig intenst nå.
Føler meg rastløs, nervøs og urolig.
Rett og slett litt ut av meg selv til tider.
Man kan ikke planlegge livet, det vet jeg godt.
Og jeg øver meg hver eneste dag på å ta dagene som de kommer.
Når man er mamma til fem tar livet rett som det er en usving, både her og der.
Jeg liker det egentlig, nå som jeg har blitt vant med tanken.
Det at man ikke helt vet hva som venter rundt neste sving er noe jeg trives med.
Samtidig synes jeg det er godt å trygt å planlegge slik at hverdagen går smooooth.

Vi er ingen A4 familie.
Både pga antall men også mye annet.
Vi er forholdsvis unge  (til fembarnsforeldre å være)
Ingen av oss har tradisjonelle jobber som de kaller det.
Grundere begge to, som gir oss en fleksibel men hektisk arbeidsdag.
Vår hverdag er rett og slett ikke som alle andres.
Vi klarer oss mye selv, og trives forsåvidt med det, selv om det selvfølgelig er godt med avlastning når det trengs.
Hver dag tar vi valg, valg hvor vi som familie gjerne må tenke annerledes enn de fleste.
med flere hensyn å ta med seg blir også resultatet annerledes.
Man prøver så godt man kan å gjøre alle til lags.
Noen valg merker man knapt, mens andre kan snu opp ned på alt og alle.
Og det er nettopp et slikt valg vi nå har tatt.
Et som vil røske opp hver og en oss og kreve mye av hele gjengen.
Vi har nemlig bestemt oss for å flytte.

Grunnene er flere.
Men at det gjør ørlite granne vondt må jeg bare innrømme.
Dette vakre stedet, har gjort mye med meg.
Dette vakre stedet har gjort familien komplett og ikke minst vist oss hvilke resultater dugnad kan gi.
At hver eneste menneske kan gjøre en forskjell for flere.
Det er vakkert her, både folk og miljøet rundt.
Det er trygt her, tryggere enn noe annet sted, kanskje?
Og huset da, sukk, huset vårt.
Her har vi investert mye, nytt kjøkken, nytt bad og basseng ute.
Vi var virkelig i ferd med å gjøre dette huset om til et hjem.
Men hvorfor flytter vi da?
Flere årsaker, og de aller fleste ønsker jeg å holde vekk fra dere.
Men den viktigste er tidsklemma
Jobben som vi har vært så heldige å ha hatt rett ned i gata, flytter inn i nye lokaler fra sommeren av.
Vi får ikke tidsbudsjettet til å gå opp.
Vi kommer til kort, HVER ENESTE DAG.
Barna er informert.
De tok det greit.
Hvor vi skal, er vi ikke helt sikre på.
men vi satser på å være i nærheten av butikken som skal åpne på Jevnaker.
Første visning allerede til uken.
Hjelp dette blir spennende.
Vil dere være med?
Vi deler mye av reisen på Snapchat: Idebankmamma

Tenk at jeg har laget deg.

De kommer like overraskende hver gang
Små øyeblikk av en følelse jeg sliter med å forklare.
En god blanding av lykke, stolthet og forundring.
Det kan skje når som helst og følelsen er nesten til å ta og føle på.
Som en bøtte med kaldt vann kommer den som kastet over meg.
Det kan skje mens jeg mater minstemor med en hånd, kaster ball med neste minste med den andre og
hører på hun i midten synge mens fargeblyanten glir over det store arket på enden av bordet.
Eller under en middag hvor jeg får ekstra tid til å titte litt ekstra på min største frøken som knapt har tid til å være med oss.
Og under fotballkamper på en sommergrønn gressbane fylt med lyslugga gutter med fotballstrømpene nesten over knea.
Tenk at jeg har laget deg.

 
Og det sammen med den fineste mannen jeg vet om.
Tenk at så fine mennesker er resultatet av noen celler fra meg og en celle fra han.
Jeg skal for all del ikke legge skjul på, at det å være mamma, er mye jobb.
Ingen luksus, så langt ifra.

Jeg mener, her må jeg tørke bæsj daglig, snyte neser, tørke bord som er oljet inn med både makrell i tomat og leverpostei og det herligste av alt, ta imot spy med bare hendene.
Men for en rikdom.
Hver eneste dag gir de meg små øyeblikk som jeg lagrer i hjernebarken.
Et grisete tryne etter et grøtmåltid

et rufsete smil en helt vanlig fredag

små øyeblikk med søskenkjærlighet.

 

Og ingen andre enn de små kan vise glede mer ekte..
Og ikke minst finne frem vår.

 
Det er viktig for meg, å vise at jeg er mer enn bare mamma.
Men om jeg tenker meg om vet jeg ikke hva jeg hadde vært uten de.
Bare Nina?
At jeg skulle få bli mamma, og det til 5 er mye mer enn jeg hadde turt å forestille meg.
En hverdag preget med å aldri få gå alene på do, trillende barnelatter, legoklosser i senga og store klemmer med klissete barnehender som gir leverposteispor bak i nakken.
5 barn, det stod aldri på ønskelisten min.
Men livet kan ikke planlegges,
For noen ganger, kan det bli enda bedre enn du hadde tenkt.

 

Derfor burde alle gå på foreldrekurs.

Det er alltid litt sånn småklein stemning i starten.
Ikke bare første gangen, men hver onsdag når vi samles.
Den varte lengst første gangen.
Men så gikk det hele seg til.
Nå sist var praten godt i gang, bare alle hadde fått noe varmt i koppen.
Vi er ulike, unge og litt eldre, men med en ting til felles.
Alle er vi foreldre.
Og nå sitter vi samlet rundt et bord, for å gjennomføre et foreldre kurs.
Nærmere bestemt et COS-kurs.

Å være mamma, er min viktigste rolle i livet.
Ingen annen oppgave vil være viktigere.
Hva jeg gjør og hvordan jeg gjør det vil være med på å forme de 5 vakre menneskene jeg har vært så heldig å få gi liv til.
Det er både skremmende og fantastisk på en og samme gang.

Heldigvis er jeg ikke alene i rollen, vi er mange foreldre.
Og akkurat nå sitter noen få av oss samlet rundt bordet for å bli enda bedre.
For selv om vi gjør vårt beste, er det lett å gå seg vill.
Eller sette seg fast. Bom fast i samme seige mønsteret.
Kanskje til og med et kjipt et, hvor man egentlig ikke trives.
Et mønster som former en hverdag hvor man småkrangler mye, kjefter mye eller rett og slett bare ikke har det godt.
Jeg må innrømme jeg synes det er litt ironisk at det å sette seg på kurs-stolen for å bli en bedre mamma (eller foreldre om du vil) fortsatt er
sett på som tabu, når vi alle kan være enig i at det ikke finnes en viktigere oppgave.
Jeg mener, vi kurses gladelig i våre arbeidsoppgaver i rollen som ansatt.
Setter pris på ny input, innser at vi trenger å lære mer, få oppdateringer og friske opp litt.
Hvorfor skulle ikke det gjelde foreldrerollen også?

COS- kurs er et av flere foreldrekurs som finnes der ute, det er faktisk andre gang siden jeg fikk tittelen mamma jeg suser meg gjennom det.
OM jeg lærer meg noe banebrytende.
Njaa jeg kan i grunnen ikke si det.
Men om jeg får noen tankevekkere?
Så absolutt!
Å være forelder består av i en real bunke med rutinepreget oppgaver.
Man gjør de samme tingene dag ut og dag inn.
Det er klart man blir blind og slutter å se ting.
Både hva som skjer og hvorfor det skjer.
Og vi alle kan vel bekrefte at det er enkelte perioder i foreldrerollen som ikke er like, ja skal man kalle det moro?
Så sitter man der da, på kurs.
Med litt stram krage og småsvett panne.
Men så bryter isen, og det viser seg at du sitter i et felleskap.
Med mennesker som sliter med det samme som deg, som har samme utfordringer som deg.
Som deler samme små øyeblikk med magi som deg og som ønsker å bli en enda bedre foreldre, sammen med deg.
Eller, det handler kanskje ikke om å bli bedre heller, men å være mer bevist.
Gjøre seg noen tanker rundt hva, hvordan og hvorfor.

Gjennom et COS kurs blir man kjent med nye begreper, hai musikk er en av de.
Nå skal jeg ikke gå for mye inn på det, men flere av disse tar jeg med meg i baklommen og jeg VET
jeg vil få bruk for de senere.
Men det aller beste med et slikt kurs er at man åpent og avslappet kan snakke om sine utfordringer,
og når man er på kurs, ja da lærer man som oftest noen teknikker mot det man strever med også.
Jeg anbefaler COS-kurs til alle.
Man har godt av det som forelder, som par og ikke minst som familie.
Et nytt syn på seg selv som forelder og rett som det er noen lyspærer som får seg en gnist.
Og det aller  aller beste, er at kurset er gratis og mest sannsynlig tilgjengelig i nærheten av deg.
Hør med din helsestasjon.

Hvordan vi sparer til barna?

//annonse

Å spare er ikke noe man bare gjør, det er noe som må læres.
Men når sparingen er på plass ender den ofte opp som en god vane.
Jeg, skal være såpass ærlig å si at å spare var ikke noe jeg fikk inn med morsmelken. Sparing var heller ikke noe fokus for meg i ungdommen eller tidlig voksenliv, snarere tvert imot.
Jeg ble også syk, noe som gjorde at inntekten ble svært lav og vi hadde i grunnen mer enn nok med å få endene til å møtes.
Men nå, som hodet er litt over vann har vi også begynt å prioritere sparing.
Ikke bare for vår egen del men også barna.
Det kan jo ikke diskuteres, å spare er smart.
Så enkelt er det.
Og for barna sin del ser vi jo at det vil gi mange fordeler å entre voksenverden med litt penger i banken.
Men hvordan sparer man lurt og ikke minst hvor mye bør man spare?
Vel, hvor mye finnes det ingen fasit på, men jeg skal være ærlig å si at jeg irriterer meg over at jeg ikke tenkte at alle monner drar for 11 år siden, da jeg ble mamma. Bare feks en liten 100 lapp i måneden hadde vært over 13 000 kr i dag om vi hadde valgt vanlig tradisjonell sparing.
Det finnes flere måter å spare på i dag, nye spennende spareprodukter har dukket opp de siste årene og sparing har rett og slett blitt en liten jungel av muligheter.
Å spare i fond er det ofte mange som velger da trenden sier at det å spare langsiktig er vellykket i fond og man får ofte stor avkastning, vi turte ikke ta noen sjanse så vi  har valgt tradisjonelle sparekontoer (kjører safe)

Men hos SpareBank 1 som er vår bank får barna rente fra første krone på egne sparekontoer så vi føler vi har gjort et godt valg.
Det føles godt når banken legger så til rette for sparing til barna, de er rett og slett med oss på å motivere.
Vi har hver deres sparegris som vi putter bursdags og julegavepenger på. For oss er det viktig å gjøre sparingen synlig.
Det er stor stas å møte opp på spareuke og SpareBank 1 Ringerike Hadelnd for å tømme grisene.
Da er det masse som skjer i bankenog vi inviteres ofte til et lokalt show eller kinoforestilling
Og det sier seg jo selv, vi kan jo ikke møte opp på en slik dag med tom gris 😉 En super måte å motivere barna litt ekstra
I tillegg overfører vi faste beløp i måneden som trekkes fra våre kontoer automatisk hver måned.
Små beløp som vi ikke merker, men store nok til å skape en fin sum til barna skal stå på egne ben.
 
Vi sparer i barnas navn. Dette er noe vi tok stilling til da vi skulle opprette kontoen. Det finnes fordeler og ulemper med begge dele, noe du kan lese mer om her.
 
La meg få si at uansett hvordan man velger å spare så er mitt budskap i dette innlegget først og fremst at det lønner seg å spare. punktum. Om det er 20, 200 eller 2000 hver uke eller måned spiller ingen rolle.
Det viktigste er at man har fokus på å spare sammen med barna og ikke minst lar de få delta også.
Så tilslutt tenkte jeg å komme med tre gode tips til å
motivere til sparing for barna:

La barna spare mot et mål.
Vi foreldre er ofte opptatt av det store bilde, vi ønsker å spare til barna skal ut å fly på egen hånd og stå på egne ben.Dette er et bilde som nærmest er umulig for barna å se. Derfor lønner det seg ofte å dele sparingen i to. Fortsett med den langsiktige sparingen, for all del, men la også barna sette et sparemål.
Vis de at de kan oppnå ting de ønsker seg ved å ha tålmodighet til å spare isteden for å bruke opp pengene de får med en gang.
Hva gjør banken for barna?
Her er det STOR stas å få tømme sparegrisen sin i banken 1-2 ganger i året.
Sparebanden er bankens maskoter, og det er stor stas for barna å vise at de også denne gangen har samlet en liten sum penger. Sjekk hva banken dere bruker gjør for barn og sparing, kanskje kan de være med på å motivere?
Felles familiesparing?
For å få barna til å forstå økonomi må de også få delta. Å forstå at man må ofre noe for å oppnå noe annet er en viktig del av prosessen. Man kan ikke få i pose og sekk, sånn er det bare. Vi har en stor drøm om å reise til Disney world. Alle i familien ønsker å reise dit. En tur som vil koste en del penger derfor har sparingen allerede begynt. Alle monner drar og vi sparer litt rett som det i en sparebøsse det ikke er mulig å åpne hjemme. Denne skal vi åpne når den er full og har opptelling. Her sparer vi alt ifra penger vi får fra pant, til å feks velge å leie en film på tv hjemme isteden for kino og legge mellomlegget i sparebøssen. Her er det ekstra motivasjon å holde telling og se at man nærmer seg målet.
Lykke til 🙂