Annonse

Det var en helt vanlig lørdagskveld.
Selv om lørdagskvelder ikker er som alle andre kvelder, var denne akkurat slik en lørdagskveld skal være sent i oktober.

Fyr i peisen, tente lys, godisskålen full, skal vi danse på tv og de største barna tett i tett rundt meg og mannen.
Det er kanskje noe av det jeg liker aller best med høsten, TV produserer familieprogram, som vi alle kan se på sammen.

Jeg må le litt når jeg tenker på hva en perfekt lørdagskveld var før versus nå.
Det er uten tvil enorme kontraster her, men jammen er begge dele temmelig fint.

Vi tuller oss sammen, deler teppe og godis skål og glemmer litt tid og sted.
Med jevne mellomrom gløtter de opp på meg, og jeg rufser de litt i håret.

Sjuåringen har kapret armkroken denne gangen, og koser seg virkelig.
Og med jevne mellomrom gir hun den voksende kula på magen noen lette stryk.

Bilde lånt av dagbladet

Jørgine danser, Victor danser, Christian danser,
Halloween er tema og vi kjenner at vi alle gleder oss til å markere dagen vi også.

Også, helt ut av det blå, etter en god neve smågodt og litt sprudlevann skjer det.

Små små dult, nesten som en leamus helt nederst i magen.
Rett nedenfor navlen, litt til venstre.

Jeg kjenner det flere ganger.
uten at jeg tenker over det, holder jeg pusten.

To små til, så blir det stille…

 

Hva er det?

Minstemor i armkroken har merket at jeg har sluttet på puste.

Jeg tror jeg kjente babyen sier jeg.

Hun spretter ut av den varme hula.

åååh! Er det sant?

Jeg tror det sier jeg og smiler mens jeg kjenner tårene presser på.

Der sånn sier jeg og peker rett ved navlen.

Hun bare gaper mot meg, med store øyne blir hun også sittende og holde pusten.

Det var nok smågodtet vettu, sier mannen ifra andre enden av sofaen.

Ja det tror jeg nok sier jeg og ler.

Kjenner du babyen nå og? Sier frøkna ivrig.

Nei ikke nå.

Hun nusser magen før hun setter seg til rette igjen.
Og etter litt kjenner jeg hånden fra størstesøster smyge seg under teppe og gir meg noen lette klapp på magen.
Hun gløtter opp på meg og smiler.

sier ingenting, bare smiler.

Så der var du, lille venn.

Hyggelig av deg, å vise deg,
en helt vanlig lørdagskveld,

Som fra nå av blir helt spesiell.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (2)

  1. Så vakkert og rørende innlegg.❤ Kjente en tåre som presset på når jeg leste det. Det første sparket er magisk.❤❤ «Jeg er her skal du vite kjære mamma’en min🥰»

  2. Misunner deg og unner deg. Jeg skulle så gjerne gått gravid en gang til. Snust en baby til. Mine fem er fordelt over 19 år og biologisk er tiden løpt fra meg. Men jeg fant ikke den mannen som kunne være støttespilleren. Den tosomheten dere har er dere vel unt. Å kjenne denne lille svømmeren dulte deg fra innsiden for å minne deg om at hen er der og venter på å hilse på dere, på samme måte som dere venter på hen.