Jeg har akkurat trådd forsiktig inn i uke 39.
Inn i tiden hvor det kan skje når som helst.
Alt er så nære at det nærmest lukter fødsel av meg.

Jeg er som en magnet, for de nære, kjente og ukjente.

Har det skjedd noe nå? hva med nå? Eller kanskje nå? Enn nå da?

Det er hyggelig, og godt å vite at noen tenker på oss i denne tiden. Tiden er alt på en gang.
Skummel, spennende, magisk, slitsom, givende, uforglemmelig og uendelig lang.

Ventetiden har jo vært lang, vi har visst lenge om familieforøkelsen, lengre enn alle andre.
I den siste tiden, har i grunnen det meste vi har gjort vært med tanke på det store som snart skal skje.

De kommende storesøsken venter, mannen venter og jeg venter. Vi alle sammen venter…venter og venter…Det har sin sjarm, når femåringen tusler like ivrig inn på soverommet til meg hver morgen og løfter forventningsfult opp dyna.

Hvordan hun like bekymret spurte om lillesøster falt ut hver gang jeg kommer fra toalettet (jepp akkurat skjønt hvor de kommer ut) og ikke minst hvordan storebror må nusse magen så fort muligheten byr seg.

Det er en tid jeg kommer til å se tilbake på å smile godt, morgenstund med sparkende baby i magen og en trygg og god hånd fra min tapre mann som med trykk og klem kommuniserer godt med siste tilskudd i familien før de har sett hverandre.

Jeg kommer til å sukke når jeg ser bildene, tenke for en magisk tid.
Men det er mye jeg ikke kommer til å huske.

Jeg kommer nok ikke til å huske hvor uendelig sliten jeg er, akkurat nå.
Hvor mye jeg lengter etter en natt med god søvn, eller bare det å føle at jeg hviler ordentlig når jeg legger meg i sengen.

Jeg kommer nok ikke til å huske hvor vond kroppen føles, hvor mye jeg lengter etter å holde barna mine tett inntill meg eller kose ordentlig med min tapre mann.

Jeg kommer ikke til å huske hvor hardt han står på nå, hvor mye han gjør nå fordi kroppen min ikke vil, kan eller orker.
Hvor mye han ofrer, han også.

Jeg kommer ikke til å huske hvor mye jeg gråter, både gode, triste og vonde tårer.

Vi har hatt en turbulent tid, mye vondt har skjedd rundt oss. Vi har mistet viktige mennesker i livet vårt.
I tillegg har vi stått veldig alene, i alt.

Og det er nå min bønn kommer.
Til deg, som kjenner noen som er i vår situasjon, som er i venteboblen.

Det skjer noe med en i venteboblen. Man klarer det du må, og enda litt til.
Selv om man er sliten, slutter man ikke å stille krav, igrunnen er det det motsatte som skjer, man øker de.

Man tråkker på seg selv, klasker seg i kinna foran speilet, dette burde du klare. Skjerp deg.
Er tross alt du selv som har satt deg i denne situasjonen.

Å be om hjelp er vanskelig, men enda vanskeligere når man er i venteboblen.

En selvforskyldt situasjon, en lykke og en glede, man vil ikke virke utakknemlig eller uforberedt.
Dette vil man ha kontroll på.

Man glemmer at det er menneskelig å være sliten, sårbar og redd.
Man lukker venteboblen helt og lang der inne, sitter man å venter, håper og ber om at kanskje noen vil se ekstra godt.

For kjære du, som kjenner noen som er i venteboblen, hør min lille bønn.

Bry deg om, ikke bare med.
og om du kan, strekk ut en hånd.

Det er så ufattelig lite som skal til, for å hjelpe ufattelig mye.

Inviter storesøsken over en ettermiddag etter skole/barnehage. Tilby deg å kjøre barna til trening eller hjem eller kanskje begge dele? Kjenner du de ekstra god, kanskje du kan invitere barna på overnatting?

Inviter på middag, eller enda bedre, dukk opp med middag på døren?

Gjør et ærend, ta med pappan på luftetur, gi den kommende mamman litt luksus, støvsug stua, bak boller eller inviter på lunsj.

Her er mulighetene uendelige, alt avhengig av hvor godt du kjenner familien i venteboblen og ikke minst ditt budsjett, både økonomisk og tid.

Jeg lover deg, det er ingen i venteboblen som forventer noe av deg, de har nok klasket seg hardt i kinna og tatt peptalken. Dette skal de klare, selv. Men tro du meg når jeg sier at du skal lete lengre etter mer takknemlige mennesker enn akkurat de.

Du har kanskje hørt utrykket alle monner drar?
For de i venteboblen stemmer dette mer enn du tror.

Noen minutter barnefri, en middag de slipper å lage, en fotmassasje eller fotballkamp med en god kompis.
Eller bare en god klem og en ekstra god kaffekopp.

Noen minutter med en god samtale og litt latter.

Det er en ekstrem tid, ut av deg selv opplevelse som krever ufattelig mye både for liten og stor, far ogm
Skal du bry deg ekstra om noen, er venteboblen det perfekte tidspunkt.

Og for all del, fortsett gjerne den gode trenden i barsel også.
Men det kan vi snakke om senere.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (3)

  1. Det er akkurat i sånne stunder jeg tenker på alle alenemødre som sitter der alene med alt. De må jo liksom være mamma og pappa, og de får alt til å gå rundt. Skjønner ikke at de klarer.