Annonse

Gratulere så mye, var det planlagt?

Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.

Hvorfor i huleste lurer man på det?

Pin this!

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.

Men om barnet er planlagt eller ei??

Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.

Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?

Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?

Jeg svarte jo de fleste som lurte på andre spørsmål rundt svangerskapet som termin osv.

Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.

Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.

For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?

Hva om svaret er ja, da?

Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Pin this!

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.

Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.

OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 7 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.

Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,

At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.

Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..

Var DU planlagt? 😉

 

 

Dette svar et utdrag fra en tidligere tekst 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (18)

  1. Ah, dette spørsmålet har vekket følelser i meg også, som nå har valgt å få nummer tre som er en skikkelig, skikkelig etterlengta attpåklatt vi har ønsket oss i mange år. De to eldste er 10 og 13, og de fleste har nok gått ut ifra at vi er «ferdige», som de sier.
    Den første som spurte meg, var sjefen min… Jeg ble så paff, for hun spurte om det var planlagt før hun i det hele tatt gratulerte.
    Den neste var en nær slektning, som på mange vis gjorde det lettere å både svare og takle, men siden er dette spørsmålet kommet fra nesten alle vi har fortalt det til, både kollegaer og venner. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver!
    Men en ting er sikkert, planlagt eller ei -det finnes ingen større gave i livet, og det er heller det folk bør fokusere på når de får et sånt budskap 😊

  2. Ja, jeg var planlagt, for foreldrene mine slet med barnløshet i mange år før de lyktes. Om barnet var planlagt var det første legen spurte om da jeg ventet nr 1. Reagerte overhodet ikke på det, syntes det var et helt naturlig spørsmål. Nr 2 og 3 – da går vel folk utfra at det er planlagt, men fom nr 4 begynner de og lure. Folk er bare nysgjerrige, tror ikke det er noe vondt ment. Ikke så mange som får mer enn to, tre barn i våre dager, og da våkner nysgjerrigheten.

  3. Forstår at det kan oppleves som et unødvendig spørsmål, men tror ikke det er ment som annet enn å være nysgjerrig på prosessen å få barn. Hvis det var planlagt ville jeg møtt en venninne på en annen måte enn hvis det ikke var det, kanskje hun trenger å snakke om det i større grad da? Jeg ville hvertfall hatt to meget ulike opplevelser av prosessen ut fra om det var planlagt eller ikke! De gangene jeg har fått spørsmålet har jeg rett og slett valgt å enten svare eller føyse det bort hvis jeg ikke står personen nær nok til å ville diskutere det.

  4. Jeg har fulgt deg i åresvis, og har aldri kommentert på bloggen din. Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke husker alle dine innlegg eller ting du deler på snapchat, men jeg må jo si at fra og med Oda så har jeg blitt ganske overrasket av familieforøkelsene deres. Dette har ingenting med at jeg ikke ønsker dere alt godt, og unner dere en stor familie. Men du deler ganske mye på snap feks og jeg har jo mange ganger fått et inntrykk som også gir meg følelsen «jøss, enda en? Er man er sliten med 2 -4 barn så er man innen normalen, men når man etterhvert har så mange barn som dere, så tenker jeg du må tåle at folk lurer på om noe er planlagt eller ai når du deler så åpent som livet ellers. Livet med små barn, som er travelt, hvor du savner familie rundt dere og savner hjelp. Vi har fire barn selv og det er ikke hjerte, men hodet som stopper flere. Jeg syns det er supert at noen får det til å fungere og vil være en storfamilie, og ønsker dere alt godt for tiden dere har i vente ,😘

  5. Synes du overreagerer litt. Hvorfor i all verden hopper du til den konklusjon at folk som spør tenker at et uplanlagt barn ikke er like ønsket eller at foreldrene ikke gleder seg like mye? Det er ikke sikkert de mener dere er gale som får enda flere barn heller. Du deler mange ting med følgerne dine og for mange er dette like selvfølgelig å snakke om. Hvorfor skal dette være tabu og ikke greit? Er det lilsom galt å beholde et syvende barn som ikke var planlagt? Er det liksom galt å planlegge et syvende barn? Nei!

    Jeg tror fordommene sitter i dit hode når du ikke ønsker å svare og ikke i de som spør (for da hadde de vel ikke spurt).

    1. Jeg spør jeg 🙂 i likhet med at dere spør? Fordi jeg oppriktig ikke skjønner hva man får ut av å vite der 🙂 altså la meg forklare 🙂 er mye jeg lurer på også, om andre. Men enkelte ting spør jeg bare ikke om, av den enkle grunn at det ikke vil gjøre noen forskjell for meg å vite det. Jeg konkluderer jo med akkurat det samme som deg, planlagt eller ei, så gledes det over det nye barnet når valget er tatt. Jeg bare oppriktig skjønner ikke hvorfor man skal spørre om det 🙂

  6. Jeg var planlagt, haha! Ja, det er et rart spørsmål, men jeg har alltid tolket det mer som en slags forsiktig (men muligens klønete) kartlegging av hvorpå følelsesspekteret en person befinner seg. En av mine venner spurte smartere da jeg sa jeg var gravid første gangen: «Åh! Ehm… hva føler du om det da?»…. Han kjente meg godt og kunne være veldig direkte…. Lite visste jeg om at det å få barn kom til å gjøre at jeg fant en personlighet i meg som virkelig burde ha fått trenge seg ut mye før. Jeg elsker å følge bloggen deres. Ikke så mye for alt dere gjør egentlig, men det at dere ser ut til å kunne få akkurat så mange barn dere ønsker dere. For oss var det bråstopp etter nummer to selv om vi ønsket oss å fylle en minibuss, og på tross av 6 års prøving etter det så har det ikke blitt fler. Da er det godt å se andre få fylle sin minibuss selv om ikke vi kan <3 Gratulerer masse med nytt liv i magen <3

  7. Jeg var ikke planlagt! Jeg kom nok litt tettere etter min bror enn tiltenkt, men jeg var nok ikke mindre ønsket 😉 begge mine er ‘planlagt’, i den grad det lot seg gjøre og vi har planlagt å ikke få fler 😂

  8. Trist at dere bruker et illustrsjonsfoto av en mops. Det er ikke mye søtt å slite med å puste. Hadde vi sagt det, at det var søtt med et lite menneske som slet med å puste? Hadde vi det? Hadde vi blåst i det, fordi vi syntes det tross alt var sjarmerende med denne lille unormalheten, at pytt sann, – spiller ikke noen rolle om det lille mennesket puster så bra, – det er jo tross alt utrolig nydelig å se på! Tror ikke det. Så hvorfor i alle dager bruke et bilde av en mops, når det finnes søte og friske hunderaser dere kunne ha funnet til illustrasjonsbildet deres? Bare lurer..

  9. Du er fantastisk! Ti poeng, både for refleksjonen din og resultatet. Det vert 20 tilsaman 😊
    Eit poeng eg kanskje kan få legge til er for den vesle fantastiske skapningen i magen. Det er ikkje kjekt å få vite seinare at ein var eit «uhell»… Mi mamma fortalde meg at eg ikkje var planlagt. Etter at eg var «voksen», men like fullt ikkje kjekt å vite at eg var eit «arbeidsuhell»…

  10. 😄 Det er et fint svar tilbake til de som spør: var du planlagt egentlig?

    Og til dere som ikke skjønner problemet. Om en 6-7-8-9-10 åring (eller annen alder) plutselig får høre fra en tilfeldig person eller i dette tilfellet hadde oppdaget på nettet at de ikke var planlagt. Er det ikke sikkert at den neste tanken ville være, men jeg var jo ønsket…..

  11. Har blitt spurt av maange i begge mine svangerskap, om de var planlagt. Det har vært kollegaer, venner og familie som har spurt. Jeg synes rett og slett det er skikkelig frekt å spørre om. Man skal ikke føle at man må forklare det. Jeg ble helt satt ut gang på gang og prøvde å komme med noe å si, ente med at når samtalen var over så tenkte jeg i sinne at personen som spurte manglet folkeskikk for at den fikk meg til å føle at jeg måtte forklare en så personlig ting. Man har ikke så lyst til å si «nei, det var ikke planlagt». Og om man sammen har funnet ut at dette skal vi klare og dette blir fint, så er det en prosess ingen andre trenger å vite om. Tusen tanker flyr igjennom hodet i en sånn situasjon og synes folk kan holde nysgjerrigheten for seg selv og bare gratulere hvis de måtte føle for det. Til en eventuell tredje graviditet skal ihvertfall jeg finne på noe lurt å si som heller setter ut den som spør det spørsmålet.