«Kvinner er som skapt for å føde.»

«Å føde er det mest naturlige vi kan gjøre.»

«Kroppen er skapt til å føde.»

«Det er jo bare smerte.»

» Mange har gjort det før deg, og enda flere kommer til å gjøre det etter deg»

 

 

Hørt det før?
Jeg og, mange mange ganger.
Gjerne i forbindelse med at jeg prøver å fortelle at jeg er engstelig og redd.
Ja ikke bare engstelig og redd, men søvnløs, uvell og ødelagt.

Umenneskelig og utenfor meg selv.

Jeg har røsket opp mange tabudører, bare ved å være ærlig.
Lite visste jeg at fødselsangst også skulle gjemme seg bak en slik dør.

Min første tanke, når to blå lyste mot meg denne gangen var hard og brutal.

SHIT jeg skal føde igjen.

Knapt noen uker på vei, flere 100 dager unna fødsel, alikevell det første jeg tenker på.

Så fikk jeg ristet det av meg litt, det skjer så mye annet, mye i magen, mye utenfor.
Jeg var i relativt god form og hang med som vanlig.

Men så, begynte bekkenet å skrante, regelmessige kynnere ble premature rier og jeg og kula fikk beskjed om å ta det med ro. Plutselig hadde jeg tid til å tenke.

En rask titt på kalenderen kunne fortelle meg at svangerskapet hadde blåst avgårde.
Jeg måtte begynne å ta det med ro fra uke 30, jeg følte jeg knapt hadde kommet over sjokket med positiv test.Ukene som fulgte gikk de og, temmelig fort.
Fødselsangsten pirket meg på skuldra, rett som det var, men jeg klarte å riste den av meg.
Jeg bestemte meg for å kjempe imot.

Ha fokuset på prisen (eyes on the price) og finne ut enkle tiltak, enkle våpen jeg kunne ta i bruk.
Det finnes 1000 bøker osv, men jeg trengte noe enkelt…Jeg fant engodfødsel.no. En lydfil på 10 minutter, som gir deg mental trening mot fødselen.

Avspenning, og mentalt fokus på det en skal igjennom, uten skremselspropaganda og fakta. Rent fokus på hvordan fokusere og takle.Jeg har brukt filen regelmessig, ikke bare får den meg mer fokusert men gjør det også lettere å sove. Den hjalp godt, og hjelper enda.

Men nå, godt på vei inn i siste uke mot termin, er angsten i ferd med å ta sitt siste og største jafs.
Jeg har klart å holde den i sjakk til en hvis grad, ikke latt den bli altoppslukende.

Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å tape.
Ikke tapt enda, jeg nekter å gi meg.

For det jeg vet, er jo at det er værst nå….mens vi venter.
Jeg er klekkelig klar over at kroppen min har klart dette før.
Men jeg har aldri født for femte gang før, jeg har aldri presset denne frøkena ut.

Jeg har aldri måtte kjøre så langt til sykehuset før som nå.

Jeg har valgt å snakke litt om angsten, åpne opp og være ærlig, ikke bare med helsepersonell men alle rundt meg, inkludert mine fantastiske følgere på snap. (følg meg gjerne Idebankmamma)

Og det viser seg, som ved det meste annet…

Jeg er ikke alene.

Flere kunne fortelle meg at de kjente seg igjen, i følelser, tanker og ikke minst hvordan man følte seg.
Jeg beskrev hvordan jeg hadde det en tårevåt kveld, rett etter et anfall hvor jeg satt å gispet etter luft.

Jeg kom meg til hektene, tuslet i seng og skrev ned.
Meldingene rant inn, heiarop, trøsteste ord, noen kritiske og andre også røsket opp tabudøren og fortalte meg at dette var jeg så absolutt ikke alene om.

Men det skulle vise seg at vi hadde mer til felles, bortsett fra angst…
Og det er opplevelsen av reaksjonen og forståelsen rundt oss.

Dette har du gjort før, vi er som skapt til å føde.

Du vet, det jeg innledet det hele med.

10 av 10 kunne fortelle at de opplevde nærmest å bli hånet, om ikke hånet iallefall bagatelisert over fødselsangsten sin. Ikke bare fra helsepersonell, men også de nærmeste rundt seg.

Og det er vel også motivasjonen min bak innlegget.
Jeg ønsker ikke forsvare, men forklare.

En tilsynelatende felles oppfatning, er at de som selv ikke har erfart fødselsangst, tenker at det er smertene man er redd for. Og for all del, det er så absolutt ikke noe jeg ser frem mot, og for noen ligger kanskje mest av angsten her. Men angsten kan bunne mye dypere enn som så.

En historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at «drømmen skal ryke», ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor.

Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.

Jeg føler jeg sitter på venterommet uten å vite når det er min tur.
Titt og ofte kommer det en dame i luken, roper et navn og jeg holder pusten for å høre om det er meg hun roper på….

Jeg skal være ærlig, jeg har det ikke godt.
Jeg har mest lyst til å dra puta over hode, lukke øya ekstra hardt og åpne de igjen etter alt er overstått.

Men jeg vet, vet så inderlig godt at dette må jeg gjennom.
Takle på min måte.

Det er tiden før som er den værste.
Og vær så snill… ikke gjør den værre.

Ikke for meg, eller de andre som er redde.

Har du ikke et godt råd, en god klem eller litt forståelse.
Hold munn og prøv å forstå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (4)

  1. Engodfødsel hjalp meg også!
    Jeg grudde meg til fødsel nr 2 etter en ganske utrivelig førstefødsel. Med den i bakhodet, snille jm som var der for meg og støttet og en fødsel som startet frivillig, ble det faktisk en god opplevelse! Selvfølgelig vondt og tungt der og da, men jeg følte at jeg hang med mesteparten av tida og når alt endelig var vel overstått, følte jeg meg super!

    Masse masse lykke til!

  2. Er oppe i samme situasjon som deg. Har gått sykemeldt lenge og har måtte ta det med ro og som du sier så får en virkelig tid til å tenke. Klarte fint å legge det til siden men når det plutselig starta med rier så fikk eg skikkelig angst. Angst for å miste kontrollen og å ikkje kunne mestre. Og egentlig angst for å få angst vist eg i det heile tatt rekker frem til føden. Det eneste som hjelper litt er for min del å tenke kor tungt dette svangerskapet har vært og se gleden med å bli ferdig med fødsel og det å kunne fungere igjen med ungene mine. Og selvsagt pusten som er et fantastisk redskap. Det å lære seg mindfullness og lære seg å bruke pusten er noe alle skulle gjort 😊 Satt forrige kveld og skrev et fødebrev til jordmor der eg fikk satt ord på det som eg føler eg vanskelig. Anbefales virkelig 😊 Masse lykke til. Dette klarer vi! 😊

  3. Du er ikke alene, og jeg mener så inderlig at ingen skulle trenge å føle at fødselsangst er noe unormalt! Veldig flott at du skriver om dette.
    Kjenner meg veldig igjen i det du skriver…
    Har vært åpen hele veien om at jeg er redd for fødsel, både til jordmor, lege etc, men det virker som om «helse-Norge» ikke har noe godt svar på hva man kan gjøre for å håndtere slik angst.. Noen ting har hjulpet i større og mindre grad, kanskje det kan være noe å teste ut; besøke fødeavdelingen, snakke med jordmødre på fødeavdelingen (maaange ganger), psykolog (mannlig – hjalp lite…), sette ord på det og snakke åpent om det med venner og ikke minst mannen. Fødebrev til jordmor har også vært en prosess som har hjulpet noe. I det siste har jeg prøvd å si til meg selv flere ganger om dagen «dette klarer du!!» – kanskje det kan hjelpe? krysser fingrene for at pusteteknikker også kan hjelpe under fødselen. Ønsker deg lykke til, og takk for at du skriver om dette!