Annonse

Mandag, herregud som vi har ventet på denne dagen.

Et hus vi har tittet utallige ganger på, på nett hadde endelig åpen dør så vi fikk se det i virkeligheten.

Det er ganske vanskelig, når man er så mange, å skulle finne noe som rommer alle oss.
Vi er jo ganske bortskjemte her også, men stor og god plass, veldig luftig stue og nok soverom til alle sammen.

Vi ser jo at vi kan jenke litt på kravene.
Barna har ikke vondt av å dele soverom, iallfall ikke om vi feks har to stuer slik at det vil være rom for å være i fred når man feks har venner på besøk.

Huset vi så på er perfekt på mange mulig måter. Midt i et byggefelt med masse andre barn, stort og luftig, sentralt men skjermet.
God plass i stuen til både oss og våre venner.

Lite som MÅ gjøres, men enormt potensiale.
Boder nok, lagring nok, plass nok..

Likevel gikk jeg ikke ut med en wow følelse.
Jeg måtte spørre meg selv, hva er greia?
Hvorfor har den store entusiasmen rundt huset bare sluknet?

Årsaken er ganske klar, dette er nesten for godt til å være sant.
En form for forsvarsmekanisme tror jeg at jeg kan kalle det.

Skulle vi virkelig finne drømmehuset på første forsøk?
Og skulle vi være den som troner med det vinnende bud?

Å kjøpe hus er en merkelig greie.
En enorm investering, gjort bare ved hjelp av en tuslerunde rundt i huset.

Et tuslerunde hvor jeg for hvert eneste steg mister en liten del av konsentrasjonen.
Blir mest opptatt av unødvendige detaljer og lukter, jeg og lukter.
Jeg er helt håpløs.

Hver hus har sin egen lukt, og den setter stemningen.. på en måte.
Dette huset luktet godt. Det gjorde virkelig det.

Og vips bare dager etterpå må man ta stilling til om man skal hive seg på med bud.
Skrive ned noen usannsynlig store beløp på en blokk og kanskje gjøre sitt livs investering.

Appropo bud, det er sannelig ikke bare bare det heller.

Det er få jeg kjenner som sitter med millioner på bok, med andre ord er man avhengig av en bank i ryggen.
En bank som kan stille til låns med de pengene man trenger for å kjøpe nettopp drømmeboligen.
Vi har hatt gode samtale med banken vår (Sparebank1 RingerikeHadeland), gode råd og ord på veien.
En god og trygg støttespiller når vi skal ta en viktig avgjørelse. Hvor går smertegrensen vår?
Hva om renta stiger? Selge først? Kjøpe først? Flytende, bindende rente osv osv.

Hver eneste økonomi er personlig. Hvor grensen går og hva man har kapasitet til er selvfølgelig forskjellig.
Vi har også vår unike situasjon med feks 5 barn som også koster en del.

Og om man da er så heldig (eller uheldig?) å være selvstendig slik som oss, er ikke lønn- lønn lenger heller.
Dokumentasjoner på det meste må på plass og vi har fått ifra tipp topp, til tja til njaaa til tipp topp til hmmm.

Det er en helt vanvittig berg og dalbane.

Heftigste turen jeg har vært med på på lenge.

Jeg er sliten nå, skal være ærlig å si såpass.
Motivasjonen er at vi vet mye innen denne uken er omme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)