Annonse

Det er kanskje merkelig å føle det slik, men det er først nå jeg føler at svangerskapet er «seriøst».

Fra nå av ansees jeg, vi som levedyktig begge to.

En viktig milepæl.

Fra nå av kan jeg ringe direkte til føden om det skulle være noe jeg er usikker på eller trenger å snakke om.
Fra nå av er det ikke bare meg og min helse som er til å redde, men også hans.

Fra nå av er vi begge viktige.

Fra nå av er det ikke bare jeg som står til ansvar for hans liv, på en måte.

Uke 24 er uken hvor barnet ansees som levedyktig utenfor mors liv, altså.
De prøver med livreddende behandling dersom en prematur fødsel skulle oppstå.

Det er fra denne uken de gir han en sjans dersom noe skulle skje.

Og det er magisk å tenke på.

Kula har vokst seg stor nå, og det begynner å merkes at jeg bærer barn på resten av kroppen.
Helt ærlig kan jeg ikke faste at jeg skal bli større.

Hoven i bena og fingrene blir jeg utover dagen og sliter med et blodtrykk som er litt på bærtur innimellom.
For lavt, og dermed blir jeg litt susete og svimmel innimellom.

Jeg kjenner han mer og mer.
Og det er helt tydelig at han har fått fritt spillerom lenge, for sparkene kjenner jeg over alt.
Helt i fra nede ved bikinilinja, til godt oppe ved ribbena, og det allerede.
Men fortsatt en temmelig forsiktig kar der inne, så det er ikke stort jeg kjenner.

Jeg nyter hvert eneste lille karatespark.
Ekstra stas er det at pappa og søsken har kjent han også.

At magen har vokst seg stor er tydelig for de kommende storesøskene snakker mer og mer om magen.
Selv minstemor har lagt merke til magen og peker mens hun stotrer frem Bebi.

I følge snart tre åringen er det en traktor som skjuler seg der inne… gjett om HAN kommer til å bli skuffet da 😉

Jeg har prøvd å skru ned tempo.
Merker godt at kroppen sier ifra på en forsiktig måte.
Enten ved å bare kutte energilinja helt så piffen går helt ut av meg, eller drysse søvnstøv så jeg knapt klarer å holde øynene oppe.
Jeg jobber med å tilrettelegge på jobben så jeg kan tillate meg å roe ned litt.
Jeg vil jo ikke at ukene skal fly unna i racerfart.

Det er lite forberedelser som er gjort for denne karen enda, man skulle kanskje tro jeg hadde alt siden vi har fem små før han.
men sannheten er jo at jeg har vært overbevist om at jeg har vært ferdig minst tre ganger nå.

Så babyutstyret fyker ut så fort jeg kan kvitte meg med det 😉

Så både klær og det viktigste som bilstol osv må kjøpes inn.
Og det har jeg planer om å kose meg med denne høsten og tidlig vinter.

Det er fortsatt temmelig uvirkelig.
og tankene mine den siste tiden veksler mellom å være ufattelig takknemlig, halvveis i sjokk og ikke tro det hele er sant.
At vi skal bli beriket med et lite menneske til i familien er virkelig ufattelig.

Min egen, lille, store familie.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (2)

  1. gratulere med uke 24. jeg jeg helt enig at det er en magisk uke! tenk at fra nå er det levedyktig, sykt egentlig med tanke på at det er 16 uker igjen egentlig. vi er heldige som bor i Norge vis noe skulle skje!
    lykke til videre! 😉 kos dere max

  2. Så hærligt og lese 🙂 eg er i graviduke 26 og føler på mye av det samme i innleggene 🙂 no er det unge nr to her hos oss. jente, har gutt fra før. veldig spennende 🙂