Annonse

Det hele begynte onsdagen.
Jeg kom hjem fra en fantastisk tur i Bergen men følte meg i overkant sliten.
For all del det krever sitt å reise med stor kule og legge bak seg en hel dag med møter , men så sliten a gitt?

Utover kvelden kjente jeg det igjen.
Jeg frøs, nesa rant og halsen snurpet seg.. skikkelig.

Pokker, jeg har virkelig ikke tid til å bli syk nå.


Men kroppen hadde allerede bikket under, jeg hadde nubbe sjans og siden har jeg knapt sovet og bare blitt verre.
Hostet på meg såre ribben, knapt sovet mer enn et par timer siden onsdag og matlysten er på bånn.

Kan vel oppsummere det kort med at jeg har hatt det bedre.

Likevel er det fryktelig vanskelig å skru av.
Som mamma til fem og butikk eier kan man ikke bare dra dyna over hode og late som om verden bare kan gå videre.
Selv om det er akkurat det jeg skulle ønske jeg kunne gjøre.

Men å være sjuk som mamma tror jeg mange i likhet med meg har erfart ikke er særlig enkelt å gjennomføre.

Men denne runden er heavy, og kroppen bare skriker.
Faktisk har jeg hatt en hel dag i senga, og det kan jeg ikke huske sist.

Jeg har sjeldent følt meg så lite dugelig som når 6 åringen kom hjem torsdag og fant meg samme plassen som hun forlot meg på idet hun dro på skolen.

Hva har skjedd?
Sier hun etter å ha stått å sett på meg en stund.

Skjedd, heser jeg frem med pipete stemme, her har det ikke skjedd noe.

Jo? Hva gjør du her, fortsetter hun med det samme rare blikket.

Jeg ligger her å slapper av, piper jeg tilbake.

Hvorfor har du så rar stemme? Fortsetter hun.

Plutselig føler jeg meg som hovedrollen i en scene fra rødhette.

Fordi jeg er syk svarer jeg og drar dyna over meg igjen etter som varm har vekslet til kald.

Syk??

Ja??

SYK?

JA?

Men..
Hun står å grubler en stund..

Går det an da, du er jo mamma??

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)