Annonse

Jeg kan enda huske dagen, og sommerfuglene som virret rundt i magen.
Hvordan jeg hadde med meg en venninne i bakhånd, bare for trygghet.

For tenk om, enn hvis, du lurte meg.

Vi hadde snakket sammen på nett lenge, jeg og du.
Og nå synes vi begge to det var på tide å møtes.

Jeg 17 år, du 21 år, susende i din kritthvite ford sierra.
Lite visste vi hva det møtet skulle gi oss i fremtiden.

17 år senere.
Dobbelt så gammel, på mange måter et helt annet menneske.
og fortsatt ved din side.

Helt ærlig, går det ikke lenge mellom hver stund jeg tar meg tid til å kjenne på hvor heldig jeg skulle være, som skulle treffe akkurat deg, jeg har fortalt det til deg mange ganger, og sier det gjerne igjen.

Du er unik.

Jeg må nok innrømme at jeg hadde ledd godt, sånn ordentlig om det hadde dukket opp en magisk ånd fra fremtiden og fortalt meg at om 17 år skulle jeg være mamma til 6 og bære på det 7.
Og disse skulle jeg dele med min beste venn, mann og sjef (iallefall på jobb 😉 )

Jeg hadde aldri i verden tenkt eller trodd jeg skulle være i stand til å være overhode i en storfamilie.
Jeg som knapt hadde røtter i en familie selv.

Det jeg derimot raskt skjønte, og visste med hele hjerte var at jeg hadde funnet kanskje det snilleste menneske jeg hadde møtt til nå, omtenksom, klok og varm.
Så oppriktig opptatt av at jeg skulle ha det godt at jeg nesten ikke trodde på det.

Og siden har du vært en klippe.
Noe å holde seg fast i, støtte seg på, og hjelp til å komme over de vanskelige hindrene.

Sånn på ordentlig.


(sorry måtte bare)

 

Rett som det, har jeg snublet.  Sykdom i psykisk eller fysisk grad, forhold rundt meg som har påvirket meg, og utfordringer jeg har møtt på veien.

Men du har stått støtt.
Så støtt at jeg også har holdt balansen.

Med tredje barn i magen gav vi hverandre vårt ja.
Med ring på fingeren kunne jeg stolt si at jeg var kone til den fineste mannen jeg vet om.

En dag hvor vi feiret kjærligheten, oss, og hva vi hadde fått til sammen.
Lite visste vi hva som ventet oss.

Men vi lovet begge to, på tro og ære.
Gode og onde dager
ingenting skulle stoppe oss.

Når man tenker på det, er forpliktelsene store, når man ikke aner hva som venter rundt neste sving.

Men jeg merker, hver eneste dag, at vi begge to tar ordene på alvor.
Vi to,sammen, nyter de gode dagene og kjemper mot de onde dagene.

Løftene vi gav den dagen har vi kanskje ikke sagt høyt igjen, men det er så mange handlinger du gjør hver eneste dag som gjør meg trygg på at du fortsatt mener de ordene du sa.

Som de gangene du stryker meg på ryggen og gir meg en god klem og et kyss i nakken mens jeg lager middag.

Og de gangene du har laget kaffe til meg til frokosten selv om jeg ikke har spurt og selv er trøtt som en strømpe.

Når du tusler opp til en av våre små soldater som våkner om natten selv om du skal på jobb om to timer bare for å la meg få sove litt.

Når vi sammen sitter å diskuterer vårt store prosjekt og fremtiden med bedriften vår og det lyser av øynene dine og nye ideer spruter ut som du gjerne vil ha meg med på.

Når vi snakker om fremtiden og hvordan den skal bli når våre små soldater vokser opp og vi tillater oss å drømme om all fritid vi får da.

Eller når du velger tid med meg og oss, selv om fotballkampen frister noe inderlig.

Eller når du biter sammen tenna og godtar argumentet mitt i en diskusjon, og bare så det er sagt…jeg lar deg få det siste ordet også, innimellom….

Når du godtar min unnskyldning når jeg har gjort eller sagt noe dumt, og selv sier unnskyld når du ser det er nødvendig.

Jeg ser det i meldingene du sender gjennom dagen bare for å høre om jeg og minstemann har det bra hjemme. Eller bare for å si hei.

Jeg ser det når du sorterer og sjonglerer unger på morgenkviste til skole og barnehage slik at jeg og minstemann får en rolig start på dagen etter en rusten natt.

Å være med deg, er på mange måter enkelt, selv om det ikke er lett.
Vi vet godt at vi begge må både lytte og snakke, selv når man er så sliten at man ser dobbelt og alt man vil er å sove.

Det handler om å velge, og prioritere hverandre, hver eneste dag.
Både når det er naturlig, godt og vidunderlig.
Men også når det føles tøft, uendelig og kjedelig.

Det er å stå ved siden av hverandre i gode og onde dager
og alle i mellom.

Takk, for at du valgte meg.

Jeg elsker deg, og det gjør gjengen vår også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (4)

  1. Dette innlegget fikk meg til å tørke en tåre i øyekroken❤❤ så vakkert å fint… du formidler det du tenker å skriver på en nydelig måte. Ja en måte som bare Nina kan😘 Ungene vet ikke hvor heldige dem er som har så flotte,gode og ressurssterk e foreldre. Min tur: DERE ALTSÅ❤😘

  2. Hei. Dette er svar på siste snapen du la ut. Fant ikke ut hvordan jeg skulle svare deg annet enn her.
    Men ihvertfall, jeg har selv 7 barn i alderen 1-13 år og vi kjører en 9 seter vw caravelle. Det er den lange versjonen og den har GOD plass til både oss som sitter i bilen og i bagasjerommet. Vi har skyvedør på begge sider og det er et must med så mange som skal inn og ut av bilen. Den er også veldig god å kjøre både på korte og lange turer.