Hun ble ikke inne til evig tid, hun kom ut.

Jeg ble ikke den første evige gravide. Jeg ble ikke spist opp og revet i filler av fødselsangsten.
jeg sitter her like hel, enda mer stolt, en smule sliten, trøtt og veldig veldig forelsket.

Det hele er klissete og romantisk.
Nesten litt too good to be true.

Vi er hjemme på tredje dag, og vet dere hva. Det går så fint.

Altså, la meg få legge trykk på at jeg går som ei høne, har såre pupper, barseltårer i kø og lengter etter en dusj. Men etter forholdene.. går det altså sååå fint.

Her er hun altså, familiens lille punktum (tror vi)
Vår evige lillesøster (tror vi)

Familiens veslemor.

Oda Maaø-Ruden.

 

Født i rakettfart (og da mener jeg rakettfart..men det kan vi snakke mer om senere) den 06 mai 2017.
Solrik, vakker og varm dag. Akkurat slik hun har vist seg å være frem til nå iallefall.

Hun er minst av alle, hun var 3800 gr ved fødsel og rundt 3500 når vi forlot sykehuset.

. Etter 3 gode dager på barsel tok jeg med meg frøkena og reiste hjem til resten av gjengen.

 

Hun spiser pupp som en proff,

og gjør det temmelig regelmessig, akkurat slik ei frøken på noen dager skal.
Smiler når hun sover, og sover gjerne så ofte hun kan

Hun liker nærhet og støy, men ligger også gjerne litt for seg selv så lenge det er noen rundt henne.
Hun er derimot titt og ofte i et fant, litt luksus får man jo når man blir født inn i en familie med seks ledige armer.

Storesøsken har tatt henne imot med en unik søskenkjærlighet.
Og det er vel her jeg får lyst til å klype meg i armen.

Tenk, at vi er så heldige å ha fire barn som velger å ta imot det femte med åpne armer og hjerter.
De koser, nusser og forguder. Hun er den første de tenker på om morgenen, og den siste de sender en tanke før de sovner.

Selv minstemann, som vi igrunnen ikke forventet stort av, viser både kjærlighet og omsorg for den sovende lille dukka som alltid henger på mamma.

Det er travelt, det er hektisk og det er annerledes.
Men fy søren så fint det er og.

Jeg er inn i ei boble, ei barselboble jeg håper er seig og sterk så den varer en stund.
For dette er (kanskje) siste gangen jeg opplever en nyfødt skatt sovende på brystet.

 

Vil du se mer av vår barselhverdag kan du følge oss på snapchat ved å trykke HER (om du er på mobil) eller legge meg til: Idebankmamma

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (8)

  1. Nydelig! Du skriver så vakkert om det at jeg nesten begynner å lure på vårt punktum likevel! ☺️☺️

  2. Jeg blir helt rørt av å lese teksten din. Vi har tre barn på 4 år, 3 år og 6 mnd i huset. Dagene går i ett, men prøver å tenke at dette er den mest fantastiske tiden i livet. Søskenkjærligheten vokser for hver dag, men ispedd krangel og tårer. Noen dager er jeg så sliten at jeg tenker slitenhet har fått en ny betydning. Men fy søren , jeg er så heldig som har denne gjengen 😊