Jeg har en doppler hjemme, har hatt det under alle mine svangerskap.
Å kunne lytte til hjertelyden hjemme har vært en trygget og en form for terapi for min del.

Den galloperende lyden har bidrat til å få meg til å forstå at jeg bærer frem et liv, at jeg bygger et nytt menneske

Jeg bruker den ikke ofte, men når den brukes er den virkelig gull verdt.

Ekstra spennende har det vært å vise de kommende storesøskene lyden.
Veldig stas for de også.

ungeflokken

Tiden var inne for at jeg skulle vise de tre kommende storesøskene lyden for første gang.
De samlet seg rundt meg i sengen og satte ørene på stilk.

Jeg fant lyden raskt, og ser umiddelbart at størstesøster blir helt øm i blikket.

Er det babyen…sier hun mens hun vipper med bena.

Ja, det er det jammen.

Minstesøster sitter å følger med, veksler blikket fra meg til storesøstern, skjønner igrunnen ikke stort.
Ser hun tenker for smokken bare henger der mens hun koper lett.

Mellomstebror derimot, han rygger…

Rygger og ser forskrekket ut.

Nei glem forskrekket, han ser skrekkslagen ut.

Hører du Markus sier jeg, og skrur opp lyden litt.

Han setter opp ryggetempo helt til han tilslutt kræsjer med veggen.

Mamma! Sier han og tar seg til pannen.

Ja hører du sier jeg med en munter tone.

Mamma sier han igjen mens han tar noen raske åndedrag.

Ja hva er det kompis?

Vi…. vi…vi…

Det blir stille en stund mens han setter en hånd på hvert kinn.

Han ser på meg med lett panikk i øynene.
Gløtter ned på doppleren på magen og opp på meg igjen.

Mamma,
Vi skakke få en baby.
Vi skal få et tog!!!

train-cartoon-flat_thumb

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)