Annonse

Jeg kjente det allerede i det jeg åpnet øynene.
Nede i stua var de i full sving som alltid, men i dag føltes vanlig morgenstemning ut som skrik og skrål.
God stemning var FOR mye stemning og tassende barneføtter over den kalle parketten hørtes ut som en galloperende hest.

Klokka lyste 07.15 og alt jeg kunne tenke på var vanvittig deilig det hadde vært å kunne gjøre slik som før,
Sove til kroppen selv våknet.

Tenk at jeg glemte å sette pris på det!

Frokosten, la oss ikke snakke om den.
Kort oppsummert, leverpostei over alt, 1,5 melkeglass utover bordet, 2 av 6 med konstant utestemme, trøtt baby, trøttere mamma, forkjøla far og generelt god søskenkrangling.

Jeg er helt ærlig usikker på om jeg fikk spist.

Iløpet av 3,5 millisekund så det ut som om barna hadde snudd huset opp ned som en uåpnet sjokolademelk og all ryddingen jeg hadde lagt bak meg på fredag så i grunnen ganske bortkastet ut.

(kun illustrasjon, men neimen ikke langt unna sannheten)

Allerede klokken tolv, hadde jeg gitt utallige usaklige advarsler om både uteblivende lørdagsgodt, aldri mer bursdag, og leker som bare skulle støvsuges opp.

Klesvask, legoklosser, babygrøt, snørr og bæsjebleier i en evig runddans.
jeg ble svimmel bare jeg prøvde å tenke.

Og i det jeg løftet to åringen som prøvde å gnage hull i  tre åringen, kjente jeg at NÅ må jeg ha en pause.

Vell viten om at de fleste rom i huset var fylt av egenproduserte soldater, snek jeg meg inn på vaskerommet.
En gløtt på klokka forteller meg at vi knapt er i nærheten av lunsjtid. Er det innafor å telle ned til leggetid nå?

Jeg bare sank sammen i knærne og tenkte dagens første klare tanke.

I dag vil jeg ikke være mamma.

I dag orker jeg ikke slukke flere branner, tørke flere romper, mate flere mager, trøste flere tårer, bære flere kilo, tørke mer melk, rydde flere klosser, synge flere sanger, leke mer med dukker.

Jeg orker ikke, vill ikke, klarer ikke.

I dag, vil jeg ikke være mamma.

Jeg er klar over at pause er umulig, et knips og de er absolutt ikke vekk, jeg skulle gitt så inderlig mye å ha noen akkurat nå som bare hadde samlet flokken. under armen og tatt de med seg, sannheten derimot er at om kort tid finner de meg.
Jeg har rett.

Innen jeg har fått tørket de første tårene kommer hun, nest minste.

Jeg har hørt henne flere ganger, tasse frem og tilbake i gangen.

Mamma?
Mamma?
Mammaaaaa?

Hun har på mange måter en egen radar, så fort jeg er borte, er hun på jakt.

Hun har vokst løpet av sommeren, for nå når hun opp til håndtaket, akkurat.

Glipper taket et par ganger før hun endelig får et ordentlig tak og døren går opp.

Mamma, fant deg sier hun og lyser opp.
Akkurat som om vi lekte gjemsel.

Jeg tørker de siste tårene.
Ja jammen fant du meg sier jeg og presser frem et slitent men fattet smil.

Uff da, sier hun plutselig og ansiktet får et sympatisk drag,
Hun setter seg ned ved siden av meg, tar min slitne hånd i sin lubne og klapper lett på den.

Vi sitter der stille begge to, hører to av hennes fem søsken krangle i det fjerne.

Blåse, sier hun etter litt.

Jeg må le og rusker henne lett i året.
Ja Oda, jeg tror du må blåse.

Hun gir hånden min to blås, så rynker hun nesa og smiler opp mot meg.

Neeeeeei sier hun, og ler.
Mamma må blåse sier hun.

Og jeg må overbevisende blåse meg selv på hånden.

Sånn sier hun, og smiler litt ekstra.

Sånn ja sier jeg, og prøver å smile med.

Jeg blir imponert av den vesle jenta, som har hjerte større enn seg selv.
Hun klapper en liten stund på hånden min før nysgjerrigheten tar henne og hun må ut i gangen for å se hva det er som foregår.

Så blir jeg sittende alene igjen.
Et par magedrag og jeg dytter hodet bakover, lukker øynene og prøver å finne den siste biten av styrke for å fullføre den halve dagen som er igjen.

Så hører jeg den,
den trillende, deilige, ekte og herlige latteren fra 3 åringen rulle gjennom luften.
Så ekte at man bare må le med, selv om man ikke vet hva han ler av.

Søsteren på sju melder seg på, og ler med sin hjerterå latter med han.

En gang til sier hun, en gang til.
Okey okey sier han..eldstegutten og gjør noe som igjen får latterene til å trille over gulvet, gjennom dørsprekken og rett i magen og hjerte mitt.

En ekte vitamininnsprøytning og jeg må smile med.

Sliten er jeg fortsatt, vanvittig sliten.
Men jeg vet jo, innerst inne at jeg vil klare å fullføre denne dagen også.
Det vet jeg jo.

Jeg – vet – det – jo!

Det er grusomt, ordentlig grusomt å kjenne på at man er lei, sånn på ekte sine egne barn.
At man sliter med å kjenne både energi og styrke til å fullføre det som ikke er en maraton eller topptur, men en helt vanlig dag.

Men selv en mamma blir sliten.
Og det er ok.

Jeg er ok

Faktisk er jeg rå.

Kroppen min er rå

og flokken min,
er uendelig fin.

I dag er jeg sliten.
Hvem vet hva morgendagen gir.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (17)

  1. Takk, Så utrolig fint skrevet, nå følte jeg meg som ei god nok mamma likevel, hadde samme følelsen i dag og man får en forferdelig dårlig samvittighet. Så fint at
    du deler❤️

  2. Så ufattelig bra skrevet! Og det er så sant. Av og til blir man bare så ufattelig sliten av barna sine og det å bare være mamma, men så kommer det slike øyeblikk som man bare ikke ville vært foruten for alt i verden. Man føler litt på samvittigheten, og så fortsetter livet. Livet man blir helt utmattet av. Livet man er så heldig å få oppleve. Livet man får være med å forme. Livet man ikke alltid orker. Livet man av og til skulle hatt en pause fra. Livet man får dele med dem man elsker over alt på jord. Livet vi ikke ville vært foruten for alt i verden!

  3. Tusen takk Nina…tusen takk❤❤❤ Ikke rart man blir glad i deg og dine…😊 Takk for at du deler og takk for at du klarer å sette ord på hvordan en mamma har det innimellom..vi er mange i den båten😘 sammen drar vi lasset i havn og fortsetter jobben vår…❤

  4. Tuuusen takk for dette innlegget akkurat i dag, jeg våknet med nettopp den følelsen i dag! Nå var jeg så heldig at jeg fikk den pausen, fikk ha hele dagen på bytur med ei venninne, så kunne jeg komme hjem igjen og være mamma. Men tusen takk for at du viser at det er normalt å føle det sånn innimellom, og ikke minst at det går over ❤️ god klem!

  5. Nina… hva skal man si?? Kjenner følelsen så godt og jeg, jeg som er mamma til bare 2 . 2 skjønne jenter som er mitt alt .. så fikk jeg denne sangen servert av ei venninne i kveld.
    Hverdag av Louis Jacoby 😊
    Denne trenger vi alle innimellom

  6. ❤️ Du får det sagt for alle oss som ikke klarer å sette riktig ord på det. Tusen takk. Den jobben du gjør, hver eneste dag, er helt fantastisk! Jeg heier på deg!

  7. Tusen takk! Takk for ærligheten, for at du setter ord på akkurat det jeg føler innimellom, og får meg til å tenke i tillegg❤️ Du er rå! Å være mamma er ikke for pyser❤️ Klem fra en mamma som hadde det akkurat likt i går, selv med bare en unge (alene!)

  8. Den følelsen våknet jeg med i dag også, etter 2 netter på sofaen pga omgangssyke i huset. 3 av 4 Barn har vært igjennom nå. 2 av de er enda ikke helt på karantene tiden for diaré har kommet.

    Jeg er så sliten og så lei. Lite søvn og syke barn på 6. dagen nå. Og jeg bare gruer meg som en hund til mannen får det 🤪 Er nesten værre med 1 syk mann enn 4 syke barn 😂😂😂

    Håper dagen i dag er bedre snuppa ❤️

  9. Så deilig og gjenkjennelig tekst! Jeg søker også til vaskerommet for å gjemme meg når jeg er sliten 🙈.
    Tusen takk for at du deler sånn!

    1. Aj kjære deg, slik skal det ikke være ❤️ I morgen tar du opp tlf og ringer til helsestasjonen eller din lege og ber om en hastetime. Slik skal det ikke være, hverken for deg eller barna dine ❤️ Da kan virke uvirkelig, men tro meg, det kan bli bedre ❤️

  10. Så utrolig viktig innlegg som treffer alle mødre der ute. Det er så viktig å høre/lese/se at man ikke er alene om å ha sånne tanker av og til!

  11. Hatt det sånn i dag jeg og.. Har en baby på 10 mnd som har sovet 1 sammenhengende natt siden hun ble født.. Det begynner å tære på, i tillegg til jobb og forkjøla unger.. Jeg har bare 2 barn og 1 hund, men fy f….. som det holder innimellom. Takk for fint innlegg!!

  12. Tusen takk, eg fikk lese dette. Kjenne meg i dette til 100%
    Aleine uten annen familie rundt meg, kjenne eg med to unger akkurat det sammen, dessverre ofte.
    Spesiellt meg helg, når jeg egentlig glede meg på fri med alle i huset, blir det oftest kaos hjemme. 🤨
    Ingen sover lenge da, frokost blir stress og humøret kan furt tippe over til krangel.
    Så eg fant ut, eg au må trekke meg av og til tilbake…
    Så sier jeg meg selv av og til…. Hold ut, de er pløtselig stor og så vil en savne alt dette når de er ut av huset….! Kanskje. 😅