Annonse

Jeg har helt siden jeg kan huske vært veldig sosial.
Kanskje i overkant også, spesielt om du spør min kjære mann.

Vi er på 16. året sammen nå, begynner å kjenne hverandre godt. Men vår største utfordring når vi ble sammen var nok mine sosiale vaner.
Jo mere folk jo bedre, og helst så ofte som mulig, gjerne hele tiden.

Jeg elsker folk. Synes det er spennende å se hvordan vi er så forskjellig men likevel så like.
Suger til meg erfaringer og lærdom fra andre og ikke minst lar meg inspirere av de.

Jeg har nok roet meg litt, siden vi møttes.
Eller kanskje ikke, vi har jo tross alt laget oss en liten arme selv, så jeg er støtt og stadig omringet av mennesker, enten jeg vil eller ikke.
Det er noe med å liv å røre rundt seg, man kjenner virkelig at man lever da.

Det er derfor usedvanlig rart å kjenne på de behovene jeg kjenner på nå.
Eller snarere tvert imot hvilket behov jeg absolutt ikke kjenner på.

Nemlig det å være sosial.

Det er 2 uker til termin.
I magen har jeg vårt sjette og siste barn. Kroppen er sliten av å bære på den store magen.
Svangerskapet har vært fint, veldig fint.
Jeg har vært i full sving med det meste og kroppen har hengt med også.
Men nå sier ikke bare kroppen stopp, men hode også.

Det er svært lite av det som skjer rundt meg jeg orker å forholde meg til.

Og minst av alt, andre mennesker.

Det gjelder i grunnen alle, til og med de jeg deler hus med om jeg skal være ærlig.
men jeg tar meg i nakken og tilbringer tid med de når jeg kan og orker.
Men det er kun korte sekvenser om gangen før jeg føler det bare koker i hodet.

Jeg sitter i skrivende stund på rommet jeg til vanlig bruker aller minst tid.
Men som jeg nå aller mest har lyst til å lukke meg helt inn i.

Soverommet.

I senga sitter jeg som en pløsen dronning og hører at resten av familien har filmkveld med godis.
Det er lørdag og ukas høydepunkt.

Jeg elsker lørdagsfilmen vår.
Hvor vi kryper opp i sofaen og diskuterer om det er krokodiller eller salte fisk som er best.
Men ikke nå.

Eller for all del, jeg setter meget stor pris på både lørdagsfilmen og godiset, men aller mest fordi det sørger for at de lar meg være i fred.

Vi er en livlig gjeng og det skjer mye her. Mye lyd, mange ord og mye action.
Det er kanskje ikke så rart jeg får et behov for å melde meg ut når alt med meg går slow Motion om dagen.

Men likevel er det rart å kjenne på at mitt største behov er å få være i fred akkurat nå

 

Want to make me happy?

Bare, ikke snakk til meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (2)