Annonse

På søndag morgen vil det være helt stille her.
Sånn helt helt stille.

Ingen tassende små barneføtter over iskald laminat, ingen som er tørste, må på do eller vil ha kos.
Ingen som må skiftes på, mates eller lekes med.

Ingen kjelkete småbranner som må slukkes, ingen hår som må børstes, ingen romper som må vaskes.

Det vil være helt helt helt stille.

Jeg kan ikke huske sist det skjedde..

Eller det var vel i svangerskapet til Daniel, men da har man på en måte ikke fri likevel.. man sover urolig, er oppe å tisser osv.
Jeg mener…. 👇🏻

Men natt til søndag.
Er det bare meg, og min mann i huset.
Og søndag morgen våkner vi opp alene.

Sa jeg det?
Helt alene?

Jeg merker at jeg både gruer meg og gleder meg.

Tidlig i morgen skal de avleveres en fin familie som vi velger å kalle familie.
Og jeg merker det kjennes ørlitt på samvittigheten når vi lemper av 6 små og et helt flyttelass (føles det ut som)
For vi av alle er jo klar over at det er veldig mye jobb.

men ungene gleder seg noe innmari, han på 3 har hatt full nedtelling og jammen virker det som om de gleder seg også.

Det blir så rart, et stille hus.

Iallfall noen timer før huset fylles med gode venner, og vi skal ha vår første fest siden 2014.

OHHH my jeg gleder meg.

Så.. nå skal det pakkes,
vippestol, reiseseng, vogn, matstol, utedresser, natttøy, skiftetøy, bleier, våtservietter, mat til minstemann osv osv.

Også skal vi nyte noen timer med å være bare Nina og Jan-Anders ifra i morgen av.

 

Og der innså jeg at vi har aaaalt for få bilder av oss sammen 😂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)