Annonse

Jeg hater slik tåkete blogginnlegg om spennende planer som ikke kan snakkes om og hemmelige møter som snart skal avsløres.
Om diffuse følelser og hvisking og tisking rundt hjørnet om ting man skulle ønske man kunne si men som man av avslørte grunner ikke kan si noe mer om.

Jeg HATER de..
De gir meg grå hår og irriterer vettet av meg.
Hvorfor lurer du kanskje på?

Fordi jeg er så usannsynlig nysgjerrig.

Ikke slik at jeg ønsker å vite sladder og fjas nysgjerrig, men fordi jeg liker å vite alt når jeg først får vite lite.
Du er kanskje en av de de også?
Siden du trykket deg inn hit og ønsker å vite hva jeg gruer meg til?

Jeg må skuffe deg.

For dette er nettopp en av de vanvittig irriterende og frustrerende innleggene.

Jeg lurer på om det er mitt første også, her jeg sitter å taster hemmelighetsfull..

Og hvorfor skriver jeg?

Fordi jeg holder på å boble over av følelser.

De siste nettene har jeg sovet dårlig.
Våknet flere ganger i visshet om at alt kan bli annerledes fra i morgen av.

Tiden vi har lagt bak oss har satt meg litt ut av spill, av flere årsaker.
Jeg er både kvalm, svimmel og full av adrenalin etter en berg og dalbane tur med uante svinger og bakketopper.

Moro, men skrekkblandet fryd.

fantastisk, men skummelt.

Nesten ikke til å tro…rett og slett..

Fra i morgen av, kan på en måte alt bli annerledes.
I morgen, kan alt snu.

Jeg gruer meg, og gleder meg… tror jeg.

Det å være redd og spent samtidig er en merkelig miks.
Man får en uro i kroppen som er vanskelig å temme.

Og det værste av alt er jeg så usannsynlig dårlig på å holde på hemmeligheter.
Jeg liker å dele, både det gode og vonde, men dette må vi vente med å fortelle.
Å holde tankene for seg selv er ikke lett, litt lettere når man kan dele følelsene.

Spent, nervøs, redd, glad, takknemlig og usannsynlig spent, nevnte jeg spent?

Jeg føler jeg må prestere i morgen, vise en side av meg selv jeg sjelden må dra frem.
En modig og standhaftig jente, som tåler å høre ting slik de er.
Men dette SKAL jeg da komme meg gjennom.

Det føles ut som jeg har ventet en liten evighet.
Gått gjennom scenarioet som en proff idrettutøver, sett for meg løypa, ulike utfall.
Hva jeg bør si og gjøre da og når..og tenk om, enn hvis..

Håpløst å planlegge, noe man  egentlig ikke vet utfallet på.
men da blir det hele litt enklere å takle, på en måte.

Jeg vet jo så inderlig godt, at den værste tiden er nå.
i morgen så er ventetiden over.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)