Annonse

Som førstegangsmamma var hele perioden som et kraftig slag i trynet.

Jeg hadde bygd meg opp, ved hjelp av media, bøker, blader og mennesker rundt meg, et klissete og romantisk syn på det hele.
Alt jeg så frem til var fødselen og få svangerskapet overstått. Bli FERDIG.
Det jeg ikke innså var at det var da det hele begynte.

Jeg vet nå at fødselen er så langt ifra en ende, det er uten tvil en begynnelse.
Begynnelse på den ekte morsrollen og ikke minst babytiden.
Perioden som kan gi deg en kraftig høyre, når du minst aner det.

Jeg husker jeg satt der, 3 kort uker inn i babytiden og alt jeg ønsket var at den skulle bli over.

Jeg lengtet etter neste milepæl, neste utvikling som kanskje kunne ta meg ut av denne perioden.

I en tykk grøt av lite søvn, såre brystvorter, slapp og sliten barselkropp jeg knapt kjente igjen og hormoner som var på vei ut
av kroppen var det ufattelig at det hele skulle bli bedre.

Nyt tiden sa alle, den går så fort.
Hah tenkte jeg og så ingen ende på det hele.

Hva var vel dette å nyte?
Å være trygghet, gi nærhet, kjærlighet og omsorg konstant gjorde at alt jeg lengtet etter var litt frihet, litt egentid.
Luft rundt egen kropp.

Men så sitter jeg her, snart 12 år senere. Med mitt sjette barn i magen.
For sjette gang skal jeg tre inn i den tøffeste perioden jeg har opplevd, og lagt bak meg.

Men det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at klisjeen har rett.
Tiden går så fort.
Tiden flyr.

Og til tross for at man på de tøffeste dagene føler perioden uendelig, sitter man i etterkant og føler det hele var over på et blunk.
Nyfødt, eller spedbarnstiden om du vil, er unik. Ingen andre perioder i livet er lik.

Unik og vakker på sitt vis. Med en nærhet og avhengighet som ikke kan sammenlignes med noe.
Det er voksende kjærlighet, en ro, og en nysgjerrighet både hos det lille menneske og de større rundt.

Med kul på magen som snart sprekker prøver man så godt man kan å forberede seg.
Hvordan var det egentlig sist, hva gjorde vi da?
Bilder og minner dukker opp, og man innser at det første møte på null komma niks har blitt de første steg.

Fra et bilde til et annet ser man en uendelig stor forandring.
Barnet vokser for hvert øyeblikk, nye milepæler hver dag, nærmest minutt for minutt.
Og selv om det var vanskelig å se da, gikk tiden fortere enn jeg ante.

Jeg trer snart inn i den, babytiden.
Jeg både gruer meg og gleder meg.

Men jeg skal gjøre mitt ytterste i å prøve å nyte.
For jeg vet så inderlig godt nå, at jeg kan værken stoppe tiden eller spole frem.


Men jeg kan gjøre det jeg kan med å være tilstede her og nå.

Jeg skal la meg selv erklære unntakstilstand.
Ha fokus på å hvile og puste de tøffe dagene, og nyte og se det vakre i de gode dagene.

Samle alle øyeblikk og fylle hjerte.

Jeg vet så inderlig godt, at det vil, uansett hvor forberedt jeg er.
Komme dager i babytiden som er både uendelige og tårevåte.
Dager hvor jeg ingen ende ser og hvor jeg lengter etter frihet og egentid.

Men da vet jeg også at klisjeen har så inderlig rett.

Tiden går, så alt alt for fort.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (4)

  1. Å, nå kom det en tåre i øyekroken!
    På armen min ligger ei syv uker gammel jente og spiser, igjen… snart skal jeg forsiktig prøve å legge henne over i senga si, tett inntil min, så går maks fem minutter før hun er tilbake hos meg for mer mat… og sånn går nettene, sovner heldigvis som regel mens hun spiser 😊 og på dagen er det kun soving på meg, byssing eller bæring som er tingen…
    Men dette er barn nummer to, så jeg vet at det går over, og en liten del av meg vil savne det, så jeg prøver å nyte også.
    Lykke til med innspurten og den fine, kaotiske tida etterpå

  2. De første ukene er beintøff. Bra du setter fokus på det, for dette tror jeg de aller fleste kjenner seg igjen i, men man føler seg totalt mislykka som ikke er super lykkelig i starten på babyens liv som man hadde sett for seg. Alt er nytt, du skal bli kjent med baby og baby med deg. Etter 3 barn er min erfaring at de første ukene handler mer om å bare komme seg gjenomm, så kan man begynne å nyte etterhvert som ting begynner å falle på plass og man blir kjent med det lille mennesket.

  3. Så sant det du skriver og det er alltid godt å se at man aldri alene om å føle på sånne ting.
    Selv om jeg ikke var helt klar for det, så er jeg så heldig å skal få oppleve en tredje baby og tenker nesten hver dag, mens jeg ser på storesøstrene, at tida gikk så fort. Syns det var i går vi kom hjem med lillesøster og nå går hun selv. Eldste gikk fra min første baby til en veslevoksen frøken på 3 år. Hvor ble tiden av? Klisjé eller ei, det er helt sant at vi må nyte de små øyeblikk ❤

  4. Hei. Ifra å aldri ha hatt barn til å nå vente litt første og etter å ha angst for fødsel og alt som er, roet du meg veldig
    Tusen takk