Annonse

//annonse

Hvordan måler man egentlig hva som er verdifullt?

Spør plutselig 9 åringen mens han gjør lekser.

Nei, hva tror du, sier jeg og er spent på svaret.

Hvor mye penger det koster?

Kanskje det sier jeg og lar han tenke litt til.

Hvor mye man bruker det?

Ja mulig sier jeg, men, er det som er verdifullt for Daniel det samme som er verdifult for deg spør jeg tilbake.

Neeeei? sier han og rynker nesa

For Daniel er det kanskje kosebamsen som er viktigst, men for meg er det fotballkortene sier han og gliser.

Hva er det som er mest verdifullt for deg spør han tilbake.

Deg sier jeg, uten å nøle, deg og søskene dine og pappan deres.

Men hvordan vet du det liksom? Spør han.
Hvordan måler man hvordan det er verdifullt.

jeg må tenke litt,

Det er vel kanskje hvor redd du er for å miste det?

 

Han er i full sving med leksene, jeg blir sittende å se på han mens blyanten går ivrig og tankene kverner.
Han noterer ivrig, vi kom frem til noen gode svar jeg og han synes jeg.

For hva som er verdifullt for meg, er kanskje noe helt annet enn hva som er verdifullt for deg.
Men en ting har de til felles og det er at vi er redde for å miste de eller den.

Og det er slik som jeg sa, mitt aller mest verdifulle er de jeg deler tak med.
Min lille store flokk og arme. Uten de, ingen meg. Enkelt, greit og fryktelig skummelt.

Aller helst skulle jeg hatt et øye på de til enhver tid så jeg visste hvor de var til enhver tid.
Men slik er det ikke, etterhvert som de vokser til, må man tørre å slippe de løs.

Men jeg må innrømme at jeg har rett som det er hatt en liten klump i halsen når disse små ikke kommer hjem når de skal.
Enten fra en venn, ifra skolen eller etter en tur på fotballbanen.

Helt ærlig skal det ikke lange stunden til før jeg begynner å gløtte litt ekstra ut vindu og kjenne på at minuttene snegler seg forbi.

Det gjelder kanskje spesielt han som sitter dypt inn i leksene på andre siden av bordet.
Plutselig dukket det en venn på veien hjem fra skole, eller han fant en snøfonn å leke i, eller han glemte tiden og spilte litt ball på fotballbanen, eller…eller… eller…
Som regel noe helt uskyldig, men  tankene mine har det utenkelig skjedd. Jeg har allerede rukket å bli bekymret og redd innen han kommer hjem.

Han er ni år, og jeg synes det både er unødvendig og for tidlig at han skal ha ansvar for telefon.
Så da har vi løst biffen på en enklere måte for alle parter.

Vi bruker tail it

En genial liten brikke som tar vare mitt mest verdifulle.

En liten. GPS tracker på knappe 3*4  cm som til en hver tid kan fortelle meg hvor han (eller rettere sagt sekken hans) er.
Gjennom appen kan jeg nemlig se hvor brikken befinner seg til en hver tid.

Helt genial til å passe på ditt mest verdifulle uten å ta plass.

Den kan passe på så mye mer enn en en litt vimsete niåringen.
Den kan festes på et viktig nøkkelknippe, festes på sykkelen, i halsbåndet til katten, puttes i lommeboken.

Tail it snakker med en app du enkelt laster ned på telefonen. Her kan du også bestemme hvem som skal kunne se posisjonen.
Appen er enkel og lettforståelig og kan vise deg hvor din tail it er, akkurat der og da.
og det beste av alt, du kan få den til å lyse og pipe via appen.

Så om desperat går å leter etter lommeboken din like ofte som meg, kan det det kanskje spare han eller hun for noen årlige letetimer å slenge en tail IT i lommeboka eller hekte på nøkkelknippet for den ikke større enn en som så:

 

Tail it er norsk, med norsk support og noen kjekke norske karer som står bak produktene. De har også utviklet egne brikker for hund/katt og GPS klokke til barn blant annet, de kan du også lese mer om på Tail it sine nettsider.

Så har du en somlekopp, rotekopp eller vimsekopp i familien er tail it den ultimate julegave spør du meg.

Du finner den HER eller hos Power.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *