Annonse

Noen ganger kan den bare ikke komme raskt nok.
Det føles som de siste timene før det er på tide varer dobbelt så lenge som de andre,

og jeg får testet både tålmodighet og tålmodighet til det ytterste.

Andre ganger kommer den nærmest før jeg føler vi har kommet i gang med dagen.
Plutselig er det barnetv tid, never som gnir trøtte øynene og små som søker kos i armkroken.

Leggetid.

Og i dag, var en av i de dagene hvor jeg ventet.

Ikke lenge, de siste timene føltes ikke uoverkommelig, men jeg må nok innrømme jeg gløttet litt ekstra på klokka fra 17, en time igjen til førstemann skal til pers.
Det er ikke mange minuttene jeg får tid til meg selv, får pustet ned i magen, eller pustet ordentlig ut uten å bli avbrutt på slike dager som i dag.
Det er noe, med noen, til en hver tid.

På mange måter elsker jeg det, det gir meg følelsen av å leve, være i nuhet, tilstede, men samtidig er jeg bare et menneske som trenger å puste, gå på do og få i meg litt mat. Og etter slike dager som dette, betyr leggetid nettopp påfyll av det.

Å legge seks små krever sitt, såpass ærlig skal jeg være.

Og når man har med mennesker å gjøre, er ingen dag, kveld eller natt lik.
Og ofte, kommer jeg til kort etter slike dager, og leggetiden blir både humpete og lang.

Å finne søvnen for en liten kropp kan være en utfordring, iallfall om den som putter deg i seng både er urolig og utålmodig.

Små surv, gråt ja nærmest litt kjefting kommer ifra sengen mens den lille kroppen spreller.

Og alt jeg som sitter ved siden av tenker på er, sov for svarte, sov.

Jeg nærmest kjenner lengselen etter begge armene fri , sofaputen i ryggen og Netflix på skjermen.
Jeg prøver en ny taktikk, sniker meg ut, selv om du er våken.

Det er ikke snakk om.

Små surv går rett over til et voldsomt hyl og den lille kroppen er ikke bare litt urolig, han er frustrert og lei seg.

Jeg snur før døra er lukket.

Plukker den lille kroppen opp og tar han tett inntil.

Han klyper seg fast, en hårtust fra meg i hver neve, bare for å være sikker på at jeg ikke kan stikke av.
Jeg holder litt ekstra tett til meg, og setter meg ned i godstolen.

Den lille urolige kroppen slapper mer og mer av.

Han sitter meg dypt inn i øynene, slipper ikke blikket.
Men jeg ser han blir trøttere og trøttere.

Jeg gynger sakte med sikkert, setter meg ekstra godt til rette og puster for første gang i dag ordentlig ned i magen.

Og ut igjen.

Den lille kroppen blir tyngre og tyngre.
Øynene mindre og mindre.

Skuldrene mine lavere og lavere.

Pusten hans tyngre og tyngre.

Så sovner han.

I armene mine.

(Daniel 4 mnd)

Selv om han bare er ni måneder gammel, kan jeg ikke huske sist han gjorde det.

Herremin så stor han er blitt.
Jeg merker det allerede godt i armene.

Tung og stor.
gode bollekinn bak smokken som går rytmisk.

Og de lange øyevippene.

Jeg stryker lett over den lyse luggen, han reagerer ikke.
Nå sover han tungt.

Endelig.

Jeg synker litt ekstra ned i stolen.
Han som jeg var rimelig lei for noen minutter siden, kjenner jeg at jeg. nærmest savner nå.

Gurglingen, sprellingen, og det sjarmerende smilet.

Jeg blir sittende litt til, bare for å se på han

bare litt til…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (2)

  1. Kjenner meg så utrolig godt igjen i dette, med min lille mini på ti måneder, at tårene triller 🙂 (og nå må jeg inn på soverommet hans og snuse litt på han!)