Annonse

I går kveld, tror jeg vi knapt delte noen setninger med hverandre, mannen min og jeg.

En uke i det fine flate landet med flokken vår er lagt bak oss.
Ferie, kaller de det visst.

Vi har det fint her,
Stort hus, gigantisk gressplen rett utenfor, lekeplasser på hvert et hjørne, lekeland, badeland, parker og et vanvittig fint vær.

Men legg til lite og oppstykket søvn, to av 5 med feber, 3 av 5 med stygg hoste, litt dårlig form på mor, soverom med 25 varmegrader, nye lukter, lyder, rutiner, smaker og språk.

Så har du mange faktorer som er med på å gjøre små kropper utilpasse, småstressa, survete og slitne.

Og mange faktorer som er med på å gjøre jobben for store kropper mer krevende, tøffere og utfordrende.

Jeg husker uendelig godt første gangen vi reiste på ferie med barn.
Unge og uerfarne tok vi med oss 1 åringen på charterferie.

Jeg tror faktisk ikke jeg noen sinne har blitt så skuffa som akkurat på denne turen.

Jeg gledet meg jo til uendelig til ferie, vi skulle til Tyrkia, et land vi hadde vært flere ganger.
Sol, varme, lange dager ved bassenget, sene middager og slumrings til langt utpå dagen.

Kort oppsummert fikk jeg absolutt ikke det jeg hadde ventet på.

Hele listen ble byttet ut med survete baby som var utilpass pga varmen og den klamme luften,
en slapp baby som ikke ville spise noen ting, og en mamma og pappa som var badevakt på skift.
For lite hadde jeg tenkt på at en nysgjerrig 1 åring er dårlig kombo med et 2 meter dypt basseng.

Vi avsluttet ferien med å måtte tilbringe tiden på hotellrommet i karantene.
1 åringen fikk høy feber og merkelige symptomer som gjorde legene bekymret for smitte.
Det var knapt så vi fikk bli med på flyet hjem, et fly jeg ikke visste om jeg gledet meg eller gruet meg til.

Jeg brukte lang tid på å komme over skuffelsen.
Ferie du liksom, jeg hadde aldri vært så sliten.

Neste sommer kom, en 2 åring og vi hadde nok en ny ferie foran oss.
Jeg orket ikke engang tanken.

Sommeren kom, sommeren gikk, det ble ingen tur.
En helt grei sommer, men ikke noe mer.

Neste sommer kom, jeg hadde kul på magen på nytt. Lillebror lå å ruget seg ferdig og hadde 3 små måneder igjen til ankomst.
Jeg måtte ha luft under vingene før han kom, jeg visste jo at jeg gikk nærmest i hi den første tiden med baby.

Vi dro ikke langt, krysset ingen landegrenser, men vi dristet oss på ferie.
Jeg gruet meg, men forventningene var noe annet.

Det er kanskje en av de fineste turene vi har hatt.

Slitsomt, så absolutt.
utfordrende, oh yes.

Men også proppfull av opplevelser og minner.
Siden den gang har det det blitt mange turer med barn.


og etterhvert som ungeflokken har vokst har vi fortsatt å reise.
Med fly, bil, båt og tog har vi reist.

Grudd oss, men gledet oss.
Gledet oss over å oppleve noe sammen.

For spør du meg, kanskje det kanskje ikke kalles ferie lenger.
Men la oss kalle det en opplevelse.

Til tross for at det krever mer av oss som foreldre, fyller vi på kopper som må fylles på.
Det å oppleve noe sammen er viktig for samholdet i familien.


Nye impulser, kanskje møte noen nye mennesker, smake nye smaker og fylle lommen med minner.
Minner de ser tilbake på om et år, om 5 år, ja kanskje til og med som voksen.

Man må ikke krysse landegrenser, det hele handler mest om å få andre omgivelser enn hjemme.
En telttur, overnatting på hytta eller hos noen man kjenner et helt annet sted er i grunnen nok.

Nå har vi vært på tur i en uke med fem små.
Sovet 50% mindre enn snittet, strevd 40% mer med maten, bært små sjeler 70% mer, tørket snørrete neser, målt feber utallige ganger.

Herremin så slitsomt.

Men fy søren så fantastisk fint.

Vi ler 50% mer, vi smaker på 40% nye smaker, vi koser 70% mer, spiser is hver dag (både for kos og for å lindre såre halser)
vi opplever mer, skaper minner sammen og bare ER SAMMEN.

Ferie med barn er kanskje ikke ferie slik det en gang var.

Men ferie er fortsatt et avbrekk fra hverdagen,
dager med annet tempo.
Dager vi vil huske…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)