Annonse

Jeg har lenge vurdert om jeg skulle orke å blande meg.
Til tider føler jeg helt ærlig at det er bortkastet tid. Og tid har jeg i grunnen ikke mye til overs av.

Men så, kommer jeg over noen fantastiske ord, skrevet av en 7 barnsmor.
Og innlegget hennes på Facebookgruppen permisjonen burde foreldre fordele sier akkurat det jeg tenker og enda mer.

Karolin Angelsens ord kan gi ettertanke til mange, derfor velger jeg å dele de her:

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke skulle si noe om saken, men nå har jeg ikke samvittighet til å sitte stille på sidelinjen mer. Som sykepleier (jobbet på nyfødt intensiv), familieterapeut, og sist men ikke minst, som 7-barns mamma, tror jeg at jeg kan si at jeg har erfaring nok i mammarollen og permisjonsordningen til at jeg kan tillate meg å si noen ord. Ber deg sette deg ned og bruke noen minutter på dette innlegget!
Da vi fikk vårt første barn i 2002, hadde far 4 uker som var forbeholdt han, men: man kunne søke om at mor skulle overta disse ukene. Far startet på videreutdanning, ble student og jeg fikk de siste 4 ukene også. Denne ordningen er noe vi virkelig burde gå tilbake til, og jeg skal forklare hvorfor.

Som de fleste vet (men dessverre, noen tilsynelatende har glemt), så har det alltid vært og vil alltid være en kvinne som går gravid, føder og ammer barna sine. Graviditet er ingen sykdom i seg selv, men har gjerne mange sykdomstilstander med seg. Jeg har selv hatt svangerskapskvalme og oppkast i samtlige svangerskap. Til tider har jeg vært så dårlig at jeg knapt nok har klart å stå på beina. Når den verste kvalmen har gitt seg, har det blitt avløst av bekkenløsning og hodepine. Etter 9 lange måneder som gravid, avsluttes det hele med noen timer med grusomme smerter. Ja, det er grusomt. Og etter fødselen: Det er her lykken begynner! Joda, for vår del har det vært en lykkerus fra ende til annen, vi har vært heldige her. Men, vi må ikke glemme alle de mødrene som får svangerskaps/fødselsdepresjon, ikke får til ammingen, og den store babylykken som alle snakker om – som aldri kommer, – som igjen fører til at mange føler seg mislykkede som foreldre – mislykket som mor: «Det ble jo ikke slik det står i blader og bøker og som alle snakker om.» Så kan vi nevne såre brystvorter (blødende kjøttsår), brystbetennelser, et understell som kanskje har fått seg en hardangersøm eller to, enten pga en komplisert fødsel som ender med tang eller vakuum, eller man bare er veldig uheldig. Da går det ikke an å sitte de nærmeste 2-3 ukene. For ikke å snakke om dobesøkene. Skrekk og gru. Det tar 9 lange måneder og bygge opp et nytt lite menneske, så tar det faktisk minst 9 måneder å komme seg etter strabasene. Ja, faktisk 2 år tar det før kroppen og alt er på plass igjen. Bortsett fra de som sliter med senskader etter svangerskap og fødsel. De bruker gjerne enda lenger tid på rekonvalesenstiden. Ja da kjære politiker og 3-del-forkjemper, bare du og pisk oss mødre ut i jobb etter 6 måneder!

Likestilling handlinger ikke om en 3-deling av permisjonen. Det handler om LIKEVERD og LIKELØNN!
For ikke mange årene siden, så het det ikke foreldrepermisjon, men fødselspermisjon. Det er et navn vi virkelig bør tenke på å ta inn i vokabularet vårt igjen. For det er nemlig det det handler om. Mor skal få hentet seg inn igjen etter svangerskap og fødsel, samtidig som mor-barn-rollen og ammingen skal få etableres.
Likestilling handler ikke om en 3-deling av fødselspermisjonen, men om at kvinner og menn skal være like mye verdt og at man skal få lik lønn for likt arbeid. Når det gjelder LIKEVERD, så vil nok mange 3-del-forkjempere henge seg opp i dette å si at: jo, det er jo det vi sier: mor og far skal være like mye verdt, så da skal far ha 1/3-del av permisjonen. Kjære medmenneske, det er ikke det LIKEVERD handler om. Det handler om at vi alle er like verdifulle som menneske. Hvis man skal ta en kamp om likestilling, bør vi foreldre (som er voksne, oppegående, frie mennesker, i et fritt land, og at på til hører jeg det blir sagt at vi er en del av verdens beste land) få lov å bestemme selv hvordan vi ønsker å styre hverdagen vår med småbarn. Er det ikke da vi får oppleve å være et verdifullt menneske, med medbestemmelsesrett i eget liv? Ikke la vårt kjære Norge bevege seg enda mer mot kommunismen, hvor styresmaktene griper inn i privatlivet til medborgerne. For det er kommunisme dette handler om. Sakte men sikkert sniker det seg inn, litt etter litt, hvor staten skal styre mer og mer av enkeltmenneskene

Likestilling handler absolutt ikke om en 3-deling av FØDSELSPERMISJONEN (hvorfor skal far være hjemme i en fødselspermisjon? Så vidt jeg vet har han hverken vært gravid, født eller ammet, og hvis du ikke vet det, så innebærer amming både våkenetter, og hormonene som utskilles under amming gjør at man blir TRØTT. Så har vi noe som heter ammetåke og konstant underskudd på søvn, gråtende babyer som kun roer seg hos mor, og mange barn sover ikke sin første natt før de nærmer seg 2 år, som igjen innebærer at heller ikke foreldrene, og da først og fremst mor, heller ikke sover ei hel natt før barnet nærmer seg 2 år). Hvis man skal diskutere likestilling, må dere politikere og forkjempere for likestilling se på alle ordningene RUNDT permisjonen, og ikke permisjonen i seg selv. Her kan vi nevne fars opptjeningstid, foreldrenes opptjeningstid som selvstendig næringsdrivende, for å nevne noe. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en far som mistet alle sine uker med pappeperm fordi mor var selvstendig næringsdrivende og hadde ikke grunnlag for opptjeningstid. Denne pappaen mistet sin pappaperm, som til gjengjeld førte til at mor hadde ulønnet permisjon for å være sammen med babyen. Dette skjedde pga av et rigid regelverk som langt fra handler om LIKESTILLING.

KJÆRE POLITIKER, KJENNER DU MEG?
Jeg har et lite spørsmål til alle dere 3-del-forkjempere: Kjenner du meg? Kjenner du mannen min? Kjenner du mine barn? Hvordan i all verden kan du sitte der å mene at du vet hva som er til det beste for meg, min mann og våre barn? Hvordan i all verden kan du mene at du vet hva som er til det beste for de mange tusen familier og de mange tusen hjem der ute i landet vårt? Som familieterapeut kan jeg ha mange tanker og meninger om hvordan par bør løse sine problemer, men vi må alltid huske på at det er kun den andre som er ekspert på sitt liv, og ikke alle som står rundt som tror at de vet.

Jeg har en fantastisk mann, som alltid har stilt opp for meg og barna i ALT. Han er en fantastisk pappa som vier all tid til familien. MEN: han har ikke blitt det på grunn av pappapermen. Han har faktisk ALDRI vært hjemme ei eneste sammenhengende uke. Og det er vi stolt over. Hvorfor i all verden skal han bli tvunget av staten til å være hjemme, hvis han ønsker å være på jobb, når JEG ØNSKER Å VÆRE HJEMME? Til gjengjeld har han dratt ut permisjonen sin over mange, mange måneder, som har gjort at han har hatt litt kortere arbeidsdager i den mest hektiske småbarnsfasen. For oss har det vært helt FANTASTISK  Det er det beste han kunne gjøre både for barna, for kona si og for seg selv. Det har vært en drøm og alltid være to TILSTEDEVÆRENDE foreldre på morgenen, og alltid to TILSTEDEVÆRENDE foreldre på ettermiddagen. Hente søsken tidlig i barnehagen, slippe SFO, tidlig middag, ha en lang rolig ettermiddag, to foreldre som er opplagt og har overskudd til leksehjelp, lek og aktiviteter. Fornøyde barn og fornøyde foreldre. Hva mer kan man ønske seg?

 

Som familieterapeut har jeg snakket med mange par, hvor pappapermen absolutt IKKE har hjulpet på likestilling i heimen. Mor jobber 100%, og det er fortsatt hun som også etter permisjonstiden tar største delen av klesvask, husvask, oppfølging av barna i barnehage og skole, som lager middag, som er der når barna har behov for å snakke. Mor er utslitt! Dette er IKKE likestilling!

GI MEG EN GOD FORKLARING!
Spørsmål 1:
Til deg kjære 3-del-forkjemper. Jeg har full forståelse for at en 3-deling av permisjonen passer for deg. Men hva skal til for at du skal kunne få den samme forståelsen andre veien, at en 3-deling av permisjonen absolutt ikke passer alle familier, og heller ikke ønskes av alle familier? Hvorfor er det bare vi som ikke ønsker en 3-deling som skal forstå deg 3-del-forkjemper? Likestilling handler jo om at det skal være likestilt, så da bør du kanskje ta av deg de 3-del-brillene, bytte de ut til 3D-briller, så kanskje du får et litt bedre dybdesyn i hvor ulike vi mennesker, familier, mødre, fedre og barn faktisk er.

Spørsmål 2:
Det jeg nå stiller spørsmål med må du hjelpe meg til å forstå. Av et helt yrkesaktivt liv, hvordan i all verden kan du 3-del-forkjemper og politiker mene (og forsvare), at de 3 månedene som vi mødre kommer raskere ut i jobb (fordi far blir tvunget til å være hjemme, ellers mister man FØDSELSPERMISJONSPENGENE), at dette skal bidra til likestilling? 3, 6 eller 9 måneder fra eller til tilbake i arbeidslivet har ingen verdens ting å si. Hvorfor i all verden skal dere være så opptatt av at vi mødre på død og liv skal klatre på karrierestigen i den mest intensive og mest verdifulle småbarnstida? Karrierestigen går ikke fra oss, men det gjør småbarnstida. Jeg har ennå ikke fått et eneste godt argument og svar på dette. Dessverre tror jeg ingen noen gang kan gi meg det heller.

7-BARNS MAMMA MED ERFARING
Ja da, du leser riktig. 7 barn med samme mann. Imponerende, hører jeg ofte folk si. Ja kanskje det er det. Men hvordan kan man klare å få 7 barn? NETTOPP FORDI VI IKKE HAR EN 3-DELING AV FØDSELSPERMISJONEN – MOR JOBBER REDUSERT – FAR STILLER OPP DE RESTERENDE TIMENE AV DØGNET (altså de resterende 16-17 timene han ikke er på jobb) – VI DISPONERER PERMISJONSTIDEN SLIK DEN PASSER OSS BEST (som i vårt tilfelle, kortere arbeidsdager for far over en lengre periode, mor er hjemme i fødselspermisjonen). Og hele familien, både store og små er fornøyde med ordningen? Hva er så problemet for deg politiker? Du bruker våre skattepenger for å få lønn til å bruke på din arbeidsdag, som du igjen bruker på å diskutere og bestemme noe som du ikke har peiling på: du kjenner ikke hver enkelt familie, hver enkelt mor, far og barn. Og allikevel mener du at du vet best? Da må jeg skuffe deg. Den eneste du vet best for, ER DEG SELV! Og jeg vet at slik vi har løst permisjonstiden har vært best for oss, og vi angrer ikke et sekund!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (10)

  1. Fordi for oss som vil ut i arbeidslivet etter 4.mnd sliter med fars arbeidsgiver. Er dette lovpålagt så må de tilrette mer. Hos mors arbeidsgiver ble det en time kortere arbeidstid grunnet amming, mens pappa tok over fra 4,5 mnd 3 dager i uka. I dag som 4 åring er han like trygg på begge to. Heier på delt permisjon 👍👍👍

  2. Helt ærlig, så synes jeg dette innlegget var ganske provoserende. Ikke fordi meningene hennes ang. tredeling er provoserende i seg selv, men måten hun omtaler «3 del-forkjempere» på en konsekvent nedlatende måte.

    Synes hun mange ganger i innlegget indirekte påpeker nødvendigheten av å endre holdningene i samfunnet i forhold til rollene i familien. Vi kvoterte inn kvinner i yrkeslivet der det var inngrodde holdninger om at kvinner ikke var like godt egnet som menn. Nå er det menn som trenger en liten åpning inn som likeverdig rolle i småbarnstilværelsen. Alle disse hylene og påstandene om at det kun er mor som duger er for meg bare ennå en bekreftelse på at dette grepet kanskje kan være nødvendig for en holdningsendring i samfunnet.

  3. Utrolig godt skrevet, og spot on!
    Likestilling kan vi begynne å nevne i denne settingen når far går 50% gravid, tar halve fødejobben og ammer 59%. Inntil da har likestilling ingenting med denne saken å gjøre!

  4. Jeg er enig i det hun skriver om at far burde fått opptjent permisjonsgrunnlag, og ikke være avhengig av mor der. Ellers var det mye jeg ikke er enig i. Jeg har 3 barn født fra 2007-2013, så mener at jeg også har godt grunnlag

    1. Det er fortsatt mulig å ta hvor mye permisjon man vil. Hvorfor skal staten sponse en permisjonsdeling de ser ikke er heldig for arbeidslivet? Man kan uansett gå ned til 80%lønn, for å forlenge tiden mer.

    2. Hun skriver så flott at det alltid er fint å være 2 tilstede, og at hun kjente til tilfeller det mor tok alt husarbeidet da hun kom hjem… hvorfor ikke la far faktisk få en lengre periode å være hjemme med barn(a) daglig, uten mor tilstede og hennes mening av arbeidsoppgaver. Far finner fort nok ut at man trenger flere rene klesskift i løpet av en dag, men han må få tid til å lære seg dette han også, uten mor til hele tiden å tilrettelegge. Så kan mor komme hjem etter jobb, bruke tiden på kvalitetstid med familien.

    3. Jeg ser utrolig stor forskjell på mine barn og hvordan de har søkt trøst og støtte hos oss som foreldre opp igjennom avhengig av permisjonslengden til mor og far. Det er deilig å være 2 om det. Og det gjelder også nattevåk etc, hvorfor skal det være mest mor når ungene er litt større?

    4. Hvis mor ønsker lengre permisjon, er det svært vanskelig for far å argumentere og «vinne» igjennom, siden mor drar «fødselskortet», som også blir dratt i innlegget der. Så å si at det er familien som bestemmer er i noen tilfeller feil, siden far ikke kommer til ordet. Jeg vet om flere fedre som har hatt det slik…

    5. Og ja, jeg kjenner også på det å være utslitt etter fødsel, bruke tid på å komme i form, oppkast og kvalme igjennom hele svangerskapet, bekkenløsning. Staten betaler meg for jobben (fødselspermisjon), faktisk opptil 4 måneder med 80%lønn. Så kan jeg ta noe mer, faktisk inntil 4 måneder, fortsatt med lønn, hvis far er enig om at det er fint i vårt tilfelle. Og har jeg fortsatt ønske om å være hjemme, kan jeg det, men kan ikke forvente at staten skal sponse oss da.

  5. Greit nok at dere syns en 3 deling fungerer for dere, og at dere syns det er nok med 4 mnd permisjon. Det vi på motsatt side kjemper for er friheten til å kunne velge dette selv. Det bør absolutt være lettere for far å ta ut mere permisjon om dette er det som fungerer best for akkurat din familie, men det er ikke sånn for alle. Friheten til å velge selv i den enkelte familie hvordan permisjonen skal fordeles er ikke for mye å be om. 3 delingen gjør at en mister permisjons uker dersom far ikke kan ta de ut, så barnet må i barnehagen tidligere, dette er ikke til barnets beste. Vi er forskjellige, og har dermed forskjellige behov. Slik jeg ser det er det ingen som egentlig ønsker å frata far muligheten til å være hjemme, men det er ønskelig at det skal være et valg den enkelte familie kan ta selv. Det valget bør basere seg på barnets beste først og fremst, og for noen familier er også mors helse viktig å ta hensyn til, igjen vi er forskjellige.
    Ulønnet permisjon er ikke noe alle har råd til, og da er det barnet som får lide når far ikke kan ta ut sin del av permisjonen, det er barnet som ikke får dekket sine behov.

  6. Leste akkurat denne teksten inne på «permisjonen burde foreldre fordele» på facebook i går og tenkte på deg.

    Dette med permisjonen er ett veldig betent tema som de aller fleste har en mening om.
    Jeg synes tankegangen om at likestillingskampen skal inn i de tusen hjem og at mor(forelder1) og far(forelder2) settes opp mpt hverandre er forkastelig. Hvem er viktigst for barna? Begge er like viktige.

    Det handler ikke om det. Det handler om tryggheten til barnet og barnets beste. Det hadler om tilknytning til begge foreldre fra dag 1, eller tilogmed engasjerte partnere fra hjertet begynner å slå inni magen.
    Det handler om å ikke tvinge mange foreldre til å bytte plass i barnetasmest sårbare fase i forhold til seperasjonsangst i 7 måneders alder. Mine to gutter var fra seg om jeg gikk ut av rommet i den alderen og de var tilogmed skeptiske til mormoren som de såg/ser ukentlig.

    Dette handler om alle de fedrene/medmødrene som ikke kan eller vil være hjemme så lenge. Dette handler om fødemødrene som har vært gjennom en berg og dalbane uten sidestykke, både fysisk og psykisk.

    Dette handler om den nye verdensborgeren som skal bli en trygg og god voksen, en skal kunne velge å gi barnet det aller beste. For noen er det at far/medmor tar over etter 6 uker, for andre er det at fødemor er hjemme i 2 år.

    For oss bestemte vi tidlig at barnehage var uaktuelt før 2 års alder. Jeg som fødemor og som naturlig er den mest huslige, hjemmekjære og pålogga mammen (vi er to mødre), var det for oss rett at jeg var hjemme mest og lengst.
    Vi hadde i alle tilfeller, uavhengig av ordning, spart og prioritert hjemmetid for meg de første 1.5-2 årene, det være seg ulønnet perm. Problemet med den nye ordningen er at sparekontoen må være mye høyere for å få det til.

    Jeg grøsser av tanken på 1-åringer i barnehage, for ikke å snakke om babyer. Dette er en så viktig tid i barnets liv og det går så fort. En glimt i ett langt arbedsliv.

    La likestillingskampen skje på arbeidsplassene. La foreldrene få bestemme når og hvem som er hjemme.

    #permisjonsopprøret2019

    Kine.

  7. Fantastisk bra skrevet. Jeg er så heldig at jeg er under den gamle ordningen. Min mann tar ut sine 10 uker og alle ukene har han sammen med oss. Jeg har tatt ferie og gan har hatt pappa perm. Vi avslutter permisjonen med at jeg tar ut alle mine 5 uker ferie og 1mnd ulønnet permisjon og far tar ut sine resterende 5 uker slik at vi har de sammen før jeg skal tilbake i jobb og han skal begynne i barnehagen. Dette var den beste løsningen for vår familie. Syntes veldig synd i de som havnet i denne 3 delte permisjon tullet. Helt håpløst. Håper de endrer den for den er ikke noe ( For det beste for barnet)