Annonse

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg kan kalle deg det lengre.
Ferie altså.

For jeg skal si det slik, at det er svært lite i livet mitt som klarer å fullføre mine kriterier for ferie.

Sove til kroppen selv våkner, lange sene måltider til solnedgang, reiser, slappe av etter vinter og vårens stress.
Få sommerfargen det meste av kroppen, utekonserter, utepils, pause fra rutiner og null døgnrytme.

Jeg er ingen nybakt småbarnsmor, så det blir kanskje mer riktig å si hva mine kriterier var.
Det tok meg noen år, men har innsett at kriteriene måtte endre seg.

For kjære sommerferie, du kommer jo, selv om jeg er omringet av små selvproduserte soldater
Og du er til tross etterlengtet, det er bare jeg som må jobbe med hva jeg kan forvente av deg.

Jeg skal innrømme at ukene, dagene mot at du gjør din entre er en liten følelsesmessig berg og dalbane
For i de hektiske morngingene hvor jeg drukner i barnehagesekker og matpakker kjenner jeg at du ikke kan komme raskt nok.
Men når ettermiddagsknekken kommer og jeg har fire små djevler som krangler som busta fyker, aner jeg ikke hvordan jeg skal
komme meg gjennom deg med puls, hår og hode i god behold.

For det krever sitt, såpass kan vi vel være enige om både du og jeg.
At selv om du er etterlengtet og god, krever du også litt av en allerede sliten småbarnsmor.

Å gi slipp på døgnrytme og rutiner var kanskje var noe av det jeg likte best ved deg, nå er det kanskje det dummeste jeg gjør.
Du, kjære sommerferie, var en av de første som viste meg at sene kvelder, ikke betyr sene morninger på disse små.
Ofte fungerer faktisk konseptet motsatt. Tro det eller ei.

Jeg tar meg selv i, til tross for 12 år med små barn, fortsatt å lengte etter slik det en gang var.
Noen ganger så intenst at jeg klarer å lure meg til å tro at alt var så mye bedre før mellom oss to.

For all del, sene kvelder, lange drinker, steikende sol, eksotiske måltider var flott det.
Og tar det gjerne igjen.

men jeg kjenner at det er lite som kan slå dette:

For selv om resultatet av sommerferien ikke lengre er brunfarge og noen ekstra kil0 fra all avslapping og de måltider,
men erfaring både som sykepleier, mekler, reiseleder, entertainer og advokat.
Blåmerker på leggene og om jeg er heldig noen fregner på skuldrene.

Så kan ikke våre tidligere stunder kjære sommerferie, måle seg med de 12 siste.

Oppladet er jeg kanskje ikke, snarer mer utladet.
Men propp full i hjerte.

og som du kanskje vet, er det det som holder liv i alt.

hjerte.

For du, kjære sommerferie, gir noe vi sjeldent har mye av ellers.
TID.

På og vondt, om jeg skal være ærlig. Men oftest er det en treningssak.
Det går et par dager, før ungene kommer i modus.
Og når det skjer.

NYTER vi.

Jeg har ikke samme forventningene til deg som jeg hadde før.
jeg har lært og fortståt at vårt forhold har forandret seg.

Sliten blir jeg, hvert år av deg.
kanskje nesten mer sliten når du drar enn når du kommer.
Selv om du flyr forbi, kan jeg nesten ikke vente til hverdagen kommer å tar over igjen.

Men med årene har jeg lært at du så vanvittig mye å gi også.
Selv om det kanskje ikke er eksotiske reisemål og lange måltider.

Så har du utallige  øyeblikk som lagrer seg i hjernebarken og blir der.
Øyeblikk jeg tar meg med, vi tar med oss.

Som evige, magiske, sommerminner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)

  1. Kjenner på det samme innimellom slagan. Problemet vårt er heller at vi har litt forskjellig innstilling på ferie og hvordan det er å reise med to små og en hund. Jeg har ikke behov for de største og lengste reisene, men at vi kan kose oss sammen på tur, mens min kjære vil gjøre mest mulig ut av tida. Ellers så er det litt med at e har erkjent at ting ikke alltid går som planlagt når en er på reise med unga og at en må ta utgangspunkt i dem og korsn de oppleve det. Ikke at vi voksne må roe ned litt. Nå har vi nettet tilbakelagt dager hos svigers på deres hjemsted, deretter fotballcup der vi har vært heiagjeng for et søskenbarn og no et par dager til sammen med storfamilien og det er veldig koselig. Noen pusterom for meg selv har e og fått alle dagan, men ikke i dag sia det var siste kamp og reise til nytt sted. Det som glede meg er gleden e ser hos ungan ved at de får ekstra god tid sammen med søskenbarn og besteforeldre som vi ikke ser så ofte sia det er ca 10 timers kjøring mellom oss. Så får vi voksne nyte gleden og det trur e min kjære og gjer, bare han klare å sjå bort fra alt det han kunne tenkt seg å gjort som ikke blir som han har tenkt