Annonse

Det er mye som er tungt med å bære frem barn, men energien er den største utfordringen.

Det er kanskje det aller tyngste med å være gravid, skal jeg være helt ærlig.

For meg, virker det er fysisk umulig å styre energibruken.
For selv om jeg setter meg ned, hviler med hele meg, jobber fortsatt nesten alle kroppens celler hardt og intensivt med å lage en ny verdensborger.

Kroppen gjør jo en ufattelig jobb der inne.
Jeg merker at magen vokser, at den lille kroppen der inne krever mer og mer plass for hver dag.
Men også at det krever mer og mer av kroppen.

Det er nærmest håpløst å porsjonere energien når man aldri vet når den andre kroppen trenger litt.

Energien er ikke det eneste som er på bærtur.
Av og til føler jeg rett og slett at det er JEG som låner noen andres kropp.
Den er rett og slett ikke til å kjenne igjen.

Puppa er giga (og mannen puber), magen er stor, rompa har vokst, lårene er fyldig(ere)
Bekkene slarker og tempoet ligner en dame på 80.

For ikke snakke om pusten.
Hvor i huleste ble den av?

Eller rettere sagt når ble lungene mine på størrelse med en fingerbøl?

Pust og pes, svette som renner og en kropp som har vokst ut av det meste av tøy.
Det er jo ikke rart det er vanskelig å venne seg til.

Og når man slenger på et reaksjonsmønster som overhode ikke er på plass innafor normalen.

Ja, DA begynner du å nærme deg meg, slik jeg er, akkurat nå.

Ikke ellers, men akkurat nå.
Og det er jammen ikke bare bare.

Her om dagen, gråt jeg en skvett, fordi det viste seg at mannen hadde kjøpt en ny pakke smør.
Og jeg som trodde vi var tomme. Jeg mener FOR en mann jeg har.

 

Selvfølgelig, en gravids form er veldig variabel. Noen hopper og spretter rundt som en duracellkanin, andre henger over doskåla mens andre føler både på overgangsalder og hormonella slik som meg.

Uansett hjelper det mye, om man bare innser, at slik er det nå.

Min erfaring er at akkurat det, hjelper veldig veldig mye.

For selv om det er tungt, seigt og klamt.
Er det også magisk.

Inni den store stramme magekulen, vokser det seg frem en liten kar som skal snu hverdagen vår på hodet.
Og det er jammen meg verdt både tungpustet og overgangsalder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)

  1. TAKK!! nok engang setter du ord på akkurat sånn jeg føler det akkurat nå.. Det er tungt og slitsomt, både fysisk og psykisk ❤ men viktig å stoppe opp å nyte de små (les kraftige) bevegelsene fra den lille i magen ❤ vi er heldige som får til å lage disse små verdensborgeren, og det setter jeg så pris på de stundene jeg kjenner etter! ❤