Annonse

Livet er ikke over selv om du får barn.

Jeg har ikke telling hvor mange ganger jeg har sagt det.
Både som en oppløftende og velmenende setning til meg selv, men aller mest til venner som er bekrymet for om de er klare for barn eller ikke.

Men det er jo sant, på mange måter er det da livet begynner spør du meg.
Det er mange som opplever at det, til tross for mye jobb, slit og frustrasjon, er en del brikker som faller på plass.

Kall det meningen med livet om du vil.

Men slapp av, dette skal ikke bli et innlegg propp full av klisjeer.

Faktisk, ønsker jeg å diskutere noe med dere.
Det tror jeg er første gang jeg gjør her inne.

Jeg har vært mamma, og småbarnsmor i 12 år (snart 13) og kjenner på alle ledd at livet er absolutt ikke over.
Jeg har aldri brukt så mye av meg selv om etter jeg ble mor,
og det er ingen tvil om at det opptar en stor del av meg,
det å være mamma.

Det er på mange måter blitt hvem jeg er.

Men ikke på ALLE måter.

Det opptar en stor del av meg, men ikke hele.
Og det er viktig å huske på, mener jeg.
Oppi alt.

Faktisk, så er det det at jeg har klart å holde det fokuset, at jeg er mer enn bare en mamma vært en viktig faktor til at jeg har holdt meg frisk fra depresjon.

Jeg har fått fylle koppen min innimellom med ting jeg liker, ting som gir meg noe, som utfordrer meg, som gjør at jeg føler at jeg mestrer, utenfor mammarollen.
Og det er FANTASTISK.

Jeg trenger igrunnen ikke mye av det, små jevne drypp er nok. Og med 6 små å sjonglere, er jeg blitt temmelig effektiv og får gjort utenkelig mye på kort tid.

Etter jeg ble frisk, etter seks års depresjon, var det akkurat som om hjernen min våknet, iallfall den kreative delen av den.
Og et resultat av det (og godt samarbeid med min mann og etterhvert noen fantastiske herlige kolleger har jeg, vi fått oppfylle en del av vår grunderdrøm.
Vi, jeg og min mann har startet vårt eget, formet vårt og utviklet noe jeg vil nærmest kalle magisk.
På veien har jeg vokst som menneske, fått meg noen fantastiske relasjoner, lært usannsynlig mye, kjempet i motvind og nytt godt av medvind.
Opplevd kraften av samarbeid, og ikke minst, hvor mye det kan gi en å følge magefølelse og hjerte.

Og nå står jeg her da, i tredje trappetrinn på vei opp til drømmen min, drømmen vår.

Den som for noen år siden bare var en visjon, noe jeg nærmest ikke turte å si høyt.
Plutselig er den så og si i rekkevidde.

Men trappetrinnene blir større og større etterhvert som jeg klatrer opp, og krever mer av meg og mine.

Og da lurer jeg på, selv om livet ikke er over selv om man har fått barn,

er drømmene det?

Jeg kjenner, å tro på at drømmen skal bli sann er ikke så skummelt lengre, å si den høyt klare jeg fint.
Men ryggsekken er fylt med usikkerhet iforhold til hva det koster.

For er det slik, at om man må ofre litt (eller mye) for å nå en drøm.
Så bør man finne seg noe annet å gjøre om man er en mor (eller far?)

Skjønner du ikke hva jeg mener?
La meg gi deg noen eksempler.

Hva om du blir tilbudt drømmejobben, men den er i Polen og du må ta med familien dit.
Ville du tatt den?

Eller du blir tilbud en jobb som gir deg mere tid, men lønnen er vesentlig lavere slik at hele familien måtte stramme inn.
Ville du tatt den?

Eller du ønsker å studere, men må bo borte 3 dager i uka i tre år og må dermed være borte fra barna mye mer enn du pleier?
Ville du gjort det?

Skjønner du tegningen?

Kan du røske barna opp fra kjente røtter, og flytte til et nytt sted bare for egen interesse?
Eller forvente at familien skal gi opp goder de alltid har hatt?

Kan du følge drømmen din, så lenge du håper, tror, ja kanskje til og med vet at det venter noe bedre der fremme?
Noe som tilslutt vil gjøre dere alle godt?

 

Hva tenker du?

Hadde du bedt familien ofret seg for at du skulle kunne  følge drømmen?
Eller skjøvet den elegant til side for å ikke belaste andre?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (23)

  1. Nei jeg tror ikke jeg ville «røsket» barna opp fra sine trygge vegger.. for og flytte for at jeg skulle nåd mitt ønske. Vi eller jeg hadde så lyst at vi skulle gjøre det jeg vil flytte nærmere mine foreldre, men jeg kom til det at jeg har ikke hjerte til å ta barna vekk fra skole venner, nabo, venne kretsen vår, Jeg har hadd det sånn i et års tid der mannen min faren til våres 5 barn gikk på skole, og var borte en uke i måneden. Det ble mye mere på meg og det tok på. Ja jeg kunne skrevet et helt ark om erfaringer, men jeg stopper der. 😊 Men man NÅ gi rom til seg selv og til som kjæreste ellers kan man ramle i opp.

  2. Flyttet 1.5-2t unna familie og venner for å være med mannen i mitt liv. Gikk også ned over 50.000++ i lønn og til en lavere stilling i helt nytt kompetansefelt for å slippe 4t pendling hver dag og et liv i stress, som i tillegg ikke var kompatibelt med det å stifte familie. Den jobben har jeg fortsatt, men nå har jeg også en familie. Drømmen om familie, mann og barn, har kostet mye, og livet uten familie og venner nære er tidvis ensomt. Det er krevende å etablere et nytt liv. Var det verdt det? Ja, så klart!!! Men pt er drømmer lagt på is.. Så får pr tiden vise 😁

    1. Men du ofret deg alene? Da tenker jeg at konsekvensene også er noe helt annet.
      Det er jo bare deg 🙂

      Men hva om du hadde hatt med deg tre barn også 🙂

      1. Drømmer forsvinner ikke, de bare endres. Slik drømmer endres når man går fra å være singel til å få kjæreste. Drømmer endres gjennom livsløpet, og det er en naturlig del av å utvikle seg som menneske. Har selv valgt en jobb som har gitt lavere lønn, men som gir mindre stress og hjemmearbeid. For penger er ikke alt. Tid med familien og ha en fysisk helse til å være sammen med dem er viktigere. Selv tar jeg masterutdanning nå som jeg har små barn. Ville i utgangspunktet ta en utdannelse som ikke helt passet med å være i full jobb, gå gravid og bli mor, så da fant jeg noe som jeg så ville passe bedre. Masterstudier som er nettbasert fremfor samlinger. Et kompromiss for å få utført drømmen om å studere. Drømmen til mannen var en jobb i nærheten av hus og hjem, men endte med en times pendling hver vei. Det vi ikke visste var hvordan det kom til å bli. Og det er skremmende. Nå jobber han seg ferdig mens han pendler, og er ferdig med jobben når han kommer hjem. Og har tid til å være fullt og helt med oss. Så alt ble bedre ved at vi tok en sjanse. Og at vi var villige til å inngå noen kompromisser. Det trenger ikke være enten eller.

  3. Jeg tenker at jeg ikke har hørt om noen som f.eks. har flyttet med hele familien av ulike årsaker som det ikke har gått bra med. Men JEG ville likevel ikke valgt det, hvis jeg ikke var nødt, men bare ville følge min drøm. Det kan være en stor belastning for barna å måtte starte på nytt, avhengig av personlighet. Jeg ville heller ikke valgt en jobb som gjorde at jeg måtte være mer borte fra familien, men ville evt heller tatt en jobb med lavere lønn for å få mer tid med familien.

    Det er jo veldig personlige preferanser, men nr1 viktigst for meg er familien. Jeg har en utfordrene og spennende jobb, og må av og til reise litt pga jobb, men ville byttet jobb hvis jeg så at en stor del av hverdagen min gikk med til jobb. Nå har jeg bare to barn, og tenker at evt min karriere kan prioriteres (hvis jeg vil), når barna ikke lenger har behov for mitt nærvær i samme grad som nå.

    Men nå har jeg heller aldri hatt en stor drøm og plan for livet som jeg har måttet legge på hylla fordi jeg fikk barn, så kanskje det hadde vært annerledes da. Jeg og familien har det veldig bra i det livet vi lever akkurat nå, så tar vi fremtiden som den kommer.

    1. Så deilig det må være 🙂 Å bare være fornøyd slik man. har det akkurat nå, samtidig kanskje litt kjedelig? 😅

      Jeg har nok også tilgode å høre om familier det ikke har gått bra med, men tenker og at det skal vel sitte ekstremt langt inne å si høyt også
      At det vi gjorde var feil?

      Å følge en drøm trenger jo ikke å bety mere jobb eller mere fravær, men kanskje det stikk motsatte 🙂

    2. Jeg har fått oppfylt min barndsomsdrøm innenfor yrke, nå når jeg står i det så var kanskje ikke det så fantastisk allikevel, men jeg klarte det 😊 Å få barn var aldri en stor drøm, før nå, når jeg sitter her med vesla på armen og ser det gode smilet hennes 😍 Drømmer kommer og drømmer går, drømmer oppfylles og drømmer knuses. Om med tiden drømmene mine endres er jeg helt sikker på at mannen min støtter meg for at vi sammen kan oppfylle mine drømmer – på samme måte som vi jobber sammen for å oppfylle hans drømmer, og i fremtiden for å oppnå barnets drømmer. Akkurat nå er det viktigst for meg å være tilstede og se livets gode sider, og bare nyte det ❤ Hvem vet om et barn har vondt av å flytte på seg et par år og skape nye relasjoner og oppleve en anne type kultur? Hvis det skal til for at familien har det bra, (at mor eller far realiserer en yrkesdrøm feks), så er jeg helt sikker på at det ville gått veldig fint og skapt mange gode minner for hele familien. Og går det skikkelig dritt så kan man alltids flytte hjem igjen?! 😊

  4. Det kommer nok helt an på hvor i fasen familien er. Men jeg kunne glatt flyttet til ett annet land for noen år, men jeg tror ikke det hadde gått for alltid, og ikke mens vi er i ‘fåbarn-fasen’. Mindre lønn hadde vi nok og klart, og en drømm om å gå ned i 80% stilling kommer, men jeg vil vente til huset er ferdig og kanskje til neste barn har ankommet (hvis det kommer?). Å flytte nærmere mine foreldre skjer nok ikke. Jeg trives for godt her i byen jeg bor, selv om det er 12 t med tog, 8 timer i bil, eller en liten flyreise å komme dit…

  5. Jeg hadde fulgt drømmene mine, ikke at jeg har ork til det ennå, men om noen år når barna er større. 😆
    Kjenner noen ganger på det at jeg må ha litt tid for meg selv. Ellers blir man er dårlig mamma.

  6. Drømmer?

    Har man de samme drømmene hele livet tenker jeg? For ja, jeg mener at man kanskje må gi opp noen drømmer når man får barn, men betyr det at jeg ikke kan få nye, kanskje enda bedre drømmer?
    Og jeg tror også at drømmer endrer seg i løpet av livsløpet. Det som en gang var min barndomsdrøm, er kanskje ikke en realistisk drøm i det hele tatt og har aldri verdt det.

    Kan man kanskje også oppnå drømmer man ikke engang visste var en drøm før man står midt i den?

    Er man en familie, på si 4 personer. Mor, far og to barn. Får jobber mye, barna er godt i gang med barnehage og skole. Og mor har en god jobb, men ikke drømmejobben.
    Så kommer tilbudet – du kan få drømmejobben, men du må flytte til utlandet. Familien kan være med.
    Her og nå kunne ikke jeg sagt verken ja eller nei, for jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje jeg tror at det beste for min familie er å Ikke rive de løs, men kanskje det igjen gjør at jeg bli «ulykkelig». Hva er da viktigst?

    Det tror jeg det ikke er noe fasit på. Men om man da har et åpent sinn, og tenker at drømmen den kan endres litt på. Kan jeg drømme om noe like bra, om ikke bedre, som igjen vil gi alle parter i saken en like bra happy ending.

    Så jeg tror, helt personlig, at drømmer kan både endres, drepes, settes på vent og gjennomføres, helt avhening av hvem som drømmer de. En drøm er til for å skapes, endres og oppleves – på best mulig måte ut i fra omstendighetene❤

    1. Drømmer forandrer seg selvsagt, og om man forskyver eller oppfyller en dukker det jo opp en annen 🙂

      Vi vet aldri hva fremtiden bringer, uansett hvilket valg man tar eller drøm man følger.
      Og er nok enig med deg, at det ikke finnes noen fasit.
      Men spennende å lese hva folk mener og har erfart.

  7. Min familie flytta tvers over landet (fra Finnmark til Buskerud) for at pappa skulle få drømmejobben. Det gikk bra for han, var veldig vanskelig for mamma. Men for oss tre ungene var det kanskje det beste som kunne skjedd oss, selvom det var flere tøffe år for alle i starten. Hun ofra seg, og nå som jeg er mamma selv, skjønner jeg hvorfor. Ville jeg gjort det selv? Ja mest sannsynlig. Ungene mine ER drømmen min, og de vil jeg gjøre alt jeg kan for så lenge jeg lever. Og ja, hadde jeg hatt en annen drøm, hadde jeg nok skjøvet den til side for dem.

  8. Ja hvorfor ikke? Viktigste er at familien er sammen, om forledre kan gjøre det bedre for fmilien og samtidig følge en drøm så klart. Å seøv om man «drar» barn fra det kjente betyr ikke det at det er dårlig. Man skal oppleve noe i livet ikke sitte fast. Jeg mener det er dere som foreldre som skal bestemme over flokken ikke flokken skaø bestemme over dere. Mem det er meg.

    1. Så spennende mening ❤️ Vi som foreldre ønsker jo det beste for våre barn, selv om vi også vil følge drømmen 🙂

  9. Jeg mener først og fremst at drømmer ikke «forsvinner» når man får barn, de forsvinner når vi glemmer de, prioriterer de bort, får noen nye som føles mer riktige ut fra stedet man er på.
    Drømmer kan etter min mening helt klart fortsatt oppnås etter at man har fått barn, men planleggingsfasen og tilrettelegging blir en viktigere del av det. Samt at man har en partner eller andre rundt seg som er med på det, kan bidra.

    På den annen side så er det jo slik at livet _er_ fullt av prioriteringer. Om drømmen er å reise fra landsby til landsby i India i 2 år, så er det kanskje ikke helt realistisk med barn/familie, men en moderat versjon kanskje? Eller så må man prioritere. Prioritere vekk barn, frem med drømmen? Eller frem med barn og en backpacker-tur en måneds tid når barn er i passende alder?

    Min drøm var alltid å få barn 🙂
    Det har jeg vært heldig å fått oppfylt 3 ganger <3❤️
    Ønsker og delmål blir prioritert, glemt, fremmet eller drømt om, alt etter hvor i livet man er.
    Drømmer som omfatter store omveltninger i livet vet jeg ikke om jeg hadde klart å be familien min bli med på, det er aldri noe jeg har måttet ta stilling til.
    Før skolealder kunne jeg kanskje ha gjort det, om forholdene lå til rette, men når barn går på skolen så føler jeg at det er så viktig at de har det stabilt og forutsigbart. Er så mye som skjer i deres liv da, på alle arenaer.
    Vanskelig å svare på altså, denne skal jeg fundere mer over 🤔

  10. Nå aner jeg jo ikke hva denne drømmen din består i og hvilke konsekvenser det eventuelt får for familien din, men har du ikke allerede gjort det? Flyttet hele familien fra Bjoneroa til nye skoler, barnehager og venner for å følge din og din manns drøm om en fysisk butikk? Sånn sett har du jo bedre erfaringsgrunnlag enn mange mtp hva det innebærer.

  11. Vel når man får barn så er vel det også en av end største drømmer som blir oppfylt?

    Og de øvrige drømmene, er man litt kreativ og nytenkende så kan de fleste andre drømmer fortsatt leve i beste velgående og kanskje en dag bli oppfylt de også 🙂

    Jeg har feks hatt en drøm om å bo et år eller noe sånt i et annet land nokså langt fra Norge. Det kan føles litt kipt at jeg ikke har gjennomført det før jeg fikk barn, men jeg ser til stadighet folk som får dette til med barn i alle aldre. Og jeg tror barna lærer vanvittig mye av det. Så drømmen lever enda, bare nå i litt utvidet form 😉

  12. Ja, jeg står litt i samme dillema. Har en ok jobb med gåavstand hjemmefra og tar ca fem min å gå til barnehagen å hente. I jobben kan jeg derfor hente og levere barnet relativt tidlig. Nå har drømmejobben dukket opp, men med lang reisevei ca 40 min hver vei. Hva er viktigst mest mulig tid med barnet eller best mulig på jobb?

  13. Jeg svarer nei på alle spørsmålene dine.
    Perioden med barn (før de blir voksne) er en kort periode. Egoistiske ting kan jeg gjøre senere. Som mor vil jeg alltid sette barnas beste først. Lage mitt liv rundt morsrollen, det krever en del justeringer og noen ting man må la ligge på vent. En ting er å ha hobbyer eller jobbsituasjon som gjør at jeg får være meg selv og ikke bare mamma. Men set går en grense. Ikke for enhver pris, ikke når barna må ofre noe. Da må jeg heller finne små enkle måter å fylle koppen på. Og vente til minste barnet har blitt stor. Det er en tid for alt. Og hvis jeg hadde følt at det var livssituasjonen som gjorde meg deprimert, altså småbarnslivet, måtte jeg seriøst ta en alvorlig runde med meg selv. Jeg har måttet tenke disse tankene når jeg vurderte om jeg ønsket flere barn. Vil jeg forbli i den krevende og oppofrende småbarnsbobla enda en runde?

  14. Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg har seks barn i alderen 2-9 år, altså seks barn på syv år, og har akkurat startet et master studie. I fjor måtte jeg ta studiekompetanse for i det hele tatt å kunne studere. Min drøm er litt å kunne fortsette med å ha barna masse hjemme og bare 60% i barnehage slik som jeg gjorde med de eldste, men innerst inne innså jeg at det ikke var MIN drøm, men min drøm FOR barna mine. Så begynte jeg å tenke på hva JEG EGENTLIG ville. Jeg vil ha en sikker økonomisk framtid for barna mine når de kommer i den alderen at de trenger mer. I tillegg vil jeg jobbe med noe jeg brenner for. Da måtte drømmen om 60% barnehage vike. Jeg trøster meg med at jeg har lange ferier sammen med dem allikevel, og de stortrives jo! Og min drøm fungerer til syvende og sist kjempebra sammen med det å være mamma. Barn er tilpasningsdyktige og mine barn trives hvertfall best når mammaen har det bra. Og følge drømmen gir veldig mye energi i seg selv, selvom det er fysisk slitsomt og krevende å sjonglere så mye.