Annonse

//svar på Sandras kronikk.

De kommer på en måte med i pakken, kjære Sandra.
Uansett hvordan du velger å få barnet, enten det er selvlaget, fryst, adoptert, født vaginalt eller med keisersnitt.

Så følger det med en liten, ja skal vi kalle det gavepakke.

En gave du ikke trenger å takke ja til, ja du trenger grunnen ikke å pakke den ut heller.
Du får den, enten du vil eller ikke.

Its a part of the deal.

For tro du meg, uansett om du gjemmer den bakerst i en skuff du aldri åpner.
kommer mammapolitiet alltid seg ut.

Seks barn har jeg født.

Og skulle jeg tatt alle tilbakemeldingene, meningene og påstandene som blir kastet etter meg til meg.
Har jeg nesten vanskeligheter med å se om jeg i det heletatt har gjort noe riktig som mor.

Ikke vondt men, innledes det ofte med.
Fascinerende, når ingenting i det påfølgende budskap har noe godt i seg.

Hvorfor ventet du ikke litt før du fikk barn, du var jo alt for ung?

Herregud så stor mage du har, hva spiser du egentlig?

Vet du ikke hva prevensjon er?

Hva gjør du på jobb nå? Har du ikke akkurat født?

Samsover du???

Sover babyen på eget rom??

Hvorfor rugger du barnet?

Hvorfor bærer du han?

Er du klar over at du setter barnet ditt i en dødsfelle?

Jeg har på mange måter fått en øving i å lukke både øyne og øre.
men uansett hvor mye jeg kniper, klarer de å trenge gjennom.

Kommentarene, til tross for å ha gjort dette seks ganger.
Kommer like overraskende og brutalt, når jeg minst aner det.
Og gir et lite stikk i hjerte og mage hver eneste gnag.

Som spark når du allerede ligger nede.
Jeg mener, når jeg først sliter, tviler og strever, er det siste jeg trenger påpek på hvordan jeg kunne gjort alt annerledes.

Jeg ble både glad og lei meg, Sandra, når jeg leste din kronikk.
Lei meg fordi jeg vet så alt for godt hvordan det føles, og hva det kan gjøre med deg.
Hvordan kommentarene som har haglet må ha tynget deg ned i en allerede slitsom stund.

Likevel ble jeg glad fordi du turte å gi en skikkelig punsj tilbake.
Lot det renne over når begeret først ble fullt.
Fikk sagt det slik det var og er.

At dette ikke er greit.

For det er det rett og slett ikke.

Men, det tok jo ikke særlig lang tid før du fikk erfare at er det noe mammapolitiet ikke er spesielt begeistret for så er det tilsnakk.
Og alle i politibanden var vel enig, dette var jo din feil Sandra.

Men kjære Sandra, dette kan du jo for selv?

Og det er her jeg får lyst til å bli usaklig, dunke hodet i veggen, rive av meg håret og ta noen heftige brøl.

Nei, nei og atter nei.
For det er så enkelt som dette;

Å velge å profilere seg selv, synliggjøre sine egne barn på sosiale medier eller velge å leve et profilert liv i seg selv.
Gir INGEN rett til at NOEN kan tråkke og kritisere på en bare fordi en sitter med en annen oppfatning og mening om ting.

Selv om jeg har sett bilde av din sønn på sosiale medier, gir det meg ingen grunn eller rett til å tro, eller anta at jeg kunne gjort jobben du gjør bedre.

«hadde det vært meg så…»

Jeg er så dritt lei den setningen der.
Beklager usakeligheter her, men
utallige ganger har jeg hørt den.
utallige ganger.

Det er nettopp det,
det ER jo ikke deg, det er MEG.

Meg og mitt/mine barn.
Våre barn, som tilhører vår familie.

Og det er ikke meg, det er deg Sandra.
Deg og din nydelige lille venn og familie.

Jeg fatter og forstår ikke hva det er med morsrollen og politigenet som oppstår som får oss til å glemme at alt i denne situasjonen er individuelt.
Hvert og et barn er unikt, hvert og en mor er unik, hver og en familie er unik.
Og dette fører også naturligvis til at man tar ulike avgjørelser.

Hva er det som plutselig gir oss så usedvanlig høy selvtillit og usedvanlig liten selvinnsikt,  at vi får oss til å tro at våre valg og meninger er de riktige for, tja, ALLE?
Selv uten å kjenne de, vite deres historie eller omgivelser.

Det er klart, det er viktig å bry seg.
Man skal både våge og tørre å bry seg.
Det er vårt ansvar.

Hvis man tror at barnet lider nød.
Om man frykter at barnet ikke har trygge omgivelser.

Men om det kribler litt i meningsfoten bare fordi noen valg blir tatt annerledes enn hva du ville gjort er regelen enkel.
Om du ikke har noe pent å si, ikke si det.

Og om du ikke klarer det, hold deg inne og vekk ifra internett.

Dette handler i bunn og grunn om to ting.
folkeskikk og respekt.

verdier jeg jobber hardt og iherdig for at mine barn skal ha,
og får å føre det videre, må jeg vise et godt eksempel.

Vi må være høflige nok til å forstå når det er på tide å holde munn og ha nok respekt innabords til å respektere at vi alle er forskjellige.

Mat, søvn, stell og nærhet kan faktisk gjøres på ufattelig mange forskjellige måter.
og det må vi jobbe med å forstå.

Noen føder, andre operer, noen døper, andre dropper, noen samsover, noen sover knapt, noen ammer, noen flasker, noen kopper.

Men selv om vi alle er forskjellige, har vi alle en ting til felles.

og det er at vi alle gjør så godt vi kan.
Og det er det aller viktigste.

Takk Sandra, takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (9)

  1. Takk! Hilsen 4 barnsmor, første som 15 og siste som 30 ! Trodde mammapolisen hadde flytta ut før siste kom… men nei 🤯

    Så takk 💓 desse innlegga trenger vi alle!

  2. Tusen tusen takk for denne enorme støtten!
    Takk for at du også deler dine erfaringer rundt dette.
    Du sier det så klokt, og du er også lei! Jeg er tydeligvis ikke alene her.
    Jeg har jo fått hørt så jævlig mye rart på de 8 månedene jeg har vært mor at du aner ikke.
    Noen mente jeg gjorde sønnen min homofil fordi jeg kledde han i alle farger og noen mente at jeg sendte sønnen min rett til hellvette fordi jeg tok han med i Pride toget. Noen er rett og slett stygge, det nærmer seg mobbing og det er faen meg ikke greit lengre.
    Nå er jeg oppe å nikker igjen, ute av fødselsdepresjons tåka og baby har ikke kolikk lengre.
    Nå kan jeg sove i 5 timer i strekk om natten, nå er jeg ikke så skjør lengre, nå sier jeg HOLD KJEFT ! Deilig at du også gjør det 😚
    Tusen takk, dette betyr mye for meg.

    1. Flotte innlegg fra dere begge. Mammapolitiet er overalt. Jeg var og handlet mat til min datter som jeg hadde med meg. Hun satt i et babysete på vognen. Hun gråt litt og en fremmed dame kommer bort og sier: «mamma har ikke tid til deg». Hvor kom det fra liksom. Angret på at eg ikke s noe der og da så etter at eg var ferdig og handle satte eg meg på en benk utenfor butikken. Da damen kom ut så eg at eg ikke synes at det var noe hyggelig sagt. Det klikket for henne. Hun hadde ikke sagt det. Og eg måtte nå tåle såpass.
      Dette er bare en av hendelsene man må igjennom.
      Stå på. Vi gjør alle det beste for barna våre 🙂 takk for at dere settet ord på ting 🙂

  3. Super bra innlegg Nina🤩🤩.
    Du har virkelig fått fram det som mange av oss tenker og kanskje ikke tørr å si høyt👌🏻👌🏻
    Tøft av deg og stikke hodet ditt fram i denne saken, for du får sikkert høre det etterpå når mammapolitiet har lest innlegget ditt🤔🤔.
    Stå på videre, du har nok flere enn du kan tenke deg i ryggen når du skriver dette😊😊

  4. Dette!!!! ;

    «Det er klart, det er viktig å bry seg.
    Man skal både våge og tørre å bry seg.
    Det er vårt ansvar.

    Hvis man tror at barnet lider nød.
    Om man frykter at barnet ikke har trygge omgivelser.

    Men om det kribler litt i meningsfoten bare fordi noen valg blir tatt annerledes enn hva du ville gjort er regelen enkel.
    Om du ikke har noe pent å si, ikke si det.»

  5. Tusen takk begge flotte mammaer❤️❤️
    Dere er begge unike og gode nok, glem aldri det.

    Varm klem fra mamma til 2 flotte gutter som er født via surrogati i USA,og selv fått kjenne på kroppen hvordan mannen i gata og de som styrer dette landet har noe de skulle ha sagt om hvordan jeg ble mamma.

  6. Så godt skrevet, og så sant! Mammapolitiet, og alle disse trollene ellers, er dessverre overalt! Skal kommentere de minste ting. Det er viktig og helt rett å bry seg, men det er forskjell på å bry seg og å stikke nesa si i andres saker!

    Støtter Sandra 100% og forstår at man blir forbanna!!