Annonse

Det er kanskje noe av det jeg savner mest, det pittelille ansvaret man hadde før man ble admindir.
for fem små soldater og gift med en mann som kun fortjener godt.

Jeg savner det å kunne ta avgjørelser som kun hadde konsekvenser for meg selv.

De eksisterer fortsatt, men de er sjeldne, veldig, veldig sjeldne.
Alle valg jeg tar i dag, har en konsekvens for resten av gjengen.

Jeg har ikke vært meg selv i det siste.
Du har kanskje merket det, kanskje ikke?
Er det noe jeg er temmelig god på så er det steinansikt.
Men nå kjenner jeg marmoren slå sprekker.

Selv om vi har hatt noen rolige dager nå, har det vært totalt kaos i hodet mitt.
Et tankekjør som har gjort at nattesøvnen er dårlig og jeg sliter med å finne roen.
Selv om tankene har vært der lenge, har det vært fryktelig intenst nå.

Føler meg rastløs, nervøs og urolig.
Rett og slett litt ut av meg selv til tider.

Man kan ikke planlegge livet, det vet jeg godt.
Og jeg øver meg hver eneste dag på å ta dagene som de kommer.
Når man er mamma til fem tar livet rett som det er en usving, både her og der.

Jeg liker det egentlig, nå som jeg har blitt vant med tanken.
Det at man ikke helt vet hva som venter rundt neste sving er noe jeg trives med.

Samtidig synes jeg det er godt å trygt å planlegge slik at hverdagen går smooooth.

Vi er ingen A4 familie.
Både pga antall men også mye annet.
Vi er forholdsvis unge  (til fembarnsforeldre å være)
Ingen av oss har tradisjonelle jobber som de kaller det.
Grundere begge to, som gir oss en fleksibel men hektisk arbeidsdag.
Vår hverdag er rett og slett ikke som alle andres.

Vi klarer oss mye selv, og trives forsåvidt med det, selv om det selvfølgelig er godt med avlastning når det trengs.

Hver dag tar vi valg, valg hvor vi som familie gjerne må tenke annerledes enn de fleste.
med flere hensyn å ta med seg blir også resultatet annerledes.

Man prøver så godt man kan å gjøre alle til lags.

Noen valg merker man knapt, mens andre kan snu opp ned på alt og alle.

Og det er nettopp et slikt valg vi nå har tatt.
Et som vil røske opp hver og en oss og kreve mye av hele gjengen.

Vi har nemlig bestemt oss for å flytte.

Grunnene er flere.

Men at det gjør ørlite granne vondt må jeg bare innrømme.
Dette vakre stedet, har gjort mye med meg.
Dette vakre stedet har gjort familien komplett og ikke minst vist oss hvilke resultater dugnad kan gi.
At hver eneste menneske kan gjøre en forskjell for flere.

Det er vakkert her, både folk og miljøet rundt.
Det er trygt her, tryggere enn noe annet sted, kanskje?
Og huset da, sukk, huset vårt.

Her har vi investert mye, nytt kjøkken, nytt bad og basseng ute.
Vi var virkelig i ferd med å gjøre dette huset om til et hjem.

Men hvorfor flytter vi da?
Flere årsaker, og de aller fleste ønsker jeg å holde vekk fra dere.

Men den viktigste er tidsklemma

Jobben som vi har vært så heldige å ha hatt rett ned i gata, flytter inn i nye lokaler fra sommeren av.
Vi får ikke tidsbudsjettet til å gå opp.

Vi kommer til kort, HVER ENESTE DAG.

Barna er informert.
De tok det greit.

Hvor vi skal, er vi ikke helt sikre på.
men vi satser på å være i nærheten av butikken som skal åpne på Jevnaker.

Første visning allerede til uken.
Hjelp dette blir spennende.

Vil dere være med?
Vi deler mye av reisen på Snapchat: Idebankmamma

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (1)

  1. Å! Jeg kjenner meg igjen. Prøver å puste med magen. Noen ganger synes jeg det er fint å tenke at TING. ER. Ikke bedømme og vurdere alt. Stole på at det endrer seg… Men så banker jo valg på døra…. Ta vare på deg selv!