POFF så var barseltiden over.

Å tenke tilbake til dagene på sykehuset føles ut som å tenke på gårsdagen allikevel har hun vært her en hel evighet og for alltid.

Hun er seks uker, og vi har altså lagt vår siste (?) barseltid bak oss.
En tid som er alt på en gang. Slitsomt, magisk, koselig, hyggelig, frustrerende.

Det er ingen tid i foreldrelivet som er så følelsesfult og intenst som denne tiden.
Man blir kastet inn i en ny hverdag, både barnet og foreldre.

Barnet ifra den mørke, lune, trygge magehulen med konstant temperatur, tilførsel av næring og nærhet og rett inn i den iskalde verden med lyder, lys, vind og vær.

Og foreldrene fra den rolige hverdagen, hvor de gjorde akkurat som de ville. De får servert en 50 cm krevende sjef. Nydelig er hun men akk så krevende.

Det har gått greit denne barseltiden. Faktisk har den vært litt på kanten til rosa spør du meg.
Lite gråt, lite våkennetter og lite frustrasjon. Men for all del, den har absolutt vært tilstede.

Men utfordringene vi fryktet har vist seg fra sine gode sider. Som fembarnsforeldre og grundere har man nok utfordringer og arbeidsoppgaver, om man skal legge til veldig lite søvn og mye gråt blir man ikke akkurat rustet 😉 Hun har vært med på kontoret fra dag 9, mamman «må» skrive, så da må hun bli med da.

Oda har vist seg å være lett å forstå. En tydelig baby som vi raskt skjønte kommunikasjonen til. For det er jo det det handler om, denne barseltiden. Å bli kjent med barnet. I tillegg skjer det mye med barnet denne tiden. Og de som har hatt problemer med å forstå i begynnelsen, vil kanskje kjenne på at de er i ferd med å knekke koden nå.

Oda har vært lett å forstå fra begynnelsen. I tillegg er hun temmelig tålmodig. At hun kom ut som en mester i amming gjorde jo også starten enklere. Ingen såre pupper på mor og masse god melk til en voksende liten klump.

Hun legger på seg fint, det har mamman gjort og forøvrig så her må det tiltak til.. etterhvert.

Hun sover, sporadisk. Og dermed gjør mamman det også.
Ingen våkennetter med hyl og skrik, men selvfølgelig har vi måltider gjennom natten.
Vi snakker alt fra 3-6 måltider natten gjennom, ingen rytme, ingen mønster. Med humpete netter blir man humpete selv også. Noen dager værre enn andre.

Jeg er trøtt, rett som det er. Men klarer meg. Har sovet på dagen en håndfull siden hun ble født. Det har jeg ikke tid til, men legger meg heller tidlig.

Hun er seks uker. Hun er mer tydlig, mer sosial og tilstede.
Hun smiler, gurgler, små-ler og spreller med hele seg av iver.

Vi vet at hun elsker å bade, bli kost i nakken og se på hyllene som henger på stuaveggen.

Hun smiler ekstra ivrig til sine søsken og har sin mest våkne tid på ettermiddagen/kveld til mammans store frustrasjon.Vi vet hvordan hun ikke liker å bli bært og at hun synes det er ekkelt å være naken.

Vi er alle enige i at hun er uendelig vakker.


Vi har kost oss, det er mye kos i denne tiden, kos når man vil og når man helst skulle gjort noe annet.
Hun sover best i selskap. Hjerteslag, varme og nærhet er det beste hun vet og vi tilbyr det gjerne.

Vi vet at denne tiden er unntaktstilstand, vi legger bort det vi kan. Støvet får bare være og skittentøyskurvene får være fulle. Akkurat nå, er ikke det det viktigste.

Vår siste barseltid er over, vemodig og trist og litt godt.
Vi er på vei mot en annen tid, sammen skal vi vokse til som en storfamilie.

Oda har så vidt begynt å vise oss hvem hun er, vi gleder oss til å bli kjent med resten.

 

Følg gjerne vår hverdag på snapchat: Idebankmamma
Trykk HER om du er på mobil for å legge oss til

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (4)

  1. Nydelig! ❤️ Kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Sånn var yngstemann her også, -tydelig og bestemt og med god kommunikasjon fra dag 1. De er helt utrolige disse små! 😍

  2. Du skriver så utrolig godt. Det er fint å lese, spesielt siden vi bare er et par uker foran dere og det meste er gjenkjennbart. Det er hyggelig å følge dere Nina, og det håper jeg at jeg får lov til lenge 🙂