Annonse

foto: Ola Vatn

Min store frykt, har, siden jeg presset meg frem  (for det er jo det man gjør) for å lykkes som blogger, er å havne på fremsiden av landets store aviser.
For er det en ting som er sikkert så er det at det skal godt gjøres at å stikke seg frem såpass mye at man
kommer på fremsiden i landets største avis bare skal følge med seg positivt.

Jeg er klar over at ikke alle kan like meg, og det ønsker jeg vel heller ikke å oppnå, men likevel er jeg et sårbart menneske som har følesene nærmest utenpå om dagen blant annet pga hormonene et svangerskap bringer med seg.

Så hvorfor gjøre det da?

Vell svaret er temmelig enkelt;

For saken, og hvilken forskjell det kan gjøre.

Når Edda fra VG ringte meg og presenterte saken hun ville skrive, var jeg ikke i tvil.

Klart jeg vil bidra til å forsøke å åpne tabudøren det er på tide å rive ned.
Det er klart jeg vil forsøke å bidra til at mødre der ute ikke føler seg alene og at det er mulig å snu det hele.

Det er klart jeg har lyst til å belyse at familier er forskjellig og det er bra.

Sammen med journalist Edda og fotograf Ola som tilbringte hele 6 timer med oss.
Ble vi enige om å dra det hele ned på jorda.

Ikke pakke ting inn i vatt, ikke lete etter den mest ryddige kroken i huset og la barna være nettopp det de er, barn.
Det hele ble ikke særlig vanskelig når Oda kom travende inn i stua for barnehagen med ansiktet fult av tusj.

Du kan tenke deg fotografen kastet seg over kamera 😉

Jeg våknet lørdag med sommerfugler i magen.
Noen lette, noen tunge.
Jeg var fryktelig spent på. hvordan dette skulle bli mottatt.

Jeg vet jo at vi har et helt lass med fordommer som bare venter på en mulighet å angripe oss.

Men så tikker de inn, en etter en etter en.

Og i løpet av dagen kjente jeg at det hele var så inderlig verdt å trosse frykten.

Mange takket meg, flere heiet på oss.
Høyt og tydelig.

Og det var og er så inderlig godt.

Jeg har sagt det før og sier det igjen.
Jeg forventer ikke at alle skal forstå våre valg, med alle barna, og grunderlivet og bloggen og alt.
Vi er jo temmelig langt ifra A4,

Men jeg forventer at de rundt meg skal respektere.

Så setter jeg pris på at mennesker rundt oss også har tillit til at vi ønsker og vil våre barns beste og gjør dermed også valg som etter våre meninger er gode.
Både for barna og for familien.

For det er faktisk slik at selv om ikke du ville gjort det slik,
Kan noen andre gjøre det.

I dag kom jeg over et kommentarfelt om artikkelen, og det hagler selvfølgelige bastante meninger.
men vet du hva jeg ser aller mest?

Uvitenhet.

De tror de vet hvem jeg er
De tror de vet hva min psykiske sykdom har betydd og vil bety for vår familie og våre barn
De tror det vet hvor tykk lommebok vi har og må for at barna våre skal få det de trenger og litt til.
De tror de vet hva som står bak våre valg og hvilke kamper vi har stått i bare ved å lese overskriften.

De tror de vet, men sannheten er jo at de aner så og si ingenting.

De vet kun det jeg har delt, men forstår de hva de hører og leser?

Det er enorm mye uvitenhet rundt psykisk sykdom, mange påstander og ikke minst mye frykt tror jeg.

Og jeg er så glad, for at jeg turte å ta en for laget…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (7)

  1. Du er råsterk! 💪 Jeg beundrer ditt pågangsmot, din stå-på vilje og din måte å være mamma på! Og er det noe som imponerer meg mer, er det hvor reflekterte og åpne du og din mann er. Det er så viktig å sette lys og ansikt på slike tabuer og ikke skyve det under teppe, fordi det er vanskelig. Etter å ha lest artikkelen i VG, føler jeg at jeg er blitt kjent med deg og familien din på en litt annen måte 😊
    Jeg gleder meg til å følge reisen deres videre, både som familie og som bedrift. Tenk at dere skal få oppleve dette en gang til 😄 Jeg kjenner at jeg er fryktelig nysgjerrig på om det er en jente eller gutt denne gang 🤗 Lykke til videre i graviditeten, dette klarer dere med glans! 😘

  2. Hei hei
    Det er så flott at de vel å stille opp! Tenk så godt for alle som slit med psykiske utfordringer, slik mange gjer, å kunne lese om deg og ikkje kjenne seg så åleine og spesiell. Virkeli bra med openheit. Eg føl deg på Snap og det er nydelig å møte deg og Daniel kvar morgon 😍
    Stå på! Dei som vil kritisere treng jo ikkje å følgje deg
    Beste helsing Jorunn, psykiatrisk sjukepleiar, mor til 4 og bestemor til 3 ❤

  3. Fine, fine deg♥️ Familien din kunne ikke fått en bedre mamma. En mamma som lar barn være barn er den ekte!! Du gjør alt du makter og orker. Du ånder og lever for familien din.. jeg har følt deg i alle år å du blir bare bedre å bedre!! Alt fra snapper der du kan reklamere for noe å si: jeg glemte vist å vaske benken min😂 det er så naturlig! En kan ikke rekke overalt på En dag!! Digger deg og din e delinger av en uinnpakket værdag♥️ Å gleder meg til nå følge ny baby🥰 stå på♥️Super klem

  4. Fine, fine deg♥️ Familien din kunne ikke fått en bedre mamma. En mamma som lar barn være barn er den ekte!! Du gjør alt du makter og orker. Du ånder og lever for familien din.. jeg har fulgt deg i alle år å du blir bare bedre å bedre!! Alt fra snapper der du kan reklamere for noe å si: jeg glemte vist å vaske benken min😂 det er så naturlig! En kan ikke rekke overalt på En dag!! Digger deg og din e delinger av en uinnpakket værdag♥️ Å gleder meg til nå følge ny baby🥰 stå på♥️Super klem

  5. Det er vel siste nå vel ? Den setningen der har jeg fått så mange ganger. Og jeg liker den så utrolig lite !! Vi har 4 barn, 4 friske herlige barn. Alle er de ønsket og elsket , ikke akkurat planlagt, for vi trodde faktisk ikke vi skulle være så heldige å få det til å klaffe så mange ganger. Vi ser på gjengen vår som mirakler alle sammen, men fordi det er mer enn hva som er «normalen» er det liksom lov å ha en mening om at vi kanskje skal stoppe babyproduksjon nå. Og jeg blir så såret og lei meg for dette. Min drøm er egentlig 10 barn, skulle gjerne hatt mange flere enda. Og det er min drøm, og den dør ikke selv om vi nå har 4. 4 stykker som gir oss litt dårligere nattesøvn, et hav av oppvask og klesvask, og desto mer latter og glede og kjærlighet i huset vårt. Dessverre blir det ikke flere nå, for kroppen min klarte så vidt å komme seg gjennom forrige svangerskap, men drømmen er der allikevel, og min beundring og stolthet over alle våre 4 nydelige flotte barn kjenner jeg på hvert sekund .
    Dere er superheldige atter en gang, masse masse gratulerer og lykke til 😍💜🙏