Annonse

Resten av huset sover, heldigvis.

Jeg er våken.

Jeg sitter i stua, helt stille i huset. Ikke en lyd.
Det er i grunnen helt merkelig. Hele huset fult av livlige mennesker. Likevel så stille.

Jeg burde ikke vært våken.

Jeg burde sovet. Slik som de andre.
I stede sitter jeg på stua, alene, i mørket, i stillheten og spiser en banan.

 

Jeg har en liten bit igjen. Legger den på magen og lar den ligge der en stund før jeg spiser den opp.
Jeg kan bruke den som bord nå, magen altså.
Kanskje ikke så rart når han som gjemmer seg der inne mest sannsynlig er i ferd med å snuse på fire kilo slik som sine søsken ved disse tider.

Uke 39 sier appen på telefonen.
Hjelp sier jeg.

Svangerskapet er snart over.
Nå som jeg først begynner å skjønne at det er her.
At det er virkelig, et faktum.

Det er  litt merkelig, at det skal være så vanskelig å forstå. Når det er sjette gangen og alt mener jeg.
Eller kanskje ikke? Er jo tross alt livets under.

Det er en av mine siste netter i stillheten.
Med han på innsiden.

Om få dager er stillheten brutt.

Det fyller meg med en regnbue av følelser.
Spenning, forventning, frykt, angst, lykke og takknemlighet er noen av de.

Man aner sjeldent hva livet har å by på, hva som venter rundt neste sving.
Men når man sitter slik som meg, med en kul på magen og hovne ben, vet man heller ikke når svingen kommer.
Man ser knapt frontruten, likevell fortsetter man samme forrykende tempo og prøver iherdig å holde styring.

Denne ventetiden er den rareste. Ikke vet man når, hvordan eller hvem man venter på.

Jeg er sliten, jeg skal ikke legge skjul på det.
Det krever sitt å bygge et annet menneske, låne bort kroppen som skal for å forme en annen sjel.
Men aller mest sliten av å ikke vite, eller kanskje er det nettopp det at jeg vet som sliter meg ut?

Jeg liker ikke å vite om at jeg er noe uventet i vente.
Jeg vet jeg skal gjennom en prøvelse.

Jeg vet premien er stor, men å a fokus på premien er ikke alltid like lett.

Jeg har brukt mye av den siste tiden på å være fryktelig redd. Men så skjedde det ett eller annet i går kveld.
I det jeg krøp under dyna og tenkte min faste tanke, skjer det i natt tro? Er det siste gang vi går å legger oss slik.

Noe i meg sa vi har noen dager til. En magefølelse om du kan kalle det det.
Ikke at jeg er overtroisk, men stemmen, eller beskjeden om du vil var så klar.
Og vips gikk det opp for meg at de dagene som er igjen, uansett hvor mange, er de siste i mitt liv slik.
Slik i spenning og forventing med skrekkblandet fryd.
Siste dagene hvor jeg kjenner på meningen av selve livet, og det på innsiden av meg.
Så nært men likevel så fjernt.

Skal jeg kaste de bort på å gråte, være redd og fylle hver eneste følelse med frykt?

Angst kan man ikke kontrollere, men man kan håndtere den.
Man kan forberede seg på den, og akkurat det jobber jeg med nå.

Kanskje hjelper det?

Jeg kan jo håpe?

Bananen har gjort jobben sin.
I magen har jeg nå en liten kropp som tar banandansen.

Nå skal jeg lukke lokket, tusle den tunge kroppen tilbake i sengen.
Legge hånden på magen og kjenne på krumspringene.

Lukke øynene og håpe søvnen finner både han og meg etterhvert.
Jeg må sove litt mer.

Burde ikke være våken nå.

Om noen dager er alt annerledes.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (2)

  1. Vi har termin samme dag og er stadig på samme plass i tankene. Jeg kjenner på kroppen at den begynner å gjøre seg klar, med skrekkblandet fryd. I likhet med deg kjenner jeg mye på at det er siste gang vår familie skal gjennom denne store endringen, 3 ganger holder for oss. Forskjellen denne gang er at det føles godt og ikke sårt. Nattesøvnen er ikke optimal her heller med mye vondt og «falske rier», samtidig som begge barna kommer og vil ha mammakos om natten. Største husker nok hvordan det var sist, og kommer derfor inn hver natt for å ligge tett inntil mens han enda kan.<3 Slitsomt og deilig!
    Fint å få bekreftet tankene og følelsene mine av noen som er på samme plass. Lykke til når det snart skjer noe! Husk å pust godt<3