Annonse

Jeg klarte å holde meg samlet, til jeg innså at det var en oppgave igjen før jeg kunne sette meg ned.

Matpakker.

Okey…kanskje ikke helt sånn da men…

Noe jeg gjør hver eneste kveld, en rutineoppgave, noe som tar meg noen minutter og bare det.
Men akkurat nå føltes det ut som om jeg skulle bestige Mount everest, eller iallfall noe lignende.

Jeg hadde akkurat lagt febersyk nr 2 og tempen tatt i betrakning skjønte jeg at denne natten heller ikke ville gi spesielt med sammenhengende søvn.

Jeg er litt usikker, på om jeg duppet av litt, mens minstemann fikk en melkeskvett på sengekanten.
uansett, føltes kroppen temmelig skrapa når jeg tuslet ut og ba en stille bønn om at han skulle sovne raskt og greit.

En liten tur innom feberpjusk nr en, bare for å kjenne om paraceten jeg hadde gitt henne hadde noen virkning.
Og det hadde den, heldigvis.

Jeg tar et lite magedrag i det jeg lukker døra og kjenner at tårene presser på.

Slapp av, nå venter sofaen før senga, klesvask får være klesvask og kjøkkenet kan taes i morgen sier jeg til meg selv, mens jeg tusler ned mot stua og kjenner på en gryende hodepine som har ulmet i hele dag.

Også kommer jeg på det, i det jeg legger hånda på bryteren for å slukke lyset på det rotete >
kjøkkenet mitt og kjenner det skal bli godt å ikke se dette før i morgen.. matpakkene.

Jeg nøler ikke, jeg bare begynner, jeg vet jo at det må gjøres.
Men i det jeg drar påleggboksen ut, kommer tårene også.
Trillende, ukontrollert men stille.

Jeg må riste på hode av meg selv, her står jeg å gråter, over fire matpakker.

Så kan du lure, hvorfor i huleste deler jeg dette,

Og svaret er enkelt,
fordi vi aldri deler det, men trenger å høre det.

I 2019, er vi knallgode på en ting.
Fremstille oss og hverdagen vår som noe den ikke helt er.

Vi higer, eller iallfall jeg higer etter å inspirere andre og er skrekkelig klar over at jeg for mange er et forbilde på sett og vis.
og den tanken er skummel, fryktelig skummel.

Men mens jeg stod der, gråt en skvett, smørte leverpostei utover hjemmelaget brød og hørte på podcast, tikket det inn en melding.
Ifra en sliten mamma, som var råtøff og fortalte meg at tårene trillet, hun satt alene på badet.
orket ikke gå ut til to små som satt å så på barnetv, hun var sliten og utmattet. En rugemaskin på siste versj, termin om hjørnet.

Og hun spurte meg, «hvordan i all verden får du det til?»
Hun gav meg en liste med nydelige ord og komplimenter, fortalte at hun ble imponert over flere ting jeg gjorde basert på ting jeg postet i sosiale medier, og hvordan jeg sjonglerte alt på.

Det hun ikke viste, var at jeg stod å tørket tårer over fire matpakker mens jeg leste.

Jeg tok en titt på story, hva jeg hadde postet i dag, og ingenting eller iallfall svært lite forteller om at jeg var i ferd med å få fult beger og at smøring av matpakker var alt som skulle til før det rant over.

For all del, jeg får det til, jeg kommer meg gjennom dagene.
Men enkelte dager tømmer koppen mer enn de fyller.

Heldigvis er disse dagene i få tall, men de ER der, og når de er der, er de seige, treige og vanvittig klissete å komme seg gjennom
Og det hjelper ikke da å føle seg både udugelig og alene.

Så la meg få være den som sier, du ER IKKE alene med å gråte en skvett på badet, vaskerommet, i tussmørket mens du holder en liten hånd som skal finne roen eller over fire matpakker som må smøres før sofaen inntas.

Ingen av oss er supermennesker, men vi er fryktelig glade i å late som.
Alle sammen.

I morgen, blir kanskje en bedre dag, eller ikke.

Vi får se.

Men nå, er matpakkene smurt, barna sover (enn så lenge)
og jeg har en bolle nudler som venter.

Lag en fin kveld, kjære du.
La klærne ligge til i morgen, kjøkkenet flyte og lekene ligge.
De er der i morgen og.

Akkurat nå, inntar du sofaen, og bare nyter før du finner sengen til fornuftig tid

For DET fortjener du.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (11)

  1. Du er bare helt rå 👍🏼 Forteller på en så ærlig måte ☺️ Er så herlig å se snap og lese her med rot og «møkkete» unger, og ikke oppstilte og strigla bilder. Jeg følger deg fordi du gjør det på denne måten selvom jeg kanskje ikke er i målgruppen din, med store barn som har flyttet ut 🙈

    Stå på videre 🥰 og lykke til med søvn i natt 😴

  2. Det er så bra at du deler sånne øyeblikk! Jeg sto selv på badet i går morrest, sønnen var endelig klar for barnehagen, jeg manglet egentlig bare sminken, og mannen roper fra soverommet for å høre om jeg er klar. Men der står jeg og gråter stille for meg selv, uten at jeg egentlig vet hva som fikk det til å renne over! Jeg kjente bare det kom pressede på vei inn på badet. Så der sto jeg da,til mannen skjønte det var noe, og kom inn for å gi meg en klem.

    Du er enestående og fantastisk, med alt du får til, og alt du deler!

  3. Du gjør en fantastisk jobb ❤ følger deg på snap å beundrer deg for alt du gjør😊 et fantastisk menneske er du😊

  4. Den trengte jeg å lese akkurat nå. Gråter selv her over dårlig samvittighet da jeg følte jeg var for hard og masete på barna etter å ha hentet de i barnehagen. Ikke mange timene man får med de før de skal i seng så jeg prøver, prøver, prøver å gjøre det til fine timer. Men idag ble hele dagen bare for mye for meg. Ikke engang barna sin feil. Alt for mye har skjedd idag og jeg er redd humøret mitt gikk ut over de og da ble de også grinete så ble bare alt galt. Så her ligger jeg i senga atmed minste jenta og bare gråter av dårlig samvittighet..

  5. Du er helt utrolig!! Jeg synes det er nok med en unge på 1 år akkurat nå,men du inspirerer og gir meg guts til å tørre å få en til. Bare husk at hodepinen kan tyde på mer enn utmattelse,så ta godt vare på deg selv og blodtrykket!
    Heier på deg,Supermom!!

  6. Ærlig, ekte. Takk for at du sier det høyt, den realiteten mange kjenner på. Elsker ungene over alt på jord, koser meg med dem og nyter tiden vår sammen, men hadde aldri trodd jeg kunne bli så sliten ♡

    Lykke til, håper vi begge får en god natts søvn!

    Hilsen tvillingmamma

  7. Dette er grunnen til at jeg fortsatt følger deg! Det er mange
    blogger jeg har valgt å unfollowe, nettopp fordi det går ut over min mentale helse å kun se deres «perfekte» liv. Poster som dette styrker oss mammaer mentalt! Tusen takk for at du deler, Nina 🙂 Godt å ikke føle seg alene om å være litt overveldet til tider.

  8. Vet så godt hvordan du har det. Er selv gravid med nr 4 i en alder av 39 og kjenner meg så igjen. Her om dagen gråt jeg fordi jeg ikke klarte å få på sengetøy. Gubben kom hjem å fant meg gråtende i senga, så problemet å la på sengetøyet for meg mens han «lekte» at han var fanget inni dyna 😂 du måtte nesten ha vært der for å skjønne den, men sånne ting gjør han hver gang jeg får slike «melt downer». Jeg tror det er det man ekte kjærlighet ❤
    Kos deg med nudlene dine også får vi håpe at dagen i morgen blir bedre 🙂