Annonse

Om hun var ny i barnehagen er jeg ikke sikker på.
Jeg kan ikke huske å ha sett  henne før iallfall.
Men nå er det jo en liten stund siden jeg leverte våre småtroll.

Etter at svangerskapet tok over kroppen min og lillebror tok over tiden min. er det pappa som har overtatt kontroll i henting og levering.

Og det var pappa som trakk det lengste strået nå også, ikke jeg.
Så jeg sitter i bilen, på barnehagens parkeringsplass og venter.

Barna er akkurat sluppet ut for dagens første runde med utelek, sykler, bøtter og spader er allerede i full sving.

Alle barna leker, bortsett fra hun.
Hun tusler sakte men sikkert langs gjerdet.
Hun har tatt følge med pappan sin til porten,  han gikk, hun ble igjen.
Og nå fulgte hun etter han bak gjerdet.

Pappan tuller, fjaser og prøver å muntre opp jenta som ikke er sammen med de andre barna som har flokket seg rundt en travel barnehageansatt som leker med. De synger, lille Petter edderkopp ser det ut til. Alle er med, ivrige og herlige.

De går noen skritt til , hun og han, sammen før pappan stopper igjen.

Hun strekker armen ut gjennom sprinklene og vinker.
Nå går pappa, hører jeg han roper før han fjaser litt til, jenta ler så hun kaster hodet bakover, også går han.

Hun stopper brått å le, og stivner helt.
Jeg ser hun puster litt ekstra tungt, men før hun rekker å felle noen tårer skjer det noe magisk.

Hun var ikke så travel, likevel, hun som stod nedflokket av små troll for noen få minutter siden.Hun må ha hatt øyne i nakken.

På magisk vis, har hun i liket med meg fått meg seg hele seansen mellom jenta og pappan.
og akkurat i det jenta føler verden faller i grus, tar den vakre barnehageansatte de siste skrittene før hun løfter jenta opp og gir en hjertevarm klem.
Med begge armene godt rundt den triste jenta, vugger hun frem og tilbake mens bena med de nye joggeskoene dingler frem og tilbake. En evig lang klem, hun slipper ikke før jenta slipper.

Hun setter jenta på hofta, tar en titt på henne, tørker tårene og sier noe som tydelig gir jenta grunn til å trekke litt på smilebåndet.
Så snur de seg begge to ned mot stien og ser etter pappa som strekker arm og vinker en siste gang før han forsvinner ned bakken.

Jenta settes ned på bakken, retter litt på sommerkjolen før de hånd i hånd går rundt hjørnet for å leke med de andre.

Samtidig kommer mannen ut av porten og jeg ser så vidt snurten til junior som har funnet en ledig sykkel som han spinner avgårde på.

Gråter du?
Hm sier jeg, og tørker tårer jeg egentlig ikke var klar over rant.

Gråter du?

Ja jeg gjør visst det?

Skjedd noe galt?

Nei, så langt der i fra.
Jeg er bare så enormt takknemlig.

Ja vi har mye å være takknemlig for sier han før han spenner selen på å rygger ut av parkeringsplassen.

Ja, sier jeg og smiler,
og spesielt for barnehagefolk.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (8)

  1. Nå rant det noen rørte tårer fra en barnehage assistent, som utdanner seg til barnehagelærer 💓💓
    Når du skrev om hvordan hun ga klem og holdt henne mens bena dinglet, måtte jeg trekke på smilebåndet. Dette kjenner jeg igjen og gjør stadig selv.
    Det å ha øyer i nakken/øyer på stilk og måtte «avbryte» lek var gjenkjennelig. Men det som er så fint med barn er at det er så enkelt og bli borte litt for så å komme tilbake igjen.

  2. Å tårene mine triller av å lese.
    Jeg var en slik, en med øynene i nakken og alltid en klem og trøstende ord. En som foreldrene sendte takknemlige blikk til og alltid hadde en fin historie om barnet ditt når h*n ble hentet.. Jeg jobbet på sfo og skole. Men så gikk jeg på en smell. Dårlig ledelse, umulige oppgaver uten forberedelser, alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tid til hvert barn for tiden gikk, over på neste ting. Følelsen å ikke strekke til spiste meg opp og jeg gikk på en smell.. Jeg klarte ikke jobben.. barna mere.. Vi er mange som har bytter yrke pga dette. Jeg var god i jobben min.. Men kan ikke gå tilbake nå.

  3. Tårer her gitt <3 Hva skal en si….. Gud velsigne de åpne våkne øyne, og sinn.. Og heldig er de som møter disse.. Og takk for at de finnes…