Annonse

For meg er kanskje denne uken den aller aller største milepælen i svangerskapet.
Fra nå av gir de han en sjanse om noe skulle skje.

Nå er det ikke bare min helse og mitt liv som er viktig og til å redde.
Men også hans.

24. uke er altså i gang, eller inn i 25, alt hvordan du foretrekker det.
Og den siste uken har det skjedd mye.

Bokstavelig talt MYE.

Ikke bare i svangerskapet, men jammen har ikke julen gjort sitt inntog også.
Dundret inn og over meg har den gjort, skal jeg være ærlig.

Det er rett og slett lenge siden jeg har kjent på å være så sliten som jeg er nå.

Det skjer noe hele tiden her i heimen når vi alle er hjemme.
Noen må på do, er sulten, vil ha trøst, kos, leke, skifte bleie, må sove, skifte osv.

Det er ikke mange minuttene jeg sitter på stumpen på slike dager, og julen er intet unntak.
Vi har kost oss masse også, for all del, med masse god mat, mye spennende på tv, nye leker har vi vært så heldige å noen juleutfarter også med godt selskap og morsomme aktiviteter med familie og venner.

Julefred har det ikke vært mye av, jeg rekker å kjenne et snev av den etter alle barna er lagt, til tross for at det ikke er lange stunden før det er på tide at jeg må dra med meg kula og finne sengen.

Kula den vokser, jevnt og trutt, mer enn jeg tror.
Opptil flere bytter måtte til før vi skulle på årets første juleselskap, da flere av kjolene jeg hadde planer om å ha på meg, rett og slett ikke rommet magehulen og ble enten for korte eller for trange.

Det er på en måte først når jeg legger meg, at jeg kommer på kula jeg bærer på.
Og på mange måter tar nærmest den dårlige samvittigheten større plass en babyen akkurat nå.

For det er ingen god følelse når man nesten får sjokk av å se seg selv i speilet, fordi man i øyeblikket rett og slett, på ekte hadde glemt at man var gravid. For det gjør jeg, helt sant, jeg glemmer at jeg er gravid. Også dulter jeg borti ett eller annet eller ser meg selv i speilbildet fra komfyren og vipps så kommer jeg på det igjen. Eller så er jeg så heldig å ha en syvåring som IKKE glemmer at mamma bærer på en ny lillebror og har sin egen rutine på å sørge for å få oppdatering på ståa der inne.

Veslemann i magen har brukt lang tid på gi seg til kjenne, med tidenes tykkeste morkake godt plassert på ytre vegg som det heter på legespråket, har han virkelig måtte blitt sterk for å komme igjennom.

Og det har han nå blitt. Sparker så magen hopper og jeg kjenner det godt. Når jeg har tid til å kjenne etter.
Han har også sparket godt inn i sju åringens hånd. Til hennes store glede.

Hun spør rett som det er, er lillebror våken.
Med håp i blikket håper hun på et ja så hun får kjenne etter spark.

Og det er da jeg jeg kommer på, at ikke bare glemmer jeg kula, jeg glemmer også lillebror.
jeg glemmer å kjenne etter han, føle etter han, passe på han.

Kjenne hans liv og røre i magen som forteller meg hvordan ståa er der inne.
I julen har jeg hatt flere dager hvor jeg ikke kommer på at det skal sparke i magen før det nærmer seg leggetid.
Og et snev av panikk rammer meg, fordi jeg tenker og tror jeg ikke har kjent han hele dagen, hvor sannheten er at han har latt seg kjenne, er bare jeg som ikke har tatt meg tid til å kjenne etter.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg skal få tid til minstemann slik det er nå.
Hvordan jeg skal få rom til han, med alt det andre jeg sjonglerer og gjør.

Tenk om jeg glemmer han når han kommer på utsiden også?

Og at jeg plutselig kommer på han ved leggetid?

Slapp av…
Selvsagt setter jeg ting på spissen nå.
Er det noe jeg ikke kommer til å gjøre så er det å glemme han.
Om jeg skal bekymre meg for noe så er det vel mer hvordan jeg skal klare å hjelpe til å omfavne de andre midt i den tykkeste babytiden.

Men du vet, når man plutselig føler seg overveldet og underbemannet, ja de føles også de kommende tingene temmelig uoverkommelig.

Men så kommer det kommende, og alt på merkelig, nærmest magisk vis faller naturlig.

Og han jeg ikke ante hvordan jeg skulle få plass til, vil mest sannsynlig skli inn i kaoset vårt, som om han alltid har vært her.
Slik som alle andre har gjort.

Jeg vet jo det, sånn innerst inne.
Men akkurat nå, føles alt bare overveldende og håpløst.

Samvittigheten tar for stor plass i magen, og jeg prøver å legge en slagplan for at jeg både skal fatte og forstå at jeg er så uendelig heldig at jeg bærer på nok et nytt liv.

Å føle at jeg mangler plass er jo ikke første gang jeg føler på, jeg følte det også sist svangerskap.
Når jeg tenker meg om, var den der på andre svangerskap også.

Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å elske en like mye som min første fødte.
Men så gikk det jammen meg fint, det var akkurat som om hjerte vokste litt over natten og vipps hadde jeg enda mer kjærlighet å gi. Og nå, sitter jeg her med gigantisk hjerte med rom til alle sammen.

og jeg er, temmelig sikker på at hjerte vil nok en gang vokse ørlitt for å gi plass til siste mann ut.

Om ca 100 dager er han her, 100 dager på å forstå.

Det må jo bare gå?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer (4)

  1. Så fint du skriver. Jeg er heldt imponert over deg og din mann.
    Og du…takk og lov at hjertet er en muskel. Den kan tøyes og utvides. Hipp Hurra.
    Ønsker dere alle en god romjul og ett godt nyttår.

  2. Jeg beundrer deg for å klare å stå i situasjonen, du er tøff! Selv har jeg tre barn, ei på snart fem og tvillinger på ett. Føler meg dratt i alle retninger og synes ikke jeg har hatt rompa nedpå et sekund denne jula. Men på magisk vis så funker ting, akkurat som det kommer til å gjøre hos dere også 😊

  3. Du e bærre så bra,bli varm om hjærte når e sjer på deg.Har 5 gutter og 6 barnebarn så vet hva det handler om.Fortsatt god jul vakre du og familien.

  4. Du skildrar det så godt❤️
    Sjølv sit eg her og ventar på lillebror, nr 4 «berre» for vår del, men eg kjenner litt på dei same tankane. Uansett trur eg det du seier om hjarta stemmer på ein prikk. Det veks litt for kvar gong og rommar alle når dei er her, og me ser alle når dei treng det.
    Men hjelpes, det er både skummelt og ei ære på same tid, å få vera så HELDIG å få bli mor til ein og ein til og ein til og ein til… Og for deg 7 i talet. Fy flate, me er RÅ!
    Så om ikkje anna, ta deg 2 minutt når du lagar middag, eller rett deg opp i ryggen etter at vaskemaskina er fylt med klede, legg hand på magen og kviskr til lillemann i magen – og eg er sikker på han gjev deg eit lite hei der og då, og du flaksar vidare med dine gjeremål i tryggheit om at jodå, det er liv❤️
    Lukke til, til oss begge💕